torsdag 2. juni 2011

Kjører SV i grøfta

Kristin Halvorsen er SVs betydeligste politiker i partiets historie. Hun risikerer å bli stående igjen som lederen som styrte partiet til bunns.

Foto: Stig Weston
SV har nådd store høyder med Kristin Halvorsen ved roret. På starten av 2000-tallet var partiet faktisk i nærheten av å være like stort som Ap. Både Halvorsen og SV framstod friske og i reell venstreopposisjon.

Det glødet da Halvorsen snakket om miljø, om “unga våre” og om skolene som burde “skinne like mye som kjøpesentrene”. SV “eide” skole og miljø i mange velgeres øyne. Fordi de var gode. Og de hadde god drahjelp av Irak-krig og et høyredreid Ap som famlet rundt med momsreform og Jens Stoltenbergs direktørvenner.

Men drahjelpen tok slutt. Ap innså, etter en opprivende lederstrid og diverse interngranskninger etter kjempesmellen i 2001, at de måtte bygge en koalisjon for å komme tilbake til makten. Stoltenberg ville helst hatt med seg Venstre og KrF, men fridde til Sp og SV. SV og Halvorsen sa ja, maktkåte og stinne av selvtillit.

Grått og trist
Valgkampen 2005 ble fin for Ap, og elendig for SV. Nesten halvparten av SV-velgerne forsvant i løpet av kort tid. Fordi de innså at SV måtte ofre store deler av politikken sin på det rødgrønne alteret. Ikke minst skole og miljø. SV kom i regjering, men med en stygg bismak. Smaken har senere blitt bare vondere og vondere.

Jo tettere partiet blir knyttet til Ap gjennom regjeringsprosjektet, jo tristere og kjedeligere blir SV. Partiet framstår mer og mer som en vassen kopi av Ap. SV, som ble tuftet på opposisjon mot Ap, har blitt Aps nyttige idiot. For flere og flere velgere er det uforståelig hvorfor man skal stemme på et parti som bare i navnet er sosialistisk. Tapene som man stadig går på, blir godt synlige. De seierne man hanker inn, blir små blaff og er stort sett usynlige.

Personstrategiske bommerter
Kristin Halvorsen har også gjort den ene personstrategiske bommerten etter den andre. Hun burde valgt skole som sitt ministerfelt i 2005 for å styrke partiets kjernesak. I stedet satte hun på Øystein Djupedal. Han var en katastrofe. Fordi han rotet det til for seg selv, men også fordi tanken om å slå sammen barnehage, grunnskole, videregående, høyskole og universitet i ett superdepartement var håpløs. Halvorsen tok i stedet finans. Maktfristelsen ble for sterk. Hun fikk mye skryt for jobben fra økonomer. Ikke minst fordi hun etter hvert hørtes ut som en hvilket som helst finansminister. Ansvarlig, forutsigbar og sosialdemokratisk. Og grå og kjedelig. Ikke helt det SV-velgere ventet seg av dama.

Halvorsen valgte sylferske Helen Bjørnøy til å bestyre miljødepartementet. Hun kom skeivt ut og klarte aldri å rette seg opp igjen. Fordi hun var svak. Men også fordi både Stoltenberg og Halvorsen ønsket å “hjelpe” henne, men i stedet fratok henne autoriteten. Hvorfor Halvorsen valgte Bjørnøy i stedet for dyktige Heidi Sørensen eller Erik Solheim, kan hun bare selv svare på. Et stort feilgrep var det uansett.

Alt har sin tid
Lokalvalget i 2007 ble elendig. Djupedal og Bjørnøy fikk etterpå fyken, uten at det hjalp stort. For SVs velgerproblemer var og er grunnleggende, noe som igjen ble bekreftet via det svake stortingsvalget i 2009.  Aps sluttspurt reddet regjeringsmakten med et nødskrik. Halvorsen skjønte så omsider at finans var et feilspor, og tok over skole. Samtidig som hun sauset hennes trolige arvtaker, Audun Lysbakken, inn i regjeringsmakten ved å gjøre ham til likestillingsminister.

Nylig valgte hun å ta to nye år som partileder. I stedet for å innse at alt har sin tid, og at hennes ledertid og SVs regjeringstid, bør være forbi. Hun lyktes med noe historisk; å få partiet inn i regjering. Hun mislyktes med å få velgerne til å slutte opp om SV som regjeringsparti. Halvorsen har hatt seks år på å få velgerne til å tro på dette, uten å lykkes.

Det er umulig å se hvordan hun plutselig skal lykkes med dette de kommende to årene. Målingene peker nå i retning av et valgresultat godt nede på 5-tallet til høsten. Med nok en svak valgkamp, kan SV også ende nedpå det stusselige 4-tallet. I over 150 av landets kommuner klarer ikke partiet en gang å stille liste. SV er m.a.o. radert bort fra store deler av Norges-kartet.

Under sperregrensen i 2013?
SV nærmer seg et nivå der sperregrensen fort kan komme ubehagelig nær i 2013. Partiet har få lojale velgere og dermed et faretruende lite grunnfjell. Mine beregninger viser at ved et 3,9- resultat, så kan SV risikere å sitte igjen med ett eneste mandat på Stortinget; fra Oslo. Hvis Kristin Halvorsen fortsetter å tviholde på sin taperstrategi, så kan det ene mandatet være henne selv.

Vil hun virkelig, med åpne øyne, kjøre sitt eget parti i grøfta på denne måten?

4 kommentarer:

  1. Den velgeratferden jeg ikke helt forstår er hvorfor SV-velgere forlater SV til fordel for AP som reaksjon på at SV er blitt tannløse og ikke lenger den samme opposisjonen til AP. Jeg får det ikke til å gi mening.

    SvarSlett
  2. Fordi Rødt ikke er noe alternativ. Og fordi velgerne ikke skjønner hvorfor de skal stemme SV når SV er omtrent kliss lik Ap. Da kan man like gjerne stemme Ap.

    SvarSlett
  3. Dette er kanskje en av de mest pinlige "politisk analysene" jeg noensinne har lest. Du er jo ikke akkurat en nøytral kommentator.

    SvarSlett
  4. Velgerne skjønner ikke hvorfor de skal stemme SV når SV er omtrent kliss lik Ap. Da kan en like gjerne stemme Ap.

    Jeg forstår ikke slutningen her. Det må være en høyere form for logikk. Kan det ikke være så enkelt som at SV har hatt en del velgere til låns, velgere som er sosialdemokrater. Nå har Ap gått til venstre, og Ap er blitt mer spiselig for dem. Og de går til Ap for å bidra til å sikre at Ap holder seg venstreorientert.

    SvarSlett