Slik blir det borgerlig valgseier

Nesten alle partiers landsmøter er nå avviklet, og det meste framover handle om høstens stortingsvalg i norsk rikspolitikk. Valget blir mindre blokkorientert enn sist. SV har frigjort seg fra den rødgrønne alliansen. KrF og Venstre markerer større avstand til Frp på borgerlig side. Dermed blir regjeringsalternativene mer uklare.

Mobilisere egne gjerdesittere
Blokkperspektivet er likevel ikke irrelevant for det virker klart at hvis det borgerlige flertallet ryker, så faller den blå Solberg-regjeringen og erstattes av en rødgrønn Støre-regjering med Ap og Sp som dominerende partier. De 96 mandatene som de borgerlige samarbeidspartiene vant ved 2013-valget er redusert til 78 mandater på mine beregninger nå. Beregningene bygger på snittet av de siste nasjonale målingene. De rødgrønne ligger an til 91 mandater og dermed solid flertall.

Hvordan kan de borgerlige hente inn det rødgrønne forspranget? De må mobilisere velgere som stemte på dem sist, men som har satt seg på gjerdet. Dernest må de vinne tilbake en del av de som har gått til Sp og Ap. Valgkampagendaen blir en nøkkel. En utfordring for de borgerlige er at deres beste velgersaker spriker. Høyre nyter høyest velgertillit på skole og skatt, Frp har innvandring som sin klart beste sak, Venstre har miljø, mens KrF har eierskap i familiepolitikken. Derfor er det ikke en sak som peker seg ut som alle disse fire partiene vil tjene på. Men ser vi på de to blå regjeringspartiene isolert, så er saker som innvandring, samferdsel og skatt bra for begge.

Venstre må over sperren
 Det er vanskelig å se for seg at det borgerlige flertallet kan gjenskapes uten at Venstre kommer over sperregrensen. I øyeblikket liger partiet under, men jekker jeg Venstre opp over 4 prosent og senker SV ned til 3,9, så er det plutselig dødt løp mellom blokkene. For Venstres del, og for de borgerlige som helhet, så kan økt oppmerksomhet om dette valgtaktiske poenget virke gunstig. Ulempen er at taktiske overganger fra Høyre til Venstre kan medføre at Høyre mister noen av sine utsatte sistemandater i flere kretser.

En strategisk utfordring for de blå er hvem man skal utpeke til hovedmotstander. Ap og Støre er det tradisjonelle valget, men man kan også forsøke å sette Ap i skyggen ved å peke på Sp og Vedum. For Høyre er det siste fristende for å tiltrekke seg urbane lillavelgere som kan skremmes av tanken på et stort Sp i regjering. Et ekstra incentiv for en slik strategi er at hvis Ap og Sp blir noenlunde jevnstore, f.eks. 25 og 18 prosent, så vil det gi de rødgrønne lavere mandatuttelling enn et Ap på 35 og Sp på 8 prosent. Fordi valgordningen er konstruert slik at «styringstillegget» for det største partiet øker jo større partiet blir.

Agendadreining og game-changer
 Agendadreining i retning innvandring, samferdsel og skatt, taktisk Venstre-fokus og utjevning av styrkeforholdet Ap-Sp, vil hjelpe de borgerlige et stykke på vei, men de kan også trenge noe mer; en game-changer. F. eks. en krise. Finanskrisen og håndteringen var redningen for Stoltenberg-regjeringen i 2009. Terror-aksjonen sommeren 2011 påvirket valgutfallet i Aps favør påfølgende høst. Håndteringen av flyktningkrisen snudde velgertrenden i blå retning høsten 2015. En krisesituasjon der styringspartiene Høyre og Frp framstår som trygge, kan bli tungen på vektskålen som gir blå valgseier 11. september og dermed et historisk gjenvalg.

Men favorittstempelet er rødgrønt. 


Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 8. mai 2017