Mister Høyre formen?

Har toppformen inne. Litt vel tidlig, eller..?

Det renner stadig på med målinger som bekrefter Høyres knallsterke posisjon for tiden. Jeg har dykket ned i bakgrunnstallene fra to fylkesmålinger som jeg har fått tilgang de siste dagene; Sentios Buskerud-måling og Infacts Akershus-måling. De gir oss svar på hvordan velgerne flokker seg om partiet nå.

For det første har partiet ekstremt høy lojalitet. Ni av ti velgere som stemte Høyre i 2009, sier at de vil stemme på partiet igjen. Ingen andre partier er i nærheten av dette lojalitetsnivået. Dernest appellerer Høyre sterkt både til de som stemte andre partier sist, og til de som satt hjemme. Ikke minst har tidligere Ap- og Frp-velgere i hopetall funnet veien til Høyre. Å holde på sine gamle velgere, samtidig som man appellerer til nye velgergrupper, er oppskriften på et brakvalg. 

Spørsmålet som nå melder seg, og som sikkert også får enkelte Høyre-menn og damer til å skjelve i bukser og skjørt, er om partiet har funnet toppformen for tidlig. Det er ett år igjen til valget, og ett år er lang tid i politikk.

Det finnes gode argument for at Høyre vil holde koken hele veien inn. Det viktigste argumentet er at de rødgrønne, med Ap i front, vil ha sittet med makten sammenhengende i åtte år ved neste års valg. Regjeringsslitasjen er synligere og ønsket om forandring er sterkere nå enn for fire år siden. Høyre er det klare førstevalget for mange som ønsker et skifte. Det borgerlige alternativet er også klarere nå enn sist. KrF og Venstre er mer vennlig innstilt til Frp, og det virker klart at et borgerlig stortingsflertall vil gi en borgerlig regjering – dette var ikke klart i 2009. «Oss eller kaos»-kortet, som Stoltenberg og co med hell har kunnet spille ut i de to foregående valgkampene, vil ikke fungere like bra nå.

Det er også for tiden ekstra stor usikkerhet knyttet til Frps oppslutning fordi målebyråene er uenige om hva som er den beste metoden. De byråene som vekter «råtallene» mot Frps gode valg i 2009, har Frp på høyere nivåer enn de to byråene, Incaft og Respons, som vekter mot Frps svake 2011-valg. Ligger Frps reelle oppslutning lavere enn det mange av partibarometrene for tiden viser, så kan det være slik at Frps lekkasjene til Høyre er enda større enn det ser ut som. I så fall har Høyre et ytterligere vektspotensial.

Sentrum er marginalisert. Sentrumsalternativet av Sp, KrF og Venstre, som laget mye krøll for Høyre på 90-tallet, er helt dødt. Historisk har Høyre gjort det best når sentrum har vært svake. Ingen ting tyder i dag på at sentrum vil vitaliseres på kort sikt.

Det finnes også noen bra argument for at Høyres oppslutning ikke vil holde. Finanskrisen, og regjeringens gode håndtering av den like før valget i 2009, bidro til å gi Ap akkurat det løftet det trengte for å forsvare flertallet. Økonomiske krisetider kan slå inn igjen og gi Ap nok en styringseffekt.

Høyre har ingen god valgkamphistorikk. I fire av de fem siste stortingsvalgkampene har Høyre falt til dels tungt inn mot valget (unntaket var i 2009). Det henger bl.a. sammen med at Høyre er et svakere valgkampparti enn hovedmotstanderen Ap, både målt i penger og organisering. Det kommer særlig til syne i stortingsvalgkampene. Og Jens Stoltenberg er, på sitt beste, en bedre debattant enn Erna Solberg. I valgkampens sluttfase kan innsats i viktige TV-debatter spille en viss rolle.

Selv om det borgerlige alternativet er klarere enn sist, så er det ikke akkurat glassklart. Vi vet ikke hva slags regjering vi får med et borgerlig flertall. Blir det en Høyre+Frp-regjering? Blir det en H+KrF+V-regjering? Blir det en ren Høyre-regjering? Eller skal alle fire partiene regjere sammen?

Det viktigste er likevel dette: Høyre kommer til å bli mer utfordret på hva slags politikk det vil føre i regjering. Oppslutningen har økt på misnøye med de sittende og ønske om noe annet. Jo nærmere valget vi kommer, jo mer vil mediene fokusere på hva dette annet faktisk er. Her må Høyre balansere mellom å kommunisere at partiet står for en annen kurs enn Ap på sentrale områder, parallelt med at man må si det som er sannheten; nemlig at Høyres politikk slett ikke er radikalt annerledes.

Høyre kan her komme til å forskreve seg.



Teksten er en lettere omskrevet versjon av en kronikk som stod på trykk i Drammens Tidende i går. 

Vil du lage omslaget på boka vår?

Det er noen måneder siden det ble klart at jeg skulle debutere som bokforfatter. Tiden etterpå har vært en prosess fylt av tro, tvil, fortvilelse og glede. Tro på at dette blir skikkelig bra. Tvil om dette egentlig holder mål. Fortvilelse over at ordene ikke kommer ut. Glede over at ordene kommer ut. Nå begynner denne lærerike prosessen å gå mot en slutt. En solid sluttspurt gjenstår, men manuset skal leveres medio oktober.

Det er nå også tid for å tenke på hvordan bokomslaget skal se ut. Vi vil at du eller noen du kjenner kan være med og tenke sammen med oss. Min medforfatter Cecilie Staude, vårt forlag Kommuneforlaget og jeg synes derfor det er en god ide å invitere kreative folk til en konkurranse til hvordan dette omslaget kan se ut. Vi har derfor laget denne invitasjonen til alle som kan ha gode forslag å komme med:

Vi holder i disse dager på med boken Sosial kommunikasjon – Personlig. Samtale. Verdi. Boken vil handle om hvordan mennesker i økende grad bruker sosiale medier til å snakke med hverandre, og hva dette betyr for den enkelte og for samfunnet vårt. Hovedbudskapet i boken handler om at vår kommunikasjon går i en mer sosial retning; vi blir mer personlige og mer dialog- og verdiorienterte.

Boken, som kommer ut i årsskiftet 2012/13, trenger et omslag som illustrerer dette budskapet. Til det trenger vi din hjelp. Kan du eller noen av dine venner designe et forslag til bokomslag som får frem at personlig kommunikasjon, tuftet på likeverd mellom mennesker, gjensidig kan tilføre noe og skape verdi for hverandre? Kort sagt; kan du visualisere at samtaler mellom mennesker i sosiale medier kan være noe positivt? Hvis ja, så vil vi gjerne at du hjelper oss.

Alle innsendte forslag vil honoreres med en stor takk fra oss. Det bidraget vi synes illustrerer budskapet vårt aller best, blir kreditert for omslaget i boken, i tillegg vil vinneren motta designerhonorar på 8 000 kr fra Kommuneforlaget.

Fristen for innlevering av forslag er 1.november 2012.

Vil du være med?
Sjekk Kommuneforlagets konkurranseside for å delta.

Kampen om utjevningsmandatene

I går trykket Drammens Tidende min kronikk om utjevningsmandater. Teksten, som du finner under, er et forsøk på å forklare dette elementet i vår valgordning på en noenlunde lettfattelig måte. Den er Buskerud-vinklet, men bør ha interesse for alle som er interessert i tematikken. For de som vil ha en mer teknisk og matematisk redegjørelse av hvordan utjevningsmandatene fordeles, kan jeg anbefale Bernt Aardals nettartikkel  Se gjerne også Pollofpolls sin beregning over hvordan utjevningsmandatene ligger an til å bli fordelt neste gang, gitt femti landsmålinger februar - juni. Under kronikken finner du forvørig prognosetallene for Buskerud valgkrets som jeg utarbeidet på oppdrag for Drammens Tidende sist torsdag.



I forrige uke laget jeg en beregning for Drammens Tidende som viste antatt mandatfordeling i Buskerud hvis det var stortingsvalg nå. Beregningen ga tre mandater til Høyre, tre til Ap og to til Frp, mens Sp lå inne med utjevningsmandatet i fylket. Avisen valgte å vinkle tallene mot utjevningsmandatet og en form for duell mellom Venstres trolige toppkandidat Rebekka Borsch (som jeg hadde inne på forrige prognose og som jeg av Borsch har blitt gjort oppmerksom på allerede er nominert på topplassen - takk!) og Sps Buskerud-topp PerOlaf Lundteigen. Det er en forenkling av virkeligheten for det er flere om utjevningsbeinet. I øyeblikket har også SV, Høyre og Ap realistiske muligheter for et slikt mandat. KrF og Frp er for tiden lenger unna, men kan ikke avskrives helt hvis velgerpreferansene endrer seg noe.

Denne dama (Rebekka Borsch) kan danke ut Per Olaf Lundteigen
fra "utjevningstronen" i Buskerud. Men det er flere om utjevningsbeinet..

Hva er disse utjevningsmandatene egentlig for noe? Det spørsmålet får jeg ofte, særlig i forbindelse med valgene. Og det er forståelig at folk lurer, for det er en vrien oppgave å forklare på en lettfattelig måte. Den letteste pedagogiske delen av svaret er å si at for at et parti skal ha sjans på utjevningsmandat, så må partiet oppnå fire prosent eller mer nasjonalt. Faller partiet under denne sperregrensen, som Venstre gjorde ved forrige stortingsvalg, så faller også partiet og alle deres kandidater ut av kampen om utjevningsmandatene. Både SV, Venstre, KrF og Sp kjemper for tiden en kamp mot sperregrensen.


En vanlig misforståelse er å tro at sperregrensen gjelder for tildeling av samtlige stortingsmandater. Men det er utelukkende for tildeling av de 19 utjevningsmandatene at denne grensen har betydning. For tildeling av de andre 150 distriktsmandatene er det oppslutningen i hvert fylke isolert som bestemmer fordelingen. Selv om Venstre kom under sperregrensen sist, så hadde partiet styrke nok for å plukke et mandat i både Oslo og Akershus, slik at man likevel fikk to representanter på Stortinget i inneværende periode. Kystpartiet hadde minimal oppslutning nasjonalt, men partiet og toppkandidaten Steinar Bastesen var så populære i Nordland at det sikret ham stortingsplass i to perioder; 1997-2005.

I Buskerud ligger grensen for et direkte distriktsmandat på drøyt sju prosent. Klarer f.eks Buskerud Sp og Lundteigen å nyte godt av en lokalsykehuseffekt i fylket som sender partiet et stykke over sju prosent, så vil det gi Lundteigen en stortingsplass selv om Sp skulle havne på 3,9 prosent eller lavere nasjonalt. I praksis er dette imidlertid et lite trolig scenario; Buskerud Sp pleier å gjøre det omtrent som landsgjennomsnittet. Buskerud Venstre, SV og KrF ligger alltid lavere enn deres respektive landssnitt. Slik det der ut nå, så er dermed utjevningsmandatet det samtlige småpartier her må håpe på, ett år før valget.

 Etter at de 150 distriktsmandatene er fordelt, deriblant Buskeruds åtte, så skal utjevningsmandatene fordeles. Tidligere var det åtte utjevningsmandater til fordeling, men ved valget i 2005 ble kvoten økt til 19. Nå har alle fylker ett utjevningsmandat hver. Først finner man ut hvor mange utjevningsmandater hvert parti skal ha. Poenget med ordningen ligger i ordet; den skal jevne ut. Partier som kommer skjevt ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene, skal komme bedre ut etter fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. Ved valget i 2009 kom KrF skjevt ut og fikk kun fire distriktsmandater. Utjevningsordningen jevnet dette ut ved at partiet ble tildelt hele seksutjevningsmandater. SV fikk den gang fem utjevningsmandater, Høyre og Frp tre hver og Sp to. Når man har funnet ut hvor mange utjevningsmandater partiene skal ha, gjelder det å finne i hvilke fylker partiene skal ha disse. Dette er en nervepirrende valgkveldaffære for alle kandidater som er aktuelle for utjevningsmandat, livene deres kan bli snudd på hodet – avhengig av om marginene går stang inn eller ut. For noen kan drømmen om en politisk rikskarriere bli knust av ørlite for små kvotienter, for andre blir den virkelig.

 Under den gamle valgordningen fikk Buskerud utjevningsmandat kun en gang, i 1993, da det gikk til Frp og Roy Wetterstad. Wetterstad meldte seg for øvrig ut av Frp kort tid etter og fullførte sin stortingsperiode som uavhengig representant. Mens under den nye ordningen har utjevningsmandatet i Buskerud tilfalt Sp og Lundteigen både i 2005 og 2009. Han har hatt marginene med seg. Det kan skje igjen. Eller Rebekka Borsch kan bli historisk. Eller skal virkelig Ap få sitt livs første utjevningsmandat? Eller kanskje.. Heldigvis kan ikke valgutfallet forutses nøyaktig. Det betyr at de som nå snart nomineres, har mye å kjempe for.

Utjevningsmandatet bør bidra til økt kamplyst.            

Prognosetallene for Buskerud er basert på gjennomsnittet av fem nasjonale meningsmålinger fra ulike byråer tatt opp i perioden 17.06 – 29.07., regnet om til Buskerud valgkrets v.h.a. en fylkesfaktor som primært baserer seg på valgstatistikk i fylket. Beregningen av utjevningsmandatet er mer usikker enn for de åtte distriktsmandatene. Frp holder det siste distriktsmandatet i fylket på denne prognosen. Høyre er nærmest å kapre dette.

Kan Susanne Kaluza leve av bloggen sin?

Susanne Kaluza. Ikke hørt om dama? Det hadde ikke jeg heller. Inntil jeg leste denne artikkelen på det gode medienettstedet journalisten.no i forrige uke, skrevet av Glenn Slydal Johansen. Og fant ut at hun har jobbet ti år i Dagbladet. Men nå er det slutt. For nå har hun, med to små barn og huslån, sagt opp og skal satse på å leve av bloggen sin. Frisk satsing, tenkte jeg.

Ikke lenge etter at jeg hadde tenkt det, ringte en journalist ved navn Embret Rognerød i Dagens Næringsliv og ville ha kommentarer til Susanne Kaluza og hennes veivalg. Hvor mange lever av bloggen sin? Hvordan har det norske bloggmarkedet utviklet seg? Hvordan er blogg-Norge stilt sammenlignet med Sverige og andre land? Dette var spørsmål han ville ha svar på.

Faksmile fra Dagens Næringsliv 07.07

Jeg svarte etter beste evne, men alle svar ble ikke like gode. Bl.a. fordi det, såvidt meg bekjent, ikke finnes noen tall på hvor mange som lever av bloggen sin. Det jeg vet er at mange er det ikke. Fordi det er krevende å leve av bloggen. Svært krevende. Du må ha et talent, du må kunne levere innhold som oppleves interessant for mange innenfor nisjen du blogger i, du må klare å markedsføre bloggen din og du må ha samarbeidspartnere som kan betale, eller annonser som du kan leve av. I tillegg kan du, som meg selv, bruke bloggen til å bygge relasjoner som kan gi betalte oppdrag av typen foredrag, kurs eller workshops.

Susanne Kaluza har utvilsomt mye av dette. Etter en titt på bloggen hennes er det lett å se at hun har et åpenbart talent for å skrive. Hun skriver lett og godt. Hun har en nisje; mat, som mange interesserer seg for og vil lese mer om. Men dette er ikke en ren matblogg for hun kombinerer også ved bl.a. å gi nyttige tips om aktiviteter for barn. Hun er personlig, og noen ganger privat, men mer personlig enn privat. Det gir bloggen hennes en stemme som er hennes, som skaper nærhet til leserne, uten at hun deler mer enn hun er komfortabel med å dele. Trolig appellerer bloggen mest til kvinner i 20-, 30- og 40-årene, men sikkert noen menn også.

Faksmile fra Drammens Tidende 10.07.

I går ringte Siri Narverud Moen, journalist i Drammens Tidende. Hva hun lurte på? Jo, om jeg kunne si noe om Susanne Kaluza og hennes veivalg. For Kaluza har tilknytning til Drammen (trolig oppvokst der, men bor i Oslo nå, etter hva jeg har søkt meg til..). Og dermed har lokalavisen en fin, lokal inngang på saken.

Kan vi snakke om en trend, lurte DT-journalisten bl.a. på. Det er for drøyt, tenkte jeg, all den tid dette gjelder svært få. I stedet svarte jeg på noe litt annet, som jeg også ble sitert på, nemlig at det snarere er en trend som handler om at bloggere utfyller den tradisjonelle journalistikken. I en tid der mediehus, ikke bare i Norge, men de fleste steder i verden kutter kostnader, i kjølvannet av finanskrise og sviktende opplagstall, så gis bloggere bedre anledning og mer rom for å tilføre leserne noe annet enn det de får i sine lokale medier og riksmedier. En blogg vil aldri kunne erstatte avisen, men den kan supplere og utfylle.

Bloggere, som Susanna Kaluza, er mye smalere enn en avis. Dette skaper begrensninger, men også muligheter. Muligheter for å gå mer i dybden i sin nisje, få mer dedikerte lesere, være nærmere dem og realisere egne ideer i større grad. Du har ikke en redaktør eller en nyhetsleder som sjefer over deg, du er både din egen journalist og redaktør.

Tilbake til åpningsspørsmålet; kan hun leve av bloggen sin? Jeg vet virkelig ikke, men det blir interessant å se. Får hun det til, uten å gå på kommersiell akkord med seg selv, så er det bare å applaudere.


Livet er for kort til å la være å følge noen av de drømmene vi har.


Hva betyr bloggere og blogging for deg?

Novair vil ikke gi pute og teppe til barn som sover

- Møt senest 3,5 timer før avgang.

SMS-en fra Apollo var tung å fordøye. Med flyavgang kl 6.50 betydde det at vi måtte møte på Gardermoen litt over kl 3. Men OK. Det var vekterstreik, man hadde da forståelse for at det kunne medføre litt ekstra kø og man risikerer jo bare ikke å komme for sent når man skal på en etterlengtet to ukers Syden-ferie.

Det var bare å få liv i seg selv, etter et par timers søvn, og deretter få liv i pjokken på tre år, få på seg noen klær, drasse med seg de tunge koffertene og komme oss til flyplassen. Kø gjennom sikkerhetskontrollen var det, men 3,5 timer var i overkant med margin, Apollo. For klokken var bare 4.30, vi var igjennom kontrollen og fortsatt var det over to timer til flyet gikk. Men man var positiv, selvsagt var man det. Det var mange fly å se på for den lille, og snart skulle vi jo opp i ett selv.



"Vi kjøre stoort fly".

Forventningene hadde bygget seg opp, og bygget seg opp, timene gikk og så var det omsider vår tur. Barneøynene var store, glade og lystne i det vi gikk ombord. Alle fant sine plasser, og kapteinen ruset motoren og ga gass. Og vi lettet... men den lille hadde allerede sovnet. Utladet av forventninger og lite søvn.


Lyset for setebeltene ble slukket og opp spratt flyvertinnene, klar for å servere oss passasjerer produkter, mat og drikke. De er jo der for oss. De har, som før, sikkert en pute og et pledd å avse til tre-åringen slik at han kan ligge litt bedre i flysetet sitt, tenkte jeg.

- Skal det være noe å drikke?
- Ja, tar en Pepsi. Kan vi få en pute og et teppe til den lille som akkurat har sovnet?
- Nei.
- Nei?
- Nei, vi har ikke det.
- Ikke? Jammen, i hyllen over her ligger det en stor pose full av puter og tepper (det hadde jeg nemlig sett da jeg lempet inn håndbagasjen).
- De er der bare i tilfelle noen blir syke.
- Så vi kan ikke få en pute og ett pledd?
- Nei.

Neivel.. Og kanskje en bagatell. Sønnen min sov jo for det. Det gikk godt an å bruke genseren min under hodet hans i stedet - som jeg hadde i håndbagasjen.

Men likevel så klarer jeg bare ikke avfinne meg med at det er en ubetydelig bagatell. For ærlig talt, Novair - hvorfor så smålig? Hvor mye koster det dere å dele ut en liten pute og et pledd til en håndfull barn som sover på deres flyvninger? Er det ikke å møte kundens behov det handler om for dere? Hva er dere verdt som selskap uten oss kunder? Dere delte ut pute og pledd før - hvorfor i all verden har dere sluttet med det?

I stedet for at jeg kommer hjem og skryter av Novair på bloggen min til mine lesere, og gir dere en positiv dose "Word of Mouth", så blir det i stedet denne negative bloggposten.

Hvorfor så smålige, Novair?

Begynnelsen på slutten for Stoltenberg?

  

Synger på siste verset?

Denne uken er bl.a brukt til å gå igjennom de siste  velgerbevegelsene. På
oppdrag for Minerva så kom jeg opp med denne analysen. Her gis det spark til målebransjen og trekkes noen valgtråder bakover i tid,
 parallelt med at det skues fram mot neste års stortingsvalg.





Er du sugen på flere velgeranalyser denne helgen, så ta gjerne en titt på Kjetil Alstadheims vurderinger i Dagens Næringliv. Og Aslak Bondes synspunkter i Morgenbladet.

Liv Signe Navarsete bidro også til min sysselsetting i går. Hennes statusoppdatering på sin private Facebooks-side om at hun heretter ønsket å skille klart mellom privatprofil og offentlig side, avstedkom en telefon fra en Nationen-journalist og en sak i dag der jeg uttrykker skepsis til om en partileder kan forvente privatliv på en slik side med over 2200 "venner".

Ha en god helg!

Borgerlig ledelse 6-3 i Buskerud

På oppdrag for Drammens Tidende laget jeg denne uken en stortingsprognose for Buskerud basert på dagens målenivåer.

I 2005 vant de rødgrønne 6-3 i Buskerud. Et stortingsvalg i dag hadde gitt 6-3 i borgerlig mandatfavør. Det blir avgjørende for Stoltenberg og co å gjenerobre Buskerud neste år.

Ved neste års stortingsvalg vil mandatene i de ulike valgkretsene bli justert i takt med den befolkningsutviklingen som har vært siden det nye valgsystemet ble innført i 2005. Oslo ligger an til å få to nye mandater, mens Akershus, Hordaland og Rogaland får ett mandat hver. Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mister hvert sitt. Dette vil redusere dagens skjevheter noe, men så lenge vi har en arealfaktor der hver kvadratkilometer skal telle 1,8 poeng og hver innbygger bare 1 poeng, så vil arealtunge valgkretser alltid favoriseres.

I Buskerud vil velgerne neste år, som i 2009, velge inn ni representanter på Stortinget. Åtte av disse velges som distriktsmandater, mens det niende er et utjevningsmandat. Både i 2005 og 2009 klarte Ap å vinne fire av distriktsmandatene. Også i 2013 blir Aps fjerde Buskerud-mandat en nøkkel. Klarer regjeringspartiet å beholde den skansen, så er det et godt tegn for regjeringsblokken med tanke på et mulig gjenvalg. Ryker fjerdemandatet, så vil det derimot være et klart signal om en borgerlig valgseier. På dagens beregning, som jeg har bygd på gjennomsnittet av de siste nasjonale målingene omregnet til Buskerud valgkrets etter valgstatistikk fra fylket, så er Ap et stykke unna å forsvare sine fire. I stedet overtar Høyre, som nå er jevnstort med Ap, ett av mandatene. Begge ligger dermed an til å plukke tre mandater.

 Frp gjorde et bra valg i 2009 og var i nærheten av tre Buskerud-mandater i løpet av valgkvelden, men måtte nøye seg med to da alle stemmene var talt opp. Mye har gått skeis siden den gang for partiet og man har ligget så langt nede at selv det andre mandatet deres i Buskerud har vært i fare. De siste par månedene har imidlertid vist en stigende tendens på målingene, selv om Frp-sprikene mellom byråene for tiden er ekstra store. Jeg har Frp nå derfor inne med to mandater. Partiet holder det siste distriktsmandatet for øyeblikket og bør ikke føle seg for trygg på dette, men pt. har partiet såpass margin ned, at å forsvare begge to er innenfor rekkevidde.


Dette betyr at de tre store; Ap, Høyre og Frp, som i 2009, ligger an til å fordele alle de faste mandatene i fylket mellom seg. Både for SV, Venstre, Sp og KrF virker det pr. i dag for langt opp til å ha realistiske ambisjoner om å kapre et slikt mandat. Et parti må ha noe over sju prosent i Buskerud for å vinne et fast mandat, innslagspunktet vil trolig ligge rundt 7,5. Ingen av småpartiene er i nærheten av dette nå. Med unntak av Sp, så gjør alle det også svakere i Buskerud enn et gjennomsnittsfylke, noe som forverrer mulighetene ytterligere. Med mindre ett av småpartiene skulle oppleve et stort oppsving, så er det primært utjevningsmandatet alle disse må håpe på. Ved de to siste valgene har dette tilfalt Sp og Per Olaf Lundteigen. Han har, forutsatt at han går for fire nye år på Tinget, en mulighet på dette også neste år. Men det fordrer trolig at både partiet nasjonalt og lokalt løfter seg opp i mot 09-nivået på over seks prosent. Sp gjør det ofte noe bedre ved valg enn det målingene viser i forkant. Og Lundteigen kan kanskje bli hjulpet av en viss lokalsykehuseffekt, selv om det ikke er så ofte at lokalvindene blåser særlig sterkt ved et riksvalg. Beregningen av utjevningsmandatet er beheftet med større usikkerhet da det bygger på en ligning med diverse ukjente. Vi vet i dag for eksempel ikke om noen av småpartiene skulle ramle under sperregrensen på fire prosent og dermed miste muligheten for å være med i kampen om utjevningsmandat, slik Venstre falt igjennom sist. Med de nivåene som partiene i dag har inne, så holder jeg imidlertid en knapp på at Venstre kan frata Sp utjevningsmandatet i fylket. Også SV er inne i denne kampen, mens det ser tungt ut for KrF.

Nominasjonsprosessene er reelt sett i gang rundt omkring, selv om det formelt ikke begynner før til høsten og vinteren. De tre første på listen til Ap og Høyre, og den første hos Frp, ser slik det ligger an nå, ut til å kunne ta mål av både stortingsdresser og drakter. Andreplassen hos Frp og fjerde hos Ap lukter det interessante kampplasser av, enten det skulle bli Jørund Rytman, Laila Gustavsen eller andre. Mens toppkandidatene i Sp, SV og Venstre fort kan havne i et rotterace om utjevningsmandatet.

Rødgrønt 6-3 har blitt til borgerlig 6-3 på sju år. Men det er valgene som teller, og det er over ett år igjen til neste. Her ligger de rødgrønnes håp.

Hva er god e-post-kommunikasjon?

Bjørn Eidsvåg synger om "to små planeter i hvert sitt univers". Og det er nok et forhold mellom mann og kvinne han beskriver: "Du sa kjære. Eg hørte slask. Du sa kos. Eg hørte helgevask". En kommunikasjon dem i mellom som altså er heller dårlig. Fordi man misforstår hverandre og snakker forbi hverandre. Ikke et helt ukjent fenomen i opptil flere forskjellige kommunikasjonsforhold..

Hvorfor kan det bli slik? Avsender får ikke sagt det hun vil si. Eller mottaker oppfatter det hun sier på en annen måte enn det avsender forventer. Løsningen for å få til en bedre kommunikasjon hviler derfor ofte like mye på begge parter. Avsender bør gå en runde eller to med seg selv og forsøke å formulere og formidle sitt budskap bedre og klarere. Og mottaker bør

legge godvilje framfor vrangvilje til. For hva handler god kommunikasjon om? Den dreier seg ikke om at vi nødvendigvis blir enige, men at vi forstår hverandre. At vi befinner oss på den samme planeten og snakker et språk som er noenlunde felles. Forstår vi hverandre så vil begge oppleve å bli sett, hørt og respektert. Det er helt avgjørende for at man skal føle seg inkludert, i stedet for ekskludert og oversett.





Ordene betyr lite ansikt-til-ansikt, men mye på e-post
I den klassiske ansikt-til-ansikt-kommunikasjonen betyr ordene dine bare sju prosent for hvordan du oppfattes, i følge en amerikansk studie. Kroppsspråket betyr hele 55 prosent og stemmebruken 38. Men vi kommuniserer i veldig mange forskjellige kanaler. Som telefon, SMS, brev og sosiale medier. Og e-post. E-posten har på mange måter supplert og til dels konkurrert ut brevet. Ikke minst brukes e-post flittig i jobbsammenheng. I følge en svensk undersøkelse så sjekker to av tre av oss e-posten vår hver enste dag. I e-post-kommunikasjon betyr ordene mye mer enn i ansikt-til-ansikt-kommunikasjon. Vi har hverken kroppsspråk eller stemme å hjelpe oss med, men flere tar i bruk smilefjes og ulike ikoner for å kompensere litt for dette tapet.  

God e-post-kultur er slett ingen selvfølge. Det er nok alle som mottar og sender e-poster, dvs de aller fleste av oss, klar over. Å skape en bevisstgjøring blant ansatte er en hovedforutsetning for å få til endringer i ønsket retning. Kall det gjerne forankring. Dette har bl.a. ledelsen i shippingselskapet Farstad forstått. Og trolig derfor ble Cecilie Staude og jeg invitert til Ålesund for å formidle noe av det vi tror på, samt lede en workshop (ta gjerne en titt på slidene som ligger i bunn her) som skulle munne ut i at de ansatte selv kunne enes om noen hovedpunkter som de framover skal tufte sin e-post-kommunikasjon på. Jeg har aldri tidligere vært i Ålesund, så det var jammen på høy tid å få sett denne fine byen i vakre omgivelser.

Gode og dårlige bruksområder
E-posten er fleksibel. Man forventer respons når man spør om noe, men responsforventningene er ikke på langt nær så umiddelbare som på telefon eller ansikt-til-ansikt hvor man forventer svar med en gang. En e-post kan man også sende når som helst på, og du kan sende til omtrent enhver mottaker du vil nå siden neste alle har en e-post-adresse. Derfor er den også utmerket til å kontakte mennesker i andre tidssoner, uten å måtte tenke på hva klokken er der bore, som man må gjøre hvis man skal ta en telefon. Sammenlignet med brevet, så er e-post langt hurtigere, og gjennom vedleggs-funksjonen, så fungerer den også godt til å oversende dokumenter. Arkivfunksjonen og den skriftlige formen gjør at e-posten egner seg godt til å sende dokumenterbar informasjon. E-posten er også velegnet hvis man ønsker å sende informasjon til mange og når man ønsker skriftlige bekreftelser eller avkreftelser.

E-posten er derimot ikke alltid så godt egnet til budskap som har et klart negativt emosjonelt innhold. Nettopp fordi våre emosjonelle uttrykk, bortsett fra ordene, er begrenset. Kontroversielle budskap og temaer der uenigheten er stor, er felt der kommunikasjon på e-post kan gjøre at det "tar av" fordi vi ofte er "tøffere i trynet" på e-post enn når vi møter mennesker ansikt-til-ansikt eller i telefonen. Dette gjør at konflikter kan forsterkes og diskusjoner bli usaklige. For taushetsbelagt informasjon er ei heller e-post den beste kanalen.

Dette kan vi tenke på
Hva bør vi tenke på før vi sender en e-post? Her trakk vi opp fem korte punkter.
1. Hva vil jeg formidle?
2. Hvem er mottaker for mitt budskap? Og hvilke kunnskaper har mottakeren?
3. Er e-post den aller beste kanalen å sende budskapet til mottaker i?
4. Hvis ja, formuler et budskap som er høflig og kort.
5. Presis overskrift (som sier noe om innholdet i e-posten), godt oppsett og et bra språk.

Mine to e-post-eksempler nedenfor, med Cecilie som mottaker, bør illustrere hvordan e-post kan formuleres på en dårlig og på en langt bedre måte..

Hva bør mottaker av en e-post tenke på?
1. Bør jeg svare?
2. Hvis ja, svar konkret og høflig.
3. Takk for henvendelse (husk at avsender har brukt av sin tid på deg).
4. Vær varsom med videresending og "reply all".

I Fartstad jobber det folk både på båter og på land. Forholdet sjø-land gir selskapet noen spesielle utfordringer knyttet til at sjøfolk, som har sitt daglige virke i omgivelser som er helt annerledes enn de på land, kan utvikle et "stammespråk" som ikke alltid fungerer like bra når man skal kommunisere med folk på land.

Vi laget to oppgaver til deltakerne. Først ga vi alle anledning til å diskutere, i små grupper, hva Farstad er gode på vedrørende  internkommunikasjon. Og vi ba dem samtidig snakke om hvor selskapet har det største forbedringspotensialet. Deretter diskuterte vi i plenum de ulike momentene som gruppene trakk fram.


Til slutt tok vi for oss hovedoppgaven. Vi ba gruppene identifisere fem stikkord som de selv ønsker skal være styrende for e-postkommunikasjonen i selskapet framover. Hver gruppe valgte en representant som la fram gruppens synspunkter i plenum. Det var i alt fem grupper, og flere var innom de samme stikkordene. Vi trakk derfor ut ett sentralt hovedstikkord fra hver gruppe, skrev dette opp på tavlen i rommet, slik at det totalt ble fem. Før vi diskuterte litt mer om verdien av disse og om andre elementer burde vært nevnt.

Bedre kommunikasjon kan gi tre gevinster
Klarer Farstad, på basis av denne bevisstgjøringen og de ansattes "eierskap" til egne, enkle kjøreregler, å få til en e-post-kommunikasjon som er et hakk bedre, så kan selskapet oppnå tre ting: For det første så vil det kunne gi mer fornøyde ansatte fordi den enkelte vil nå bedre fram med det man har å si. Å føle seg sett, hørt og respektert, er grunnleggende. Mer fornøyde ansatte er bra for selskapet og selskapets utvikling. Kommunikasjon er et ledelsesansvar. Men også et ansatteansvar. Dessuten vil bedre kommunikasjon fra ansatt til ansatt, mellom ledere, mellom ansatt og leder og mellom sjø og land ikke bare utvikle selskapet. Men det vil også være en viktig skjerv fra Farstad sin side i utviklingen av demokratiet vårt. For demokrati dreier seg ikke bare om politikere, valg og velgere.

Deltaker- og samtaledemokratiet i hverdagen vår er minst like viktig.


Takk til @vidarh73, @ebjorshol, @elgemannen, @glennmelby, @ggunder @gretej1966  og @horrigmoe for gode innspill i forberedelsene til denne workshopen. 
    

Kommunikasjon på e-post

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

De grønne på Stortinget?

Miljøpartiet De Grønne (MDG) avholdt landsmøte denne helgen. Dette lille partiet som fikk et lite gjennombrudd, særlig i de store byene, ved fjorårets lokalvalg. I flere bydeler i Oslo ble partiet omtrent jevnstort med Frp. Partiet fanget dermed opp en liten, grønn bølge.

Kommer det store gjennombruddet ved neste års stortingsvalg? Ja, mener valgforsker Frank Aarebrot. I følge politisk.no så tror Aarebrot at "Miljøpartiet De Grønne kan kapre ett eller flere mandater på Stortinget ved neste valg, fra fylker der partiet gjorde et relativt godt lokalvalg, som Rogaland, Hordaland, Sør-Trøndelag og Oslo".

– Herfra er det relativt lett å bli valgt inn til Stortinget. Fireprosentregelen gjelder jo ikke fylkesmandater, sier Aarebrot.

Antagelig er det sperregrensen på fire prosent for utjevningsmandater som Aarebrot sikter til med "fireprosentregelen". Men hvis Aarebrot tror at det er "relativt lett" å få valgt inn et fylkesmandat i Sør-Trøndelag, så bommer han. Vippepunktet for et mandat ligger her på rundt 6,5 prosent, etter mine beregninger. Både Hordaland og Rogaland fordrer også nivåer godt over 4 prosent for mandat. Mens Akershus, som han ikke nevner, har et innslagspunkt rundt 4. Så lett blir det ikke for de Grønne..

Kun Oslo vil neste år ha et innslagspunkt under 4. Trolig i sjiktet 3,7-3,8 prosent. Sett også i lys av velgersammensetningen i valgkretsene, så ligger MDGs klart beste, og etter mitt skjønn eneste reelle mulighet, her.

Partiets nasjonale talsperson, Harald Nissen, fyrte opp landsmøteforsamlingen med oppsiktsvekkende og ferske tall fra hovedstaden:






"Ny måling: De Grønne er inne på Stortinget!" klasket partiet til med på sin nettside:

Litt over gjennomsnittlig interessert i målinger som jeg er, så pirret dette min nysgjerrighet. Da det fremkom heller få bakgrunnsopplysninger i artikkelen, så ba jeg partiet om innsyn i tallene. Generøst nok så sendte informasjonskonsulent Audun Bie meg dette. 

Dette viser seg å være en måling som partiet selv har bestilt av Infact. Det er oppgitt at 1 491 personer er intervjuet via Infacts vanlige metode; automatiske telefonintervjuer (robopoll). Intervjuene ble gjort på kun en dag; 12. april. Tallene er vektet mot både kjønn, alder, bosted og partivalg i 2011. Feilmarginen for totalutvalget ligger på max +- 2,4 prosent.


Målingen inneholder flere interessante element. Men la oss konsentrere oss om Oslo. Tallene for hovedstaden framkommer i kolonnen til venstre.







Som du ser, så er MDG målt til fire prosent. Og dette vil ganske riktig ha gitt partiet et historisk mandat på Tinget. Hvor mange respondenter er disse Oslo-tallene basert på? Dette framgår ikke eksplisitt av bakgrunnstallene jeg har fått, så her må vi regne. Totalutvalget i undersøkelsen er altså 1 491. Oslos befolkning utgjør omlag 12 prosent av Norges totale befolkning, i følge SSB-tall. Forholdet bør være om lag det samme i undersøkelsen.

I så fall snakker vi om skarve 180 mennesker som er intervjuet i Oslo og som dermed danner grunnlaget for Oslo-tallene. Dette lave antallet gjør at jeg sliter med å se noe særlig verdi i tallene - vurdert som en måling. Helst vil jeg ha 1 000 respondenter ved målinger. 500-600 er et minimum i en enkeltkrets som denne. 180 er useriøst lite å bygge på og gir for store rom for tilfeldige skjevheter.

Bl.a. er KrF målt til 0 prosent. Dette er reelt sett tull, og det forstår alle med en smule innsikt. Riktignok er Oslo en svak krets for KrF, men som regel ligger man omtrent på halvparten av sitt landsnivå her. Med 5,3 prosent, som er KrFs snittnivå i april til nå, så betyr det trolig en KrF-oppslutning i sjiktet 2,6-2,7 prosent i Oslo.

Tre oppfordringer til slutt:

1. Aarebrot - regn litt på hva som må til for å komme inn i kretser som Sør-Trøndelag en gang til.

2. MDG - offentliggjør alle relevante bakgrunnsopplysninger og tør å være en smule kritisk. Og kjøp heller en skikkelig Oslo-måling neste gang.

3. Infact - vurder å droppe og beregne tall for enkeltkretser og regioner ut i fra en nasjonal måling da slike nedbrutte antall blir for snaut til å kalle det måling.

Dårlig samvittighet

Jeg har dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet for at jeg ikke har blogget på en måned. Men ideer og energi brukes på foredrag, bokskriving og workshops for tiden. Luksus"problem"? Ja, jeg vet det. Likevel gnager det at jeg for tiden ikke klarer å gi mer liv til en blogg og lesere jeg er glad i.

Det plager meg også at jeg ikke får trent mer. For jeg burde holdt meg i bedre form. Ikke bare fordi det er bra for helse og eget velvære. Men også fordi jeg savner den gode samvittigheten etterpå. For finnes det noe særlig bedre enn slik god samvittighet etter en treningsøkt?

Taksteinene som ramlet ned fra taket i vinter, burde vært lagt opp igjen. Det har jeg dårlig samvittighet for. Men jeg liker meg ikke oppå tak, og er ikke spesielt glad i å gå i stiger heller. Så det blir utsatt. Og så var den bilen som burde vært vasket..

Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke følger nøyere med på månedsplanen til sønnen min i barnehagen. Og dermed vet bedre hva de skal gjøre denne uken og denne dagen. Jeg kunne vært mer til stede, i stedet for å ha tanker andre steder.

Halvveis. Skulle gjerne strukket mer til. På flere områder. Det har jeg dårlig samvittighet for.

Livet er kanskje for kort til å ha dårlig samvittighet? Dårlig samvittighet er like fullt bedre enn ingen samvittighet, synes nå jeg. Fordi samvittighet er en del av livet. En viktig del.

Det ga meg litt bedre samvittighet å skrive dette..



   

Foredrag om "Partier og politikere i sosiale medier"

Før jul gjennomførte høyskolelektor på BI, Cecilie Staude, og jeg en analyse av partilederes og partiers bruk av sosiale medier. I "Forum for studier av digital kommunikasjon" ble vi i februar invitert til å legge fram noen av våre funn og tanker om dette.

Tror du at du tåler å høre og se oss foredra i 1 t og 15 min, så kan du klikke deg inn her. Kan sikkert også nytes (?) i små porsjoner om gangen..

KONY 2012 - spredning, forklaring og aspekter

De som undrer seg over hvordan man, via sosiale medier, kan lykkes med å få satt dagsorden med en sak som knapt noen tidligere har hørt om, og samtidig spredt et budskap til millioner av mennesker, bør ta en titt på Youtube-filmen om krigsforbryteren og geriljalederen Joseph Kony.

Filmen er laget av non-profit organisasjonen Invisible Children. Gjennom sterke "Hollywood"-virkemidler der bl.a. filmskaperens egen sønn, samt det nære forholdet til vennen i Uganda og hans bortrevne bror er et bærende element, treffer filmen noen følelser i oss som gjør at vi får lyst til å dele det vi har sett med folk i våre nettverk. Venner som i sin tur sprer det videre blant sine venner, bekjente og følgere. Denne delekulturen, som er framtredende i flere sosiale medier, bidrar dermed til en spredning som er massiv. Verving av barnesoldater er en sak som de aller fleste mener er dypt avskyelig. Dette er således en sak som har bred støtte. Men presentert på den tydelige måten som her gjøres, der vi kan gjøre et enkelt trykk på «deleknappen» for å vise at vi støtter saken, så blir holdningen lett å uttrykke. 

Samspill
Initiativtakerne har også lykkes med å få med seg kjendiser som Justin Bieber, Bono og Rihanna som – via sin posisjon som store forbilder for millioner av fans, åpenbart også bidrar til stor spredning. Man har også fått med seg amerikanske politikere. I et presidentvalgår som 2012 jo er i USA, så er timingen utmerket. Dessuten har man, som en konsekvens av at dette har blitt en snakkis i sosiale medier, også fått de tradisjonelle mediene interessert, noe som har gitt mange spaltemeter og bred TV- og radioplass i medier verden over – som i sin tur gir en samspilleffekt og dermed også gir spredningen et enda mye større løft. Det er altså flere faktorer som i sum har ført til ikke mindre enn 74 millioner visninger på Youtube (i skrivende stund - tallet øker for hver time som går) og et engasjement på Facebook som er enormt.

I dag ble jeg invitert av TV2s God Morgen Norge til å snakke med om dette temaet sammen med to av jentene som har engasjert seg i saken her til lands; Vilde Mohn og Nora Dahlberg. De er hhv. leder av Facebook-gruppene Kony 2012 Norway og Kony 2012 20.april Oslo. Møtet var interessant, og jentene har tatt initiativ til en markering som skal finne sted 20. april både i Oslo og andre steder i landet, der målet er at når vi våkner opp den 21. april, så skal Konys navn være overalt i landet. At mennesker ønsker å utgjøre en forskjell og engasjerer seg i saker som er godt utenfor vårt eget, lille navlelo er utmerket. Likegyldighet har vi mer enn nok av ellers. Og den rosen håper jeg at jeg også fikk formidlet på sending.

Ensidig
Samtidig bør denne saken også ses på med en kritisk innfallsvinkel. For den informasjonen som vi får presentert, er ensidig, lite balansert og til dels misvisende. I filmen framstår det som om Konys posisjon fortsatt er sterk i Uganda. Det stemmer ikke. Han er svekket og har flyktet til et av nabolandene, trolig Kongo. Filmen tegner derfor et bilde av Uganda som er noe gammelt.

Filmen framstår som en salgs dokumentar, men er mer følelsesdrevet enn informasjonsdrevet. Et annet, åpent spørsmål er om denne enorme oppmerksomheten om Kony vil føre til at han styrkes i stedet for å svekkes i sitt nærområde. Og hvordan skal han stoppes; gjennom at hans soldater nedkjempes og drepes, deriblant barnesoldatene? Det er noen av disse aspektene som vi bør tenke igjennom før vi ukritisk kaster oss på og videreformidler informasjonen. For vi bør huske på at vi, gjennom å opprette Facebook-kontoer, blogger osv. har fått en form for redaktøransvar. Et ansvar som vi bør ta. Et ansvar der kritisk holdning til både egne og andres ytringer inngår som et kjernepunkt.

Monopolet er brutt
Kony-saken viser at sosiale medier er i ferd med å utfordre den sterke agendasettingsmakten som journalister lenge har hatt. Journalister bestemmer ikke lenger hvilke saker vi skal mene noe om, vi kan i større grad sette agendaen selv. Monopolmakten er dermed brutt. Samtidig illustrerer dette også at informasjon i sosiale medier ikke konkurrerer ut vanlig journalistikk. For behovet for flere kilder og balanserte framstillinger vil alltid være der. Hvis vi kan se sosiale og tradisjonelle medier som medier som utfyller og supplerer hverandre, snarere enn som konkurrerer med hverandre, så tror jeg mediene kan tilføre hverandre kvaliteter som gjør at de faktisk blir bedre.      

Kony 2012 er derfor et interessant fenomen på så mange vis.

De siste opinionsbevegelsene

Jeg har de siste dagene jobbet med en analyse av meningsmålingene i februar, som Minerva har publiserrt. Analysen er vinklet opp mot de rødgrønnes situasjon generelt, og vurderinger av SV spesielt. Analysen bygger på  følgende sju februarmålinger:

Særlig er sprikene store for Frps vedkommende denne gang. Her varierer det alt fra Opinons 10,7 til Sentios 18,1. Dette har dels å gjøre med tilfeldige utslag innenfor feilmarginen, men også trolig med ulike metoder. Noen byråer vekter opp mot Frps gode 2009-valg, mens andre legger det svake 2011-valget til grunn når de bearbeider råtallene. Et trekk i målingene før valget i fjor var at Frp ble vektet for mye opp, noe som medførte at valgresultatet ble svakere enn de fleste byråer klarte å fange opp.

Debut på Dagsnytt 18

I går hadde jeg gleden av å debutere på ett av mine favorittprogram; Dagsnytt 18. Sammen med DN-journalist og blogger Anne Gunn Halvorsen og kommunikasjonsrådgiver og høyskolelektor Dag Inge Fjeld var vi invitert til å snakke om bruk og avhengighet av sosiale medier.

NRK2 valgte å prioritere skiflygningskvalifisering og kutte TV-sendingen rett før vi skulle på, men dessverre (?) ble radioprogrammet likevel filmet og vår debattseanse ligger nå ute her - i fall noen har lyst til å ta en titt.

Vi hadde fått noen stikkord til spørsmål på forhånd, og jeg hadde satt opp noen poeng på en lapp. Men slike samtaler tar (heldigvis?) egne veier også, slik at det man sier handler om helt andre ting enn det man hadde tenkt si. Fikk dog inn et par av punktene jeg hadde tenkt ut, men havnet jammen i en passiar om guttetur også, gitt..  

Nominasjonene bør åpnes

Det er mye fortjent pepper til statsråd Audun Lysbakken og hans dårlige håndtering av Selvforsvars-saken om dagen. Honnør til Dagbladet for god maktkritisk journalistikk! Jeg tror Lysbakken tåler dette fordi han er påtroppende SV-leder og sitter i en flertallsregjering - noe som gir noe mer tabbekapital. 

SVs valgprosess skaper ny presedens?

I dag vil jeg imidlertid henlede oppmerksomheten mot noe annet. Noe både Lysbakken og resten av SV fortjener ros for. Nemlig hvordan de åpnet valgprosessen av ny partileder etter Kristin Halvorsen. SV går her foran, og jeg tror andre etterhvert vil komme etter. I en artikkel i Drammens Tidende i dag tar jeg opp dette. Nedenfor finner du en lettere omskrevet versjon, også tilføyd noen lenker.      

Snart dras nominasjonsprosessene i gang foran neste års stortingsvalg. De bør bli historiens mest åpne.

I USA konkurrerer i disse dager flere kandidater i det republikanske partiet åpent om hvem som skal få møte Barack Obama til høstens kamp om presidentvervet. Norske SV er ikke akkurat kjent for å heise fram USA som ideal, men i uker og måneder har partiet nå hatt en åpen prosess om hvem som skal etterfølge den avgående lederen Kristin Halvorsen på partiets landsmøte i mars. En prosess som har noen likhetstrekk med den amerikanske og som har vært den åpneste i norsk historie. SV har arrangert flere åpne møter der duellantene Audun Lysbakken og Heikki Holmås har fått skissere hvilken vei de ønsker at partiet sitt skal gå. På sine respektive blogger har de fortalt oss hvem som er deres støttespillere og hvordan de jobber for å samle støtte. I forrige uken trakk Holmås seg fordi han innså at han ville tape kampen.

Er den åpenheten som SV viser i forbindelse med valget av ny leder noe som vil bidra til å endre framtidige ledervalg? Jeg tror og håper det. Tiden da en lukket elite styrer og steller det aller meste, både i politiske og andre sammenhenger, er ikke forbi. Men den er på hell. Fordi endringer i retning mer åpenhet vil presse seg fram, bl.a. som et produkt av den økte bruken av sosiale medier. En bruk som fremmer aktivisering og deltakelse. Flere og flere, også på toppen, vil innse at det er dumt ikke å ta i bruk de økte mulighetene for et bredere engasjement. At SV her går foran, er ikke så veldig overraskende. Før valget i 2009 hadde bl.a. Oslo SV en åpen nominasjonsprosess som munnet ut i direkte kamp mellom Heikki Holmås og Akthar Chaudry om annenplassen på stortingslisten. Alle SV-medlemmer som møtte opp, fikk stemme. Hele 800 medlemmer var til stede, og nominasjonsmøtet bidro til stor medieoppmerksomhet og til å skape et politisk engasjement som vi ikke før har sett på et slikt møte her til lands  

I fjor skjedde det noe interessant på medlemsfronten i norske partier. Mange snudde da langvarig fall i medlemsmassen til vekst. Det gjenstår å se om dette er et blaff i kjølvannet av 22. juli, eller om endringen vil være av mer langvarig karakter. Skal partiene holde på sine nye medlemmer, så fordres det uansett at man gjør den politiske hverdagen interessant og medlemskapet verdifullt. Ett enkelt grep i retning mer åpenhet og påvirkningskraft, er å la alle medlemmer få lik stemmerett ved nominasjonen til stortingslistene ala Oslo SV. Det vil stimulere den interne kandidatkonkurransen i partiene og gi folk et reelt incentiv til å melde seg inn i partier for å delta og påvirke.

Det finnes bra motargumenter. Ett er at «medlemsliterne» som står for den daglige driften av lokallagene, og som ofte tar på seg verv som andre ikke vil ha, bør gis en gulrot i form av mer makt over nominasjonen enn passive medlemmer. En gulrot som ivaretas gjennom dagens mer lukkede system. Dernest kan det anses problematisk at lik stemmerett kan føre til  «kuppforsøk», noe som bl.a. Akthar Chaudry ble beskyldt for ved at han "kjøpte" og vervet politisk lite interesserte folk utelukkende for å støtte ham personlig. Ett annet moment er at i de fylker som er langstrakte, så vil medlemmer sentralt i fylket gis forrang fordi de har lettere for å komme seg til nominasjonsmøtet enn medlemmer som er bosatt mer grisgrendt.

«Sliteragumentet» kan møtes med at åpning og maktdeling også kan gi økt politisk rekruttering. At arbeidet kan deles på flere, bør snarere stimulere enn avskrekke. Mens et og annet «kupp», om det nå er snakk om kvinnekupp, innvandrerkupp eller hva det måtte være, må vi kunne tåle. Og kanskje er de til og med bra? Mens den siste, geografiske utfordringen kan møtes på flere måter. Enten ved at man har stemmeurner, og eventuelt nominasjonsmøter, flere steder i fylket. Eller at alle gis anledning til å stemme telefonisk eller via internett, forutsatt at man har utviklet gode løsninger som hindrer valgfusk.

Argumenter for og mot bør veies når man vurderer endring. I mine øyne har både partier, velgere og demokratiet vårt langt mer å vinne enn å tape på og åpne sine nominasjoner. Ønsker vi å vitalisere demokratiet vårt, så er mer åpenhet og økte påvirkningsmuligheter veien å gå. Blir 2012 og 2013 årene da flere fylkeslag i ulike partier skrev historie og hadde åpne nominasjonsprosesser blant alle sine medlemmer? Det gjenstår å se.

Ideen er i alle fall herved lansert.   

Vi skal skrive bok! Og vi trenger din hjelp..

Etter at jeg valgte å utvide min virksomhet og dreie oppmerksomheten fra utelukkende det politiske og konkurransedemokratiske aspektet til et bredere samfunns- og deltakerdemokratisk perspektiv, og parallelt tok med meg min store interesse for sosiale medier og brakte dette inn i analyser, artikler og foredrag som jeg, ofte i samarbeid med Cecilie Staude, holder, så skjer nå ting i en langt raskere takt enn hva jeg har vært vant til på jobbfronten. Oppdragene blir flere fordi forespørslene kommer mye  tettere, tilbakemeldingene er hyppigere, noe som er svært motiverende.

Det siste nå er at Kommuneforlaget har tatt kontakt og vil at Cecilie og jeg skal skrive en bok sammen. Et tilbud som det var vanskelig å si nei til fordi det å samle noen av sine tanker og få dem ned til en større helhet, alltid har vært noe jeg har drømt om.

Av og til gjelder det å gripe de sjanser man får her i livet. Så vi sa ja! Manuset er planlagt ferdigstilt medio oktober, med boklansering et par-tre måneder senere.




Men det er litt sånn "uæh, hjelp, fikser vi dette"-følelse også.. For det er jo noe nytt, og prosjektet er stort. Og frykten for ikke å komme i mål på en bra måte, ligger der på lur. Det er imidlertid bare å kaste seg uti det. Et sted å begynne er å få på plass en ramme og en struktur som ser hensiktsmessig ut. Det første utkastet vårt så slik ut:

Tanken var å sette boken inn et demokratisk perspektiv i første kapittel, deretter identifisere noen fellestrekk og utfordringer vi møter ved bruk av de ulike sosiale mediene, før vi gikk inn på hvordan bruken av sosiale medier kan endre ulike deler av samfunnet vårt, som journalistrollen, politikerrollen, byråkratrollen, bedriftsrollen, lærer- og elevrollen.
 
Etterhvert har imidlertid tvilen meldt seg noe. Blir det for mye gjentakelser med et slikt oppsett? Og er det ikke bedre å skrive en bok der hele kan være interessant å lese, framfor en bok der den enkelte leser trolig kun  interesserer seg for et par kapitler.






Vi er i ferd med å helle mot at rammeverket bør endres, men vi er på langt nær ferdig tenkt. I øyeblikket lurer vi på å endre i retning av dette:


Forord? Personlig møte i SoMe

1. Demokrati: Konkurranse- vs. deltakerdemokrati. Samtale. Demokrati mellom valgene. Nærdemokrati.

2. Sosiale medier: Tradisjonelle medier. Kommunikasjonsvaner i endring. Nett. Historie. Grunnlag for sosiale mediers suksess. Fb, blogg, twitter. Youtube. Noen felles grunnelementer som fungerer? Samspillet med tradisjonelle medier.

3. Forankring: Åpenhet. Vertikalt og horisontalt. Må SoMe-satsing forankres? Bør lederen gå foran?

4. Verdi: Hva skaper verdi for deg og følgerne/leserne dine?

5. Dialog: Hvordan få til gode samtaler på nett? Tvitring i møter

6. Unik: Hvordan ta med seg sin personlighet og det unike ved en organisasjon?
 
7. Utfordringer: Direkte kommunikasjon, offentlig/privat, muntlig skriftlighet, hurtighet, redaktøransvar. Hvordan løser vi utfordringene?

8. Framtiden: Sosial mediekompetanse viktigere i tiden som kommer? Vitaliseres demokratiet vårt?



Vi ønsker å lage en bok i dialog og samspill med våre lesere. Derfor er vi veldig interessert i ditt synspunkt. Du kan være med og påvirke innholdet i boken. Synes du dette siste oppsettet kan ha noe for seg, eller bør vi holde fast på det gamle? Er det noe annet en slik bok bør inneholde?

Tittelen er foreløpig "Samfunnskommunikasjon i en ny tid". Bra nok - eller finnes det noe mer fengende?

Sosial demokratisering

Denne BT-artikkelen inspirerte Cecilie Staude og meg til å skrive et innlegg som Vestlandets storavis trykker i dag. Samtidig brukte vi dette som eksempel i et foredrag for Bergen Venstre 3. februar. Både innlegget og foredraget finner du nedenfor.

Sosiale medier er i ferd med å endre demokratiet vårt. Til det bedre. 

Dårlig kaffe og nachspiel-kunnskap er noe av det som opptar politikerne på bystyremøte i Bergen», kunne BT fortelle oss (23. januar). Under et bilde av 19 unge bystyrerepresentanter, og overskriften «Tvitrer om kaffe og sjekketriks», berettet journalist Camilla Aadland at «På Twitter går debatten om både manglende telefonladere og maten som serveres». Av artikkelen fremgår det at synkende kaffestandard og sjekketips er sentralt i bystyrerepresentantenes oppdateringer på mikrobloggen Twitter. «Dette er forakt for velgerne og arbeidet de er satt til å gjøre», tordnes det fra en i kommentarfeltet under nettartikkelen.

«Internett er en flopp», skrev cand. philol Leif Osvold i en legendarisk kronikk i Dagens Næringsliv i 1996. Han tok feil. Internett har kommet for å bli. Tall fra TNS Gallup indikerer at vi i dag bruker omtrent like mye tid på nett som vi ser på TV. Nettbruken har passert papiravislesing og radiolytting med god margin. Mennesker har sosiale behov som å møte andre, dele opplevelser og ytringer og gi og få tilbakemeldinger. Sosiale medier møter slike behov på nett. Nettet har blitt en del av hverdagen, sosiale medier er i ferd med å bli det samme. Nettets største endringskraft er drevet fram av det sosiale. Det skaper brytninger fordi inntredenen utfordrer og endrer gamle væremåter. Som i Bergen bystyre.

«Jeg er selv innom Twitter under møtene, men ser ikke det å holde kontakten med velgere og omverden som forakt for velgere» skriver bystyrerepresentant Sondre Båtstrand (MDG) på sin blogg. Han har et poeng. For tvitring under møtene kan være å vise respekt. Den tradisjonelle mediedekningen fra slike møter er ofte beskjeden. Politikere kan, via sosiale medier, bidra med informasjon velgerne ellers ikke ville fått og dermed gi innblikk i hvordan de tenker og hva de gjør i tillitsvervene sine. Det handler om å finne en balanse. En balanse mellom god bruk og misbruk. Går tvitringen på bekostning av innleggene eller stemmegivningen i salen, er det misbruk. Skjøtter de derimot sine oppgaver utmerket, og i tillegg bidrar med interessante, personlige betraktninger, så brukes nye kommunikasjonskanaler på en måte som gjødsler demokratiet.

I stedet for å klage over at tradisjonelle medier ikke skriver om de viktige tingene, så kan politikere nå selv i større grad sette agendaen og formidle informasjon. Velgerne er heller ikke lenger prisgitt hva Trine Eilertsen eller andre redaktører til enhver tid vil ha eller ikke ha på trykk, for å skaffe seg politisk informasjon. Velgerne kan nå følge «sine» politikere i sosiale mediekanaler og spille inn forslag og gi tilbakemeldinger 24 timer i døgnet, uavhengig de tradisjonelle mediekanalene.

Det betyr ikke at tradisjonelle medier blir overflødige. Fortsatt ønsker mange å bruke TV, aviser og radio for politisk informasjonsinnhenting. Og politikere og folk flest er på Facebook, men ikke på Twitter eller blogg. Sosiale medier kommer ikke i stedet for, men i tillegg til tradisjonell journalistikk. Vi er imidlertid overbevist om at den sosiale medievirkeligheten i økende grad kommer til å påvirke også den politiske virkeligheten. De brytningene vi når ser, er derfor trolig bare en begynnelse.

I stedet for å skyve framtiden foran seg, gjelder det å møte den ved å gå inn i både de utfordringer og muligheter som nye kanaler gir. Utfordringene handler bl.a. om en mer direkte kommunikasjonsform, større grad av muntlighet i det skriftlige, gråsoner mellom det private og det offentlige livet, svært hurtig informasjonsspredning og det redaktøransvaret som vi alle får. Utfordringer som kan bli fallgruber hvis de ikke takles. Men håndteres de godt, så er mulighetene som nye publiseringsverktøy gir oss, store.

Det går an å se på tvitrende bystyrerepresentanter i Bergen som ubehøvlete folk uten begreper om skikk og bruk. Historien vil nok snarere vise at dette er politikere som gikk foran, viste vei og utviklet politikerrollen i pakt med tiden de levde i. Foreløpig er de få, mange av dem er unge, men de kommer til å bli flere. Og tvitringen handler slett ikke bare om sjekking og kaffe. Går man inn på #beby (Bergen bystyre), så er det et bredt spekter av ytringer om bl.a. bybane, demokrati, skolemiljø og eiendomsskatt.

«Har aldri hatt mer innsikt i Bergens-politikken – og mer direkte dialog med politikerne – enn etter at #beby ble lansert, hevder Twitter-brukeren Anders Waage Nilsen. Han bekrefter dermed at politikertvitring kan vitalisere demokratiet vårt. For demokrati er ikke bare valg som avholdes hvert fjerde år. Vel så viktig er det som skjer mellom valgene, også kalt deltakerdemokratiet. Sosiale medier gir velgere og politikere muligheter til flere samtaler utenfor valgkampene. Du skal ikke se bort i fra at det kan bli bedre politikere, mer opplyste velgere og bedre politikk av det.

I framtidens BT er det derfor heller de politikerne som ikke bruker sosiale medier i bystyremøter som kanskje blir «hengt ut».

Har lagt ut slidene fra foredraget her:

Kan Venstre mobilisere i sosiale medier?

View more PowerPoint from Svein Tore Marthinsen

Høyre og Ap har 13 av 17 mandater i Akershus

På oppdrag for Romerikes Blad har jeg laget en beregning for partienes oppslutning og antatt mandatfordeling, som avisen har publisert i dag. Tallene er basert på gjennomsnittet av åtte nasjonale meningsmålinger i januar, utført av ulike byråer, regnet om til Akershus v.h.a. valgstatistikk. Mandatberegningen er gjort med utgangspunkt i at Akershus får i alt 17 mandater til fordeling (16 faste + 1 utjevning) ved valget i 2013. Beregningen av utjevningsmandatet er mer usikker enn for de 16 faste.

Mine tall i Norges nest mest folkerike fylke, ser slik ut:

Ap holder det nest siste og Høyre det siste faste mandatet i Akershus, i følge denne beregningen. Det er i så fall "stang inn" for begge i denne kretsen og ville gitt de to store hele 13 mandater. Frp ser ut til å kunne få halvert sin Akershus-benk, men har ikke så langt opp til å plukke 3 i stedet for 2 mandater.

Også SV og Bård Vegar Solhjell er i nærheten av å beholde sitt distriktsmandat - vippunktet her ligger på rundt 4 blank. Skulle SV holde seg like over sperregrensen nasjonalt valgnatten, så er Akershus blant de fylkene man har bra sjanser for å ta et utjevningsmandat i. Pt har jeg partiet inne med et slikt. Det vil i så fall føre til at KrFs og Knut Arild Hareides utjevningsmandat ryker. KrF er  pr i dag et stykke unna et fast mandat, og i øyeblikket må i så fall Hareide sette sin lit til at han nok en gang har en stor dose tur for å beholde plassen sin på Stortinget - hvis han stiller i Akershus. Jeg tror ikke at han og partiet vil våge å ta en slik pokersjanse, og tipper han i stedet vil stille for sin opprinnelige valgkrets; Hordaland der utsiktene til et fast mandat er langt bedre. I så fall må dagens Hordaland-topp, Laila Davøy, vike sin plass for partilederen. 

Studerer vi blokkstillingen rødgrønn vs. borgerlig så er den 10-7 i borgerlig favør på denne beregningen. Mens utfallet sist ble 10-6. De rødgrønne har altså realistiske muligheter i Akershus til å bedre sin mandatposisjon noe, selv om oppslutningen totalt sett skulle gå litt ned. Dette kan bli viktig for regjeringsblokken, gitt at den holder sammen til 2013, fordi situasjonen i de fleste andre valgkretser stort sett handler om å forsvare skansene.           

Fra usosial til sosial kundeservice

Min bredbåndsleverandør, Romm, leverer meg en tjeneste som er ustabil. Nedetiden på nett har over tid vært altfor drøy. Med fire dager uten bredbånd nå på rappen, så var begeret fullt for min del. Jeg ønsket å se hvordan min leverandør håndterer kundehenvendelser på Facebook, så jeg tok kontakt på deres Facebookside og ytret at jeg ville ha et åpent svar der om hva som var årsaken til dette problemet, og hvordan de ville løse det.

Det var ikke mulig for meg å legge inn mitt spørsmål direkte inn i Veggen, så jeg gikk omveien via  kommentarfeltet til den siste oppdateringen Romm hadde lagt ut. Her kan du se vår korrespondanse:

     

Oppdatert: Min leverandør har nå fjernet vår meningsutveksling fra sin Facebook-side. Flere meldte seg på og vi hadde en spennende debatt på gang om sosial kundeservice. Med vekt på hadde.. Jeg har stilt spørsmål om hvorfor og avventer nå svar.

Oppdatert 2: Leverandør har nå besvart, og er på gli retning av å integrere kundehenvendelser som en del av sin Facebook-løsning. Bra!