Fredsprisvinner Barack Obama leverte et varmt forsvar for sine kriger under sin Nobel-tale i dag. Budskapet var, kort oppsummert: Vi kjører på med krig og håper på fred.
Dermed ble det paradoksale og egentlig helt vanvittige ved denne fredspristildelingen understreket så mye som det er mulig å understreke noe. Obama får gjerne skryt for sin retorikk - i norske medier er hyllesten som alltid panegyrisk og klam. Men en politiker skal måles på det han eller hun gjør - ikke det som blir sagt. Og det var på mange måter idealisten Obama som ble tildelt denne fredsprisen på budskapet om forandring, tro og håp. Men det var en annen Obama som kom til Oslo og som talte. Fortsatt var det noen doser med tro og håp i talen (glemte han kjærlighet..?), men det var mest krig. Og et forsvar for krig.
At en fredspris blir brukt til å støtte opp om krig, er for meg det stikk motsatte av hva en slik pris er ment for. Derfor har fredsprisen mistet mye av sin verdi gjennom denne helt uforståelige tildelingen. Obamas tale tydeliggjorde dette gigantiske feilgrepet.
Dessverre.