Hva er galt med Ap?

Paradegrenene helse og sysselsetting er øverst på agendaen, men Ap sliter i skyggen av andre. Ett fattig mandat kan bli eneste beholdning på Nord-Vestlandet.

Arbeiderpartiet har en stolt tradisjon i norsk politikk. «Ørnen blant partiene» (sitat Jens Arup Seip) har vært størst ved alle Stortingsvalg fra 1927 og fram til nå. Men partiet er en vanlig fugl for øyeblikket. Juni 2020 ble innledet med fire strake målinger på det labre 23-tallet.

Stabilt dårlig i tre år
Trekker vi linjen tilbake til Stortingsvalget 2017, så ser vi at Ap har ligget oppsiktsvekkende stabilt midt på 20-tallet lenge. Stabilt dårlig til partiet å være. Vi skal dog ikke gå lenger tilbake enn 2015 for å finne helt andre tall. Da hadde Ap et snitt på 38 prosent. Februar 2015 var man sågar helt oppi 42 prosent. Noen funderte endog på om det faktisk var mulig for Ap, selv i våre dager, å få rent flertall (partiet hadde rent flertall i perioden 1945-61). Dette viser hvor stort potensial Ap kan ha, men også hvor fort det kan snu til det verre.

Bakgrunnstallene fra målingene indikerer at nedgangen handler om svekket lojalitet og lekkasjer til andre partier. Aps lojalitet er nå langt nede på 60-tallet. Ap på sitt beste ligger langt oppe på 70-tallet. For å snu trenden, så er jobb nr. 1 å mobilisere egne, usikre velgere.
Sp har de siste årene vært den klart mest brysomme velgerkonkurrenten, Ap har hatt en stygg netto lekkasje dit. Men også SV, Rødt og MDG har vokst seg større på Aps bekostning. På toppen av det hele har Ap slitt med å få tak i velgere fra H og Frp. Ved 2017-valget mistet Ap det som lå an til å bli pen tilvekst av «lillavelgere» fra H og endte i stedet opp med netto tap.         

Tegning: Egil Nyhus

Økt partikonkurranse er således en del av årsaken til Aps problemer. Jobb nr. 2 ligger dermed i å få tettet lekkasjene. Men når man lekker i mange ender samtidig, så er det vrient å vite hvor en skal starte tettingen. Hadde Ap kun lekket i retning SV og Rødt, så ville det innlysende strategiske svaret vært å legge retorikk og politikk til venstre. Men når det lekkes også til Sp og MDG og dels H, så kan strategien skape økt rom for at disse partiene kan spise mer. Og motsatt, legger man seg mot sentrum for å demme opp for H og Sp, så kan det gi mer rom for Rødt og SV. Ap løser heller ikke noe av «Sp-problemet» ved sentrumsorientering fordi Sp henter velgere på senter-periferi-aksen. Her er Sp ikke noe senterparti, men radikalt.

Ap i skvis
Her er vi ved en kjerne av Aps problem. For i den opposisjonstilværelsen Ap har vært i sju år på riksplan, har partiet påfallende ofte havnet i skvis mellom andre partier med tydeligere politikk og standpunkt. Ap ønsker å være litt i opposisjon på strukturreformene, men er også noe for dem, slik at Sp ender opp som den klare motstemmen og distriktets talerør og Ap framstår famlende. Ap ønsker å være et miljøparti, men alliansen med H, Frp og Sp om Iskanten og oljeskatten den siste uken, illustrerer at man er langt unna både MDG, SV og V sin grønne profil. Ap vil gjerne være i front hva gjelder kritikk av at Solberg-regjeringen tar landet i usosial retning i form av økende ulikhet, lavere skatt til rikinger etc. Men både Rødt og SV går vesentlig lenger på dette punkt. Ap vil være restriktive i innvandringsspørsmål, men både Sp og Høyre er minst like restriktive, og Frp går alltid lenger enn det Ap kan. Ap vil vise at det er den sosialdemokratiske motkonjunkturpolitikken som virkelig funker i kriser. Men regjeringen fører omtrent samme motkonjunkturpolitikk som Ap ville gjort. I sak etter sak kommer derfor Ap i skyggen av de andre, til tross for at de er største opposisjonsparti.

Høyre fører an på Aps gamle hjemmebane
Er de første juni-målingene representative, så vil Ap gå ut av denne første sommermåneden på et lavere nivå enn de gikk inn i Korona-mars. Fordi det primært er Høyre som har tatt ut «kriseeffekten». Med en voldsom oppmerksomhet rundt helsespørsmål, og dernest sysselsetting, så burde Ap vokse – dette bør være Aps vinnersaker. Men det er Høyre som leder regjering, det er Høyre som har statsministeren, helseministeren, justisministeren og finansministeren som alle har opptrådt tillitsvekkende og handlekraftig. Ap er ikke lenger klare saksvinnere på helse og sysselsetting som de en gang var. Høyre har økt troverdighet klart på begge felt og gjør Ap rangen stridig.      

Er politikken god nok?
Ap har hatt en politikk som mange har vendt ryggen til. I så måte blir det meget avgjørende hvilket program som vedtas til i april neste år. Partiet hadde sin glansperiode ifm. gjenoppbygningen etter krigen. Det ble satt i gang store velferdsreformer. Rødgrønn valgseier neste år vil gi Ap mulighet til å være i førersetet for en ny gjenoppbygging. Da gjelder det å ha et prosjekt som velgerne kan feste lit til. Da gjelder det «å forstå den tida vi lever i og gi svar folk tror på» for å låne et Trygve Bratteli-sitat. Og da gjelder det å ha ryddet opp i egen organisasjon, og trenge hemmende maktstrukturer vi så utspille seg ifm. #metoo til side, slik at mennesker og ideer kan blomstre.

Klarer Ap å utvikle politikk som er god nok til å vinne valget? Har Ap ryddet opp? Jeg er usikker på begge punkt.

Svaret kommer neste år.    


Dette er et utdrag fra mitt analysebrev nr 11/2020. Mine brev kommer hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Ukens brev inneholder også en vurdering av Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal valgkrets.