KrFs sentrumsvei

KrF gikk på en valgsmell. Det var bare så vidt båten bar over sperregrensen. Partiet lyktes ikke med å få mandat i Akershus, og man mistet representasjon både i Oslo, Østfold og Vestfold. På Romerike er det, med unntak av små lyspunkt i Hurdal og Gjerdrum, bortimot bekmørkt for partiet. KrF er nesten redusert til et parti for folk på Sør-og Vestlandet. KrF appellerer i forsvinnende liten grad til andre velgere enn sine egne, og man mistet også en del velgere til Sp og Høyre.

KrF greide i for liten grad å løfte sin beste velgersak; familiepolitikken, i årets valgkamp. Man klarte ei heller, i motsetning til Sp og Frp, å utnytte rommet for verdidebatt som ble skapt i kjølvannet av oppmerksomheten rundt norske verdier. KrF slet også tungt med sin regjeringsstrategi. Det var høyst uklart hvordan man hadde tenkt å skvise Frp ut av regjeringskontorene og sette seg selv og Venstre inn. Etter valget måtte man, for syns skyld, ha samtaler med de blå, før KrF konkluderte med at de ikke vil i regjering med Frp og at man avslutter samarbeidsavtalen som har utgjort en viktig del av Solberg-regjeringens parlamentariske grunnlag.

Dermed er KrF nå et mer fristilt sentrumsparti, selv om partiet fortsatt lener seg i retning Høyre og dermed, i alle fall på kort sikt, sikrer den blå regjeringenes videre eksistens. KrF kan nå i større grad stemme for det man er for og mot det man er mot på Stortinget og påføre regjeringen flere nederlag. For eksempel ved å stemme for reversering av tvangssammenslåingen av Skedsmo, Fet og Sørum. Selv om KrF tapte valget, så er maktposisjonen sterkere fordi H+Frp+V mistet sitt flertall. KrFs frigjøring gir imidlertid også regjeringen noen muligheter til å søke andre allianser i enkeltsaker. Her blir dog spørsmålet hvor konstruktiv opposisjonen ønsker å være med tanke på posisjoneringen inn mot valgene i 2019 og 2021.

KrF sin sentrumsvei er ikke overraskende med tanke på at partiet har oppnådd klart høyest tilslutning de gangene partiet har stått i spissen for et sentrumsalternativ (1973, 1977, 1997 og 2001). Men partiet bør også huske at sentrumsalternativet på 70- og 90-tallet oppstod som et produkt av at Ap frivillig abdiserte. Åtte år med rødgrønt flertallsstyre (2005-13), etterfulgt av fire blå år (2013-17), har gjort norsk politikk mer blokkorientert. Det har vært en ulempe for KrF. I øyeblikket er det ikke så mye som tyder på at sentrum kan gjenreises som selvstendig kraft. Sp virker komfortable i allianse med Ap, mens Venstre definerer seg stadig klarere på borgerlig side.

Når KrF har gjort det bra, har de også hatt politiske saker med bred appell som løft for minstepensjonister og kontantstøtte. Dette mangler nå. Partiet må derfor finne sin vei, både strategisk og politisk. Den sentrumsveien man har valgt, innebærer at KrF satser på at blokkene løsner og tidsånden snur i mer verdiorientert retning slik at etterspørselen etter mer anti-sekulære løsninger vokser. Det kan lykkes, men det er like sannsynlig at partiets aversjon mot Frp også i 2021 vil hindre dem i å inngå i et realistisk, borgerlig regjeringsalternativ.  Årets valg kan da bare være et forvarsel om hva som kommer.

Det er likevel for tidlig å avskrive KrF. Valgvinder kan løye og snu. Etablerte partier er svært seiglivede organismer.    


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 9. oktober 2017