Ap-lysning

Arbeiderpartiet avholdt landsmøte i helgen. I en ganske optimistisk tone. Målingene heller omsider i forsiktig positiv retning. De fleste piler peker nå i retning av Jonas Gahr Støre som landets neste statsminister. En rolle som trolig vil kle ham langt bedre enn opposisjonstilværelsen han og partiet har befunnet seg i mange år. Det virker som de interne stridighetene som har ridd partiet i flere år, i noen grad er bilagt. I alle fall fram til valget. Intern ro er ofte gunstig når man skal tiltrekke seg velgere.

     

Tegning: Egil Nyhus

Mer vil handle om hvem som kommer til å styre landet i tiden inn mot valget. Ap har troverdighet som «styringsparti». Det er i ferd med å bli tydeligere for velgerne at Ap kommer til å ta ledelsen i det rødgrønne alternativet til dagens borgerlige styre. Selv om det fortsatt er uklart hvilke partier dette alternativet vil bestå av.

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 16 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 


Kjernen i Aps velgerproblemer har handlet om politikk, selv om årsaksmønsteret til trøbbelet er sammensatt. Prosjektet har manglet. Andre partier har scoret på å være langt klarere på ulike saksfelt enn et fomlende Ap. Kampen mot «Forskjells-Norge» var et hovedtema i Støres landsmøtetaletale. Her er sysselsettingstallene en nøkkel. De viser nå rundt 200 000 helt eller delvis ledige.Skulle denne situasjonen vedvare inn mot valget, så kan Aps klassiske slagord «Arbeid til alle er jobb nummer en» fungere bra som både hovedprosjekt og valgkampstrategi. Men skulle det vise seg at ledighetskurven blir klart fallende i månedene som kommer, så vil Ap miste «ammunisjon». Da er jeg skeptisk til om de to andre hovedmomentene som Ap blinker ut i sitt nye partiprogram; «sterkere velferdsstat» og «rettferdig klimapolitikk», vil fungere like godt som plan B eller C.
 
Til tross for at det ser lysere ut enn for et par måneder siden, så ligger Ap fortsatt på et historisk lavt nivå. Mandatmessig ligger Ap etter mine beregninger i øyeblikket an til å tape åtte av sine mandater og komme tilbake med en stortingsgruppe på 41 representanter i perioden 2021-25. 

Det står på mange måter og vipper for Ap nå. På den ene siden ligger partiet på et historisk svakt nivå og står i fare for å gjøre sitt dårligste stortingsvalg på 100 år og miste sin posisjon som landets største. Fordi mange grunnleggende problemer for partiet fortsatt framstår uløst.  

På den annen side er det tegn til lysning. Regjeringsmakten er snublende nær, og partiet kan komme til å lede landet ut av en sysselsettingskrise tuftet på klassiske «Ap-verdier» som trygghet og fellesskap. Ikke helt ulikt tiden etter krigen, uten å dra parallellen for langt.

I dette spennet mellom utsiktene til den totale fiasko og et forbløffende comeback vil Ap drive en valgkamp som etter helgens landsmøte vil tilta i styrke.  

Dette er et utdrag av mitt analysebrev nr 16 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. 

Sp og Frp klarere nr 3 og 4

De siste valgkretsmålingene bekrefter i hovedsak de nasjonale målingene. Med noen interessante nyanser.

Erna Solberg har lagt fram gjenåpningsplanen i fire trinn med vekt på «data framfor dato». Kontrollert åpning er nok en brukbar beskrivelse av planen. Går det som de håper, så er mye tilbake til «normalen» i juli/august, i gunstig tid før Stortingsvalget i september. En vellykket gjenåpning kan komme til å virke positivt inn på opinionen. På den annen side kan en mulig agenda-dreining over til vanlige saker i valgkampens innspurt være bedre for de fleste andre partier enn H.  
      

    Vi gleder oss til (fire) Hjul..

    Tegning: Egil Nyhus

Dette er analysebrev nr 15 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-pos

Rødt øker 
Det ble publisert ni nasjonale stortingsmålinger i mars. I tabellen under finner du snittallene for partiene. Sammenlignet med februar, viser R, FrP og Ap positive tegn, mens MDG og H faller noe. SV, Sp, KrF, V og «Andre» ligger relativt stabilt.     

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Februar	3,9	7,4	21,4	19,3	4,5	3,2	3,2	25,6	8,5	3,1
Mars	4,4	7,6	22,2	19,0	3,8	3,1	3,0	24,1	9,7	3,0
Mandater	8	14	42	36	2	2	2	45	18	0

I nederste rad finner du også en oversikt over hvor mange mandater mars-nivåene ville ha holdt til for de respektive partier, hvis dette var valgresultatet. Beregningen forutsetter samme relative endring i alle 19 valgkretser siden 2017. Denne forutsetningen slår neppe til reelt sett. Trolig vil partier som går fram styrke seg relativt sett mer i noen kretser og mindre i andre kretser. Og partier som går tilbake, vil trolig oppleve at tilbakegangen er relativt mindre i noen kretser og større i andre. Selv om valgvinden i hovedsak ofte blåser ganske jevnt ut over det ganske land ved stortingsvalg.  

Valgkretsmålinger
Derfor er det gunstig å studere også hva målingene i de enkelte valgkretsene viser. Fordelen er at disse kan fange opp lokale og regionale tendenser som ikke framgår av de nasjonale tallene. Ulempen er at slike målinger tas opp mye sjeldnere, slik at dataene ofte er for gamle – opinionspreferanser er ferskvare! I tillegg er målefrekvensen svært ujevn fra krets til krets.

Det utmerkede nettstedet Poll of polls lager ukentlig en nasjonal beregning kun med utgangpunkt i de siste valgkretsmålingene. Målinger med partier som oppdragsgivere er der holdt utenfor. Tabellen under viser deres siste beregning. Den bygger på målinger fra 17 valgkretser tatt opp i hovedsak i februar og mars (data fra Akershus og Østfold mangler). Beregningen er sammenlignet med de nasjonale mars-tallene. Nederst finner du differansene. 
 

	R	SV	Ap	Sp	MDG	KrF	V	H	Frp	Andre
Valgkrets	4,4	6,9	21,7	17,9	4,0	3,4	3,3	24,4	10,3	2,9
Nasjonalt	4,4	7,6	22,2	19,0	3,8	3,1	3,0	24,1	9,7	3,0
Differanse		-0,7	-0,5	-1,1	-0,2	+0,3	+0,3	+0,3	+0,6	-0,1

Borgerlige litt bedre lokalt
Hovedinntrykket er at valgkretsmålingene bekrefter de nasjonale målingene. Det er kun snakk om tideler i differanse for alle partier, med unntak av Sp som ligger et drøyt prosentpoeng lavere på valgkretsmålingene. Det er med andre ord et solid rødgrønt overtak på alle målinger.
Men vi ser en tendens til at de borgerlige gjør det litt bedre på valgkretsmålingene enn de nasjonale målingene. Blokkavstanden reduseres fra 57-40 rødgrønt til 55-41, hvis MDG og R inkluderes (den er 46-41 uten MDG og R). Noe av forklaringen på dette kan være at de byråene som stort sett måler i valgkretsene; Sentio, Respons, Norstat og Infact, i snitt ligger noe høyere på Frp og noe lavere på Sp, enn andre byråer.

Dette er analysebrev nr 15 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-pos

Langt fram for «Andre»
Ei heller blant «Andre» partier er det særlig forskjeller mellom nasjonale og lokale målinger. De ligger i sum på ca tre prosent på begge indikatorer, hvilket er om lag ett prosentpoeng høyere enn nivået småpartiene lå på i 2017.

Rapportene om hvilke partilister som stiller til valg i de ulike valgkretsene, begynner nå å strømme inn. Hovedtendensen er at velgerne får noen flere lister å velge mellom ved årets valg enn for fire år siden. Særlig bidrar de nye partiene Industri- og Næringspartiet, Sentrum og Folkeaksjonen Nei til mer bompenger til denne veksten. Men det er ingen ting i hverken nasjonale målinger eller valgkretsmålingene som tyder på at noen av dem er i reell posisjon til å nærme seg stortingsmandat i en eneste valgkrets. Dette kan selvsagt snu seg på fem måneder, men i øyeblikket virker det i overkant langt fram for samtlige.

Hovedmønsteret ligger fast
Hvordan slår forskjellene mellom de nasjonale målingene og valgkretsmålingene ut mht. mandatfordelingen? I tabellen nedenfor har jeg sammenlignet fordelingen jeg får i de 19 valgkretsene med utgangspunkt i nedbrutte nasjonale mars-tall, med fordelingen fra siste måling i hver enkelt valgkrets. Siden vi mangler data fra Akershus og Østfold i år med nøytrale oppdragsgivere, har jeg der brukt de to Respons-målingene som Høyre har kjøpt og publisert i begge kretser. Der det er differanse i mandatrekkefølgen mellom de to beregningsmåtene, er den nasjonale beregningen nevnt først. Oversikten viser kun fordelingen av de 150 distriktsmandatene, de 19 utjevningsmandatene er altså holdt utenom.    

Hovedmønsteret er det samme enten vi legger nasjonale eller valgkretsmålinger til grunn. Nyansene består stort sett av en viss «uenighet» i den interne mandatrekkefølgen mellom partiene i kretsene. Få steder er forskjellene så store at det gjør seg utslag i antall mandater til hvert parti. Men det finnes noen unntak. I radene «diff» nederst finner du disse unntakene.

Oppløftende valgkretsmåling for Ropstad
I Akershus gjør Sp (Kari-Mette Prestrud) og H (Tore Vamraak) det såpass mye skarpere på siste valgkretsmåling at det er nok til å hente mandater som MDG (Une Bastholm) og R (Marie Sneve Martinussen) ligger inne med ut i fra de nasjonale tallene. Også i Oppland har Sp en sterkere lokalmåling enn dagens nasjonale tall indikerer, noe som gir partiet ett mandat mer (Kjersti Bjørnstad) og Ap ett mindre (Rune Støstad). Men dette kan henge sammen med at lokalmålingen er fra januar da Sp lå på et noe høyere opinionsnivå enn man gjør nå.

Jeg finner også en differanse i Telemark der nasjonale tall tildeler Sp (Olav Urbø) sistemandatet i kretsen, mens Frp (Bård Hoksrud) ligger inne på denne plassen på siste valgkretsmåling. Det har lenge spøkt for plassen til KrFs partileder Kjell Ingolf Ropstad. Sps Gro-Anita Mykjåland har sett ut til å holde ham ute fra Tinget. Men siste lokalmåling i Vest-Agder var oppløftende for KrF og gir partilederen fast plass, endog med bra margin.

Også i Nord-Norge er det noen interessante mandatnyanser. Frp (Hanne Søttar) henter på siste lokalmåling ett (Trine Fagervik) av de tre mandatene som Sp ut i fra de nasjonale tallene ser ut til å kunne få i Nordland. Også i Troms viser Frp (Per-Willy Amundsen) en sprekere lokal tendens og vipper SV (Torgeir Fylkesnes) ut av den faste plassen som nasjonale målinger tilsier at han vil kapre. I Finnmark oppnår H (Vetle Langedahl) ett distriktsmandat ut i fra de nasjonale tallene, men på siste lokalmåling er det i stedet Aps Marianne S. Næss som er inne.                              

Sammenfallende tendens
Etter å ha studert de 19 siste valgkretsmålingene og alle ni nasjonale målinger i mars, kan jeg konkludere med at opinionsmønsteret ser ut til å ha en sammenfallende tendens. Selv om det finnes noen små forskjeller som det er fullt mulig å gruble mer over.

En samlet vurdering av de to elementene gir Sp en klarere tredjeplass og Frp en klarere fjerdeplass enn hvis vi kun legger nasjonale målinger til grunn.


Dette er analysebrev nr 15 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-pos

MDG møter motgang

Lan Marie Berg kan bli Miljøpartiet De Grønnes eneste stortingsrepresentant de kommende fire årene.

Det har sett bra ut for MDG en god stund. Partiet fikk nesten sju prosent ved lokalvalget i 2019. Deriblant hele 15 prosent i Oslo og forlenget byrådsmakt. Miljø og klima har blitt en stadig viktigere sak i velgernes øyne, parallelt med at MDG har styrket sitt sakseierskap på feltet. Men det stoppet opp midt på 5-tallet i 2020, og pilene peker nå i gal retning og er en kime til bekymring for helgens landsmøtedelegater. Velgerlojaliteten faller og den positive velgerutvekslingen med andre partier er i sum synkende.

Dette er analysebrev nr 13 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.


Tre forklaringshypoteser til MDG-motbakken
1. Korona gjør at miljø kommer lenger ned på nyhetsagendaen. Det er tøffere å «komme på» med miljøsaker.

2. MDGs sterke ensakspreg kan være en styrke fordi det gjør strategi og politikk tydeligere å forholde seg til. Men det kan også være en svakhet når en ønsker nå fram til velgere som legger flere saker til grunn for sin stemmegivning. Kanskje straffer velgerne MDG litt for ensakspreget pt. En del venstreorienterte MDG-sympatisører kan tenke at SV og Ap har bedre politikk på andre felt og en ok miljøpolitikk. Og tilsvarende på høyresiden med V og H.      
  
3. Tiden før et stortingsvalg gir gjerne mer tradisjonell blokkorientering og mer fokus på regjeringsalternativer. Dette kan være ugunstig for et parti som søker å være blokkuavhengig. Det er enklere for MDG ved lokalvalg.   
 
Mislykkes «Akershus-grepet» på nytt?
MDG ligger i øyeblikket på et snittnivå på 3,6 på mars-målingene. På mine nedbrutte tall holder dette til ett greit mandat i Oslo (Lan Marie Berg) og ett usikkert mandat i Akershus (Une Bastholm).

MDG har gjort det samme grepet som de mislyktes med i 2017; flytte sin partileder fra Oslo til Akershus. Det er bedre forutsetninger for at det skal lykkes denne gang. Bl.a. fordi Akershus har to flere mandater til fordeling nå. Dermed senkes innslagspunktet i kretsen. Men det er slett ikke gitt at Bastholm kommer inn. Klarer MDG ikke å snu sin negative utvikling, så kan Akershus ryke og man blir stående kun med Oslo – som i 2017. I så fall får Berg en tøff enkvinneoppgave de nærmeste fire årene.

     Tegning: Egil Nyhus

Samtidig er ikke avstanden opp til sperren avskrekkende stor. Og distriktsmandat nr 2 i Oslo (Rasmus Hansson) og Hordaland (Arild Hermstad) er innen rekkevidde. Skulle sperren brytes, så er en stortingsgruppe på 7-8 MDG-representanter sannsynlig. Jeg holder førstekandidatene i Rogaland (Ulrikke Torgersen), Trøndelag (Ask Lindal og Tommy Reinås), Agder (Oda Pettersen), Oppland (Karina Ødegård) og Vestfold (Harald Moskvil) blant de med brukbare utjevningssjanser på Ting-plass. Men jeg minner om stor usikkerhet ved utjevningsberegning.

Fungerer Sp som motstander?
MDG har et potensial på opp mot åtte prosent, i følge andrevalgundersøkelsen jeg nylig fikk Sentio til å gjennomføre. Partiet er særlig attraktivt blant velgere i SV, V og Ap. Men det hjelper lite å ha potensial hvis man ikke er i stand til å hente det ut. Det er kun velgernes førstevalg som teller på valgdagen.

Kanskje har MDG manglet en mer klart definert motstander som man hadde i FNB i 2019. Une Bastholms landsmøtetale antyder at de håper Sp kan gjøre den «jobben» for MDG. Så blir spørsmålet hvor troverdig velgerne synes det er å peke ut Sp som en slags hovedmotstander når man er avhengig av Sp for å få til et regjeringsskifte. 

Det er i motgang man ser hva mennesker og partier er lagd av. Belønningen for å snu tendensen, kan være et historisk gjennombrudd for MDG i norsk politikk.

Men sjansen for at MDG kun ender opp på omtrent status quo har økt de siste ukene.   


Dette er analysebrev nr 13 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post

 

Hvis historien gjentar seg...

..så vil de borgerlige tette igjen en del av det rødgrønne forspranget.

Er det mulig å si noe om utfallet ved høstens stortingsvalg ved å se på den nære valgkamphistorikken? Spørsmålet trigget meg såpass at jeg de siste dagene har studert alle perioder på 2000-tallet fra mars til stortingsvalget. 

Dette er analysebrev nr 14 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.
 
Ap-fiasko i 2001
Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering (KrF, Sp, V) stilte kabinettspørsmål på gasskraftverksaken i 2000 og tapte makten til Jens Stoltenberg og Ap. Stoltenberg-regjeringen gjorde en del grep som nok var fremmed for mange Ap-velgere. Deriblant delprivatisering av Statoil og Telenor og helseforetaksmodellen. Men særlig momsreformen ble en ekstremt dårlig velgersak for Ap på våren. Regjeringspartiet falt fra 31 prosent i mars til 22 i juni. Ap løftet seg litt de siste ukene før valget, men endte på svake 24 prosent. SV fikk mange av de misfornøyde Ap-velgere i fanget og steg fra drøyt 8 i mars til over 12 prosent ved valget.

Høyre økte hele ti prosentpoeng fra mars til juni og nærmet seg 30, før det raknet på oppløpssiden og man kom i mål på 21 prosent – noe som likevel var markant framgang målt mot 1997. Frp hadde enorme nivåer i 2000, men intern uro og utrenskninger av folk som Vidar Kleppe, Jan Simonsen m. fl. bidro til at man kom ned på et valgresultat på under 15. Men perioden mars til valget var relativt stabil med en sidelengs utvikling. KrF var i slutten av sin gode periode og hadde 15-tallet inne i april, men falt ned til drøyt 12 ved valget.

Den borgerlige blokken (H, Frp, KrF, V) økte sitt overtak til de rødgrønne (Ap, SV, Sp) fra fem til ti prosentpoeng i denne perioden. Sp tilhørte «sentrumsalternativet» med KrF og V, men skilte lag med sine sentrumsvenner etter valget. KrF og V gikk inn i Bondevik 2-regjeringen sammen med H, og Stoltenberg 1 var historie.      
  

Borgerlig mobilisering, men rødgrønn maktovertakelse i 2005
SV lå an til et brakvalg på vårparten 2005. Partiet hadde hele 17 prosent inne, men det gikk kraftig utforbakke inn mot valget og man endte i underkant av 9. Ap hadde derimot en fin utvikling i samme periode, fra i underkant av 30 i mars til nesten 33 på valgdagen.

Frp trakk sin støtte til sentrum-høyre-regjeringen i juni 2005 og opplevde god opinionsutvikling inn mot valget. Partiet løftet seg tre prosentpoeng fra mars til valget; fra 19 til 22 prosent. H gikk motsatt vei fra rundt 17 i mars til 14 ved valget. KrF beveget seg sidelengs rundt 7 prosent. V mer enn doblet seg fra målinger på medio 2-tallet i mars til 6 prosent ved valget – viktigheten av at partiet kom over sperren for fortsatt borgerlig flertall ble meget godt klargjort gjennom valgkampen og bidro nok til den sterke framgangen. 

Rødgrønn side ledet med over fem prosentpoeng i mars. Hele forspranget og vel så det ble hentet inn av de borgerlige, slik at det endte 49-48 borgerlig ved valget. Men de rødgrønne vant likevel fem mandater mer (87-82) og den historiske regjeringen av Ap, SV og Sp kunne ta fatt på sin første periode, under ledelse av Jens Stoltenberg.       

 Dette er analysebrev nr 14 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.

Rødgrønt gjenvalg i 2009
Det så lenge ut til å gå i borgerlig favør før valget i 2009. Men finanskrisen høsten 2008 og håndteringen av denne, medførte at Ap ble belønnet med en styringseffekt der man løftet seg fra rundt 26 i august 2008 til 31 prosent i desember samme år. Aps gode utvikling fortsatte inn i valgåret og man gikk fra 33 prosent i mars til over 35 ved valget. SV falt litt (fra 7 til 6) og Sp økte litt (fra 5 til 6). I sum økte de rødgrønne med drøyt to prosentpoeng.

De borgerlige mistet totalt tre prosentpoeng. Først og fremst fordi Frp falt fra sterke nivåer på over 27 prosent i mars til 23 på valgdagen. Også V falt fra rundt 5 til 3,9 og dermed under sperren. H så ut til å gå et nytt dårlig valg i møte, men klarte å snu trenden gjennom valgkampen og økte fra 14 til brukbare 17 prosent. En snuoperasjon som senere skulle vise seg å bli meget viktig både for partiet og partileder Erna Solberg.

Det borgerlige opinionsforspranget skrumpet fra 52-45 i mars til 49-48 ved valget. Det var nok til at de rødgrønne beholdt mandatflertallet (86-83) og Stoltenberg-regjeringen kunne ta fatt på en periode til.       

 

 

Borgerlig utklassing i 2013
I 2013 var det rødgrønne prosjektet slitent. De borgerlig gikk inn i de siste månedene med en enorm ledelse på 60-37. Den ble redusert til 54-40 gjennom valgkampen, men den borgerlige valgseieren ble uansett massiv. Høyre lå på over 32 prosent i mars, falt ned til 27, men leverte like fullt sitt beste valg siden 1985. Frp beveget seg ganske flatt i sjiktet 16-17 prosent. Både KrF og V steg litt og så 5-tallet valgdagen.

Ap økte fra 28 til snaue 31. SV berget seg så vidt over sperren. Også Sp gjorde et svakt valg med en oppslutning midt på 5-tallet.  Ettervalgforhandlingene munnet ut i en H+Frp-regjering, ledet av Erna Solberg og støttet av KrF og V.   

 

Borgerlig gjenvalg i 2017
Det så ut til å gå mot rødgrønn valgseier i 2017, men det snudde på oppløpet. De borgerlige økte i sum fire prosentpoeng, mens de rødgrønne falt med fem pp. Både H og Frp hadde en fin utvikling gjennom valgkampen. H steg fra 23 til 25, mens Frp økte fra 12-tallet til 15. KrF falt litt og V økte litt – begge kom seg over sperren. Dette var i sum nok til å beholde flertallet (88-81) slik at regjeringen Solberg kunne gå på nok en periode.  

Ap så ut til gå mot et bra valg og hadde nivåer midt på 32-tallet inne i mars, men leverte en svak valgkamp og havnet nede på 27 valgdagen. Både SV og Sp hadde en relativt flat utvikling og kom i mål på hhv. 6 og 10 prosent.

Hvis vi legger til MDG og R, som begge fikk et valgresultat på linje med sitt mars-nivå (MDG dog litt opp), i den rødgrønne blokken, så fikk begge sider en tilslutning på rundt 49 prosent av velgerne.   

 

 

Rødgrønn seier, men forspranget skrumper i 2021?
Kan vi bruke empirien fra de fem stortingsvalgkampene 2001-17 til å si noe om hvordan det vil gå de neste fem månedene? Det er nok tvilsomt all den tid enhver valgkamp lever sitt eget liv – ikke helt ulikt en fotballkamp. Men det er ett interessante empiri-trekk som det går an dvele ved: Begge gangene de borgerlige har vært i maktposisjon (før valgene i 2005 og 2017) har deres «regjeringsblokk» økt med 4-5 prosentpoeng. Mens den rødgrønne opposisjonen har falt tilsvarende. Skulle det samme skje i år, så vil de borgerlige øke fra dagens 40 prosent til 44-45 prosent. Mens de rødgrønne (Ap, Sp, SV) som i dag har omtrent 49 prosent inne på målingene, vil falle ned til omtrent 45 prosent. Interessant nok er summen av AP+SV+Sp ganske nøyaktig den samme som i mars 2017, selv om partifordelingen innad er høyst ulik (Sp og SV ligger klart høyere nå, Ap mye lavere).

Hovedforskjellen fra 2017 er derfor MDG og Rødt. Begge ligger klart høyere nå enn i mars 2017. Vi har ikke all verdens av sammenlignbar valgkamphistorikk å støtte oss på for disse relativt nye partiene. Men MDG økte både i 2013 og 2017, selv om økningen i 2017 var begrenset. Rødt falt litt i 2013, men fikk et valgresultat på linje med sitt mars-nivå i 2017.

Skulle et ovennevnt scenario inntreffe der Ap, SV og Sp i sum taper terreng inn mot valget, og det blir stadig klarere at de ikke kan vinne flertallet, så vil en ny regjering avhenge av MDG og/eller R. Dette er et poeng som borgerlig side kommer til å bruke for alt det som det er verdt og litt til. Det kan sette både Sp og Ap, som ikke ønsker MDG/R-samarbeid, i en klemme som de kan slite med å snakke seg ut av.

«Borgerlig kaos» har blitt brukt som et godt argument av særlig Ap i mange valgkamper tidligere, men dette «kortet» vil fungere relativt dårlig i årets valgkamp hvis «kaoset» kan bli minst like stort på deres side.

Valghistorikken peker i retning av at R og/el MDG vil bli nødvendig for rødgrønt flertall ved årets valg. Det gjenstår å se om den slår til.                   
 

Dette er analysebrev nr 14 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post.