Derfor gikk det som det gjorde. Fragmentering. Og nytt valgsystem?

Dagen etter dagen kan vi se på tallene og analysere utfallet i ro og mak. Fire partier gikk fram: Sp, SV, Rødt og MDG. Mens Ap, H, Frp, KrF og V gikk tilbake.

Sp er valgets store vinner. Det skyldes bl.a at vi i år har fått skikkelig fres i sentrum-periferi-aksen i norsk politikk gjennom saker av typen kommunereform, regionreform, politireform, ulv osv der Sp kan framstå som det klareste distriktsalternativet som tar kampen opp sentralisering, eliter og Oslo-makt. I tillegg er det en fin indre ro og intern entusiasme i partiet. Pluss at Sp nok fanger opp en nasjonal tidsånd som kan ses som et motsvar til globalsering. Sluttvalgkampen var ikke imponerende, men de holdt stangen greit inn og kom i mål på et glitrende tosifret resultat.

Også SV har levert en strålende valgkamp og et sterkt valgresultat, sett i lys av de store velgerproblemene som deres regjeringsdeltakelse 2005-13 skapte. Aps problemer gir SV fin drahjelp, det er nærmest en lovmessighet at når Ap gjør det dårlig så gjør SV det bra og motsatt. Men SV bør også ta mye av æren selv, blandingen av grønn og rød har fungert denne gang; de har snakket mye og godt om forskjeller og Audun Lysbakken har glitret i TV-debattene.

Rødt kommer inn på Stortinget for første gang, hvis vi ser bort i fra forløperen RV i 1993-97. Resulatet ble dog ikke så godt som målingene indikerte, men man er nok uansett godt fornøyd med å ha fått inn Moxnes på Tinget som nå kan spille en rolle både i Oslo og i rikspolitikken framover som kan være gull verdt for partiet. Rødt er blitt mer stuerent; demokratisk revolusjon har erstattet væpnet revolusjon, og for venstreorinterte velgere som leter etter et tydelig alternativ er Rødt blitt mer interessant.

MDG gikk også litt fram, men resultatet var likevel ikke allverdens. Målingene tydet på at de kunne bryte sperregrensen, men partiet ble åpenbart overvurdert. På den ene side er en god prestasjon å bli gjenvalgt fra Oslo som et nytt parti med en politikk som går ut på at mennesker bør endre levesett. Men samtidig må det være skuffende at man ikke lyktes med å ta neste steg: få en stortingsgruppe av en viss størrelse og kunne få skikkelig innflytelse på politikken. Jeg synes MDG gjorde en ok valgkamp, men miljøvelgersegmentet er åpenbart ikke stort nok til at sakseierskap på miljø holder til å bikke sperregrensen. Det er også et spørsmål om oppmerksomheten i sluttfasen rundt regjeringsspørsmålet og MDG i en mulig vippeposisjon, der Ap og H skulle komme til dem og overby hverandre i miljøpolitikken, virker mer negativt enn positivt inn.

Ap er den store taperen ved valget. Det meste gikk skeis. Det er smått utrolig at det største opposisjonspartiet til en blå regjering med Frp kan gå over tre prosentpoeng tilbake, man burde normalt sett gått markert fram. Og det er ikke mer enn drøyt to år siden partiet lå på over 40 prosent, så velgerraset er enormt. Forklaringene på er mange og sammensatte. Faktorene har trolig virket i sum. Jeg vil trekke fram to hovedproblemer: Hovedfortellingen om et Norge som går dårlig og en regjering som gjør ting for lite og for sent har ikke fungert overhode. Denne virkelighetsbeskrivelsen har ikke stemt med mange folks oppfatning. Dernest har Aps betydelige lekkasjer i retning Sp vært åpenbare i hele år, og de er bygget på at Ap-velgere særlig i distriktene, har oppfattet parti som konturløst og i en skvis mellom Sp og H. Sp har altså fanget det elementet av regjeringsprotest/distriktsopprør som Ap kunne ha tatt opp i seg. I tilegg har det vært krevende å gå til valg på store skatteøkninger, det har vært problematisk at regjeringsalternativet på rødgrønn side har vært uklart, og flørten til KrF og Venstre har bidratt til å skape et venstrerom som SV og Rødt har utnyttet. Jeg lurer også litt på hvor LO egentlig har vært i denne valgkampen. De har virket nærmest fraværende og lunkne. På toppen av det hele har man måttet bruke mye tid på dårlige saker av typen negative målinger og Støres diverse private handlinger. Nå blir det granskning internt, som må munne ut i en avklaring rundt hva partiets politiske kurs bør være framover. Deretter kan det bli en lederkamp. Jeg ser at mange tror Støre er ferdig, jeg ser derimot ikke bort i fra at han kan få en ny og siste sjanse i 2021 til å gjenreise posisjonen, slik Stoltenberg fikk en ny sjanse i 2005 etter det enda svakere 2001-valget.

Høyre ser, imponerende nok, 25-tallet, etter fire år i regjering. Partiet lyktes godt i valgkampen og framstod som det tryggeste alternativet for velgere som ønsket en fortsatt borgerlig regjering. Opplsutningen er et uttrykk for at mange er fornøyd med den politikken som føres. Man vant tilbake en del velgere som i løpet av stortingsperioden hadde søkt havn i Ap, mye takket være at utsiktene i økonimien snudde og at man har håndtert utfordringene bra. Høyre ser ut til å beholde sin gode posisjon på viktige saker som skole, økonomi, samferdsel og innvandring, men har i tillegg lyktes med å nå fram også i spørsmål knyttet til helse og eldreomsorg. Jeg ser ikke bort i fra at en del velgere som har stått mellom Høyre og Ap, har falt ned på Høyre fordi de enten har fryktet en "reverseringsallianse" med Sp eller en form for koalisjon med MDG og Rødt.

Frp gikk tilbake, men har egentlig gjort et strålende valg, sett i lys av at de har sittet med regjeringsmakten i fire år. Flykningekrisen 2015 og den restriktive håndteringen av denne, ga dem et solid opinionsløft. Dessuten kan de nå vise til resultater på innvandringsfeltet og med en viss substans si "Se, tilstrømingen går ned når vi styrer". Frp lykkes godt med å drive dobbelkommunikasjon, selv når de setter i regjering: De klarer å beholde sjelen sin og appellere til eget grunnfjell, parret med at de har makt og være ansvarlige. I denne valgkampen var det nærmest fascinerende å se hvordan dette ble personfisert gjennom Syvi Listhaug og Siv Jensen. Listhaug er, velgermessig sett, et gedigent aktivum for partiet og bidrar til at innvandringsebatten stadig holdes varm. Jensen framstår som den moderate og ansvarlige. Denne kombinasjonen fungerer bra, og i tillegg har Frp et bredere fundament å stå på for de velgere som ikke legger så mye vekt på innvandring, men som stemmer Frp av andre årsaker av typen skatt, samferdsel, eldreomsorg etc.

Venstre berget seg over sperregrensen såvidt det var. "Bråkmakerstempelet" som de fikk etterhvert fikk i de knallharde budsjettforhandlingene i for høst ødela mye av inngangen til valgåret. Da partiet forstod at de måtte dreie fokus mer over på at de fortsatt er et klart borgerlig parti, så klarte man i siste liten å snu en trend som ellers trolig ville endt med fiasko. En del velgere som ikke fikser at Venstre bidrar til at Frp sitter i regjering røyk, men det ble trolig mer enn kompensert gjennom velgere som stemte Venstre fordi man så hvor viktig utfallet over/under sperregrensen var. Venstre oppfattes som det borgerlige miljøpartiet, men de må til neste valg bedre klare å få fram andre sider av politikken sin og ta mer eierskap i alle fall en eller to andre saker. Urbaniseringen av velgermassen bør passe Venstre bra strukturelt sett, og mange har Venstre som nr 3 eller 2, men dette er ikke nok - partiet sliter med man ikke klare skape nok entusisme. Venstre forblir på mange måter det partiet som mange liker, men som få gidder stemme på.

KrF er ute og kjører. Grunnfjellet er akkurat stort nok til å berge dem over sperregrensen denne gang, men neste gang er det ikke nok. Det vedvarende velgerproblemet til KrF er at de knapt appellerer til andre velgere enn sine egne. Og det holder ikke i lengden. Partiet har en god velgersak: Familiepolitikken. En sak som de i liten grad klarte å løfte. Dessuten var standpunktet i regjeringsspørsmålet krevende, og det var nesten umulig å forstå hvordan de skulle greie å kvitte seg med Frp og sette inn seg selv. Summen ble overhode ikke bra, og selv de morsomme onelinerne til Hareide uteble i de siste debattene.

Fragmenteringstendensen ved årets valg er klar: De tre største partiene går tilbake, mange av de små går fram. Vi får nå et storting bestående av ni partier, det er norsk rekord. I en tid der valgkampen foregår på så mange ulike plattformer samtidig, så kan det gi mindre partier en bedre mulighet for å få ut sine budskap til segmenter av velgermassen. Man kan hente ut et nisjepotensial som utfordrer de store breddepartiene. Det er også mange saker som er ganske viktige for velgerne, men ikke en eller to som stikker seg ut som de desidert viktige. Dette kan tolkes på to måter: For det første at for å bli et bredt parti, så må du ha troverdighet i mange forskjellige saker. Men dernest også at mange partier kan gis en mulighet til å erverve seg stor tillit i en eller to saker. En mangfoldig saksagenda på spredt ut over en rekke kommunikasjonskanaler kan ha bidratt til at vi i dag har fått et mer fragmentert politisk landskap.

Trenger vi en ny valgordning?
Jeg merker meg at de rødgrønne samlet sett har fått 13 000 flere stemmer enn de borgerlige, men likevel taper 88-81 i mandeter. I 2005 og 2009 var det omvendt: Borgerlig stemmeflertall, men rødgrønt mandatflertall. Dermed aktualiseres en diskusjon rundt valgordningen. En diskusjon som også vil bli tatt opp i det nye Valglovutvalget.

Valgsystemet vårt bygger på et ønske om å ivareta tre hensyn:
1. Godt samsvar mellom stemmer og mandater (prorsjonalitet, utjevning).
2. Styringsdyktighet (sperredivisor, sperreterskel)
3. Tilgodese utkant  (arealfaktor)

Jeg håper man vil ta ytterligere skritt i retning bedre samsvar, for å unngå flere slike uheldige valgutfall. Ergo bør man redusere antallet valgkretser, fjerne sperredivisoren og arealfaktoren. Da tar man et klarere valg om å prioritere 1) foran 2) og 3). Det vil ha sine ulemper, men fordelen veier for meg tyngst: En velger, en stemme, en verdi er et utmerket prinsipp. Andre vil ha motsatt oppfatning.

Uansett oppfatning er en skikkelig diskusjon rundt valgordningen velkommen.