To trendskifter under Erna

Stortingsvalget 2013 var sjeldent ujevnt. De borgerlige tok en klar seier, og Stoltenberg-regjeringen ble feid ut av kontorene og erstattet av Erna Solbergs H+Frp-regjering - støttet av KrF og Venstre.

Dette firkløveret holdt godt på oppslutningen om i ett års tid, men forslaget til statsbudsjett 2015 ble både en kommunikasjonsmessig og velgermessig katastrofe. Om lag 200 000 velgere forlot de to blå partiene i løpet av et par høstmåneder, og de rødgrønne gjenerobret flertallet.  

De rødgrønne beholdt deretter sitt flertall i ett års tid, inntil stemningen på nytt snudde i borgerlig favør i november og desember i fjor. Det nye trendskiftet bør ses i sammenheng med asyl- og flyktningsituasjonen der oppmerksomheten har dreiet fra dugnad og hjelp i fjor sommer og tidlig høst til håndtering, antall, restriksjoner og utsendelse på senhøsten og i vinter.

Så gjenstår det å se om vi kan få et trendskifte eller to til før stortingsvalget 2017. Eller om det borgerlige flertallet har kommet for å bli, og Erna Solberg kan "ta en Stoltenberg" og sikre et gjenvalg.

(Jeg har definert H+Frp+KrF+V som borgerlige og Ap+Sp+SV+MDG+Rødt som rødgrønt. Det kan, som alltid, stilles spørsmål ved en slik todeling i norsk politikk; MDG sier de er blokkuavhengige, SV har nylig avslørt at de ikke vil gå til valg 2017 som del av et rødgrønt regjeringsalternativ. Og KrF og Venstre har ikke bestemt seg for sitt veivalg videre. Men foreløpig, inntil vi evt. får annen informasjon, har blokkdelingen en god del for seg, slik jeg ser det. Jeg kommer tilbake til mer konkrete partivurderinger i en senere bloggpost).