00-tallet er på hell. Tiden er inne for en smule tiår-oppsummering. Men synes det er for tidlig å summere opp 00-tallet ennå. Man må jo summe seg litt først. I stedet tillater jeg meg en smule mimring over tiåret over alle tiår; 80-tallet:
Alle som har bikket over 20 år har et tiår. Et tiår de kan mimre om, se tilbake på og huske som sitt tiår. Mitt tiår var, er og kommer alltid til å bli 80-tallet.
De harde 30-årene var kanskje harde, men de hadde nok også sin sjarm. Krigsårene på 40-tallet huskes neppe med glede, men årene rett etterpå må ha vært fantastiske. Husmødrene hadde sin glanstid på 50-tallet. Sammen med Hjallis og Elvis. Beatles var konger på 60-tallet, og statsminister Borten gikk i underbuksa. Oljeepoken og rødstrømpefeminisme bølget fram på 70-tallet.
Men ingen av disse tiårene kan komme opp mot 80-tallet. De er ikke engang i nærheten, men så er jeg også kraftig inhabil. For det går ikke an å la være, det er umulig å være nøytral til 80-tallet. Det var et tiår som bare sitter der, langt, langt inn i hjerteroten. Og der blir det sittende.
Hva var det med 80-tallet?
80-tallet var så mye. Man kan egentlig holde på i det uendelige: Hvite tennissokker med striper, en blå og en rød. Jentene med blå mascara, bluser med skulderputer og store blondekraver og store øredobber og tupert hår. Guttene i Levis 501, gjerne med hull i og litt fillete. Hockey-sveis ala Pat Sharpe, ball-gensere og skinnslips. Poco Loco eller Bik Bok. Pastellfarger, rosa boblejakker og pannebånd. Spisse sko, helst i skinn. Snowjogs uten lisser. Så smart, så praktisk (inntil klaffen ikke festet seg lenger…). Pengelotteriet (hvor ble det av?). Arne Treholt. Maradona herjet på fotballbanen. Driblet av hele England i 86 og brukte ”Guds hånd”. Det var Høyrebølge og Willoch styrte. Jappe-tid. Champagne. Norsk Data (for en opptur og for en nedtur). Harald Mæle og TV-Solfrid giftet seg. Mobiltelefoner store som hus og svære terrengbiler i gatene. For en tid!
Commodore 64 med joysticks. Fem og en kvart toms datadisketter, store som tallerkener. Seilbrett i alle mulige fargesprakende varianter. Jojo. Alle hadde en jojo, snakk om bølge! Lillehammer fikk OL. Fargeterningen Rubiks Kube. Verdens mest irriterende leketøy! Fikk den aldri til (bortsett fra den gangen jeg tok hele greia fra hverandre og satt fargene riktig sammen). TV-seriene: Lov og rett i LA. Nord og Sør. Halv sju med Bjarte Ytre Arne. Pelle Parafin, Ragna Rekkverk og Sandra Salamander og resten av Bøljebandet. Fame (og den søte brunetten Nicole). Miami Vice med kjekkasen Don Johnsen. Dynastiet. Misjonsforeninger droppet møter til fordel for Alexis, Krystle og Blake.
Filmene og svenskene
Filmene var store på 80-tallet; Dirty Dancing. Beverly Hills Cop, Ghostbusters (who you gonna call?). Alien, Tilbake til fremtiden (nå har Michael J Fox fått Parkinson). Crocodile Dundee. Wall Street. Platoon. Top Gun og Cocktail (hva var det egentlig Tom Cruise hadde som ikke jeg hadde…?).
Så var det svenskene…Grrr!. Sverige var irriterende gode i sport på 80-tallet: Thomas Wassberg og Gunde Svan. Ingemar Stenmark. Bjørn Borg. Mats Wilander. De vant jo alt! Rettelse: Nesten alt, men ikke i hockey. For der regjerte Sovjet. Og steinansiktet til treneren Tikhonov. For en førsterekke Sovjet hadde: Backene Kasatonov og Fetisov. Løperne Larionov, Makarov og Krutov. Klikk-klakk-pasinger. Helt uslåelige.
Musikken
80-tallet var alt dette. Men framfor alt var 80-tallet musikken. Opptakskassetter på ghetto-blastere. Tatt opp fra Radio 1s Coca Cola topp 20 med Bjørn ”ikke gjør noe jeg ville ha gjort” Faarlund (nå er han en godslig P4-programleder). Eventuelt fra Ti i skuddet. Det var Jannicke. Ikke J-Diva-Jannicke, men svake mennesker-Jannicke. Boy George og Culture Club. Madonna. Bon Jovi (husker du hvordan det tok av til Livin' on a Prayer?). Alice Cooper. Def Leppard (And I want. And I need. And I love. Animaaaaals). Mötley Crue og Tommy Lee (lenge før Pamela). Modern Talking. Limahl (Never Ending Story - aaaaaa). Cyndi Lauper. Cutting Crew. Eurythmics. Belinda Carlisle. Guns 'n Roses (Take me down to the Paradise City). Toto. Bangles. Wham (lenge før noen jenter visste at George Michael var homo). Duran Duran. Carola. Europe (It`s the final countdown). Bobbysocks, Norge vant Grand Prix! Og A-ha inntok USA. Take on me.
Samantha
Likevel: Over alt og alle rulet syngedamene. Over alt for (og på) meg i alle fall. De som begynte med S og sluttet på A. Det var nemlig ufattelig mange som gjorde det på 80-tallet. Sinitta. Tyske Sandra med Maria Magdalena og In the heat of the night. Italienske og veldreide Sabrina (Boys, boys, boys. I’m looking for a good time). Og musikkvideoen hennes da….
Man kan si akkurat hva man vil om dette tiåret, men det er ikke til å komme forbi; Dronningen over alle dronninger var, er og blir Samantha. Samantha Fox. Selve 80-tallet personlig. Den dama! Touch me. Touch me now. I wanna feel your body next to mine. Plakatene hennes. Fra Topp, Bravo og hva nå plakatbladene het for noe alle sammen. Badedraktbilder. Toppløsbilder. Og for noen topper…. For ei bombe! Det var umulig å stå i mot. Helt sjanseløst.
Samantha invaderte livet mitt, og flere andres liv. Hun var der om morgenen, hun var det første jeg så på når jeg våknet. Hun var der om kvelden, hun var det siste jeg så før jeg sovnet. Hun var på radioen. I kassettspilleren. På skolen. Hun var overalt. På alle tenkelige og utenkelige steder. Som en god fe som bare ville meg gode ting. Gode og myke ting. For Samantha var bare god og myk. En illusjon, ja visst. Men det var en ekte illusjon. Hun var jo der! Hun fantes. Hun var noe mer en drøm. Samantha Fox. Bare navnet gir meg frysninger fortsatt. Frysninger av glede.
Alle bør ha et tiår
80-tallet. Tiåret har eksistert. Det skjedde. Jeg kan bekrefte det, for jeg var til stede. Levde midt oppe i det. Det tok slutt, javel. Men likevel ikke. For 80-tallet lever videre. Det er der. Og det kommer igjen. Igjen og igjen. Samantha Fox har giftet seg, leser jeg. Med en kvinne. Og hun stiller full i et TV2-intervju som kun skal hylle henne. OK. Noen illusjoner går i knas. Men bare tilsynelatende. For det går ikke an å bryte ned 80-tallet. Det bare står og står der. Som en påle. Det var stort. Det går ikke an å stikke hull på Samantha. Hun er stjernen i mitt tiår, og min stjerne funkler alltid. Hun bare lyser og lyser.
I lyset skjenker jeg en tanke til de som vokser opp og har sin ungdomstid i dag, i tiåret 2000-2010. For det bør være en menneskerettighet å ha et eget tiår. Kan de bruke dette til noe? Til sitt tiår? Jeg tviler. Og hva i all verden skal de i så fall kalle det? 00-tallet?
Herlig skrevet. Det VAR et spesielt tiår. Dette tiåret som er nå har jo ikke noe dugelig navn engang, hvordan da kunne samle minner under en paraply?
SvarSlettMen det som var så spesielt med 80-tallet var økningen i impulser sammenliknet med tidligere tiår. Kassetter, lokalradio og engelske TV-kanaler åpnet en ny verden av impulser og variasjoner. Norge ble litt mindre Nord-Korea.
På 90-tallet bikket dette over. I dag kan ti unge ha ti forskjellige stiler. Internett gjør at alle kan dyrke sine interesser, det være seg mote, musikk eller hobbyer.
Likevel er det jo slik at man vil ha minner knyttet til tiårene, men ikke så mye i form av felles moter og popfenomener!?
De tingene som har brent seg inn fra dette tiåret må da utvilsomt være 9/11 og Saddams påfølgende fall, tsunamien og Michael Jackson. Kultur: Emo, Facebook og Idol.
Fra 90-tallet tror jeg mange aldri glemmer den kalde krigens opphør, EU-kampen, Lillehammer-OL, at internett kom og Dianas død.