Aps dilemma

Arbeiderpartiet har lenge ligget an til å bli vinneren av høstens stortingvalg. 2016 ble avsluttet med nasjonale gjennomsnittstall i sjiktet 36-37 prosent. Starten på valgåret 2017 har vært svakere, snittet er nå nede i rundt 33 og pilene peker ytterligere ned.

Hva har skjedd? Svaret er Senterpartiet. Sps framvekst skaper rystelser inn i Ap. Jeg har studert bakgrunnstallene fra ulike målinger den siste måneden, og alle peker i retning av at Sp appellerer sterkt til stadig flere av Aps tidligere velgere, det er snakk om velgeroverganger på flere titusener. Sp vokser på distriktmisnøyen og framstår som en stadig tydeligere velgerkonkurrent for Ap. Dermed har Jonas Gahr Støre og co fått et dilemma å hanskes med i tiden som kommer: Skal Ap gjøre alt man kan for å demme opp for lekkasjene til Sp? Eller skal Ap «spille Sp gode» fordi de vet at Sp også appellerer til tidligere Høyre- og Frp-velgere, noe som øker sjansen for et nytt rødgrønt flertall.

Det er full fyr på sentrum-periferi-aksen i norsk politikk. Forslaget til ny region- og kommunestruktur som H, Frp, V og til dels KrF la fram i forrige uke, bidrar ikke akkurat til å dempe motsetningene. Tvert i mot serveres Sp en valgkampgavepakke av de helt sjeldne. Sps politikere kan gni seg i hendene over å kunne drive en valgkamp for å reversere tvangssammenslåingene av fylker og kommuner. Men hvor skal Ap plassere seg? Ap er jo egentlig for. Man har også vært for bruk av tvang, men har snudd og er nå i mot. Antagelig vingles det av velgertaktiske hensyn: Bruk av tvang er så upopulært at det kan ødelegge valget. Ap kan ikke være en så ivrig reformtilhenger som Høyre, men ei heller så avvisende som Sp. Dermed havner Ap i en slags mellomposisjon, en posisjon som ikke er særlig gunstig velgermessig sett. Partiet er derfor, i tiden som kommer, avhengig av å få vridd agendaen mer over på sine beste velgersaker: Helse og eldre, arbeid og trygg styring.

«By og land – hand i hand» var Aps slagord allerede i 1933. Brobygging over sentrum-periferi-motsetningen i norsk politikk har vært en grunnpilar for partiets suksess. Til forskjell fra mange andre partier, har Ap en jevnere oppslutning i både by og land. Ap tåler at det er liv i sentrum-periferi-aksen, men saker knyttet til denne aksen kan ikke bli altfor dominerende i valgkampen - da vil Sp vokse ytterligere på Aps bekostning og senke partiet ned mot det svake valgresultatet i 2013. I tillegg kan Ap få økende problemer med å tiltrekke seg velgerne som står mellom Høyre og Ap. Klistrer Ap seg for mye opp til Sp, og strukturdebatten fortsetter å dominere, så kan Høyre-retorikken om behovet for "reverseringsminister" i en evt. regjering Støre vinne klangbunn blant urbane lillavelgere. Bakgrunnstallene viser at Høyre har stoppet lekkasjene til Ap de siste månedene, og også vunnet tilbake en del av dem man har mistet etter 2013-valget. 

Fremdeles ligger Ap an til å gjøre et godt valg til høsten. Og fortsatt kan man sette sin lit til sitt velsmurte valgkampmaskineri. Men utviklingen de siste to månedene har skapt større usikkerhet om valget vil bli den store Ap-seieren som det lenge har ligget an til.

Hvordan Ap håndterer den økte konkurransen fra Sp, kan avgjøre partiets valgresultat.


Kommentaren er en omarbeidet versjon av min artikkel i Romerikes Blad 27. februar