De store partiene trekker stigen opp etter seg

 Den nye valgloven har gjort det mye vanskeligere for små partier å stille til valg.


 

Tegning: Egil Nyhus


På et ekstraordinært landsmøte i Liberalistene forrige helg stemte 51 av 52 møtedeltakere for nedleggelse av partiet som ble dannet i 2014. Vedtaket ble begrunnet med at den nye Valgloven har gjort det for krevende for dem å stille til valg.

Hva består egentlig denne lovendringen i? 


Dette er analysebrev nr 36 i 2024. Du kan abonnere på analysebrevene mine ved å Vippse 500 kr til 92237487. Abonnenter gjør det mulig å lage mer innhold. 

Valglovutvalgets innstramningsforslag
I NOU 2020: 6 – Frie og hemmelige valg – ny valglov, heter det i kap. 13 om den gamle ordningen:

Ved stortings- og fylkestingsvalg skal listeforslaget være underskrevet av minst 500 personer med stemmerett i valgdistriktet ved det aktuelle valget, jf. valgloven § 6-3 andre ledd bokstav a.

Under «Utvalgets vurdering» sies det at:
Utvalget mener et minstekrav til antall underskrifter for å stille liste ved stortingsvalg og fylkestingsvalg bør differensieres slik at kravet beregnes ut fra en andel av de stemmeberettigede i valgdistriktet, istedenfor at det baseres på et fast tall. Dette vil gi et mer rettferdig krav for alle som stiller liste, uavhengig av størrelsen på valgdistriktet de stiller liste i.

Utvalgets flertall (Anundsen, Christensen, Giertsen, Grimsrud, Hagen, Hoff, Holmøyvik, Røhnebæk, Storberget, Strømmen, Tørresdal, Aardal og Aarnes) mener kravet bør settes til én prosent av de stemmeberettigede ved forrige valg. Dette vil i praksis øke kravet til antall underskrifter. Disse medlemmene viser til at Veneziakommisjonen i «Code of Good Practice in Electoral Matters» anbefaler at loven ikke pålegger listeforslagene å ha underskrifter fra mer enn én prosent av velgerne i valgdistriktet. Begrunnelsen er at det sikrer at loven ikke hindrer noen partier eller kandidater fra å stille til valg.

 

Utvalgets mindretall (Holmås, Høgestøl, Nygreen, Stokstad og Aatlo) mener kravet heller bør settes til 0,5 prosent av de stemmeberettigede ved forrige valg. Dette vil også medføre en økning fra dagens krav for de fleste valgdistriktene, men likevel sikre at partier og grupper som ønsker å stille liste, har mulighet til å oppnå kravet uten altfor store omkostninger.

Mer rettferdighet?
Begrunnelsen fra Valglovutvalget for forslaget var altså å øke rettferdigheten. En prosentandel pr. valgdistrikt ble oppfattet som mer rettferdig enn ordningen med et minimumstall på 500. Men når flertallet foreslår at 1 prosent av de stemmeberettigede skal være det nye kravet, så innebærer det konkret at man øker kravet til underskrifter i samtlige valgdistrikt. Og man øker det svært mye.   
 
Under finner du en tabell som viser antallet stemmeberettigede pr valgkrets i 2021, hvor mange underskrifter som trengs og hvor mange folk de anslagsvis må spørre.   
 

Valgkrets	Stemmeb. 2021	Underskrifter	Må spørre (anslag)
Oslo	485 801	4 858	48 580
Akershus	471 262	4 713	47 126
Hordaland	382 372	3 824	38 237
Rogaland	333 528	3 335	33 353
Sør-Trøndelag	247 589	2 476	24 759
Østfold	224 004	2 240	22 400
Møre og Romsdal	192 416	1 924	19 242
Buskerud	191 682	1 917	19 168
Vestfold	182 992	1 830	18 299
Nordland	182 097	1 821	18 210
Hedmark	152 259	1 526	15 226
Vest-Agder	137 484	1 375	13 750
Oppland	132 395	1 324	13 240
Telemark	130 960	1 310	13 010
Troms	124 791	1 248	12 479
Nord-Trøndelag	100 649	1 006	10 065
Aust-Agder	87 312	873	8 731
Sogn og Fjordane	78 297	783	7 830
Finnmark	54 617	546	5 462

Firedobling av underskriftkravet
En prosent av de stemmeberettigede i Finnmark utgjør 546 underskrifter. I Oslo kreves det hele 4 858 underskrifter. Skal et parti som oppnådde under 5 000 stemmer i 2021 stille liste i hele landet, så må det samle inn nærmere 40 000 underskrifter. Før endringen i Valgloven var det nok å samle snaut 9 500. Reelt innebærer dermed forslaget i snitt over en firedobling av underskriftkravet. I Oslo og Akershus er det faktisk snakk om nesten tidobling.

For hver underskrift et lite parti får, så viser erfaringene at de må spørre ca. ti mennesker. Altså må de spørre rundt 400 000 mennesker for å få de 40 000 underskriftene de trenger for å være landsomfattende. Dette innebærer et betydelig arbeid for små partier med lite ressurser, og her er det forståelig at flere enn Liberalistene kan komme til å gi opp.  

Lite debatt. Kun V, R, MDG og P i mot
Det var ikke Valglovutvalget som vedtok endringene i Valgloven. Det var selvsagt Stortinget. Regjeringen, v/Kommunaldepartementet, skrev i sitt forberedende dokument, Prop 45 L (2022-23) i kap. 19, rett ut at:

Departementet støtter utvalget i at kravet til antall underskrifter på listeforslag ved stortingsvalg og fylkestingsvalg bør økes, da det i dag etter departementets vurdering er for enkelt å stille liste. Dette ser en blant annet ved at mange lister får svært få stemmer ved valget. 

Da forslaget var oppe til behandling i Stortinget, 6. juni 2023, nevnte saksordfører Svein Harberg (H) endringen kort i sitt hovedinnlegg. Jeg finner ingen diskusjon om dette i stortingsdebatten, men Rødt og Venstre foreslo at kravet i stedet skulle være 0,5 prosent av de stemmeberettigede, i tråd med mindretallet i Valglovutvalget. Av voteringsoversikten framgår det at hele 90 stemte for 1 prosent, mens kun 10 representanter stemte for 0,5 prosent. I tillegg til V og R, stemte også MDG og Pasientfokus i mot.

En storkoalisjon bestående av Ap, H, Frp, Sp, SV og KrF vedtok altså det nye 1-prosent-kravet.

 

Det nye systemet ville stoppet MDG?
11 av de 26 partiene som stilte til valg i 2021 fikk ikke over 5 000 stemmer på landsbasis. Deriblant Pasientfokus, Liberalistene, FNB og Piratpartiet.           
      
 
Det tar tid å bygge opp landsomfattende partier. Miljøpartiet De Grønne er et godt eksempel i så måte. Partiet fikk langt under 5 000 stemmer i sin startfase på 90-tallet. Og oppnådde ved 2005-valget kun 3652 stemmer. Med dagens system så er det slett ikke utenkelig at de ville gitt opp.

En av de fremste styrkene i Norge har vært at vi har evnet å endre valgsystemet vårt i pakt med samfunnsutviklingen og endringer i velgerstrømninger. Endringen fra flertallsvalg til forholdstallsvalg i 1919 ga Ap mulighet for å vokse fram og bli en viktig, politisk kraft - i kjølvannet av både industrialisering og økende arbeidsklasse. Høyre og Venstre kunne ha tviholdt på sin makt ved å beholde favoriseringen av dem selv som det gamle systemet ga, men fortjener honnør for at de evnet å tenke prinsipielt, forstå samfunnsutviklingen og se ut over sin egen vinning.

Forholdsprinsippet, i kombinasjon med at man har gjort det forholdsvis overkommelig å etablere nye partier som kan stille til valg, har senere gitt partier som Sp, KrF, SV, Frp, R og MDG Frp mulighet for å vokse fram. Det har ført til et partisystem her til lands som er langt bedre og mye mer i pakt med velgerne enn hva vi f eks ser i land som USA og Storbritannia der de styrende partiene velger å klamre seg til makten ved å tviholde på et avleggs system.        

Utilsiktede eller ønskede virkninger?
Spørsmålet som nå kan stilles, er om Valglovutvlaget, og deretter regjering og til slutt et bredt stortingsflertall, her har initiert og vedtatt et system med utilsiktede og urimelige virkninger. Eller om man bevisst har søkt å stikke kjepper i hjulene for de små og favorisere de store og at vi nå ser de konsekvensene som de har ønsket seg.     

Denne endringen i valgloven vår har foregått uten særlig grad av debatt. Og det har stort sett gått under radaren i mediebildet. Tiden er derfor nå inne for å få dette opp på dagsorden.

Dagens analysebrev er et bidrag til det.  


Dette var analysebrev nr 36 i 2024. Du kan abonnere på analysebrevene mine ved å Vippse 500 kr til 92237487. Abonnenter gjør det mulig å lage mer innhold.