mandag 10. august 2009

Er Jens Stoltenberg en robot?

Ja, i følge NRKs valgkommentator Lilla Sølhusvik. Jeg synes at dama har et godt poeng. Det kommer til å bli fryktelig mange politikere på autopilot i de kommende fem ukene.

Slike forhåndsprogrammerte politkersvar på ethvert spørsmål kan bli fryktelig kjedelig å høre på.
- Slik er valgkamp, svarte Erna Solberg meg på Twitter da jeg konfronterte henne med dette fenomenet.

Men må det egentlig være slik?

6 kommentarer:

  1. Sølhusvik forteller at Jens hilser og klemmer på gamle kjente før han går på lufta. Hele problemet ligger vel her.. i tillegg til at utspørringen er altfor heseblesende og spørsmålene for generelle til å fylle noen funksjon for velgerne.

    I dagens mediaverden må en kunne kreve at kandidatene avkreves meningsfulle svar på de relevante skarpskodde spørsmålene. Når økseskaftet kommer tilbake, får utspørreren bare repetere både fem og ni ganger og la kameraet rulle.

    SvarSlett
  2. Stoltenberg har fått en elendig start på valgkampen, først en felles pressekonferanse som ble slaktet av stort sett alle uavhengig av partibok og så en gørrkjedelig politisk utspørring. Jeg kan ikke i min villeste fantasi se hvordan han vant en eneste velger på opptreden sin i morrest.

    At mange (spesielt Arne Strand) også har satt opp forventningene til de mange duellene mot Siv Jensen gjør at fallhøyden er stor. Det vil garantert ikke bli et fyrverkeri, en ting er at verken Jens eller Jensen er i stand til å sjokkere - men det viktigste er at begge går inn i valgkampen for å forsvare oppslutningen. Det blir som fotballkamper hvor begge lag spiller defensivt. Det blir ikke mye underholdning.

    Jeg tror ikke valgkampen blir spennende, eller endre mye på oppslutningen til partiene. Da må det i tilfelle skje noe utenfor valgkampen som snur de politiske trendene.

    SvarSlett
  3. Skrekkscenarioet er at de to tar ut hverandre og at floraen av småparier begynner å vokse som ugress i hagan igjen.

    SvarSlett
  4. Det er partisystemet som har ført til dette problemet. Mellom 1814-1884 var stortingsvalg mye mer interessante i dag, fordi den politiske pluralisme var mye større - fordi det var like mange selvstendige politiske enheter som det var stortingsrepresentanter. Fra og med 1884 er denne tilstanden endret, og noen år etter 1905 for fullt (da "hele Høyre" hadde akseptert parlamentarismen, ref. Svein Tore Marthinsen).

    Mer om temaet på min nylig opprettede blogg: http://sentrumskonservativ.vgb.no/2009/08/09/om-grunnloven-parlamentarisme-og-hvorfor-jeg-ikke-kan-støtte-høyre/

    SvarSlett
  5. Elling: Småpartiene er nødvendige i et parlamentarisk demokrati! Hvis ikke måtte man forbudt partier helt - ettersom det ikke er størrelsen på et parti som betyr noe, men hvilke voteringer som finner sted i Stortinget. Det er et demokratisk problem om disse skjer pga. av partipisk og ikke som en følge av like mange veloverveide og gjennomarbeidede standpunkt som antall stortingsrepresentanter.

    Fordi dette siste ikke er tilfelle i dag (hvilke ideelt burde kvalifisere til riksrett), er det generelt sett en fordel med så mange partier som mulig. Derfor er også utjevningsmandater en uting i dagens valgsystem, både fordi disse mandatene er forbeholdt ikke-uavhengige kandidater, fordi man har en diskriminerende og dårlig begrunnet grense for disse mandatene på .04 av NASJONAL oppslutning. Skal man ha 19 valgkretser, må disse gjelde absolutt. Da må utjevningsmandatordningen reformeres. Det ville også forenkle valgsystemet, og gjøre at f.eks. KrF og Sp mister mandater, mens Rødt og Kystpartiet øker sine sjanser. Det siste ville etter mitt skjønn være bra for meningsmangfoldet i vårt storting.

    SvarSlett