Melby-samling

Guri Melby tar over et parti på tre prosent. Hvilken vei går Venstre politisk, strategisk og velgermessig?   

Vårt eldste parti, Venstre, avholder landsmøte denne helgen. Partidannelsen 28. januar 1884 sprang ut av kampen for parlamentarismen og økende opposisjon mot den sterke kongemakten og «embetsmannsstaten». Partiet var et folkeparti i ordets rette forstand og satte en antagelig uslåelig Norges-rekord ved valget i 1885 med 63,4 prosent oppslutning. Venstre var en svært bred koalisjon av bønder, arbeidere, kristne og byradikale. Folk som egentlig var for uenige til over tid å kunne holde sammen. Venstres historie er derfor en blanding av stolt politisk kamp for demokrati og bitre partisplittelser.

Fra størst til lite
Andre partier har tatt over store deler av Vs rolle i vårt politiske landskap. Arbeiderpartiet fanget opp den voksende arbeiderklassen. Bondepartiet, senere Senterpartiet, overtok som partiet for bønder og distriktsinteresser. Dannelsen av Kristelig Folkeparti kan ses i sammenheng med frustrasjon over Vs manglende evne til å målbære kristne verdier. Derfor har Venstre gått fra å være størst til å bli lite. Illustrert av den historiske grafen nedenfor.


 

Venstre har vært avskrevet som politisk kraft, ikke minst i kjølvannet av splittelsen på EF-saken i 1972. Snart 50 år etter er partiet lite, men det lever og utgjør fortsatt en sentral del av partifloraen vår. Partiet er i dag endog i regjering og har fire statsråder. Venstres sperregrenseskjebne ved valget neste år kan igjen bli en helt avgjørende faktor for den politiske styringen av Norge fram mot 2025. Så tross størrelsen er det ikke noe uviktig parti som Guri Melby overtar.


Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 26/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg flere interessante V-tall og vurderinger, samt en oversikt over hvor V har de beste mandatsjansene ved valget neste år, inkl hvilke personer som kan komme inn på Stortinget.  


Samlende Melby
Lederkampen etter Trine Skei Grande har i hovedsak stått mellom Sveinung Rotevatn, Abid Raja og Guri Melby. Det har vært en kamp mellom ulike personligheter; Rotevatn som den litt sjenerte, debattsterke ideologen, Raja som den utadvendte «forføreren» og Melby som den jordnære pragmatikeren. Selv om slike merkelapper aldri rettferdiggjør menneskers mangefasetterte sider, ei heller disse tre.

Rotevatn, Raja og Melby målbærer også den koalisjonen som Venstre fortsatt kan sies å være mellom det liberale, sosiale, rurale og urbane. Pussig nok er det Oslo-mannen og advokaten Raja som har tatt rollen som «distrikt-Venstres» anfører, mens Sogn og Fjordanes Rotevatn forbindes med det liberale «by-Venstre». Med Melby et sted i mellom. Dette er nok en (over)forenkling av virkeligheten, men kan være et visst inntak til forståelse for hvorfor Melby vant kampen: Hun framstår mest samlende. Både politisk og personlig. Hvordan hun skal forene de nye nestlederne Rotevatn og Raja, inkl. strømningene de målbærer, slik at alle trekker i samme retning, må Melby finne svar på. Et svar som Skei Grande ikke klarte finne.    



 

Svak lojalitet
Overordnet hvilken person Melby er, står spørsmålet i hvilken retning hun har tenkt å ta Venstre politisk. Og hva slags strategi som meisles ut for å nå fram med det politiske budskapet til større velgergrupper. Velgermessig har hovedproblemet for Venstre i mange år vært svak lojalitet. Partiet har liten base av velgere som stemmer på dem ved valg etter valg. 

Venstres verste målinger har vist at kun en av tre V-velgere fra 2017 holder fast ved partiet. Den andelen må økes til minst halvparten, helst 60-70 prosent, hvis partiet tar mål av seg om å vokse. Å skape mer entusiasme rundt partiet og deres saker slik at den faste basen øker, er derfor helt avgjørende hvis Venstre skal lykkes. Å utvikle god politikk tuftet på reell forståelse for hva partiets velgere er opptatt av, ligger i bunn for dette i V, som i alle partier.   


Dette er et lite utdrag fra mitt analysebrev nr 26/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev gir deg flere interessante V-tall og vurderinger, samt en oversikt over hvor V har de beste mandatsjansene ved valget neste år, inkl hvilke personer som kan komme inn på Stortinget. 

Utjevningsmandatene: 12-7 borgerlig. Andre Skjelstad (V) er Norges heldigste politiker.

Stemmefordelingen i våre 19 valgkretser ble slik ved høstens valg:

Den partivise fordelingen av de 150 distriktsmandatene ble slik:

På denne bakgrunn ble det gjort to beregninger for å finne hvordan de 19 utjevningsmandatene skulle fordeles. Først fant man ut hvor mange ujevningsmandater hvert enkelt parti skulle ha. Det gjøres ved å sammenligne fordelingen av de 150 distriktsmandatene med hvordan fordelingen hadde vært hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater (landsmandater).

I tabellen nedenfor er denne sammenligningen foretatt. Antallet utjevningsmandater for hvert parti finner man ved å trekke antall distriksmandat fra antall landsmandat.

Ser vi blokkmessig på det, så ble de borgerlige partiene tildelt i alt 12 utjevningmandater, mens de rødgrønne partiene måtte nøye seg med 7. I 2013 var utjevningsfordelingen 11-8 i borgerlig favør. Siden de borgerlige vant 76 distriktsmandater, mot 74 for rødgrønn side, så måtte de rødgrønne ha plukket 11 ujevningsmandater for å flippe flertallet. Ett hovedproblem på rødgrønn side var at to av partiene, Rødt og MDG, ikke kom seg over sperregrensen og dermed ikke kom med i kampen om utjevningsmandatene.

For å finne i hvilke valgkretser de ulike partiene skulle ha sine utjevningsmandater, ble det gjort en  ny beregning der stemmetallet på partiet i den enkelte valgkrets divideres på det gjennomsnittlige antall stemmer som står bak distriktsmandatene i samme krets. Da kommer man ut med en rekke "restkvotienter" (ubrukte stemmer). Disse kvotientene, sammen med antallet utjevningsmandater for hvert enkelt parti skal ha og det faktum at det kun er ett utjevningsmandat pr valgkrets, legges til grunn for å finne den faktiske utjevningsfordelingen.

Bakke-Jensen fikk utjevningsmandat nr 1
Den høyeste restkvotienten ved årets valg fikk Høyre i Finnmark. Utjevningsmandat nr 1 gikk dermed til Frank Bakke Jensen. De tre neste på kvotienttopplisten var alle fra SV i hhv. Nordland (Mona Lill Fagerås), Rogland (Solfrid Lerbekk) og Troms (Torgeir Knag Fylkesnes). Dermed ble bl.a Venstres Iselin Nybø (Rogaland), som plukket utjevningsmandat nr 1 ved forrige valg, blokkert fordi hun denne gang bare hadde nest høyeste kvotient i Rogaland.

Det var en nedtur for KrF at man ikke maktet plukke et distriktsmandat i Møre og Romsdal. Men da det ble klart at KrF greide å holde seg over sperregrensen, så stod Steinar Reiten først i partiets utjevningskø, han hadde partiets høyeste restkvotient og ble dermed tildelt det første av KrFs i alt fem utjevningsmandater. Hans Olav Syversen (Oslo) hadde nest høyest kvotient for partiet, og Ingunn Ulfsten (Akershus) tredje høyest, men begge havnet litt bak Høyres kandidater i begge fylker (se avsnittet nedenfor).

Den med høyest kvotient som ikke ga utjevningsmandat ble Oslo Aps 6. kandidat Zaineb Al-Samarai. Hun kom ikke inn fordi Ap ikke fikk utjevningsmandater ved årets valg. Men her var det svært nære på. Hadde Ap ikke lyktes (etter fintelling) med å kapre siste distriktsmandat i Rogaland, så ville Ap fått ett ujevningsmandat og dette ville tilfalt Al-Samarai. Dette utfallet ga i stedet en åpning for Stefan Heggelund i Oslo som sikret seg Høyres siste av partiets tre utjevningmandater (Høyres utjevningsmandat nr 2 tilfalt Hårek Elevenes i Akershus). Mens Anders Werp (Buskerud) hadde en hårfint svakere kvotient enn Heggelund og dermed måtte ta farvel med Stortinget etter fire år. At Heggelund hårfint karret seg foran Werp, åpnet for den kandidaten med nest høyeste kvotient i Buskerud; SVs Arne Nævra. Dette var første gang at et annet parti enn Sp plukket utjevningen i Buskerud etter at det nye valgsystemet ble innført i 2005.

Også Sylvi Listhaugs rådgiver, Espen Teigen, hadde utur i den forstand at han stod først i Frps "utjevningskø", men siden Frp ikke ble tildelt ett eneste utjevningsmandat, så kom han ikke inn fra Nord-Trøndelag. 
      

Går vi litt lenger ned i "kvotientrekkefølgen", så ser vi at Sps andrekandidat, Nils Bjørke, i Hordaland ble tildelt partiets eneste utjevningsmandat. Både Frps Torkel Åmland og Høyres Liv Kari Eskeland hadde høyere kvotient enn Bjørke i fylket, men Frp skulle som nevnt ikke ha utjevningsmandater i år og Høyre sine tre utjeveningmandater ble tildelt i kretser der partiet hadde enda høyere kvotienter. 

Venstres utjevningsmandat nr 1 gikk til til Jon Gunnes (Sør-Trøndelag). Også i dette fylket hadde Høyre en kandidat med høyere kvotient (Guro Angell Gimse). I Østfold stod det et svært spennende slag mellom SVs Freddy Andre Øvstegård og KrFs Line Henriette Hjemdal som Øvstegård knepent gikk seirende ut av. Hjemdal manglet 226 stemmer på å få forlenget sitt Stortingsverv. SVs sjette og siste utjevningsmandat gikk til Hedmark  og Karin Andersen.      

Aust-Agder er KrFs "utjevningsbastion" 
Nok en gang plukket KrF og Kjell Ingolf Ropstad utjevningen i Aust-Agder. Aust-Agder er nå eneste krets der utjevningsmandatet har tilfalt samme parti ved samtlige valg etter at valgsystemet ble lagt om i 2005. 

 

Grimstad slo ut Tyvand

Som i 2013 tok KrF med seg utjevningen i Telemark (Geir Bekkevold). Derimot glapp Vestfold for partiet. Her manglet man skarve 215 stemmer på å bli større enn Venstre og få en høyere kvotient enn sin sentrumskollega. Dette medførte at Carl Erik Grimstad (V) i stedet kapret utjevningen i fylket og Anders Tyvand måtte takke for seg.

Derimot kapret KrF utjevningen i Vest-Ager denne gang. KrFs annenkandidat her ,Thorild Brandsdal, hadde lavere kvotient enn både Odd Omland (Ap), Ole Omdal (Sp), Theodor Helland (Frp) og Mali Tronsmoen (SV). Ap og Frp fikk ingen utjevningsmandater, mens Sp "brukte opp" sitt ene i Hordaland. SV hadde, i likhet med Sp, bedre kvotienter i andre fylker (se over) og brukte opp sine utjevningsmandater der. Dette ga Brandsdal den åpningen hun trengte.

Da gjenstod utdelingen av utjevningsmandat nr 17, 18 og 19. Hvor havnet disse? Venstre hadde fått to utjevningsmandater og skulle dermed ha to til, mens KrF skulle ha en til. Nr 17 tilfalt Venstres Kjetil Kjenseth i Oppland. Han hadde stang inn i den forstand at en rekke Venstre-kandidater i andre fylker (Rogaland, Akershus, Oslo, Nordland, Østfold, Finnmark) hadde høyere kvotient, men utjevningsmandatene i disse fylkene gikk til andre kandidater med enda høyere kvotient fra andre partier.

Utjevningsmandat nr 18 ble en duell mellom Sveinung Rotevatn (V) og Tore Storehaug (KrF) der partiet som fikk flest stemmer av de to også fikk utjevningsmandatet i fylket. KrF fikk 151 stemmer mer enn Venstre i fylket og dermed gikk Storehaug seirende ut og Rotevatn måtte forlate Stortinget.

Skjelstad "tok en Bradbury"
Det aller siste utjevningsmandatet gikk, i år som i 2013, til Venstres Andre Skjelstad (bildet) i Nord-Trøndelag. Skjeldstad kom inn på Tinget med 1758 stemmer og en kvotient på under 0,09 - det er svært lavt (men "bunnrekorden" innehas av Venstres Vera Lysklætt som kom inn med 826 stemmer).

Slik sett er Skjelstad Norges heldigste politiker - norsk politikk har nå fått sin Stephen Bradbury (verdens heldigste skøyteløper). Men det er lov å ha flaks, både i sport og politikk.     

Viss borgerlig margin

Ville blokkutfallet blitt annerledes hvis KrF og/eller Venstre hadde ramlet under sperregrensen? Hvis vi senker KrF ned til 3,9 prosent, og holder øvrige stortingspartiers oppslutning konstant, ville partiets 5 utjevningsmandater tilfalt H 2, Ap 2 og Frp 1. Det ville gitt 86-83 borgerlig i antall mandater, altså et knappere flertall, men like fullt et flertall. Hadde Venstre ramlet under, så ville partiets utjevningsmandater tilfalt H 2, Ap 2 Frp 2 og dermed også det gitt 86-83 borgerlig. Hadde begge partiene falt under, ville derimot flertallet bikket til 87-82 rødgrønt.

Ville det blitt rødgrønt flertall hvis MDG hadde kommet over sperregrensen? Jekkes MDG opp til 4 blank, så ville de kapret seks utjevningsmandater, men "bare" tre av disse ville gått på bekostning av de borgerlige partiene slik at blokkufallet ville blitt 85-84 borgerlig. Hvis MDG hadde kommet over og KrF ramlet under, så ville det derimot gitt et rødgrønt flertall på 86-83.

Vi ser altså at selv om valget var jevnt, så hadde de borgerlige litt margin. De nøt godt av at stemmene på borgerlig side ga bedre mandatuttelling. Begge småpartiene KrF og V kom over sperregrensen og fikkdermed  langt "billigere" mandater enn  MDG og Rødt som ikke hadde stemmestyrke nok til å være med i utjevningskampen.