Ap trøbler på flere fronter.
Vi
har lagt bak oss en uke som i politisk forstand har vært preget av mye støy
rundt både budsjett og stortingspresident. Eva Kristin Hansens presidentavgang etter
pendlerboligsaken, har ført hennes Arbeiderparti inn i en situasjon med ny
synliggjøring av den indre striden i partiet. En strid som i forkant av
stortingsvalget virket i noen grad å være bilagt.
Dette kommer på toppen av at Ap gikk på et nederlag da deres plan A om et
regjeringssamarbeid med SV falt i grus. Man opplever nå baksiden av dette med
et SV som, naturlig nok, ikke gir ved dørene i de pågående
budsjettforhandlingene. I tillegg framstår statsminister Støre og regjeringen famlende
i den økende smittesituasjon landet befinner seg i, de virker å være i villrede
over hva som bør veien videre. Det har vært en svart uke for Ap.
Dette er mitt analysebrev nr 51 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.
I sum kan dette bidra til å ødelegge det velgermomentumet som den nyvalgte regjeringen har. De første opinionstallene som er tatt opp etter «presidentbråket» lover ikke godt for Ap – men vi bør avvente flere målinger for å trekke slutninger.
Listhaug
i hovedrolle
Denne uken har vist oss et opinionsmønster som kan bli en gjennomgangsmelodi i
resten av denne stortingsperioden. SV er partiet som regjeringen i mange saker
må skaffe seg flertall med. Et SV som ikke vil oppfattes som noe støtteparti og
derfor vil være en gjenstridig samarbeidspartner.
Vi har sett et Frp og et Rødt som, fra hver sin kant, vil være tøffe kritikere.
Ikke minst i saker av typen «president-saken» der det virker som
elitepolitikere får, og snusker til seg, goder som «vanlige folk» ikke er i
nærheten av å få. Særlig har Sylvi Listhaug spilt en hovedrolle i opposisjon her
og stilt både stortingspresident og direktør til veggs via omfattende og
kritiske spørsmål. En rolle hun har høstet betydelig anerkjennelse for – også
fra folk som står langt unna Frp politisk.
Høyre som moderat opposisjonsparti
Høyre framstår, i alle fall foreløpig, generelt som «snillere» og mer moderate.
Man kunne se for seg at partiet, etter å ha mistet regjeringsmakten etter åtte
år, ville surmule noen måneder over dette og framstå grinete og lite
konstruktive. Men partiet, med Erna Solberg i spissen, virker å ha tatt
valgnederlaget med fatning. Man har på kort tid gått inn i sin nye rolle med
naturlighet og tidvis også ganske så godt humør.
Blir Høyre et moderat opposisjonsparti også framover, så kan det ligge et
velgerpotensial her med tanke på å hente en del Ap- og Sp-velgere som eventuelt
opplever at regjeringen ikke leverer etter forventingene. Høyre har siden
valget krøpet sakte oppover på målingene, slik det framgår av grafen av
gjennomsnittstallene nedenfor.
Sterk
stortingsgruppe
Høyre har en sterk stortingsgruppe med en rekke profiler, som i tillegg til
Erna Solberg, består av folk som Tina Bru, Henrik Asheim og Ine Eriksen Søreide
for å nevne fire av de mest framtredende. Der Ap og Sp har tappet sine
stortingsgrupper for kraft ved å hente statsråder, har Høyre styrket denne
etter valget, selv om noen gode «kort» som Torbjørn Røe Isaksen og Bent Høie
forsvant ut av politikken etter regjeringsskiftet.
Så får vi se om Høyre makter å sette sammen det som på papiret virker som et
meget sterkt lag, til å bli en godt fungerende og kraftfull enhet. En enhet som,
i motsetning til Frp og Rødt, tar i bruk innestemmen i opposisjon. Høyre kan dog
her få konkurranse som moderat opposisjonsparti fra V og KrF, men H er såpass
mye større enn disse at den konkurransen likevel er begrenset.
Veien til storbymakt går via MDG?
Det er imidlertid en lang vei å gå for Høyre med tanke å meisle ut ny politikk og
strategi inn mot valgene i 2023 og 2025 og igjen få makt. Partiet er nå så godt
som ribbet for makt både nasjonalt, regionalt og lokalt. I storbyer som Oslo,
Bergen og Trondheim er det faktisk vanskelig å se hvor partiets troverdige
veier til posisjon går. For de naturlige samarbeidspartnere Frp og KrF er jo nesten
radert bort her. Riktignok står Venstre igjen med til dels fornyet styrke –
ikke minst i Oslo, men kun H+V blir for spedt for å danne flertall. Høyres
eneste alternativ kan bli å forsøke og nærme seg MDG.
Her ligger det nå en interessant mulighet for dem også nasjonalt framover. Hvis
Høyre kommer Venstre og MDG i møte i miljøpolitikken, så kan de potensielt
utgjøre en del av en grønn opposisjon til en «gråere» Ap+Sp-regjering. Det kan
legge noen føringer som kanskje kan gi storby-Høyre drahjelp i sine mulige
MDG-frierier inn mot lokalvalget og skape noe mer realisme i håpet om
maktovertakelser. På den annen side vil en slik strategi kunne forsure
forholdet til Frp, et parti som de er avhengig av et godt samarbeid med i andre
deler av landet, særlig i mellomstore byer og distriktene. Dessuten sitter det
nok langt inne for MDG å gå inn i noe forpliktende samarbeid med Høyre. I
tillegg er det ikke gitt at MDG vil være stort nok i kommende valg til å få noen
avgjørende innvirkning på maktutfall. Så noen enkel vei til mer makt blir det
ikke for Høyre, til tross for at man eventuelt skulle vokse fra dagens nivåer.
Tumultene i Bergen
Ap+MDG+V+KrF-byrådet i Bergen falt denne uken på et kabinettspørsmål om
bybane-saken. Det er derfor grunn til å følge posisjoneringen mellom partiene i
Bergen med utvidet interesse nå. Bergen er for all del interessant nok i seg selv,
men også fordi dette kan gi oss et lite frampek inn mot 2023. Særlig
interessant er det hvis dramaet fører med seg at nye konstellasjoner skapes.
Hvilke alliansepartnere hhv. Ap og Høyre bør satse på kort og lenger sikt, er
blant de mest aktuelle spørsmålene. Bergen Høyre har tidligere vært revet opp
av indre misnøye, noe som har bidratt til svakere valgresultat og gi sentrum et
skyv inn i armene på Ap der. Oslo Høyre følger for tiden etter Bergen på dette
punkt med mye indre kamp. Altså ikke helt ulikt Ap nasjonalt de siste årene, og
siste uke, noe som aldri er gunstig med tanke på både velgeroppslutning og evne
til å bygge lag for framtiden. Men indre strid og maktkamp er en del av
politikken, har alltid vært det og kommer alltid til å være det. Ikke minst i såpass
store partier som Ap og Høyre, i alle fall foreløpig, fortsatt er.
God opposisjonstart, lang vei
Høyre har startet sin nye opposisjonsrolle høsten 2021 på en god måte. Så
gjenstår det å se hvordan de forvalter dette utgangspunktet videre.
Veien
til H-suksess og gjenerobring av makt i 2023 og 2025 virker fortsatt lang og
kronglete.
Dette er mitt analysebrev nr 51 i 2021. Mine brev kommer ut hver fredag. Du kan abonnere ved å Vippse 300 kr (halvt år) eller 500 kr (helt år) til 92237487 og oppgi e-post. Du kan også gi et valgfritt beløp for å støtte mitt arbeid, men uten å abonnere.
