Borgerlig ledelse 6-3 i Buskerud

På oppdrag for Drammens Tidende laget jeg denne uken en stortingsprognose for Buskerud basert på dagens målenivåer.

I 2005 vant de rødgrønne 6-3 i Buskerud. Et stortingsvalg i dag hadde gitt 6-3 i borgerlig mandatfavør. Det blir avgjørende for Stoltenberg og co å gjenerobre Buskerud neste år.

Ved neste års stortingsvalg vil mandatene i de ulike valgkretsene bli justert i takt med den befolkningsutviklingen som har vært siden det nye valgsystemet ble innført i 2005. Oslo ligger an til å få to nye mandater, mens Akershus, Hordaland og Rogaland får ett mandat hver. Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mister hvert sitt. Dette vil redusere dagens skjevheter noe, men så lenge vi har en arealfaktor der hver kvadratkilometer skal telle 1,8 poeng og hver innbygger bare 1 poeng, så vil arealtunge valgkretser alltid favoriseres.

I Buskerud vil velgerne neste år, som i 2009, velge inn ni representanter på Stortinget. Åtte av disse velges som distriktsmandater, mens det niende er et utjevningsmandat. Både i 2005 og 2009 klarte Ap å vinne fire av distriktsmandatene. Også i 2013 blir Aps fjerde Buskerud-mandat en nøkkel. Klarer regjeringspartiet å beholde den skansen, så er det et godt tegn for regjeringsblokken med tanke på et mulig gjenvalg. Ryker fjerdemandatet, så vil det derimot være et klart signal om en borgerlig valgseier. På dagens beregning, som jeg har bygd på gjennomsnittet av de siste nasjonale målingene omregnet til Buskerud valgkrets etter valgstatistikk fra fylket, så er Ap et stykke unna å forsvare sine fire. I stedet overtar Høyre, som nå er jevnstort med Ap, ett av mandatene. Begge ligger dermed an til å plukke tre mandater.

 Frp gjorde et bra valg i 2009 og var i nærheten av tre Buskerud-mandater i løpet av valgkvelden, men måtte nøye seg med to da alle stemmene var talt opp. Mye har gått skeis siden den gang for partiet og man har ligget så langt nede at selv det andre mandatet deres i Buskerud har vært i fare. De siste par månedene har imidlertid vist en stigende tendens på målingene, selv om Frp-sprikene mellom byråene for tiden er ekstra store. Jeg har Frp nå derfor inne med to mandater. Partiet holder det siste distriktsmandatet for øyeblikket og bør ikke føle seg for trygg på dette, men pt. har partiet såpass margin ned, at å forsvare begge to er innenfor rekkevidde.


Dette betyr at de tre store; Ap, Høyre og Frp, som i 2009, ligger an til å fordele alle de faste mandatene i fylket mellom seg. Både for SV, Venstre, Sp og KrF virker det pr. i dag for langt opp til å ha realistiske ambisjoner om å kapre et slikt mandat. Et parti må ha noe over sju prosent i Buskerud for å vinne et fast mandat, innslagspunktet vil trolig ligge rundt 7,5. Ingen av småpartiene er i nærheten av dette nå. Med unntak av Sp, så gjør alle det også svakere i Buskerud enn et gjennomsnittsfylke, noe som forverrer mulighetene ytterligere. Med mindre ett av småpartiene skulle oppleve et stort oppsving, så er det primært utjevningsmandatet alle disse må håpe på. Ved de to siste valgene har dette tilfalt Sp og Per Olaf Lundteigen. Han har, forutsatt at han går for fire nye år på Tinget, en mulighet på dette også neste år. Men det fordrer trolig at både partiet nasjonalt og lokalt løfter seg opp i mot 09-nivået på over seks prosent. Sp gjør det ofte noe bedre ved valg enn det målingene viser i forkant. Og Lundteigen kan kanskje bli hjulpet av en viss lokalsykehuseffekt, selv om det ikke er så ofte at lokalvindene blåser særlig sterkt ved et riksvalg. Beregningen av utjevningsmandatet er beheftet med større usikkerhet da det bygger på en ligning med diverse ukjente. Vi vet i dag for eksempel ikke om noen av småpartiene skulle ramle under sperregrensen på fire prosent og dermed miste muligheten for å være med i kampen om utjevningsmandat, slik Venstre falt igjennom sist. Med de nivåene som partiene i dag har inne, så holder jeg imidlertid en knapp på at Venstre kan frata Sp utjevningsmandatet i fylket. Også SV er inne i denne kampen, mens det ser tungt ut for KrF.

Nominasjonsprosessene er reelt sett i gang rundt omkring, selv om det formelt ikke begynner før til høsten og vinteren. De tre første på listen til Ap og Høyre, og den første hos Frp, ser slik det ligger an nå, ut til å kunne ta mål av både stortingsdresser og drakter. Andreplassen hos Frp og fjerde hos Ap lukter det interessante kampplasser av, enten det skulle bli Jørund Rytman, Laila Gustavsen eller andre. Mens toppkandidatene i Sp, SV og Venstre fort kan havne i et rotterace om utjevningsmandatet.

Rødgrønt 6-3 har blitt til borgerlig 6-3 på sju år. Men det er valgene som teller, og det er over ett år igjen til neste. Her ligger de rødgrønnes håp.

Hva er god e-post-kommunikasjon?

Bjørn Eidsvåg synger om "to små planeter i hvert sitt univers". Og det er nok et forhold mellom mann og kvinne han beskriver: "Du sa kjære. Eg hørte slask. Du sa kos. Eg hørte helgevask". En kommunikasjon dem i mellom som altså er heller dårlig. Fordi man misforstår hverandre og snakker forbi hverandre. Ikke et helt ukjent fenomen i opptil flere forskjellige kommunikasjonsforhold..

Hvorfor kan det bli slik? Avsender får ikke sagt det hun vil si. Eller mottaker oppfatter det hun sier på en annen måte enn det avsender forventer. Løsningen for å få til en bedre kommunikasjon hviler derfor ofte like mye på begge parter. Avsender bør gå en runde eller to med seg selv og forsøke å formulere og formidle sitt budskap bedre og klarere. Og mottaker bør

legge godvilje framfor vrangvilje til. For hva handler god kommunikasjon om? Den dreier seg ikke om at vi nødvendigvis blir enige, men at vi forstår hverandre. At vi befinner oss på den samme planeten og snakker et språk som er noenlunde felles. Forstår vi hverandre så vil begge oppleve å bli sett, hørt og respektert. Det er helt avgjørende for at man skal føle seg inkludert, i stedet for ekskludert og oversett.





Ordene betyr lite ansikt-til-ansikt, men mye på e-post
I den klassiske ansikt-til-ansikt-kommunikasjonen betyr ordene dine bare sju prosent for hvordan du oppfattes, i følge en amerikansk studie. Kroppsspråket betyr hele 55 prosent og stemmebruken 38. Men vi kommuniserer i veldig mange forskjellige kanaler. Som telefon, SMS, brev og sosiale medier. Og e-post. E-posten har på mange måter supplert og til dels konkurrert ut brevet. Ikke minst brukes e-post flittig i jobbsammenheng. I følge en svensk undersøkelse så sjekker to av tre av oss e-posten vår hver enste dag. I e-post-kommunikasjon betyr ordene mye mer enn i ansikt-til-ansikt-kommunikasjon. Vi har hverken kroppsspråk eller stemme å hjelpe oss med, men flere tar i bruk smilefjes og ulike ikoner for å kompensere litt for dette tapet.  

God e-post-kultur er slett ingen selvfølge. Det er nok alle som mottar og sender e-poster, dvs de aller fleste av oss, klar over. Å skape en bevisstgjøring blant ansatte er en hovedforutsetning for å få til endringer i ønsket retning. Kall det gjerne forankring. Dette har bl.a. ledelsen i shippingselskapet Farstad forstått. Og trolig derfor ble Cecilie Staude og jeg invitert til Ålesund for å formidle noe av det vi tror på, samt lede en workshop (ta gjerne en titt på slidene som ligger i bunn her) som skulle munne ut i at de ansatte selv kunne enes om noen hovedpunkter som de framover skal tufte sin e-post-kommunikasjon på. Jeg har aldri tidligere vært i Ålesund, så det var jammen på høy tid å få sett denne fine byen i vakre omgivelser.

Gode og dårlige bruksområder
E-posten er fleksibel. Man forventer respons når man spør om noe, men responsforventningene er ikke på langt nær så umiddelbare som på telefon eller ansikt-til-ansikt hvor man forventer svar med en gang. En e-post kan man også sende når som helst på, og du kan sende til omtrent enhver mottaker du vil nå siden neste alle har en e-post-adresse. Derfor er den også utmerket til å kontakte mennesker i andre tidssoner, uten å måtte tenke på hva klokken er der bore, som man må gjøre hvis man skal ta en telefon. Sammenlignet med brevet, så er e-post langt hurtigere, og gjennom vedleggs-funksjonen, så fungerer den også godt til å oversende dokumenter. Arkivfunksjonen og den skriftlige formen gjør at e-posten egner seg godt til å sende dokumenterbar informasjon. E-posten er også velegnet hvis man ønsker å sende informasjon til mange og når man ønsker skriftlige bekreftelser eller avkreftelser.

E-posten er derimot ikke alltid så godt egnet til budskap som har et klart negativt emosjonelt innhold. Nettopp fordi våre emosjonelle uttrykk, bortsett fra ordene, er begrenset. Kontroversielle budskap og temaer der uenigheten er stor, er felt der kommunikasjon på e-post kan gjøre at det "tar av" fordi vi ofte er "tøffere i trynet" på e-post enn når vi møter mennesker ansikt-til-ansikt eller i telefonen. Dette gjør at konflikter kan forsterkes og diskusjoner bli usaklige. For taushetsbelagt informasjon er ei heller e-post den beste kanalen.

Dette kan vi tenke på
Hva bør vi tenke på før vi sender en e-post? Her trakk vi opp fem korte punkter.
1. Hva vil jeg formidle?
2. Hvem er mottaker for mitt budskap? Og hvilke kunnskaper har mottakeren?
3. Er e-post den aller beste kanalen å sende budskapet til mottaker i?
4. Hvis ja, formuler et budskap som er høflig og kort.
5. Presis overskrift (som sier noe om innholdet i e-posten), godt oppsett og et bra språk.

Mine to e-post-eksempler nedenfor, med Cecilie som mottaker, bør illustrere hvordan e-post kan formuleres på en dårlig og på en langt bedre måte..

Hva bør mottaker av en e-post tenke på?
1. Bør jeg svare?
2. Hvis ja, svar konkret og høflig.
3. Takk for henvendelse (husk at avsender har brukt av sin tid på deg).
4. Vær varsom med videresending og "reply all".

I Fartstad jobber det folk både på båter og på land. Forholdet sjø-land gir selskapet noen spesielle utfordringer knyttet til at sjøfolk, som har sitt daglige virke i omgivelser som er helt annerledes enn de på land, kan utvikle et "stammespråk" som ikke alltid fungerer like bra når man skal kommunisere med folk på land.

Vi laget to oppgaver til deltakerne. Først ga vi alle anledning til å diskutere, i små grupper, hva Farstad er gode på vedrørende  internkommunikasjon. Og vi ba dem samtidig snakke om hvor selskapet har det største forbedringspotensialet. Deretter diskuterte vi i plenum de ulike momentene som gruppene trakk fram.


Til slutt tok vi for oss hovedoppgaven. Vi ba gruppene identifisere fem stikkord som de selv ønsker skal være styrende for e-postkommunikasjonen i selskapet framover. Hver gruppe valgte en representant som la fram gruppens synspunkter i plenum. Det var i alt fem grupper, og flere var innom de samme stikkordene. Vi trakk derfor ut ett sentralt hovedstikkord fra hver gruppe, skrev dette opp på tavlen i rommet, slik at det totalt ble fem. Før vi diskuterte litt mer om verdien av disse og om andre elementer burde vært nevnt.

Bedre kommunikasjon kan gi tre gevinster
Klarer Farstad, på basis av denne bevisstgjøringen og de ansattes "eierskap" til egne, enkle kjøreregler, å få til en e-post-kommunikasjon som er et hakk bedre, så kan selskapet oppnå tre ting: For det første så vil det kunne gi mer fornøyde ansatte fordi den enkelte vil nå bedre fram med det man har å si. Å føle seg sett, hørt og respektert, er grunnleggende. Mer fornøyde ansatte er bra for selskapet og selskapets utvikling. Kommunikasjon er et ledelsesansvar. Men også et ansatteansvar. Dessuten vil bedre kommunikasjon fra ansatt til ansatt, mellom ledere, mellom ansatt og leder og mellom sjø og land ikke bare utvikle selskapet. Men det vil også være en viktig skjerv fra Farstad sin side i utviklingen av demokratiet vårt. For demokrati dreier seg ikke bare om politikere, valg og velgere.

Deltaker- og samtaledemokratiet i hverdagen vår er minst like viktig.


Takk til @vidarh73, @ebjorshol, @elgemannen, @glennmelby, @ggunder @gretej1966  og @horrigmoe for gode innspill i forberedelsene til denne workshopen. 
    

Kommunikasjon på e-post

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

De grønne på Stortinget?

Miljøpartiet De Grønne (MDG) avholdt landsmøte denne helgen. Dette lille partiet som fikk et lite gjennombrudd, særlig i de store byene, ved fjorårets lokalvalg. I flere bydeler i Oslo ble partiet omtrent jevnstort med Frp. Partiet fanget dermed opp en liten, grønn bølge.

Kommer det store gjennombruddet ved neste års stortingsvalg? Ja, mener valgforsker Frank Aarebrot. I følge politisk.no så tror Aarebrot at "Miljøpartiet De Grønne kan kapre ett eller flere mandater på Stortinget ved neste valg, fra fylker der partiet gjorde et relativt godt lokalvalg, som Rogaland, Hordaland, Sør-Trøndelag og Oslo".

– Herfra er det relativt lett å bli valgt inn til Stortinget. Fireprosentregelen gjelder jo ikke fylkesmandater, sier Aarebrot.

Antagelig er det sperregrensen på fire prosent for utjevningsmandater som Aarebrot sikter til med "fireprosentregelen". Men hvis Aarebrot tror at det er "relativt lett" å få valgt inn et fylkesmandat i Sør-Trøndelag, så bommer han. Vippepunktet for et mandat ligger her på rundt 6,5 prosent, etter mine beregninger. Både Hordaland og Rogaland fordrer også nivåer godt over 4 prosent for mandat. Mens Akershus, som han ikke nevner, har et innslagspunkt rundt 4. Så lett blir det ikke for de Grønne..

Kun Oslo vil neste år ha et innslagspunkt under 4. Trolig i sjiktet 3,7-3,8 prosent. Sett også i lys av velgersammensetningen i valgkretsene, så ligger MDGs klart beste, og etter mitt skjønn eneste reelle mulighet, her.

Partiets nasjonale talsperson, Harald Nissen, fyrte opp landsmøteforsamlingen med oppsiktsvekkende og ferske tall fra hovedstaden:






"Ny måling: De Grønne er inne på Stortinget!" klasket partiet til med på sin nettside:

Litt over gjennomsnittlig interessert i målinger som jeg er, så pirret dette min nysgjerrighet. Da det fremkom heller få bakgrunnsopplysninger i artikkelen, så ba jeg partiet om innsyn i tallene. Generøst nok så sendte informasjonskonsulent Audun Bie meg dette. 

Dette viser seg å være en måling som partiet selv har bestilt av Infact. Det er oppgitt at 1 491 personer er intervjuet via Infacts vanlige metode; automatiske telefonintervjuer (robopoll). Intervjuene ble gjort på kun en dag; 12. april. Tallene er vektet mot både kjønn, alder, bosted og partivalg i 2011. Feilmarginen for totalutvalget ligger på max +- 2,4 prosent.


Målingen inneholder flere interessante element. Men la oss konsentrere oss om Oslo. Tallene for hovedstaden framkommer i kolonnen til venstre.







Som du ser, så er MDG målt til fire prosent. Og dette vil ganske riktig ha gitt partiet et historisk mandat på Tinget. Hvor mange respondenter er disse Oslo-tallene basert på? Dette framgår ikke eksplisitt av bakgrunnstallene jeg har fått, så her må vi regne. Totalutvalget i undersøkelsen er altså 1 491. Oslos befolkning utgjør omlag 12 prosent av Norges totale befolkning, i følge SSB-tall. Forholdet bør være om lag det samme i undersøkelsen.

I så fall snakker vi om skarve 180 mennesker som er intervjuet i Oslo og som dermed danner grunnlaget for Oslo-tallene. Dette lave antallet gjør at jeg sliter med å se noe særlig verdi i tallene - vurdert som en måling. Helst vil jeg ha 1 000 respondenter ved målinger. 500-600 er et minimum i en enkeltkrets som denne. 180 er useriøst lite å bygge på og gir for store rom for tilfeldige skjevheter.

Bl.a. er KrF målt til 0 prosent. Dette er reelt sett tull, og det forstår alle med en smule innsikt. Riktignok er Oslo en svak krets for KrF, men som regel ligger man omtrent på halvparten av sitt landsnivå her. Med 5,3 prosent, som er KrFs snittnivå i april til nå, så betyr det trolig en KrF-oppslutning i sjiktet 2,6-2,7 prosent i Oslo.

Tre oppfordringer til slutt:

1. Aarebrot - regn litt på hva som må til for å komme inn i kretser som Sør-Trøndelag en gang til.

2. MDG - offentliggjør alle relevante bakgrunnsopplysninger og tør å være en smule kritisk. Og kjøp heller en skikkelig Oslo-måling neste gang.

3. Infact - vurder å droppe og beregne tall for enkeltkretser og regioner ut i fra en nasjonal måling da slike nedbrutte antall blir for snaut til å kalle det måling.

Dårlig samvittighet

Jeg har dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg ikke har blogget på en måned. Men ideer og energi brukes på foredrag, bokskriving og workshops for tiden. Luksus"problem"? Ja, jeg vet det. Likevel gnager det at jeg for tiden ikke klarer å gi mer liv til en blogg og lesere jeg er glad i.

Det plager meg også at jeg ikke får trent mer. For jeg burde holdt meg i bedre form. Ikke bare fordi det er bra for helse og eget velvære. Men også fordi jeg savner den gode samvittigheten etterpå. For finnes det noe særlig bedre enn slik god samvittighet etter en treningsøkt?

Taksteinene som ramlet ned fra taket i vinter, burde vært lagt opp igjen. Det har jeg dårlig samvittighet for. Men jeg liker meg ikke oppå tak, og er ikke spesielt glad i å gå i stiger heller. Så det blir utsatt. Og så var den bilen som burde vært vasket..

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke følger nøyere med på månedsplanen til sønnen min i barnehagen. Og dermed vet bedre hva de skal gjøre denne uken og denne dagen. Jeg kunne vært mer til stede, i stedet for å ha tanker andre steder.

Halvveis. Skulle gjerne strukket mer til. På flere områder. Det har jeg dårlig samvittighet for.

Livet er kanskje for kort til å ha dårlig samvittighet? Dårlig samvittighet er like fullt bedre enn ingen samvittighet, synes nå jeg. Fordi samvittighet er en del av livet. En viktig del.

Det ga meg litt bedre samvittighet å skrive dette..



   

Foredrag om "Partier og politikere i sosiale medier"

Før jul gjennomførte høyskolelektor på BI, Cecilie Staude, og jeg en analyse av partilederes og partiers bruk av sosiale medier. I "Forum for studier av digital kommunikasjon" ble vi i februar invitert til å legge fram noen av våre funn og tanker om dette.

Tror du at du tåler å høre og se oss foredra i 1 t og 15 min, så kan du klikke deg inn her. Kan sikkert også nytes (?) i små porsjoner om gangen..

KONY 2012 - spredning, forklaring og aspekter

De som undrer seg over hvordan man, via sosiale medier, kan lykkes med å få satt dagsorden med en sak som knapt noen tidligere har hørt om, og samtidig spredt et budskap til millioner av mennesker, bør ta en titt på Youtube-filmen om krigsforbryteren og geriljalederen Joseph Kony.

Filmen er laget av non-profit organisasjonen Invisible Children. Gjennom sterke "Hollywood"-virkemidler der bl.a. filmskaperens egen sønn, samt det nære forholdet til vennen i Uganda og hans bortrevne bror er et bærende element, treffer filmen noen følelser i oss som gjør at vi får lyst til å dele det vi har sett med folk i våre nettverk. Venner som i sin tur sprer det videre blant sine venner, bekjente og følgere. Denne delekulturen, som er framtredende i flere sosiale medier, bidrar dermed til en spredning som er massiv. Verving av barnesoldater er en sak som de aller fleste mener er dypt avskyelig. Dette er således en sak som har bred støtte. Men presentert på den tydelige måten som her gjøres, der vi kan gjøre et enkelt trykk på «deleknappen» for å vise at vi støtter saken, så blir holdningen lett å uttrykke. 

Samspill
Initiativtakerne har også lykkes med å få med seg kjendiser som Justin Bieber, Bono og Rihanna som – via sin posisjon som store forbilder for millioner av fans, åpenbart også bidrar til stor spredning. Man har også fått med seg amerikanske politikere. I et presidentvalgår som 2012 jo er i USA, så er timingen utmerket. Dessuten har man, som en konsekvens av at dette har blitt en snakkis i sosiale medier, også fått de tradisjonelle mediene interessert, noe som har gitt mange spaltemeter og bred TV- og radioplass i medier verden over – som i sin tur gir en samspilleffekt og dermed også gir spredningen et enda mye større løft. Det er altså flere faktorer som i sum har ført til ikke mindre enn 74 millioner visninger på Youtube (i skrivende stund - tallet øker for hver time som går) og et engasjement på Facebook som er enormt.

I dag ble jeg invitert av TV2s God Morgen Norge til å snakke med om dette temaet sammen med to av jentene som har engasjert seg i saken her til lands; Vilde Mohn og Nora Dahlberg. De er hhv. leder av Facebook-gruppene Kony 2012 Norway og Kony 2012 20.april Oslo. Møtet var interessant, og jentene har tatt initiativ til en markering som skal finne sted 20. april både i Oslo og andre steder i landet, der målet er at når vi våkner opp den 21. april, så skal Konys navn være overalt i landet. At mennesker ønsker å utgjøre en forskjell og engasjerer seg i saker som er godt utenfor vårt eget, lille navlelo er utmerket. Likegyldighet har vi mer enn nok av ellers. Og den rosen håper jeg at jeg også fikk formidlet på sending.

Ensidig
Samtidig bør denne saken også ses på med en kritisk innfallsvinkel. For den informasjonen som vi får presentert, er ensidig, lite balansert og til dels misvisende. I filmen framstår det som om Konys posisjon fortsatt er sterk i Uganda. Det stemmer ikke. Han er svekket og har flyktet til et av nabolandene, trolig Kongo. Filmen tegner derfor et bilde av Uganda som er noe gammelt.

Filmen framstår som en salgs dokumentar, men er mer følelsesdrevet enn informasjonsdrevet. Et annet, åpent spørsmål er om denne enorme oppmerksomheten om Kony vil føre til at han styrkes i stedet for å svekkes i sitt nærområde. Og hvordan skal han stoppes; gjennom at hans soldater nedkjempes og drepes, deriblant barnesoldatene? Det er noen av disse aspektene som vi bør tenke igjennom før vi ukritisk kaster oss på og videreformidler informasjonen. For vi bør huske på at vi, gjennom å opprette Facebook-kontoer, blogger osv. har fått en form for redaktøransvar. Et ansvar som vi bør ta. Et ansvar der kritisk holdning til både egne og andres ytringer inngår som et kjernepunkt.

Monopolet er brutt
Kony-saken viser at sosiale medier er i ferd med å utfordre den sterke agendasettingsmakten som journalister lenge har hatt. Journalister bestemmer ikke lenger hvilke saker vi skal mene noe om, vi kan i større grad sette agendaen selv. Monopolmakten er dermed brutt. Samtidig illustrerer dette også at informasjon i sosiale medier ikke konkurrerer ut vanlig journalistikk. For behovet for flere kilder og balanserte framstillinger vil alltid være der. Hvis vi kan se sosiale og tradisjonelle medier som medier som utfyller og supplerer hverandre, snarere enn som konkurrerer med hverandre, så tror jeg mediene kan tilføre hverandre kvaliteter som gjør at de faktisk blir bedre.      

Kony 2012 er derfor et interessant fenomen på så mange vis.

De siste opinionsbevegelsene

Jeg har de siste dagene jobbet med en analyse av meningsmålingene i februar, som Minerva har publiserrt. Analysen er vinklet opp mot de rødgrønnes situasjon generelt, og vurderinger av SV spesielt. Analysen bygger på  følgende sju februarmålinger:

Særlig er sprikene store for Frps vedkommende denne gang. Her varierer det alt fra Opinons 10,7 til Sentios 18,1. Dette har dels å gjøre med tilfeldige utslag innenfor feilmarginen, men også trolig med ulike metoder. Noen byråer vekter opp mot Frps gode 2009-valg, mens andre legger det svake 2011-valget til grunn når de bearbeider råtallene. Et trekk i målingene før valget i fjor var at Frp ble vektet for mye opp, noe som medførte at valgresultatet ble svakere enn de fleste byråer klarte å fange opp.

Debut på Dagsnytt 18

I går hadde jeg gleden av å debutere på ett av mine favorittprogram; Dagsnytt 18. Sammen med DN-journalist og blogger Anne Gunn Halvorsen og kommunikasjonsrådgiver og høyskolelektor Dag Inge Fjeld var vi invitert til å snakke om bruk og avhengighet av sosiale medier.

NRK2 valgte å prioritere skiflygningskvalifisering og kutte TV-sendingen rett før vi skulle på, men dessverre (?) ble radioprogrammet likevel filmet og vår debattseanse ligger nå ute her - i fall noen har lyst til å ta en titt.

Vi hadde fått noen stikkord til spørsmål på forhånd, og jeg hadde satt opp noen poeng på en lapp. Men slike samtaler tar (heldigvis?) egne veier også, slik at det man sier handler om helt andre ting enn det man hadde tenkt si. Fikk dog inn et par av punktene jeg hadde tenkt ut, men havnet jammen i en passiar om guttetur også, gitt..  

Nominasjonene bør åpnes

Det er mye fortjent pepper til statsråd Audun Lysbakken og hans dårlige håndtering av Selvforsvars-saken om dagen. Honnør til Dagbladet for god maktkritisk journalistikk! Jeg tror Lysbakken tåler dette fordi han er påtroppende SV-leder og sitter i en flertallsregjering - noe som gir noe mer tabbekapital. 

SVs valgprosess skaper ny presedens?

I dag vil jeg imidlertid henlede oppmerksomheten mot noe annet. Noe både Lysbakken og resten av SV fortjener ros for. Nemlig hvordan de åpnet valgprosessen av ny partileder etter Kristin Halvorsen. SV går her foran, og jeg tror andre etterhvert vil komme etter. I en artikkel i Drammens Tidende i dag tar jeg opp dette. Nedenfor finner du en lettere omskrevet versjon, også tilføyd noen lenker.      

Snart dras nominasjonsprosessene i gang foran neste års stortingsvalg. De bør bli historiens mest åpne.

I USA konkurrerer i disse dager flere kandidater i det republikanske partiet åpent om hvem som skal få møte Barack Obama til høstens kamp om presidentvervet. Norske SV er ikke akkurat kjent for å heise fram USA som ideal, men i uker og måneder har partiet nå hatt en åpen prosess om hvem som skal etterfølge den avgående lederen Kristin Halvorsen på partiets landsmøte i mars. En prosess som har noen likhetstrekk med den amerikanske og som har vært den åpneste i norsk historie. SV har arrangert flere åpne møter der duellantene Audun Lysbakken og Heikki Holmås har fått skissere hvilken vei de ønsker at partiet sitt skal gå. På sine respektive blogger har de fortalt oss hvem som er deres støttespillere og hvordan de jobber for å samle støtte. I forrige uken trakk Holmås seg fordi han innså at han ville tape kampen.

Er den åpenheten som SV viser i forbindelse med valget av ny leder noe som vil bidra til å endre framtidige ledervalg? Jeg tror og håper det. Tiden da en lukket elite styrer og steller det aller meste, både i politiske og andre sammenhenger, er ikke forbi. Men den er på hell. Fordi endringer i retning mer åpenhet vil presse seg fram, bl.a. som et produkt av den økte bruken av sosiale medier. En bruk som fremmer aktivisering og deltakelse. Flere og flere, også på toppen, vil innse at det er dumt ikke å ta i bruk de økte mulighetene for et bredere engasjement. At SV her går foran, er ikke så veldig overraskende. Før valget i 2009 hadde bl.a. Oslo SV en åpen nominasjonsprosess som munnet ut i direkte kamp mellom Heikki Holmås og Akthar Chaudry om annenplassen på stortingslisten. Alle SV-medlemmer som møtte opp, fikk stemme. Hele 800 medlemmer var til stede, og nominasjonsmøtet bidro til stor medieoppmerksomhet og til å skape et politisk engasjement som vi ikke før har sett på et slikt møte her til lands  

I fjor skjedde det noe interessant på medlemsfronten i norske partier. Mange snudde da langvarig fall i medlemsmassen til vekst. Det gjenstår å se om dette er et blaff i kjølvannet av 22. juli, eller om endringen vil være av mer langvarig karakter. Skal partiene holde på sine nye medlemmer, så fordres det uansett at man gjør den politiske hverdagen interessant og medlemskapet verdifullt. Ett enkelt grep i retning mer åpenhet og påvirkningskraft, er å la alle medlemmer få lik stemmerett ved nominasjonen til stortingslistene ala Oslo SV. Det vil stimulere den interne kandidatkonkurransen i partiene og gi folk et reelt incentiv til å melde seg inn i partier for å delta og påvirke.

Det finnes bra motargumenter. Ett er at «medlemsliterne» som står for den daglige driften av lokallagene, og som ofte tar på seg verv som andre ikke vil ha, bør gis en gulrot i form av mer makt over nominasjonen enn passive medlemmer. En gulrot som ivaretas gjennom dagens mer lukkede system. Dernest kan det anses problematisk at lik stemmerett kan føre til  «kuppforsøk», noe som bl.a. Akthar Chaudry ble beskyldt for ved at han "kjøpte" og vervet politisk lite interesserte folk utelukkende for å støtte ham personlig. Ett annet moment er at i de fylker som er langstrakte, så vil medlemmer sentralt i fylket gis forrang fordi de har lettere for å komme seg til nominasjonsmøtet enn medlemmer som er bosatt mer grisgrendt.

«Sliteragumentet» kan møtes med at åpning og maktdeling også kan gi økt politisk rekruttering. At arbeidet kan deles på flere, bør snarere stimulere enn avskrekke. Mens et og annet «kupp», om det nå er snakk om kvinnekupp, innvandrerkupp eller hva det måtte være, må vi kunne tåle. Og kanskje er de til og med bra? Mens den siste, geografiske utfordringen kan møtes på flere måter. Enten ved at man har stemmeurner, og eventuelt nominasjonsmøter, flere steder i fylket. Eller at alle gis anledning til å stemme telefonisk eller via internett, forutsatt at man har utviklet gode løsninger som hindrer valgfusk.

Argumenter for og mot bør veies når man vurderer endring. I mine øyne har både partier, velgere og demokratiet vårt langt mer å vinne enn å tape på og åpne sine nominasjoner. Ønsker vi å vitalisere demokratiet vårt, så er mer åpenhet og økte påvirkningsmuligheter veien å gå. Blir 2012 og 2013 årene da flere fylkeslag i ulike partier skrev historie og hadde åpne nominasjonsprosesser blant alle sine medlemmer? Det gjenstår å se.

Ideen er i alle fall herved lansert.   

Vi skal skrive bok! Og vi trenger din hjelp..

Etter at jeg valgte å utvide min virksomhet og dreie oppmerksomheten fra utelukkende det politiske og konkurransedemokratiske aspektet til et bredere samfunns- og deltakerdemokratisk perspektiv, og parallelt tok med meg min store interesse for sosiale medier og brakte dette inn i analyser, artikler og foredrag som jeg, ofte i samarbeid med Cecilie Staude, holder, så skjer nå ting i en langt raskere takt enn hva jeg har vært vant til på jobbfronten. Oppdragene blir flere fordi forespørslene kommer mye  tettere, tilbakemeldingene er hyppigere, noe som er svært motiverende.

Det siste nå er at Kommuneforlaget har tatt kontakt og vil at Cecilie og jeg skal skrive en bok sammen. Et tilbud som det var vanskelig å si nei til fordi det å samle noen av sine tanker og få dem ned til en større helhet, alltid har vært noe jeg har drømt om.

Av og til gjelder det å gripe de sjanser man får her i livet. Så vi sa ja! Manuset er planlagt ferdigstilt medio oktober, med boklansering et par-tre måneder senere.




Men det er litt sånn "uæh, hjelp, fikser vi dette"-følelse også.. For det er jo noe nytt, og prosjektet er stort. Og frykten for ikke å komme i mål på en bra måte, ligger der på lur. Det er imidlertid bare å kaste seg uti det. Et sted å begynne er å få på plass en ramme og en struktur som ser hensiktsmessig ut. Det første utkastet vårt så slik ut:

Tanken var å sette boken inn et demokratisk perspektiv i første kapittel, deretter identifisere noen fellestrekk og utfordringer vi møter ved bruk av de ulike sosiale mediene, før vi gikk inn på hvordan bruken av sosiale medier kan endre ulike deler av samfunnet vårt, som journalistrollen, politikerrollen, byråkratrollen, bedriftsrollen, lærer- og elevrollen.
 
Etterhvert har imidlertid tvilen meldt seg noe. Blir det for mye gjentakelser med et slikt oppsett? Og er det ikke bedre å skrive en bok der hele kan være interessant å lese, framfor en bok der den enkelte leser trolig kun  interesserer seg for et par kapitler.






Vi er i ferd med å helle mot at rammeverket bør endres, men vi er på langt nær ferdig tenkt. I øyeblikket lurer vi på å endre i retning av dette:


Forord? Personlig møte i SoMe

1. Demokrati: Konkurranse- vs. deltakerdemokrati. Samtale. Demokrati mellom valgene. Nærdemokrati.

2. Sosiale medier: Tradisjonelle medier. Kommunikasjonsvaner i endring. Nett. Historie. Grunnlag for sosiale mediers suksess. Fb, blogg, twitter. Youtube. Noen felles grunnelementer som fungerer? Samspillet med tradisjonelle medier.

3. Forankring: Åpenhet. Vertikalt og horisontalt. Må SoMe-satsing forankres? Bør lederen gå foran?

4. Verdi: Hva skaper verdi for deg og følgerne/leserne dine?

5. Dialog: Hvordan få til gode samtaler på nett? Tvitring i møter

6. Unik: Hvordan ta med seg sin personlighet og det unike ved en organisasjon?
 
7. Utfordringer: Direkte kommunikasjon, offentlig/privat, muntlig skriftlighet, hurtighet, redaktøransvar. Hvordan løser vi utfordringene?

8. Framtiden: Sosial mediekompetanse viktigere i tiden som kommer? Vitaliseres demokratiet vårt?



Vi ønsker å lage en bok i dialog og samspill med våre lesere. Derfor er vi veldig interessert i ditt synspunkt. Du kan være med og påvirke innholdet i boken. Synes du dette siste oppsettet kan ha noe for seg, eller bør vi holde fast på det gamle? Er det noe annet en slik bok bør inneholde?

Tittelen er foreløpig "Samfunnskommunikasjon i en ny tid". Bra nok - eller finnes det noe mer fengende?

Sosial demokratisering

Denne BT-artikkelen inspirerte Cecilie Staude og meg til å skrive et innlegg som Vestlandets storavis trykker i dag. Samtidig brukte vi dette som eksempel i et foredrag for Bergen Venstre 3. februar. Både innlegget og foredraget finner du nedenfor.

Sosiale medier er i ferd med å endre demokratiet vårt. Til det bedre. 

Dårlig kaffe og nachspiel-kunnskap er noe av det som opptar politikerne på bystyremøte i Bergen», kunne BT fortelle oss (23. januar). Under et bilde av 19 unge bystyrerepresentanter, og overskriften «Tvitrer om kaffe og sjekketriks», berettet journalist Camilla Aadland at «På Twitter går debatten om både manglende telefonladere og maten som serveres». Av artikkelen fremgår det at synkende kaffestandard og sjekketips er sentralt i bystyrerepresentantenes oppdateringer på mikrobloggen Twitter. «Dette er forakt for velgerne og arbeidet de er satt til å gjøre», tordnes det fra en i kommentarfeltet under nettartikkelen.

«Internett er en flopp», skrev cand. philol Leif Osvold i en legendarisk kronikk i Dagens Næringsliv i 1996. Han tok feil. Internett har kommet for å bli. Tall fra TNS Gallup indikerer at vi i dag bruker omtrent like mye tid på nett som vi ser på TV. Nettbruken har passert papiravislesing og radiolytting med god margin. Mennesker har sosiale behov som å møte andre, dele opplevelser og ytringer og gi og få tilbakemeldinger. Sosiale medier møter slike behov på nett. Nettet har blitt en del av hverdagen, sosiale medier er i ferd med å bli det samme. Nettets største endringskraft er drevet fram av det sosiale. Det skaper brytninger fordi inntredenen utfordrer og endrer gamle væremåter. Som i Bergen bystyre.

«Jeg er selv innom Twitter under møtene, men ser ikke det å holde kontakten med velgere og omverden som forakt for velgere» skriver bystyrerepresentant Sondre Båtstrand (MDG) på sin blogg. Han har et poeng. For tvitring under møtene kan være å vise respekt. Den tradisjonelle mediedekningen fra slike møter er ofte beskjeden. Politikere kan, via sosiale medier, bidra med informasjon velgerne ellers ikke ville fått og dermed gi innblikk i hvordan de tenker og hva de gjør i tillitsvervene sine. Det handler om å finne en balanse. En balanse mellom god bruk og misbruk. Går tvitringen på bekostning av innleggene eller stemmegivningen i salen, er det misbruk. Skjøtter de derimot sine oppgaver utmerket, og i tillegg bidrar med interessante, personlige betraktninger, så brukes nye kommunikasjonskanaler på en måte som gjødsler demokratiet.

I stedet for å klage over at tradisjonelle medier ikke skriver om de viktige tingene, så kan politikere nå selv i større grad sette agendaen og formidle informasjon. Velgerne er heller ikke lenger prisgitt hva Trine Eilertsen eller andre redaktører til enhver tid vil ha eller ikke ha på trykk, for å skaffe seg politisk informasjon. Velgerne kan nå følge «sine» politikere i sosiale mediekanaler og spille inn forslag og gi tilbakemeldinger 24 timer i døgnet, uavhengig de tradisjonelle mediekanalene.

Det betyr ikke at tradisjonelle medier blir overflødige. Fortsatt ønsker mange å bruke TV, aviser og radio for politisk informasjonsinnhenting. Og politikere og folk flest er på Facebook, men ikke på Twitter eller blogg. Sosiale medier kommer ikke i stedet for, men i tillegg til tradisjonell journalistikk. Vi er imidlertid overbevist om at den sosiale medievirkeligheten i økende grad kommer til å påvirke også den politiske virkeligheten. De brytningene vi når ser, er derfor trolig bare en begynnelse.

I stedet for å skyve framtiden foran seg, gjelder det å møte den ved å gå inn i både de utfordringer og muligheter som nye kanaler gir. Utfordringene handler bl.a. om en mer direkte kommunikasjonsform, større grad av muntlighet i det skriftlige, gråsoner mellom det private og det offentlige livet, svært hurtig informasjonsspredning og det redaktøransvaret som vi alle får. Utfordringer som kan bli fallgruber hvis de ikke takles. Men håndteres de godt, så er mulighetene som nye publiseringsverktøy gir oss, store.

Det går an å se på tvitrende bystyrerepresentanter i Bergen som ubehøvlete folk uten begreper om skikk og bruk. Historien vil nok snarere vise at dette er politikere som gikk foran, viste vei og utviklet politikerrollen i pakt med tiden de levde i. Foreløpig er de få, mange av dem er unge, men de kommer til å bli flere. Og tvitringen handler slett ikke bare om sjekking og kaffe. Går man inn på #beby (Bergen bystyre), så er det et bredt spekter av ytringer om bl.a. bybane, demokrati, skolemiljø og eiendomsskatt.

«Har aldri hatt mer innsikt i Bergens-politikken – og mer direkte dialog med politikerne – enn etter at #beby ble lansert, hevder Twitter-brukeren Anders Waage Nilsen. Han bekrefter dermed at politikertvitring kan vitalisere demokratiet vårt. For demokrati er ikke bare valg som avholdes hvert fjerde år. Vel så viktig er det som skjer mellom valgene, også kalt deltakerdemokratiet. Sosiale medier gir velgere og politikere muligheter til flere samtaler utenfor valgkampene. Du skal ikke se bort i fra at det kan bli bedre politikere, mer opplyste velgere og bedre politikk av det.

I framtidens BT er det derfor heller de politikerne som ikke bruker sosiale medier i bystyremøter som kanskje blir «hengt ut».

Har lagt ut slidene fra foredraget her:

Kan Venstre mobilisere i sosiale medier?

View more PowerPoint from Svein Tore Marthinsen

Høyre og Ap har 13 av 17 mandater i Akershus

På oppdrag for Romerikes Blad har jeg laget en beregning for partienes oppslutning og antatt mandatfordeling, som avisen har publisert i dag. Tallene er basert på gjennomsnittet av åtte nasjonale meningsmålinger i januar, utført av ulike byråer, regnet om til Akershus v.h.a. valgstatistikk. Mandatberegningen er gjort med utgangspunkt i at Akershus får i alt 17 mandater til fordeling (16 faste + 1 utjevning) ved valget i 2013. Beregningen av utjevningsmandatet er mer usikker enn for de 16 faste.

Mine tall i Norges nest mest folkerike fylke, ser slik ut:

Ap holder det nest siste og Høyre det siste faste mandatet i Akershus, i følge denne beregningen. Det er i så fall "stang inn" for begge i denne kretsen og ville gitt de to store hele 13 mandater. Frp ser ut til å kunne få halvert sin Akershus-benk, men har ikke så langt opp til å plukke 3 i stedet for 2 mandater.

Også SV og Bård Vegar Solhjell er i nærheten av å beholde sitt distriktsmandat - vippunktet her ligger på rundt 4 blank. Skulle SV holde seg like over sperregrensen nasjonalt valgnatten, så er Akershus blant de fylkene man har bra sjanser for å ta et utjevningsmandat i. Pt har jeg partiet inne med et slikt. Det vil i så fall føre til at KrFs og Knut Arild Hareides utjevningsmandat ryker. KrF er  pr i dag et stykke unna et fast mandat, og i øyeblikket må i så fall Hareide sette sin lit til at han nok en gang har en stor dose tur for å beholde plassen sin på Stortinget - hvis han stiller i Akershus. Jeg tror ikke at han og partiet vil våge å ta en slik pokersjanse, og tipper han i stedet vil stille for sin opprinnelige valgkrets; Hordaland der utsiktene til et fast mandat er langt bedre. I så fall må dagens Hordaland-topp, Laila Davøy, vike sin plass for partilederen. 

Studerer vi blokkstillingen rødgrønn vs. borgerlig så er den 10-7 i borgerlig favør på denne beregningen. Mens utfallet sist ble 10-6. De rødgrønne har altså realistiske muligheter i Akershus til å bedre sin mandatposisjon noe, selv om oppslutningen totalt sett skulle gå litt ned. Dette kan bli viktig for regjeringsblokken, gitt at den holder sammen til 2013, fordi situasjonen i de fleste andre valgkretser stort sett handler om å forsvare skansene.           

Fra usosial til sosial kundeservice

Min bredbåndsleverandør, Romm, leverer meg en tjeneste som er ustabil. Nedetiden på nett har over tid vært altfor drøy. Med fire dager uten bredbånd nå på rappen, så var begeret fullt for min del. Jeg ønsket å se hvordan min leverandør håndterer kundehenvendelser på Facebook, så jeg tok kontakt på deres Facebookside og ytret at jeg ville ha et åpent svar der om hva som var årsaken til dette problemet, og hvordan de ville løse det.

Det var ikke mulig for meg å legge inn mitt spørsmål direkte inn i Veggen, så jeg gikk omveien via  kommentarfeltet til den siste oppdateringen Romm hadde lagt ut. Her kan du se vår korrespondanse:

     

Oppdatert: Min leverandør har nå fjernet vår meningsutveksling fra sin Facebook-side. Flere meldte seg på og vi hadde en spennende debatt på gang om sosial kundeservice. Med vekt på hadde.. Jeg har stilt spørsmål om hvorfor og avventer nå svar.

Oppdatert 2: Leverandør har nå besvart, og er på gli retning av å integrere kundehenvendelser som en del av sin Facebook-løsning. Bra!

Lang valgkamp, lengre linjer og små forskjeller

I går inviterte våre, for tiden, to klart største partier, Ap og Høyre, til programdebatt. Debatter og prosesser som på kort sikt handler om å vinne valget i 2013, men på lengre sikt dreier seg om å trekke opp målsettinger for hvordan samfunnet vårt bør utvikle seg de kommende tiårene.

Høyres "debattnyhet" var noen trykte debatthefter. Mens Ap lanserte "Ditt forslag" - en spennende sosial-medie-løsning der man kan spille inn forslag på max 140 tegn og der man kan stemme forslagene opp eller ned. Begge partiene ønsker så åpne programprosesser som mulig. Da bør sosiale medier spille en nøkkelrolle. Gårsdagen bekreftet mitt inntrykk av at Ap foreløpig har et klart overtak på Høyre her. Selv om (rett skal være rett) Høyre inviterer oss til innspill i kommentarfeltet på deres nettside (forutsatt at du har en Facebook-konto) noen steder, mens du andre steder kan svare på Høyres spørsmål og sende inn til partiet (hvorfor får ikke vi andre se svarene/kommentarene?)

Hvordan griper de to partiene utfordringene i dagens samfunn an? Høyre satser på kraft. Det handler om å sikre bærekraft, livskraft og konkurransekraft. Også Ap var sugen på å bruke kraft, men da det ble oppdaget at "Samholdskraft" var et begrep som Vidkun Quisling sverget til, så erstattet man det med "samhold og tillit". I tillegg står kunnskap og velferd høyt oppe på Aps liste.

Høyre har en skarpere tilnærming ved å fremme noen påstander som peker på noen svakheter i vårt samfunn, som partiet vil vi skal ta stilling til. Mens Ap har en åpnere invitasjon med færre påstander og utstrakt bruk av (selektive) fakta som stort sett viser at Norge er et utmerket land å bo i. Disse ulike måtene å legge opp en programdebatt på, bør ses i lys av at Ap sitter i posisjon og Høyre i opposisjon. Dermed tilsier rollene deres at Høyre skal angripe, mens Ap skal forsvare seg.

På pressekonferansen i går, snakket Høyres nestleder Bent Høie om at partiet ikke bare har tanker for hvordan man skal vinne valget i 2013, men også planlegger hvordan en borgerlig regjering skal gjenvelges i 2017. Han holdt dessuten fram 2030 som et år som partiet er opptatt av å se fram mot.    

Høie (!) ambisjoner, selv om han forsikret på Twitter at Høyre slett ikke tar seieren i 2013 for gitt.


Høyre har lyktes med å bredde ut partiet. Man har klart å beholde, og endog øke, den høye velgertilliten på skatt og skole, parallelt med at man har fått et markant løft på det som lenge har vært partiets akilleshæl; helse- og eldreomsorg. I 2005 svarte bare seks prosent av velgerne at Høyre har den beste eldreomsorgen, i 2009 var det økt til 11 prosent (i følge valgundersøkelsene 2005 og 2009), mens Synovate målte det til 14,5 i høst.

Dette gjør Høyre til en langt farligere motstander for Ap. Høyre appellerer nå til partiets velgere i mye  større grad enn før, noe Ap åpenbart selv også har innsett. Det retoriske skiftet fra "kalde kalkulator-Høyre" til varme, "vi snakker mer om mennesker"-Høyre har slik sett lyktes. I følge Aps egne tall, står over 300 000 velgere mellom disse to partiene. Hvor flest av dem vipper, kan avgjøre valget. Lykkes Høyre med sin ambisjon om å bygge opp en troverdighet på velferdsfeltet som er så høy at velgerne mener partiet er et like trygt velferdsvalg som Ap, så er mye gjort. For Høyres force; frihet og "individ foran system" er det vanskelig for Ap å få gjort noe med. Aps hovedutfordring er derfor å beholde et sterkt sakseierskap på velferd og holde Høyre langt bak seg her. Dels gjennom å peke ut en kurs som utvikler "den norske modellen", og dels ved å trekke Høyres troverdighet i tvil.

Men den politikken som føres er viktigere enn hvem som fører den (selv om regjeringsskifter ofte er sunt i seg selv fordi det demmer opp for maktarroganse og misbruk). Og her skiller ikke Høyre og Ap seg veldig mye fra hverandre, hverken i det korte eller lange bildet. Statsbudsjettene de legger fram er stort sett like. Utenrikspolitikken er stort sett lik. Skolepolitikken er stort sett lik. Innvandringspolitikken er stort sett lik. Osv. Valget 2013 og valget 2017 og alle valg fram til 2030 og sikkert også etterpå, vil derfor handle om nyanser og retningsforskjeller. De er viktige nok, men langt unna så fundamentale som politiske debatter gjerne etterlater et inntrykk av.

Dagens regjering har vist seg å være en heller puslete "rød fare". Og den etterfølgende borgerlige regjeringen, enten den nå innsettes i 2013 eller 2017, kommer ikke til å rasere velferdsstaten.

Så langt derifra.

Å finne balansen

Denne kronikken stod på trykk i Drammens Tidende i går (og er spritet opp med noen lenker, bilde og slides fra presentasjonen):

Fjorårets valg gjorde Høyre, Frp og KrF til posisjonspartier i Buskerud fylke. I helgen samles de på Kongsberg for å styrke båndene. Hvilke utfordringer møter dem?

- Kan du komme og snakke med oss om posisjonsrollen kontra opposisjon, sosiale medier og samspillet sosiale medier og tradisjonelle medier, spurte Høyres fylkestingsleder Terje Vegard Kopperud for noen dager siden. Vi skal ha samling og har bl.a. invitert Kristin Clemet til å foredra før deg.


Å «hoppe» etter Clemet er en stor utfordring for en i utgangspunktet beskjeden kar som meg. Men siden foredragsvirksomhet overraskende nok har blitt en del av mitt levebrød, så tar jeg slike utfordringer. Ikke minst når tematikken interesser dypt. Ett parti har aldri appellert nok til meg til at jeg har villet gå inn og representere det. Derfor får jeg utløp for min politiske interesse ved å se politikken utenfra.

I forberedelsene til seansen på Kongsberg, har jeg gått igjennom høstens valgtall på nytt og gjenoppfrisket hvor jevnt fylkestingsvalget i Buskerud var. Dramaet kommer særlig til uttrykk når man ser på KrFs stemmetall. Partiet berget sistemandatet i fylkestinget med meget tynn margin. Hadde 141 færre Buskerud-velgere stemt på KrF, ville mandatet tilfalt Ap. Da hadde Roger Ryberg og co beholdt flertallet (forutsatt at Ap, SV, Sp og Venstre hadde holdt sammen). Slik gikk det altså ikke, det ble maktskifte og Høyres Morten Eriksrød overtok fylkesordførervervet, støttet av Frp og KrF.

Buskerud-valget 2011 illustrerte på en sjelden god måte at de tre tidligere opposisjonspartiene var helt avhengige av hverandre for å lykkes. Partiene klarte å appellere til ulike velgergrupper slik at summen, med et nødskrik, ble tilstrekkelig for å skape et nytt flertall i Buskerud. Dette må de gjenskape i 2015 hvis maktposisjonene skal videreføres. Før de kommer så langt, venter flere utfordringer. En handler om hvordan man skal samarbeide uten at partienes særpreg blir borte. En annen dreier seg om å håndtere at mediene blir mer interessert i hva de holder på med, ikke minst i det som måtte være av uenighet. Der man tidligere kunne skyte fra opposisjonshofta, må man nå i langt større grad samles om å være en ansvarlig stemme utad.

Særlig er utfordringen stor for Frp. Protestholdning og frittalende politikere, er mye av grunnlaget for partiets tidligere suksess. Nå er partiet presset, ikke minst i Buskerud. Fylkestingsvalget nasjonalt var svakt med 11,8 prosent. Valget i Buskerud gikk enda verre, kun 11 prosent. Normalt sett bør Frp gjøre det bedre i Buskerud enn på landsplan, velgerstrukturene i fylket, med en viss overvekt av folk med lavere/middels utdanning og inntekt, samt mange «halvurbane» kommuner, er pro Frp. I den situasjonen partiet i dag befinner seg i, kan ansvarliggjøringen man gjennomgår på fylkesplan, gi velgerflukten ytterligere fart. Fordi partiet risikerer å bli en blek kopi av Høyre, slik SV, i mange velgeres øyne, har blitt en kjedelig kopi av Ap på riksplan.

Parallellen bør ikke trekkes for langt. Mange velgere gir blaffen i hva som skjer på fylkesnivå. Og mediene er i grunn ei heller all verdens opptatt av det. Så det er andre drivkrefter som betyr mer enn hva Britt Homstvedt, Ove Vanebo m.fl. gjør eller ikke gjør i sine fylkesposisjoner, som vil avgjøre Buskerud Frps valgskjebne i 2015. I en tid der sosiale medier får sterkere betydning, og der samspillet mellom tradisjonelle og sosiale medier har en potensiell mobiliseringskraft som er veldig sterk – noe vi på en usedvanlig tydelig måte så ifm. 22. juli og rosemarkeringene etterpå, må imidlertid også en fylkespolitiker uansett tenke seg litt om før han legger ut melding på Facebook eller Twitter.
                         
«Borten Moe viser hva han har tenkt å bidra med i dagens DN. Like greit at miljøvelgerne ser hva vi har å slite med for tida», skrev Kristin Halvorsen på sin Facebook-side før jul, som kommentar til at olje- og energiministeren avviste kutt i oljeproduksjonen for å få ned CO2-utslippene. Hun uttrykte dermed sin frustrasjon, men sendte også et signal om at samarbeidet ikke er bra. Statusoppdateringen ble slått stort opp i riksmedier og tolket som nok et uttrykk for at den rødgrønne regjeringen sliter internt. Skulle en Lavrans Kierulf (Frp) eller en Trond Johansen (KrF) skrive noe tilsvarende om en Høyre-kollega på sin Facebook-side, så vil det nok sikre oppslag i både Drammens Tidende og NRK Buskerud. Men særlig lurt er det neppe.

Det gjelder, i posisjonstilværelsen i Buskerud, som i livet for øvrig, å finne den rette balansen. Balansen mellom å være seg selv og en del av et større, politisk fellesskap. Om KrF, Høyre og Frp klarer å finne denne balansen, gjenstår å se.



Slides som ble brukt i forbindelse med foredraget, som jeg holdt sammen med Cecilie Staude, finner du her:

Buskerudsluttversjon

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

Partier i sosiale medier - en sluttrapport: Til stede, men famler

- Skal vi lage en analyse av hva partiledere og partier gjør i sosiale medier? Jeg rettet spørsmålet til Cecilie Staude (bildet), mens vi slappet av etter det aller første foredraget vi holdt sammen i forbindelse med fjorårets valgkamp. Dette var i grunn noe jeg hadde tenkt på i noen måneder, men jeg måtte vente til valget var over, og jeg ville ha med meg en samarbeidspartner med en annen bakgrunn enn meg selv.
- Nja, jeg vet ikke helt, jeg, repliserte hun. Jeg er i grunn ikke så veldig interessert i politikk.
- Men du er veldig interessert i, og kan mye om, sosiale medier. En slik analyse vil gi både deg og meg, og sikkert mange andre også, økt kunnskap om dette. Tenk litt på det da, sa jeg.



Fra ide til analyse
Noen dager gikk og så kom det:
- Jeg har tenkt, og har merket at en økt politisk interesse har vokst litt fram i meg i forbindelse med valgkampen, og det samarbeidet vi hadde. Derfor er jeg med på en liten analyse. Vi blir vel ferdige i løpet av en uke eller to? For jeg har så masse å gjøre med undervisning på BI, samt foredrag og slikt.
(Yess!!, tenkte jeg)
- Ja, dette tar ikke så lang tid - har jo mine ting å jeg også (En treåring, valganalyse, artikler osv..). Vi fordeler arbeidet. Du tar for deg partilederne, og så ser jeg på partiene. OK?
- Ja. Men du hjelper meg vel underveis?
- Ja, jeg skal lese alt du skriver og spille inn forslag. På en betingelse, advarte jeg.
- Hva da?
- At du hjelper meg med det du kan, og leser alt det jeg skriver før det publiseres.
- Avtale!

Avgrensningene
Dermed var vi i gang. Første steg var å enes om hvilke kriterier vi skulle legge til grunn. Det ble verdi og dialog. Dernest måtte vi enes om hvilke sosiale medier vi skulle se på. Her falt valget på Facebook, Twitter og blogg. I tillegg så jeg på partienes nettsider. Og til slutt måtte vi avgrense hvilke partier og ledere som skulle omfattes. Det ble alle partier som i dag sitter på Stortinget, samt alle deres partiledere (minus Kristin Halvorsen hvor vi kom til at det var mer interessant å se på Heikki Holmås og Audun Lysbakken, siden en av disse to nå snart overtar partiledelsen).

Første parti ut var Venstre og deres partileder Trine Skei Grande. Dernest fulgte KrF og Knut Arild Hareide. Så Sp og Liv Signe Navarsete. Deretter SV og kamphanene Heikki Holmås og Audun Lysbakken. Før Høyre og Erna Solberg stod for tur. Nest sist ut ble Frp og Siv Jensen. Og vi avrundet med Ap og Jens Stoltenberg.

Demokratiargumentet trumfet da det buttet 
Ring, ring. Hallo?
- Jeg holder på med Senterpartiet nå, og jeg er lei, sa Cecilie.
- Lei Liv Signe Navarsete?, parerte jeg - i et forsøk på en humoristisk avvæpning.
- Nei, lei analysene. De tar jo så forbaska mye tid. Du sa det bare skulle ta max to uker. Stemmen var en smule bisk..
(Tenke fort, tenke... nå trenger jeg noen virkelig gode og blidgjørende argumenter..)
- Joda, men det er viktig at dette blir bra. Og tenk så mye vi lærer selv, argumenterte jeg. Dessuten tror jeg de som leser dette også vil lære mye. Kanskje vi i tillegg, gjennom disse analysene, til og med kan bidra til at både partier og partiledere snakker mer med folk. I så fall yter vi vår lille skjerv til at Norge blir et mer deltakende demokrati, og det er jammen en verdifull skjerv å yte, holdt jeg fram. Du skal heller ikke se helt bort i fra at både politikere og partier kan lage bedre politikk ut av flere samtaler med mennesker, enten det nå er snakk om egne velgere eller andre interesserte.

Stillhet noen sekunder.
(Hva nå..gidder hun ikke mer?)

- Hm, du har rett, sa Cecilie, noe mildere stemt. OK - vi kjører på videre.        
(Bra jobbet, Svein Tore, tenkte jeg - denne argumentasjonsrekken bør jeg spare på..)

Nettside og Facebook prioriteres opp, Twitter og blogg prioriteres ned

Det ble over to måneders jobb fra oppstarten i november. Inntrykkene har sunket inn og tiden er nå moden for å summere opp noe av det vi fant. Ut i fra de avgrensninger vi har gjort, så er vår vurdering at partiledernes og partienes bruk av sosiale medier bærer preg av at deres tilstedeværelse er i en tidlig fase. Det famles en hel del, og forbedringspotensialet er stort hos alle. De er generelt kommet kortere enn hva vi i utgangspunktet trodde. Samtidig har alle partier og og de fleste partiledere elementer i sin tilstedeværelse som er bra og som man kan bygge på i videreutviklingen av den sosiale mediebruken inn mot neste års stortingsvalg.

Nettsidene er stort sett "motoren" i mye av denne kommunikasjonen. Mye av plassen både på Facebook og Twitter går med til å hype egne nettartikler. Nettsiden synes generelt å være det best prioriterte, deretter følger Facebook. Twitter og blogg blir åpenbart nedprioritert. Forbedringspotensialet ligger derfor her særlig i at man bør bli flinkere til å variere og tilby stoff som er mer unikt for de forskjellige plattformene. En annen vurdering er om man over tid bør ta sjansen på å være såpass lite til stede på blogg og Twitter.  

Snakker til sine egne
Det er også et generelt trekk at alle stort sett snakker mest til sine egne. Altså at man kommuniserer best med de som allerede er partimedlemmer eller "kjernevelgere". Dette er både en styrke og en svakhet. Det er en styrke i den forstand at det kan bidra til å skape mer intern entusiasme. Pr i dag fungerer sosiale medier som kanaler der partiene og politikerne primært bygger intern entusiasme. Å kunne bruke sosiale medier til dette formål er vel og bra. 

Men faren er at tendensen til partiklikker og hverandres heia-roping gjør at man stenger andre og mindre ihuga partifolk ute fra kommunikasjonen. Altså at man ekskluderer mennesker framfor å involvere. Det synes altså som om man pr i dag ikke evner å kommunisere godt nok med velgere i "randsonen" og de mer passe politisk interessert menneskene. Gode partiledere og partier evner å få til begge deler. Et parti dør sakte hvis man kun pleier gamle og ikke rekrutterer nye.  

Mye enveiskommunikasjon

Ett annet hovedtrekk som vi til stadighet har pekt på gjennom disse analysene, er hvor mye av kommunikasjonen som primært er enveis. Partier og partiledere har et budskap - og dette skal UT. Det slår meg at man i stor grad kommuniserer på samme måte i sosiale medier som i tradisjonelle medier. Men for at budskapet skal gå INN, så tror jeg man må snakke mer MED mennesker enn TIL. 

Her ligger det aller største forbedringspotensialet. For å få til det, så er man avhengig av at det synker inn en erkjennelse hos både partier og ledere av at de ser på leserne sine på nettsider og blogger, "Likerne" på Facebook og følgerne på Twitter som likeverdige samtalepartnere. Samtalepartnere som man faktisk (!) også kan lære mye av. For deling av kunnskap, ærlige tilbakemeldinger og interessante ordskifter er noe av de fremste styrkene i sosiale medier. 

Politikerne kan bli bedre politikere, partiene kan bli bedre partier, politikken kan utvikles og velgerne kan gjøre mer kvalifiserte valg hvis vi ser på hverandre som potensielle kilder til ny kunnskap, i stedet for motstandere med håpløse meninger. Hvorfor sitter det f.eks. så langt inne å rose noen i et annet parti som sier noe bra? Hvorfor følger man ofte bare egne partikolleger på blogg eller Twitter? Mer raushet er et stikkord som jeg tror vil kunne bidra til å øke appellen forbi klikkene.

Ap er best, Sp svakest. Men Venstre imponerer og Høyre skuffer mest
På basis av de partianalysene jeg har gjort, har jeg satt opp en rangering. Denne er kun ment som en pekepinn på hvor partiene i dag står i bruken av de sosiale mediekanalene vi har valgt å fokusere på. Totalinntrykket avgjør plasseringen, men jeg har vektet Facebook og nettsiden noe høyere enn blogg og Twitter, siden de to førstnevnte forumene besøkes av flest mennesker.

1. Ap: Har den beste og mest samtalepregede Facebooksiden. Partiet har også skapt en spennende digital møteplass i mittarbeiderparti.no. Nettsiden er bra, men medlemsvervingen ble gitt overdreven oppmerksomhet i analyseperioden. Partiet er langt svakere på Twitter og blogg - det er tydelig at disse mediene nedprioriteres.
     

2. Venstre: Norges beste twitterparti. Andre partier bør se og lære av hva @Venstre får til på mikrobloggen Twitter. Partiet responderer, og bidrar fint i samtaler, noe som gjør kontoen meget interessant å følge. Venstre har også utviklet en god møteplass i liberal.no. Facebook-siden er derimot på det jevne, variasjonen er for liten og dialogen bør bli bedre. Nettsiden er ok, men noe kjedelig og kan med hell sprites opp.

3. SV: Det partiet som i størst grad tilrettelegger for involvering og deltakelse på sin nettside, dette får et stort pluss i min bok. Nyhetsstrømmen er også bra. Facebooksiden er informativ, men svak på dialog. Samtalepreget er også skuffende lite framtredende på Twitter. SV, med mange unge og høyt utdannende mennesker i sin midte, bør være et parti som ligger helt i front i sosiale medier. Men det er partiet ikke, til det er det for ujevnt.

4. Frp: Partiet har en god Facebookside med stort engasjement, og partiet er her flinke til å respondere. Styrken i engasjementet er det mest verdifulle Frp har, og debattene i kommentarfeltene er ikke så lavpannede som myten skal ha det til. Nettsiden er på det jevne. Twitter og blogg er to svært forsømte områder i partiet, så i sum er dette ujevne saker.  

5. KrF: Ikke direkte gode på noen ting, men har elementer som er bra på alle plattformer. @KrFNorge gjør lite på Twitter, men noe av det lille det gjør er bra. Facebook-siden er bra, men involveringen og dialogen bør bli bedre. Nettsiden har en god nyhetsstrøm og alle KrFs stortingsfolk har blogger, noe som viser vilje til tilstedeværelse. Innholdet i bloggene står imidlertid slett ikke i stil med de gode intensjonene.




6. Høyre: Analysens største skuffelse fordi man forventer mer av et parti som i disse dager er i nærheten av å utfordre Ap som landets største. Høyres snur seg bort i "valgboden" sin på 

Facebook og svarer ikke folk som stiller konkrete spørsmål. Kvitringen er tilfeldig og sporadisk, og nettsidene understreker ytterligere den manglende viljen eller evnen til å involvere og oppmuntre til deltakelse. Høyre viser imidlertid fram i glimt at partiet kan. Og det kan godt, hvis det vil - på alle disse medieplattformene. Det finnes kompetanse på feltet i partiet, noe som bærer bud om at Høyre kan innhente deler av Aps forsprang. Men da må skippertaksmentaliteten erstattes av kontinuitet og mer kvalitet i relasjonene.

7. Sp. Nettsiden er det beste partiet har. Den er bra oppdatert. Ellers er det relativt svakt over hele fjøla, partiet er rett og slett bakpå i sosiale medier. Det skinner godt igjennom at dette er et kommunikasjonsfelt som partiet ikke har satset noe særlig på. Både Facebook-siden og Twitter-kontoen bærer preg av manglende vilje til samtale og partiet tilfører de av oss som følger dem, generelt lite av verdi. Bildet er likevel ikke helsvart, det finnes lyspunkt på alle plattformer og får partiet på plass en strategi, tuftet på bredere forankring og økende vilje til deltakelse, så finnes det sosiale medieevner i partiet som kan utvikles.

Rangeringen er gjort uten at det er skult til ressursene som partiene har i kroner. Tas den faktoren med i bildet, så framstår Venstres posisjon som mest imponerende. Partiet klarer, med små ressurser, men gode grep, å puste langt mer ressurssterke Ap i nakken. At Ap og Frp har langt bedre Facebooksider enn Twitterkontoer og blogger bør også ses i lys av velgerstrategi. Facebook harmonerer best med partienes velgerprofiler, mens Twitter og blogg f.eks. "passer" bedre for mer elitistiske Venstre.

Tilbakemeldingene vi har fått underveis i arbeidet har vært mange, interessante og gode. Takk til alle som kommet med betraktninger, det har vært motiverende! Vi har også blitt invitert og vært hos Høyres kommunikasjonsfolk på Stortinget og delt våre synspunkt (og jeg har faktisk registrert en klar dialogforbedring på Høyres Facebook-side etterpå..). Vi har vært på partikontoret til Senterpartiet og utdypet våre meninger. Og samme dag ble vi også invitert til Statsministerens kontor der vi hadde et spennende ordskifte i halvannen time om Aps og Stoltenbergs bruk av sosiale medier. Det er også svært nyttig for oss å høre litt innenfra om hvordan partiene jobber og tenker. Aps kommunikasjonssjef lot seg inspirere til å svare med et godt blogginnlegg, som genererte en spennende debatt.

Om et par uker står en tur til Bergen Venstre med foredrag og påfølgende paneldeltakelse for døren, og vi skal senere samme måned også snakke til Unge Høyre. Vi håper å dele noe av den kunnskapen vi har fått med enda flere, så alle interesserte kan bare ta kontakt - enten det nå er snakk om enkle spørsmål og synspunkt eller ønske om foredrag eller work shops. Nationen laget forøvrig en stor sak på analysene sist helg, og vi har forsøkt å leve opp til egne råd ved å svare på de spørsmål som har kommet i kommentarfeltet.

Kan det gjøre en viss forskjell?
På vei fra Sps lokaler i Akersgata til Statsministerens kontor i Glacisgata, utbrøt Cecilie:
- Jeg er glad for at du foreslo at vi skulle gjøre dette, og at du motiverte meg til å holde fram da det buttet.
- Det var hyggelig å høre, svarte jeg.
- Ja, for dette er noe av det mest interessante jeg har vært med på. Og det har gitt meg kunnskap som jeg aldri ellers ville tilegnet meg. Samt åpnet dører som jeg aldri har tenkt ville være mulig å åpne.
- Tror du vi bidrar til å gjøre en aldri så liten forskjell?
- Ja, faktisk, smilte hun.

Jeg er ingen sosiale medier-euforist. Og jeg formidler fortsatt i enhver sammenheng at sosiale medier pr. i dag kun er et supplement til tradisjonelle medier. Det er derfor liten grunn til å overdrive betydningen. Samtidig har samarbeidet med Cecilie gjort meg tryggere på at dette fenomenet er noe som vi bare har sett begynnelsen på. Også i politisk sammenheng. Så kanskje er vi med på å skrive en smule historie her.

Eller hva tror du? Vil sosiale medier endre både velger-, parti- og politikerrollene eller er betydningen overdrevet?