fredag 10. november 2017

Høyre snudde velgerstrømmen til Ap og sikret borgerlig seier


Våre fremste valgforskere, Bernt Aardal og Johannes Bergh, har levert den første (foreløpige) analysen av høstens stortingsvalg. Jeg har lyst til å knytte noen egne kommentarer til disse interessante tallene som er lagt fram.

De framlagte tallene bygger på to kilder: En valgkampundersøkelse der 1509 personer er intervjuet både i juni og etter valget. Samt et panel av 517 personer som er fulgt både i 2013-valget og i 2017. Undersøkelsene gir et bra grunnlag for å forstå velgervandringene som foregikk mellom valgene, men må, som alle undersøkelser, tolkes i lys av feilmarginer. Jeg registrerer også at Frp er underrepresentert i materialet, mens SV er overrepresentert.

Færre endrer partivalg
Totalt sett endret ca en av tre velgere sitt partivalg i år. I 2005 endret nesten halvparten av velgerne sin preferanse. Det er altså klare tendenser til mer stabilitet i velgermassen nå enn på 90-tallet og starten av 2000-tallet, selv om endringene forstatt er betydelige. En tydeligere blokkorientering i norsk politikk kan være en mulig forklaring.     

Ser vi først på lojalitetstallene, altså andelen velgere som har stemt på samme parti både i 2013 og 2017 (markert i uthevet skrift i tabellen), så ser vi at Sp og Rødt hadde de mest lojale velgerne med et nivå godt oppe på 80-tallet, mens MDG og Venstre hadde de minst lojale med hhv. 44 og 34 prosent. Høy lojalitet er ofte en forutsetning for et godt valg, og både Sp og Rødt var da også blant valgets klare vinnere. MDG klarte å gå litt fram, til tross for sin labre lojalitet, mens Venstre måtte tåle tilbakegang, men tilbakegangen ble mindre enn målingene antydet. Begge partiene med lavest lojalitet klarte altså å kompensere for dette ved å tiltrekke seg andre velgere enn i 2013.

De øvrige partiene har lojalitetstall på det jevne (mellom 60 og 70 prosent). Jeg merker meg imidlertid at SVs 60 er klart bedre enn den lave loaliteten partiet har slitt med ved de siste valgene (i 2013 var den helt nede i 22). Også Frp dro opp sitt lojalitetstall fra lave 46 i 2013 til 67 i år.
 Ap ligger med sine 67 prosent litt høyere enn i 2013, men lavere enn det gode valget i 2009 da de noterte en lojalitet på 73 prosent. Høyre oppnådde 70 blank, som er litt lavere enn de to foregående valgene. Mens KrFs 64 er på et klart lavere nivå enn i 2013 da de kunne notere hele 88 prosent.

Hvordan vandret velgerne mellom partiene? Ser vi først på den store valgvinneren, Sp, så henter de særlig (over 60 000) velgere fra Ap. Men også Høyre, Venstre og KrF lekket mange velgere netto til Sp. Også Frp, MDG og SV hadde netto tap til partiet. I tilegg tiltrakk Sp seg en del velgere som ikke stemte sist. Sp hadde altså både en meget høy lojalitet og netto gevinst fra alle andre partier - der har du oppskriften på valgsuksess og det alle partier drømmer om.

Lilla velgere gikk til Høyre
Den klare valgtaperen ved årets valg, Ap, hadde en ok lojalitet, men slet med lekkasjer særlig til Sp og SV. Men også Rødt og MDG plukket bra med velgere fra Ap. Aller mest interessant i mine øyne er imidlertid Aps netto tap til Høyre. I følge forskernes tall er tapet på ca 20 000 velgere. Isolert sett høres ikke det mye ut, men sett i lys av at Ap før valget lenge lå i solid pluss mot Høyre, så innebærer dette at Høyre gjennom valgkampen maktet å snu velgerstrømmen og i stor grad tiltrekke seg de viktige lilla velgerne (som står mellom Ap og H). Dette bidro til å avgjøre valget i borgerlig favør. Mulige årsakshypoteser her kan være at mange kan ha ansett Høyre for et tryggere regjeringsvalg enn en mer uklar allianse av Ap+Sp+SV+kanskje MDG og Rødt. En viss "reverseringsfrykt" for et fremmadstormende Sp som vil strukturreformene til livs og en uro for rødgrønn økning av skattenivået, kan være andre momenter som gjorde at en del velgere havnet på Høyre og ikke Ap når de stod i valglokalene.

Ap var altså lekk i omtrent alle retninger, med ett markert unntak: Venstre. For Ap hadde et pluss på 40 000 velgere til Venstre, hvis tallene stemmer bra. Tilstrømningen fra Venstre bryter dermed markert med tendensen ellers og bidro til å bremse Aps fall noe. Her er det nærliggende å anta at en del tidligere Venstre-velgere mislikte partiets regjeringskobling til Frp og tydeliggjøringen av et borgerlig Venstre. Men overgangen bør også ses i lys av at Venstre hadde et klart positivt bytteforhold til Ap i 2013 og at noen av disse kan ha gått tilbake til Ap igjen.

Venstre hadde også klare tap til både MDG, Sp og SV, men Venstres tilbakegang ble redusert via klar tilstrømning fra Høyre. Netto er gevinsten fra Høyre på over 30 000 velgere. Uten disse ville Venstre ramlet under sperregrensen. Det er grunn til å tro at taktiske vurderinger kan ha spilt en rolle for en del av disse, men vi kan ikke vite det eksakte omfanget av taktisk stemmegivning før velgerne spørres konkret om dette. Dette ble gjort i forbindelse med 2013-valget, og forskerne Bjørn Erik Rasch og Aardal konkluderte den gang med at ca en av ti velgere generelt stemmer taktisk i Norge og at taktisk stemmegivning foregår på ulike sider av blokkene - i 2013 ble f eks taktisk stemmegivning på SV (fra tidligere Ap-velgere) utslagsgivende for at partiet holdt seg over sperregensen.

SV var ikke avhengig av taktiske stemmer for å havne på riktig side av sperregrensen i år. Den klare framgangen ved årets valg bunnet særlig i overganger fra Ap, men man hentet også bra med velgere fra Venstre. I tillegg oppnådde SV et fint tilsig av velgere som ikke stemte sist. I sum ble dette et pent pluss, selv om partiet lekket noen til Rødt. Når det gjelder Rødt, så er overgangstallene basert på kun 25 respondenter, så her må det utvises forsiktighet i tolkningene. Men materialet antyder at partiets framgang, ikke helt overraskende, er tuftet på overganger fra Ap og SV. I tillegg fikk partiet et solid pluss blant de som satt hjemme sitt.       

Begge regjeringspartiene Høyre og Frp gikk tilbake ved årets valg. Men tilbakegangen var begrenset, og med unntak av at Høyre lekket en del til Venstre og Sp, så var de netto tapene til andre partier beskjedne. Høyres pluss mot Ap var som nevnt særlig viktig, men også Frp gjorde åpenbart sin del av jobben ved at også de kunne notere et lite pluss mot Ap. Som vanlig var det en del utveksling av velgere mellom de to blå partiene, og i sum var det denne gang Frp som best ut av det, men her bør vi ha i mente at Frp mistet svært mange velgere til Høyre i 2013.

KrFs tilbakegang skyldes lavere lojalitet og lekkasjer til Sp, H og Frp. Partiets tilbakegang ble bremset av at man maktet å dra en del hjemmesittere fra 2013 ut av sofaen, dette kan ha berget dem over sperregrensen. MDGs (beskjedne) framgang ved årets valg kan tilskrives overganger fra Venstre, Ap og Høyre - i den rekkefølgen.     
 
Blokkovergangene 
Det var en bevegelse i rødgrønn retning ved årets valg, men bevegelsen ble ikke sterk nok for å endre flertallet. Primært var det Sp som bidro til å redusere det borgerlige flertallet ved å hente velgere både fra H, Frp, KrF og V. Ap tiltrakk seg en del V-velgere, mens MDG plukket opp noen fra V og H. Aps tap til Høyre og Frp dempet den netto blokkovergangen fra borgerlig til rødgrønt og forhindret rødgrønn valgseier.   

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar