I tabellen under er den mandatfordelingen som jeg anser som mest sannsynlig i dag i den enkelte krets tatt inn. Tallene i parantes markerer endringer målt mot utfallet i 2013. En liten s bak mandattallet antyder at partiet holder sistemandatet i kretsen, mens en liten n antyder hvilket parti som ligger nærmest til å plukke sistemandatet. Vurderingen gjelder kun fordelingen av de 150 distriksmandatene.
Ap ligger an til å tape mandat i Nordland, Telemark, Oppland, Oslo og Akershus. Mens de er inne med gevinst i Rogaland og Vestfold. Totalt sett betyr det 51 disktriktsmandater og et netto mandattap på 3. De holder sistemandatet i Hedmark, Vestfold, Rogaland og Sør-Trøndelag på mine tall. Sør-Trøndelag virker likevel rimelig safe, mens de i de øvrige tre kretsene ikke har betryggende marginer ned. Samtidig ligger de nært til å ta tilbake mandatet i Akershus og Oppland. Også i Østfold og Vest-Agder er det muligheter.
Høyre ser ut til å kunne tape mandat i Akershus (2), Østfold, Sogn og Fjordane og Troms. I så fall kommer Høyre inn på Stortinget med 42 distriktsmandater, og dermed et tap på 5 mandater sammenlignet med inneværende periode. Partiet ligger også utsatt til i Buskerud, Vest-Agder, Nord-Trøndelag, Nordland og Finnmark. Mens Sogn og Fjordane og Akershus er de to kretsene hvor de ligger nærmest å kunne ta tilbake tapt mandatterreng. Også i Vestfold kan det være visse muligheter.
Frp ligger inne med tap både i Hedmark, Buskerud, Vestfold, Sør-Trøndelag, Nordland og Finnmark. Mister partiet disse seks mandatene, så vil man komme inn med 23 distriktsmandater. Men partiet er ikke langt unna å forsvare Hedmark, Buskerud, Vestfold og Finnmark. Parallelt kjemper partiet en viktig kamp om å holde skansen i særlig Østfold, Akershus og Oppland. Frp er altså i match om sistemandatet en rekke steder, og utfallet kan få avgjørende betydning for totalstillingen.
Sp er fortsatt sterke og ser ut til å vinne mandater en rekke steder. Både Østfold, Akershus, Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark, Sogn og Fjordane, Nordland (+2), Troms og Finnmark er mandatgevinst innen rekkevidde. I så fall snakker vi 19 disktriktsmandater til Sp, en framgang på 11. De har ytterligere angrepsmuligheter i Møre og Romsdal og Nord-Trøndelag, men de må se litt opp i Sogn og Fjordane.
KrF trøbler med å forsvare sitt andremandat i Rogaland. Også Møre og Romsdal er i faresonenen, men dette ser noe lysere ut. Det ser nå ut som KrF kan komme inn med i alt fire distriktsmandater, i så fall minus 1 sammenlignet med 2013-valget. Jeg ser ingen kretser der KrF er i posisjon til å plukke flere distriktsmandater enn sist.
SV fikk kun direkte mandat i Oslo og Hordaland forrige gang. Det ser lysere ut nå, og de ligger i tillegg inne i Akershus og Sør-Trøndelag. Dessuten er de i posisjon til å kunne ta ett nytt direkte
mandat i Oslo. Det mest trolig er at de får fem direkte mandater, en framgang på tre. Hverken Oslo eller Akershus er imidlertid særlig sikre stikk. Partiet lukter også på noe i Nordland og Troms, men trolig blir det for langt opp til direkte mandat her.
Venstre trøbler med å holde sitt andremandat i Oslo, mest trolig ryker det. Også mandatet i Hordaland er i faresonen, men kan fortsatt reddes, jeg har dem i tett kamp mot MDG der. Akershus har også vært litt utrygt, men ser lysere ut nå. Venstre ligger dermed an til to eller tre mandat, det er tilbake ett eller to. Jeg ser ikke hvor Venstre kan plukke noe nytt mandat.
MDG kom inn for første gang med en representant fra Oslo i 2013. Partiet ligger nå an til å kunne øke beholdningen med representanter også fra Akershus og Hordaland. I tillegg er de i nærheten av et mandat nr 2 fra Oslo. I øyeblikket holder jeg tre distriktsmandater som mest sannsynlig, ergo pluss to sammenlignet med inneværende periode. Faller de tilbake, så ryker imidlertid fort muligheten i Akershus og Hordaland, så partiet må holde koken hele veien inn for at det skal gå.
Rødt ser ut til å bli representert for aller først gang på Tinget med en representant fra Oslo (forløperen RV ble representert i 1993). Det er ikke utenkelig at de kan være i nærheten av et mandat nr 2 i Oslo, og Akershus er også en viss sjanse. Men det mest trolige er ett mandat.
Summerer vi dette, så får vi Ap 51 + Sp 19 + SV 5 + MDG 3 + R 1 = 79 rødgrønne mandater, mot H 42 + Frp 23 + KrF 4 + V 2= 71 borgerlige mandater. Det betyr enn rødgrønn "sving" på + 14 mandater.
88-81 rødgrønt
Holder 79-71 ledelse for de rødgrønne før fordelingen av de 19 utjevningsmandatene? Svaret er ja, så lenge Venstre er under sperregrensen. I øyeblikket er MDG like over og Venstre like under sperregrensen på 4 prosent på snittet av nasjonale målinger. Hvis det står seg på valgdagen, så blir fordelingen av utjevningsmandatene blokkmessig omtrent lik. Jeg får da 10 borgerlige utjevningsmandater og 9 rødgrønne og i så fall 88-81 rødgrønt totalt sett.
Også med et scnario der både MDG og Venstre er over sperregrensen, ser det ut til å gå rødgrønn vei, selv om det da vil bli noe jevnere. Jeg får da 12-7 i favør borgerlige utjevningsmandter og dermed 86-83 rødgrønt totalt. Ved begge tilfeller er imidlertid MDG på vippen mellom blokkene.
85-84 borgerlig med V over og MDG under
Hvis derimot Venstre karrer seg over, og MDG faller tilbake og ikke klarer sperren, så ligger det an til et drama av de helt sjeldne. Jeg kommer akkurat nå da ut med 85-84 borgerlig, men med hårfine marginer.
Kort oppsummert har de rødgrønne, slik jeg vurderer det, fortsatt et visst grep om dette. Stillingen er jevnere nå enn den var for noen uker siden, men de borgerlige er avhengig av ytterligere mobilisering for å komme skikkelig opp på siden og forbi.
MDG på vippen?
MDGs muligheter for å komme i en vippeposisjon er styrket, og jeg vurderer det som svært sannsynlig at de havner der hvis de bryter sperren, for da vil de få en stortingsgruppe på ca 7 representanter. Også med bare 3 distriktsmandater er vipp fullt mulig, men da er også andre scenarier realistiske.
Epilog:
Noen flere nasjonale målinger har nå begynt å vise borgerlige flertall. Men disse spriker. Nasjonale målinger er ofte ferskere enn lokale og fanger derfor kanskje de aller siste velgerbevegelsene best. Samtidig er nedbryting av nasjonale tall på fylker en mulig feilkilde fordi man da står i fare for ikke å få med seg lokale vinder og utslag. Et eksempel på dette er Sps frammarsj i Innlandet og Nord-Norge der lokale målinger viser sterkere Sp-vekst og flere mandater enn de nedbrutte nasjonale målingene tyder på.
Fasiten på hva som er riktig tolkning får vi først på valgdagen, men inntil videre velger jeg å se fylkesmålingene og de nasjonale målingene i sammenheng og tillegge begge omtrent lik verdi i vurderingsgrunnlaget.
En problematisk side ved fylkesmålingene er at en del fylker er dominert av Infact-målinger og disse avviker en del fra andre målinger pga. at Infact, som eneste byrå, vekter råtallene opp mot det gode rødgrønne lokalvalget i 2015, i stedet for det gode borgerlige Stortingsvalget i 2013. Leser man bare Infact, så peker alt i retning av en soleklar rødgrønn seier. Vi kan ikke utelukke at Infact kan være inne på noe, men de kan også være på bærtur. Jeg har valgt å tillegge Infact en viss vekt, ikke minst fordi de kan gi verdifull informasjon særlig i fylker som måles lite, men denne infoen bør etter mitt syn klart korrigeres og vurderes opp mot infoen fra andre byråer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar