Du som er så bra til å skrive - hvorfor har du ikke en blogg? Det spørsmålet fikk jeg fra en bekjent for om lag tre år siden. Ja, hvorfor ikke, tenkte jeg. Blogging hadde på det tidspunktet begynt å bre om seg.
Og jeg opprettet like godt to blogger for å teste ut om dette kunne være noe for meg. En på VGs plattform og en på Dagbladets. Smigrende nok ble opptil flere av de bloggpostene jeg la ut hos Dagbladet brukt som en slags "teaser" på førstesiden, noe som ga meg hundrevis og tusenvis av lesere. Noen av dem la også igjen kommentarer - på det meste fikk jeg rundt 200 kommentarer.
Etterhvert ramlet følgende tanke ned hos meg: Hvorfor skrive gratis for Norges største medier og gi dem innhold? Jo mer jeg tenkte på dette, jo klarere ble det for meg at jeg burde ha min egen plattform i stedet.
Det var bakgrunnen for at jeg for snart to år siden opprettet denne bloggen. Det betydde samtidig at jeg mistet de leserne som særlig Dagbladet hadde gitt meg pga. profileringen. En leserskare måtte derfor bygges opp på nytt. Timingen hva gjelder opprettelsen var imidlertid god all den tid det var i starten av valgåret 2009.
Etter hvert som jeg la ut diverse analyser av det politiske bildet i Norge, så merket jeg en tiltagende interesse for hva jeg holdt på meg. Lesertallet økte og økte og toppet på et par tusen valgnatten pga denne lille bloggposten. Ut i fra statistikken å bedømme, så var mellom 300 og 500 lesere innom bloggen jevnlig (daglig/ukentlig) mot slutten av 2009. I tillegg til en del tusen mer sporadisk.
I år har jeg dempet bloggfrekvensen her. Årsaken til det er tredelt. For det første at jeg takket ja til tilbudet fra Aftenposten om å blogge fra deres plattform (jeg vet.. det kan virke som et vinglete valg. Men lysten til å nå ut til større leserskarer er der fortsatt). For det andre at 2010 har vært et mellomår hva gjelder norske valg. Og for det tredje at jeg er hjemme med min snart to år gamle sønn på dagtid (og han er ikke så glad i at pappa blogger...).
Det har også resultert i at jeg har mistet noen lesere, så pt. er vi stort sett en kjerne på ca 200 personer som vanker her jevnlig. I tillegg har VG valgt å bruke to av mine siste innlegg på sin front, noe som ga meg ca 3 000 sporadiske lesere. Dessuten er det en god del slengere innom utenom dette.
Det er denne kjernen som jeg i grunn har lyst til å bli enda bedre kjent med. Noen av dere har jeg truffet IRL (som det vel heter fortsatt?). Noen vet jeg, i alle fall sånn virtuelt sett, hvem er. Men de fleste av dere vet jeg lite om. Derfor tenkte jeg at du som er fast leser av denne bloggen, hvis du har lyst, kan legge inn en aldri så liten presentasjon av deg selv (åpent eller anonymt) i kommentarfeltet der du også skriver noen ord om hvorfor du er innom her (ros...) og hva som skal til for at du, og kanskje flere med deg, stikker innom enda oftere i 2011 (ris...)
Dermed gis mine lesere også en bra sjanse til å bli en smule kjent med hverandre. Du skal jammen se at vi er en bra gjeng! Denne blogger lover i alle fall å komme sterkt igjen i valgåret 2011.
Godt og tidvis substansielt nytt år til dere alle!
tirsdag 28. desember 2010
mandag 20. desember 2010
Feirer Jesu fødsel
Denne politisk svært interesserte blogger kan ikke leve av politikk alene. Dessuten er det meget sunt å utvide horisonten sin. Bl.a. derfor bidrar jeg også i et internblad i Statoil som heter Laurbærbladet. Bladet er primært for forpleiningspersonell, men leses også av andre.
I siste utgave av bladet, har jeg intervjuet teologiprofessor Notto Thelle (bildet) om julen og vår feiring. Jeg synes han hadde såpass mye bra å komme med, at jeg også ville dele intervjuet med leserne av denne bloggen.
Med dette ønsker jeg deg en trivelig, fredfylt, tidvis munter og tidvis tankefylt jul!
- Julens budskap er Jesu fødsel. Alt annet er overfladisk staffasje, mener teologiprofessor Notto R. Thelle.
Vi inviterte seniorprofessoren på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo til en samtale om den kristne julefeiringen. Og startet like godt med muligens det noe naive spørsmålet: Er det nå egentlig slik at Jesu fødselsdag er den 25. desember?
- Bibelen viser ingen interesse for når på året Jesus ble født, repliserer han.
Så de som påstår at Jesus ble født i oktober kan godt ha rett?
- Den første Jesusbevegelsen var opptatt av det som var selve saken: Jesu liv og død og hans forkynnelse. På 200-tallet nevnes det at noen kirker feiret hans fødsel, men det var først på siste halvdel av 300-tallet at Jesu fødsel ble datert til 25. desember og julen gjort til en sentral kirkelig høytid.
Solfest
Hva var dagen opprinnelig en markering av?
- Opprinnelig var det en solfest for Sol Invictus, den uovervinnelige solen som var knyttet til keiserdyrkelsen.
Hvorfor la da kirken feiringen til akkurat denne dagen?
- Ved å legge feiringen av Jesu fødsel til den dagen, markerte kirken, som nå var blitt statsbærende religion, at Kristus var den uovervinnelige solen. Dermed fikk kirkeåret noe av den dynamikken som fremdeles preger julen, sier teologiprofessoren.
Hvilken dynamikk?
- Feiringen av lysets komme midt i mørketiden. ”Julen er kommet med solverv for hjertene bange,” som Grundtvig formulerte det. Her i nord ble symbolikken enda tydeligere med gamle hedenske juletradisjoner og opplevelsen av at solen og lyset vender tilbake.
- Jesus kom fra Gud
I Bibelen står det at jomfru Maria fødte Jesus. Hvordan kan en jomfru føde?
– En jomfru i bibelsk tradisjon er et annet ord for ung kvinne. Matteus og Lukas spiller på et profetisk utsagn om at en ”jomfru” skal føde en sønn og beskriver Jesu fødsel som en overnaturlig skaperhandling. Andre nytestamentlige skrifter ser ikke ut til å være opptatt av slike fortellinger. Det var Jesu liv og gjerning som var det underfulle, hevder Thelle.
Hvem var Jesus?
– Leser man evangeliene, får man ingen fasit, bare mange ulike beretninger som forteller hvem Jesus var. Les selv! Alle er samstemte om at han kom fra Gud. Han kom for å vitne om sannheten, skriver Johannes.
Hvorfor ble Jesus født?
- Han kom for å gjøre Gud nærværende der ingen ventet ham: Hos de foraktede, nedtråkkede og utstøtte. Han proklamerte at Guds kongeherredømme ikke dreide seg om makt og ære.
Hva dreide dette herredømmet seg om da?
- Om en kjærlighet som gir livet for andre og derfor er sterkere enn døden. ”Ære være Gud i det høyeste!” lød englesangen for hyrdene på marken. De kunne like godt ha sunget ”Ære være Gud i det laveste!”
Jesus på godt og ondt
Har oppfatningen av hvem Jesus var, endret seg mye opp igjennom historien?
- Ja, historisk har Jesus forandret seg – på godt og ondt.
Ta gjerne det gode først.
- Hans budskap gikk på tvers av kulturer og landegrenser og berørte mennesker midt i livet. Han måtte tolkes i møte med nye tider og nye folkeslag. Han ble gresk, romersk, tysk, vestlig, afrikansk, asiatisk og latinamerikansk. Det har gitt stadig nye perspektiver.
Og på ondt?
- Det var alltid en fare for at Jesus ble fanget av kulturene. Man tilpasset ham sine behov og fordommer, kuttet kantene, pådyttet ham sine egne idealer. Det gjelder oss alle. Men det er hele tiden noe radikalt ved ham som bryter ut av våre manipuleringer og tvinger oss til å vende tilbake og spørre: Hvem var han egentlig?
Kjærligheten
Synes du det kristne julebudskapet får for liten plass i vår julefeiring i dag?
– Ja, det er både tragisk og meningsløst at Jesus er erstattet av nisser, kommers, glitter og stas. Noen barnehager og skoler er så forsiktige med julen at de heller markerer Halloween og Sankta Lucia. Innvandrerne snakker med stor frimodighet om sin tro og sine fester, mens nordmenn er så forlegne. Kanskje vi skulle lære av dem og vende tilbake til det egentlige, undrer Thelle.
Hvorfor har det blitt slik da?
- Det er tusen grunner til at det har blitt slik. Men dypest nede vet folk at vi klarer oss godt uten kommers og kjøpepress, for det gir liten glede. Et ubeskyttet barn, Jesus, som tegn på guddommelig nærvær minner oss om det umistelige: Kjærligheten.
Med dette ønsker jeg deg en trivelig, fredfylt, tidvis munter og tidvis tankefylt jul!
- Julens budskap er Jesu fødsel. Alt annet er overfladisk staffasje, mener teologiprofessor Notto R. Thelle.
Vi inviterte seniorprofessoren på Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo til en samtale om den kristne julefeiringen. Og startet like godt med muligens det noe naive spørsmålet: Er det nå egentlig slik at Jesu fødselsdag er den 25. desember?
- Bibelen viser ingen interesse for når på året Jesus ble født, repliserer han.
Så de som påstår at Jesus ble født i oktober kan godt ha rett?
- Den første Jesusbevegelsen var opptatt av det som var selve saken: Jesu liv og død og hans forkynnelse. På 200-tallet nevnes det at noen kirker feiret hans fødsel, men det var først på siste halvdel av 300-tallet at Jesu fødsel ble datert til 25. desember og julen gjort til en sentral kirkelig høytid.
Solfest
Hva var dagen opprinnelig en markering av?
- Opprinnelig var det en solfest for Sol Invictus, den uovervinnelige solen som var knyttet til keiserdyrkelsen.
Hvorfor la da kirken feiringen til akkurat denne dagen?
- Ved å legge feiringen av Jesu fødsel til den dagen, markerte kirken, som nå var blitt statsbærende religion, at Kristus var den uovervinnelige solen. Dermed fikk kirkeåret noe av den dynamikken som fremdeles preger julen, sier teologiprofessoren.
Hvilken dynamikk?
- Feiringen av lysets komme midt i mørketiden. ”Julen er kommet med solverv for hjertene bange,” som Grundtvig formulerte det. Her i nord ble symbolikken enda tydeligere med gamle hedenske juletradisjoner og opplevelsen av at solen og lyset vender tilbake.
- Jesus kom fra Gud
I Bibelen står det at jomfru Maria fødte Jesus. Hvordan kan en jomfru føde?
– En jomfru i bibelsk tradisjon er et annet ord for ung kvinne. Matteus og Lukas spiller på et profetisk utsagn om at en ”jomfru” skal føde en sønn og beskriver Jesu fødsel som en overnaturlig skaperhandling. Andre nytestamentlige skrifter ser ikke ut til å være opptatt av slike fortellinger. Det var Jesu liv og gjerning som var det underfulle, hevder Thelle.
Hvem var Jesus?
– Leser man evangeliene, får man ingen fasit, bare mange ulike beretninger som forteller hvem Jesus var. Les selv! Alle er samstemte om at han kom fra Gud. Han kom for å vitne om sannheten, skriver Johannes.
Hvorfor ble Jesus født?
- Han kom for å gjøre Gud nærværende der ingen ventet ham: Hos de foraktede, nedtråkkede og utstøtte. Han proklamerte at Guds kongeherredømme ikke dreide seg om makt og ære.
Hva dreide dette herredømmet seg om da?
- Om en kjærlighet som gir livet for andre og derfor er sterkere enn døden. ”Ære være Gud i det høyeste!” lød englesangen for hyrdene på marken. De kunne like godt ha sunget ”Ære være Gud i det laveste!”
Jesus på godt og ondt
Har oppfatningen av hvem Jesus var, endret seg mye opp igjennom historien?
- Ja, historisk har Jesus forandret seg – på godt og ondt.
Ta gjerne det gode først.
- Hans budskap gikk på tvers av kulturer og landegrenser og berørte mennesker midt i livet. Han måtte tolkes i møte med nye tider og nye folkeslag. Han ble gresk, romersk, tysk, vestlig, afrikansk, asiatisk og latinamerikansk. Det har gitt stadig nye perspektiver.
Og på ondt?
- Det var alltid en fare for at Jesus ble fanget av kulturene. Man tilpasset ham sine behov og fordommer, kuttet kantene, pådyttet ham sine egne idealer. Det gjelder oss alle. Men det er hele tiden noe radikalt ved ham som bryter ut av våre manipuleringer og tvinger oss til å vende tilbake og spørre: Hvem var han egentlig?
Kjærligheten
Synes du det kristne julebudskapet får for liten plass i vår julefeiring i dag?
– Ja, det er både tragisk og meningsløst at Jesus er erstattet av nisser, kommers, glitter og stas. Noen barnehager og skoler er så forsiktige med julen at de heller markerer Halloween og Sankta Lucia. Innvandrerne snakker med stor frimodighet om sin tro og sine fester, mens nordmenn er så forlegne. Kanskje vi skulle lære av dem og vende tilbake til det egentlige, undrer Thelle.
Hvorfor har det blitt slik da?
- Det er tusen grunner til at det har blitt slik. Men dypest nede vet folk at vi klarer oss godt uten kommers og kjøpepress, for det gir liten glede. Et ubeskyttet barn, Jesus, som tegn på guddommelig nærvær minner oss om det umistelige: Kjærligheten.
lørdag 18. desember 2010
Betenkelige partibytter
Hele fem representanter i Drammen bystyre har byttet parti i løpet av inneværende kommunestyreperiode. I tillegg til et par bytter i omegn fikk dette meg til å reflektere rundt partibytter som demokratisk fenomen i Drammens Tidende i går:
Det politiske systemet i Drammen og omegn har vært preget av mange partibytter i det siste. Byttene har problematiske sider.
Etter valget i 2007 fikk Frp valgt inn ni representanter i Drammen bystyre. Nå har Frp bare seks igjen. I tur og orden har Kjell Jensen, Randi Schea og Freddy Hoffmann forsvunnet bort fra partiet. Schea og Hoffmann har i stedet søkt husly i Høyre, mens Jensen valgte å hoppe over til Bylista. Ei heller Aps bystyregruppe er helt hva den var i starten av denne valgperioden. Yosuf Gilani forsvant over til Venstre, mens Ravi Sunder søkte til Høyre. Dermed har Høyres gruppe økt fra 18 til 21 pga. partibyttene, mens Bylista og Venstre begge har fått doblet sin gruppebeholdning fra en til to. Alle disse er nok glade for forsterkningene, men er det ikke velgerne som egentlig bør bestemme hva slags partisammensetning bystyret skal ha?
Det er ikke bare i Drammen at folkevalgte har valgt seg over til andre partier enn de som de ble valgt inn for. I Røyken fant KrFs toppkandidat i Buskerud ved stortingsvalget i fjor, Eva Høili, ut at det ble for trangt for henne i dette partiet og meldte overgang til Høyre. I Nedre Eiker meldte Kaare Fredriksen seg ut av Frp og fortsatte som uavhengig en stund, inntil han sluttet seg til Aps gruppe. Hans glideflukt har også endret balansen mellom blokkene i denne valgmessig meget jevne kommunen.
Det kan være gode, og mindre gode, grunner til at folk skifter mening etter hvert som tiden går. Følelsen av å være uønsket i eget parti, kombinert med personlige motsetninger, kan bli så uoverstigelig at veien til utmelding blir den ærligste og eneste farbare. Kommer man på kant med eget parti også politisk, så kan det å gå på akkord med seg selv bli en altfor tung bør og bære på. Til partibytternes forsvar skal det også sies at mange av byttene har kommet langt uti kommuneperioden.
En folkevalgt må imidlertid uansett tenke seg om mer enn en gang før han går til det skritt å melde seg ut av sitt opprinnelige parti. Fordi han ved å melde seg ut av partiet, bryter kontrakten med sine velgere. En kontrakt som går ut på at representanten skal representere det partiet som han gikk til valg på. Enten dette representative organet heter kommunestyret, fylkestinget eller Stortinget. Representantene sitter i disse politiske maktorganene på vegne av sine velgere. De er velgernes stedfortredere og innehar dermed tillitsverv. Å frasi seg dette tillitsvervet inne i en valgperiode, er et tillitsbrudd.
Her til lands stemmer velgere primært på partier og ikke på personer, selv om det også er et visst innslag av personvalg innbakt. Derfor er ikke en representant først og fremst en representant for seg selv. Han er en representant for partiet og partiets velgere. I så måte innebærer en utmelding at man svikter sine velgere. Etter min oppfatning blir velgersviket ytterligere forsterket når representanten ikke fortsetter sin politiske virksomhet som uavhengig, men endog går inn i et annet og konkurrerende parti og blir en representant for dette i stedet.
Betyr dette at vi bør lage et forbud mot utmelding for folkevalgte representanter? Jeg tror det har svært lite for seg. Av den grunn at vi har med mennesker å gjøre. Frie mennesker bør ikke tvinges til å være i et parti de åpenbart ikke har lyst å være i. Derimot er det mulig å se for seg at representanter som går ut av et parti, bør erstattes av sine respektive vararepresentanter ut valgperioden. En slik ordning vil bety at maktbalansen som velgerne har bestemt, ikke kan endres. Et alternativt forslag kan være at utmeldte må forbli uavhengige ut perioden. Begge disse forslagene kan det også reises gode innvendinger mot, men tiden er nå moden for reelt å vurdere dem.
De hyppige partibyttene i Drammen og omegn har aktualisert debatten om konsekvensene av slike skifter. Det er en debatt som mange politikere og velgere bør delta i. Fordi det handler om demokratiet vårt og hvordan vi vil at det skal utformes og utøves.
Det politiske systemet i Drammen og omegn har vært preget av mange partibytter i det siste. Byttene har problematiske sider.
Etter valget i 2007 fikk Frp valgt inn ni representanter i Drammen bystyre. Nå har Frp bare seks igjen. I tur og orden har Kjell Jensen, Randi Schea og Freddy Hoffmann forsvunnet bort fra partiet. Schea og Hoffmann har i stedet søkt husly i Høyre, mens Jensen valgte å hoppe over til Bylista. Ei heller Aps bystyregruppe er helt hva den var i starten av denne valgperioden. Yosuf Gilani forsvant over til Venstre, mens Ravi Sunder søkte til Høyre. Dermed har Høyres gruppe økt fra 18 til 21 pga. partibyttene, mens Bylista og Venstre begge har fått doblet sin gruppebeholdning fra en til to. Alle disse er nok glade for forsterkningene, men er det ikke velgerne som egentlig bør bestemme hva slags partisammensetning bystyret skal ha?
Det er ikke bare i Drammen at folkevalgte har valgt seg over til andre partier enn de som de ble valgt inn for. I Røyken fant KrFs toppkandidat i Buskerud ved stortingsvalget i fjor, Eva Høili, ut at det ble for trangt for henne i dette partiet og meldte overgang til Høyre. I Nedre Eiker meldte Kaare Fredriksen seg ut av Frp og fortsatte som uavhengig en stund, inntil han sluttet seg til Aps gruppe. Hans glideflukt har også endret balansen mellom blokkene i denne valgmessig meget jevne kommunen.
Det kan være gode, og mindre gode, grunner til at folk skifter mening etter hvert som tiden går. Følelsen av å være uønsket i eget parti, kombinert med personlige motsetninger, kan bli så uoverstigelig at veien til utmelding blir den ærligste og eneste farbare. Kommer man på kant med eget parti også politisk, så kan det å gå på akkord med seg selv bli en altfor tung bør og bære på. Til partibytternes forsvar skal det også sies at mange av byttene har kommet langt uti kommuneperioden.
En folkevalgt må imidlertid uansett tenke seg om mer enn en gang før han går til det skritt å melde seg ut av sitt opprinnelige parti. Fordi han ved å melde seg ut av partiet, bryter kontrakten med sine velgere. En kontrakt som går ut på at representanten skal representere det partiet som han gikk til valg på. Enten dette representative organet heter kommunestyret, fylkestinget eller Stortinget. Representantene sitter i disse politiske maktorganene på vegne av sine velgere. De er velgernes stedfortredere og innehar dermed tillitsverv. Å frasi seg dette tillitsvervet inne i en valgperiode, er et tillitsbrudd.
Her til lands stemmer velgere primært på partier og ikke på personer, selv om det også er et visst innslag av personvalg innbakt. Derfor er ikke en representant først og fremst en representant for seg selv. Han er en representant for partiet og partiets velgere. I så måte innebærer en utmelding at man svikter sine velgere. Etter min oppfatning blir velgersviket ytterligere forsterket når representanten ikke fortsetter sin politiske virksomhet som uavhengig, men endog går inn i et annet og konkurrerende parti og blir en representant for dette i stedet.
Betyr dette at vi bør lage et forbud mot utmelding for folkevalgte representanter? Jeg tror det har svært lite for seg. Av den grunn at vi har med mennesker å gjøre. Frie mennesker bør ikke tvinges til å være i et parti de åpenbart ikke har lyst å være i. Derimot er det mulig å se for seg at representanter som går ut av et parti, bør erstattes av sine respektive vararepresentanter ut valgperioden. En slik ordning vil bety at maktbalansen som velgerne har bestemt, ikke kan endres. Et alternativt forslag kan være at utmeldte må forbli uavhengige ut perioden. Begge disse forslagene kan det også reises gode innvendinger mot, men tiden er nå moden for reelt å vurdere dem.
De hyppige partibyttene i Drammen og omegn har aktualisert debatten om konsekvensene av slike skifter. Det er en debatt som mange politikere og velgere bør delta i. Fordi det handler om demokratiet vårt og hvordan vi vil at det skal utformes og utøves.
fredag 17. desember 2010
Helga Pedersens spørrehalvtime
Tidligere denne uken inviterte Aps parlamentariske leder, Helga Pedersen, til spørretime på Facebook. Hun nøyde seg med å sette av en halvtime til dette gode formål. Nysgjerrig som jeg er på politikeres omgang med sosiale medier, så la jeg inn et par spørsmål til henne:
Ap har falt tungt på målingene det siste året. Hva tror du er hovedårsaken til det? Og hvordan skal dere snu trenden inn mot høstens lokalvalg?
Hun valgte å svarfomulere seg slik:
- Vi har nok ikke lyktes godt nok med å skape oppmerksomhet rundt våre egne saker, og det har til tider vært mye fokus på interne konflikter og "utenomsportslige" ting. Men objektivt sett mener jeg vi har mye å vise til det siste året: lav ledighet (mens det stormer i landene rundt oss), en historisk delelinjeavtale, bedre resultater i norsk skole - og vi satser på eldreomsorgen. Vi må bli flinkere til å få fram det, være tydeligere på den planen vi har for det norske samfunnet - og få fram skillelinjene mot høyresida som vil noe helt annet enn oss.
Svaret var omtrent som forventet. Når det går dårlig, så skylder politikere alltid på at det ikke har vært nok oppmerksomhet om politikken deres. For politikken i seg selv er det som kjent aldri noe galt med...
Men Helga Pedersen skal ha for initiativet og at hun faktisk svarte. Andre politikere kan her ha noe å lære.
Hva synes du om Helga Pedersen sitt svar og Facebook-initiativ?
Ap har falt tungt på målingene det siste året. Hva tror du er hovedårsaken til det? Og hvordan skal dere snu trenden inn mot høstens lokalvalg?
Hun valgte å svarfomulere seg slik:
- Vi har nok ikke lyktes godt nok med å skape oppmerksomhet rundt våre egne saker, og det har til tider vært mye fokus på interne konflikter og "utenomsportslige" ting. Men objektivt sett mener jeg vi har mye å vise til det siste året: lav ledighet (mens det stormer i landene rundt oss), en historisk delelinjeavtale, bedre resultater i norsk skole - og vi satser på eldreomsorgen. Vi må bli flinkere til å få fram det, være tydeligere på den planen vi har for det norske samfunnet - og få fram skillelinjene mot høyresida som vil noe helt annet enn oss.
Svaret var omtrent som forventet. Når det går dårlig, så skylder politikere alltid på at det ikke har vært nok oppmerksomhet om politikken deres. For politikken i seg selv er det som kjent aldri noe galt med...
Men Helga Pedersen skal ha for initiativet og at hun faktisk svarte. Andre politikere kan her ha noe å lære.
Hva synes du om Helga Pedersen sitt svar og Facebook-initiativ?
onsdag 15. desember 2010
Skjevt valgsystem gir skjev politikk
"Det Antal Storthingsrepræsentanter, som bliver at vælge fra hvert Valgdistrikt, bestemmes paa Grundlag af en Beregning af Forholdet mellem hvert Distrikts Antal Indvaanere samt Areal, og det hele Riges Antal Indvaanere samt Areal, naar hver Indvaaner giver 1 Point og hver Kvadratkilometer giver 1,8 Point".
Slik er §57 i Grunnloven vår formulert, på sin snirklete og undødvendig gammeldagse måte. Vi har dermed satt diskrimineringen av velgere som bor i små fylker i system. Og ikke i et hvilket som helst system heller. Vi snakker altså om loven over alle lover. Her står dette snodige kvadratkilometerdemokratiet vårt beskrevet svart på hvitt.
Ved en rekke anledninger har jeg pekt på de skjevhetene som ligger innbakt i det norske valgsystemet. Dette er en debatt som jeg skal bidra til å holde levende, inntil vi har et langt bedre og mer demokratisk system som tar henyn til det utmerkede prinisppet om "en velger, en stemme, en verdi" på plass.
Det skjeve norske valgsystemet fører ikke bare til skjeve valgutfall. Det fører også med seg en politikk som på flere områder favoriserer A-velgerne i arealtunge fylker på bekostning av B-, eller skal vi heller si. C-velgerne i små fylker. Nylig påviste professorene Rune Sørensen og Leif Helland at det bygges veier ikke der det trengs mest, men der veiene gir størst velgergevinst.
I en helt fersk artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning har de samme forskerne, i tillegg til Åge Thokildsen (master i militære studier), sett på bevilgningene til Forsvaret i perioden 1986-2005. Funnene er nedslående, men ikke helt overraskende. Analysen viser at de offentlige bevilgningene systematisk og over tid, vris i favør av de valgdistrikt som er mest overrepresentert. "Vedtaksrepresentativiteten lider altså under den geografiske skjevrepresentasjonen som er innebygget i valgordningen vår", konkluderer forskerne.
Hvort lenge skal vi holde oss med dette skjeve systemet?
mandag 13. desember 2010
Terroren løfter Frp?
Selvmordsbomberen som sprengte seg selv i luften midt i Stockholm sentrum på lørdag, får mye omtale i norske medier.
-Terrorhandlingene er forferdelige og har nå kommet skremmende nærme Norge. Men det er nesten uforståelig at mennesker som har fått oppleve et fritt demokrati likevel kan utvikle et slikt hat. Vi må hegne om våre frihetsverdier!!!, skriver Frp-leder Siv Jensen på sin Facebookside i dag.
Min første tanke er at dette kan gi Frp et visst opinionsløft på kort sikt. Litt avhengig dog av styrken og langvarigheten i medieoppslagene framover. Det har den siste tiden vært en viss agendadreiing i Frp-retning. Økt oppmerksomhet om eldreomsorg i kjølvannet av en rekke TV2-reportasjer, økte strømpriser og Frp-forslag om hijabforbud i skolen er aktuelle saker som jeg tror bidrar til å sende Frp noe opp.
Det var indikasjoner i november på at Frp hadde noe på gang. Bakgrunnstallene tyder på at de nå øker sin velgerlojalitet, parallelt med at de har begynt å trekke noen flere velgere fra Høyre og Ap. Mitt tips er at disse opinionstegnene forsterkes på de siste målingene i desember og at Frp kommer til å gå forbi Høyre og igjen blir landets nest største parti. Og Ap må se opp slik at ikke de også blir innhentet.
Hva tror du - gir de siste dagenes hendelser et Frp-løft?
-Terrorhandlingene er forferdelige og har nå kommet skremmende nærme Norge. Men det er nesten uforståelig at mennesker som har fått oppleve et fritt demokrati likevel kan utvikle et slikt hat. Vi må hegne om våre frihetsverdier!!!, skriver Frp-leder Siv Jensen på sin Facebookside i dag.
Min første tanke er at dette kan gi Frp et visst opinionsløft på kort sikt. Litt avhengig dog av styrken og langvarigheten i medieoppslagene framover. Det har den siste tiden vært en viss agendadreiing i Frp-retning. Økt oppmerksomhet om eldreomsorg i kjølvannet av en rekke TV2-reportasjer, økte strømpriser og Frp-forslag om hijabforbud i skolen er aktuelle saker som jeg tror bidrar til å sende Frp noe opp.
Det var indikasjoner i november på at Frp hadde noe på gang. Bakgrunnstallene tyder på at de nå øker sin velgerlojalitet, parallelt med at de har begynt å trekke noen flere velgere fra Høyre og Ap. Mitt tips er at disse opinionstegnene forsterkes på de siste målingene i desember og at Frp kommer til å gå forbi Høyre og igjen blir landets nest største parti. Og Ap må se opp slik at ikke de også blir innhentet.
Hva tror du - gir de siste dagenes hendelser et Frp-løft?
lørdag 11. desember 2010
Sammenligning av fire kommunetall
Fort kort tid siden laget jeg en kommuneprognose for Minerva (se nederst i artikkelen). Poll of polls lager sine beregninger kontinuerlig etterhvert som nye tall kommer inn. I går publiserte TV2 nye målingstall fra Gallup som baserer seg på velgernes preferanser ved kommunevalg. Honnør til TV2 for det! I tillegg publiserte Landslaget for lokalaviser en kommunemåling i slutten av november. Dermed har vi fire forskjellige og ferske kommunetall å kose oss med.
La oss ta en titt på dem, i rekkefølgen min prognose, Poll of polls, Gallup og Norfakta:
Rødt 1,9 1,6 1,3 1,8
SV 5,0 6,0 5,9 7,3
Ap 26,3 27,6 25,4 25,9
Sp 6,0 6,2 6,5 5,5
KrF 4,3 4,8 4,9 5,9
V 4,4 5,2 5,7 5,9
H 27,4 26,2 27,3 25,9
Frp 20,1 17,5 19,4 17,2
Andre 4,6 2,5 3,7 4,4
Enigheten er i grunn forbløffende stor. Jeg hadde forventet mer sprik. Det tolker jeg i retning av at de nivåene du her ser, gir et godt bilde på hvor kommunevalgpreferansene befinner seg akkurat nå.
Noen forskjeller er det dog. Norfakta skiller seg mest fra snittet ved å ligge høyest av alle på både SV, KrF og Venstre. Mens de ligger lavest av alle på Frp og Høyre. Jeg ligger derimot høyest på Høyre, Frp, Rødt og Andre. Og lavest på Venstre, KrF og SV.
Jeg tror (neppe helt overraskende) at mine tall gir det aller beste bildet. Men sikkert er det selvsagt ikke. Og jeg skal denne gang gå til det noe uvanlige skritt å argumentere for at jeg tar feil. Mine tall bygger i hovedsak på et snitt av de siste nasjonale målingene, omregnet til lokalvalgstall via historisk statistikk. Historikken viser at Høyre, Rødt, Sp og Andre gjør bedre lokalvalg enn riksvalg, mens det er omvendt for Ap, Frp, KrF og SV. For Venstre finner jeg ikke noe klart mønster.
Mine tall avviker mest fra de andre når det gjelder Venstre og SV. Kan det være et tegn på at disse to partiene denne gang, relativt sett, kommer til å gjøre det bedre lokalt enn de pleier? SV sitter nasjonalt låst fast i regjeringsprosjektet. Det gjør partiet langt gråere enn den mye friskere utgaven vi kjenner fra tidligere tider. Lokalt har imidlertid partiet mindre styringsansvar - noe som kan slå heldig ut på oppslutningen. SV fungerer best i opposisjon.
Venstre ble straffet for sitt regjeringsspill ved stortingsvalget. Sponheims "heller Jens enn Jensen" sendte borgerlig orienterte V-velgere rett i fanget på Høyre. Det vil bli langt mindre snakk om regjeringsalternativer før neste års valg. Det kan Venstre tjene på. Men også SV og KrF, som nasjonalt alle trolig taper på dagens regjeringssituasjon når det gjelder oppslutning, kan høste en viss gevinst av en noe annen type politisk agenda.
La oss til slutt ta en titt på gjennomsnittet av disse fire ulike (men mest like) tallene:
Rødt 1,7
SV 6,1
Ap 26,3
Sp 6,1
KrF 5,0
V 5,3
H 26,7
Frp 18,6
Andre 3,8
Skulle dette bli valgresultatet neste høst, så viser en rask titt i valghistorien at Ap må tilbake til starten av 1900-tallet for å finne et lavere nivå. Også for Sp og KrF sitt vedkommende må vi lete langt tilbake for å finne dårligere tall. Sp oppnådde 6 blank i 1951, mens KrF noterte 1,5 prosent i 1937 (men dette var før partiet ble landsomfattende). Ei heller SV har særlig grunn til å juble i et historisk perspektiv; 5,9 fra 1995 står i fare for å bli "slått".
Frp fikk 17,5 i 2007, noe som var deres livs beste lokalvalg. Nå ligger de altså hakket over dette. Høyre snuser litt på sitt sterke 79-nivå (29,2 prosent). Mens Venstre, med sine 5,3, ligger an til å gjøre sitt nest beste lokalvalg siden 1971 - bare slått av det gode valget i 2007 på 5,9. Rødt har sin beste notering fra 1999 med 2 blank og kan snuse på denne.
Dermed ser kommunevalget 2011 ut til å bli historisk på mange vis. Men dagens stilling er nok neppe stillingen om en måned eller fem.
La oss ta en titt på dem, i rekkefølgen min prognose, Poll of polls, Gallup og Norfakta:
Rødt 1,9 1,6 1,3 1,8
SV 5,0 6,0 5,9 7,3
Ap 26,3 27,6 25,4 25,9
Sp 6,0 6,2 6,5 5,5
KrF 4,3 4,8 4,9 5,9
V 4,4 5,2 5,7 5,9
H 27,4 26,2 27,3 25,9
Frp 20,1 17,5 19,4 17,2
Andre 4,6 2,5 3,7 4,4
Enigheten er i grunn forbløffende stor. Jeg hadde forventet mer sprik. Det tolker jeg i retning av at de nivåene du her ser, gir et godt bilde på hvor kommunevalgpreferansene befinner seg akkurat nå.
Noen forskjeller er det dog. Norfakta skiller seg mest fra snittet ved å ligge høyest av alle på både SV, KrF og Venstre. Mens de ligger lavest av alle på Frp og Høyre. Jeg ligger derimot høyest på Høyre, Frp, Rødt og Andre. Og lavest på Venstre, KrF og SV.
Jeg tror (neppe helt overraskende) at mine tall gir det aller beste bildet. Men sikkert er det selvsagt ikke. Og jeg skal denne gang gå til det noe uvanlige skritt å argumentere for at jeg tar feil. Mine tall bygger i hovedsak på et snitt av de siste nasjonale målingene, omregnet til lokalvalgstall via historisk statistikk. Historikken viser at Høyre, Rødt, Sp og Andre gjør bedre lokalvalg enn riksvalg, mens det er omvendt for Ap, Frp, KrF og SV. For Venstre finner jeg ikke noe klart mønster.
Mine tall avviker mest fra de andre når det gjelder Venstre og SV. Kan det være et tegn på at disse to partiene denne gang, relativt sett, kommer til å gjøre det bedre lokalt enn de pleier? SV sitter nasjonalt låst fast i regjeringsprosjektet. Det gjør partiet langt gråere enn den mye friskere utgaven vi kjenner fra tidligere tider. Lokalt har imidlertid partiet mindre styringsansvar - noe som kan slå heldig ut på oppslutningen. SV fungerer best i opposisjon.
Venstre ble straffet for sitt regjeringsspill ved stortingsvalget. Sponheims "heller Jens enn Jensen" sendte borgerlig orienterte V-velgere rett i fanget på Høyre. Det vil bli langt mindre snakk om regjeringsalternativer før neste års valg. Det kan Venstre tjene på. Men også SV og KrF, som nasjonalt alle trolig taper på dagens regjeringssituasjon når det gjelder oppslutning, kan høste en viss gevinst av en noe annen type politisk agenda.
La oss til slutt ta en titt på gjennomsnittet av disse fire ulike (men mest like) tallene:
Rødt 1,7
SV 6,1
Ap 26,3
Sp 6,1
KrF 5,0
V 5,3
H 26,7
Frp 18,6
Andre 3,8
Skulle dette bli valgresultatet neste høst, så viser en rask titt i valghistorien at Ap må tilbake til starten av 1900-tallet for å finne et lavere nivå. Også for Sp og KrF sitt vedkommende må vi lete langt tilbake for å finne dårligere tall. Sp oppnådde 6 blank i 1951, mens KrF noterte 1,5 prosent i 1937 (men dette var før partiet ble landsomfattende). Ei heller SV har særlig grunn til å juble i et historisk perspektiv; 5,9 fra 1995 står i fare for å bli "slått".
Frp fikk 17,5 i 2007, noe som var deres livs beste lokalvalg. Nå ligger de altså hakket over dette. Høyre snuser litt på sitt sterke 79-nivå (29,2 prosent). Mens Venstre, med sine 5,3, ligger an til å gjøre sitt nest beste lokalvalg siden 1971 - bare slått av det gode valget i 2007 på 5,9. Rødt har sin beste notering fra 1999 med 2 blank og kan snuse på denne.
Dermed ser kommunevalget 2011 ut til å bli historisk på mange vis. Men dagens stilling er nok neppe stillingen om en måned eller fem.
fredag 10. desember 2010
Fredsprisen, CNN og Ole Brumm
I fjor på denne tiden var jeg flau over å være norsk. I dag er jeg stolt. Den tomme stolen og reaksjonene fra Kina forteller meg med all mulig tydelighet at årets fredspris er et meget godt valg.
CNN inviterte meg, smigrendene nok, til å blogge fra Oslo rådhus i kveld i forbindelse med det tradisjonsrike Jonathan Mann-intervjuet. Men jeg takket nei. Fordi jeg ville se på Ole Brumm sammen med min sønn i stedet.
For noen ganger kan man ikke si ja takk til begge deler.
CNN inviterte meg, smigrendene nok, til å blogge fra Oslo rådhus i kveld i forbindelse med det tradisjonsrike Jonathan Mann-intervjuet. Men jeg takket nei. Fordi jeg ville se på Ole Brumm sammen med min sønn i stedet.
For noen ganger kan man ikke si ja takk til begge deler.
torsdag 9. desember 2010
Skit i Molde, leve Kristiansund!
I går ble det kart at helseministeren skyver bygging av nytt sykehus i Molde langt ut i det blå. Samtidig som hun freder det nedleggingstruede sykehuset i Kristiansund. Kristiansund jubler og Molde depper.
Beslutningen er selvsagt ikke tilfeldig. Ta en titt på Aps valgresultatet fra 2007 i hhv. Kristiansund og Molde så finner du fort noe av årsaken.
Beslutningen er selvsagt ikke tilfeldig. Ta en titt på Aps valgresultatet fra 2007 i hhv. Kristiansund og Molde så finner du fort noe av årsaken.
tirsdag 7. desember 2010
Kan PISA redde de rødgrønne?
Resultatene fra årets PISA-undersøkelsen ble lagt fram i dag. De viser at norske skolelever gjør det bedre både i lesing, matte og naturfag sammenlignet med den begredelige situasjonen for tre år siden. Pilene peker m.a.o. i riktig retning.
Det er viktig å være kritisk til PISA. Husk at en slik undersøkelse aldri kan gi noe fullgodt bilde av den helhetlige situasjonen i skolen. Fordi det er mange essensielle ting som dette verktøyet slett ikke måler. Likevel er det grunn til å tro at PISA gir et visst grunnlag for å si noe om hva slags kunnskapsnivå norske elever ligger på i tre basisfag.
2000-resultatene var et sjokk for både lærere, elever, foreldre og politikere. Noen hadde vel ant at norsk skole ikke akkurat var verdensledende på kunnskap. Men at det stod såpass dårlig til med basisferdighetene som det gjorde, ble en vekker for mange. Den norske skoledebatten ble også i stor grad dreid bort fra trivsel og læring via lek og over på kunnskap. Høyre fikk debatten over på sin banehalvdel.
SV mistet sitt gode velgergrep om skole. "Sakseierskapet" på venstresiden som partiet hadde rundt årtusenskiftet, ble overtatt av Ap i 2005. Mens Høyre så desidert var skoleparti nr 1 for borgerlig orienterte velgere. Men Høyre opplevde et tillitsfall på skole fra valget i 2001 til valget i 2005. Bl.a. fordi reslutatene ikke ble noe bedre. Tvert i mot. De ble verre.
Kunnskapsløftet trådte i kraft i august 2006, men ble vedtatt etter tverrpolitisk enighet i juni 2004. Trolig er den klare kunnskapssatsingen som dette innebær, deler av forklaringen på at det nå omsider går bedre. Et politisk stridsspørsmål nå blir, som alltid, hvem som bør få skylda for de dårlige tidene og hvem som kan ta æren for de bedre tidene. Høyresiden vil hevde at det var venstresidens "koseskole" som brakte oss opp i den kunnskapsmessige bakevja. Mens venstresiden holder fram at pilene har nå snudd under og pga. deres ledelse.
Før vi vurderer dette, la meg minne om to ting. For det første er 2009-resultatene omtrent på 2000-nivå. Hvis vi var misfornøyd med 2000, så bør vi dermed også være misfornøyd nå. For det andre er fakta at Norge ligger omtrent på OECD-snittet. Således er vi ikke på noe som kan ligne på Stoltenbergs mål om at Norge skal ha verdens beste skole.
Jeg tror likevel at de nye PISA-resultatene kan bli et godt kort for de rødgrønne i valgkampen. Fordi de som styrer der og da, ofte får skylda for mye av det som er galt i samfunnet. Samtidig som de, i alle fall av og til, får noe av æren for det som går bra. Uavhengig av hva slags årsaksforhold som egentlig ligger bak.
Ved de siste valgene har velgerne oppgitt skole som den aller viktigste enkeltsaken. Festner det nå seg et inntrykk, i kjølvannet av PISA, av at norsk skole er i klar framgang, så er det grunn til å tro at det vil kunne gavne de rødgrønne. I så fall en effekt som sikkert kan oppleves urimelig for de borgerlige, med Høyre i spiss.
"Skolekortet" er imidlertid de rødgrønne også helt avhengige av å få hånden sin på. For i øyeblikket ligger regjeringspartiene på elendige nivåer i opinionen. Styrkes skolestandingen så er noe gjort. Men bare noe. For PISA-framgangen er neppe alene den "game changeren" som de rødgrønne trenger for å redde valget. De trenger noe mer.
Jeg tror at det eneste som kan gi de rødgrønne, og da først og fremst Ap, vind i seilene, er en solid finanskriserekyl. Finanskrisen ga Stoltenberg-regjeringen en sjelden fin sjanse til å vise fram handlekraft. En sjanse de utnyttet. Det ga Ap det velgerløftet de trengte for å berge det rødgrønne flertallet. Mange Ap-velgere har senere hoppet opp på gjerdet igjen. Eller over til Høyre.
Kan de hoppe tilbake igjen? Kollapser Hellas, Irland, Spania og andre europeiske land ytterligere, så vil dette kunne spre seg og også ramme Norge med kraft. I en slik utrygg økonomisk situasjon, er nok Ap det aller tryggeste valget for mange velgere. Et slikt scenario vil derfor kunne få en del tvilere ned fra gjerdet.
2011 er lokalvalg og ikke riksvalg. Vi må faktisk helt tilbake til 1995 for å finne sist Ap oppnådde mer enn 30 prosent ved kommunevalget på landsplan. Denne historikken gjør at jeg stiller meg skeptisk til om Ap kan klare å hente ut sitt mobiliseringspotensial. Valgdeltakelsen ved lokalvalg er langt lavere enn ved riksvalg. Det finnes ikke data på dette, men jeg har en tese om at Ap- og Frp-sympatisører er solid overrepresentert blant hjemmesitterne og at det er noe av forklaringen på hvorfor begge disse partiene ikke klarer å gjøre like gode lokalvalg som riksvalg. Og jeg bygger min tese på at de to partienes velgerprofil, med mange med lav utdanning og inntekt, i mindre grad enn andre deltar ved valg. Dette slår særlig ugunstig ut for Ap og Frp ved lokalvalgene der deltakelsen ligger 15-20 prosentpoeng under riksvalgsdeltakelsen. Det setter dermed et tak på mobiliseringspotensialet.
Min konklusjon etter dagen i dag er at hovedbildet ligger fast. 2011 ser ut til å bli tidenes blåvalg. Men PISA gjør at de røgrønne i alle fall kan øyne et lite håp.
Det er viktig å være kritisk til PISA. Husk at en slik undersøkelse aldri kan gi noe fullgodt bilde av den helhetlige situasjonen i skolen. Fordi det er mange essensielle ting som dette verktøyet slett ikke måler. Likevel er det grunn til å tro at PISA gir et visst grunnlag for å si noe om hva slags kunnskapsnivå norske elever ligger på i tre basisfag.
2000-resultatene var et sjokk for både lærere, elever, foreldre og politikere. Noen hadde vel ant at norsk skole ikke akkurat var verdensledende på kunnskap. Men at det stod såpass dårlig til med basisferdighetene som det gjorde, ble en vekker for mange. Den norske skoledebatten ble også i stor grad dreid bort fra trivsel og læring via lek og over på kunnskap. Høyre fikk debatten over på sin banehalvdel.
SV mistet sitt gode velgergrep om skole. "Sakseierskapet" på venstresiden som partiet hadde rundt årtusenskiftet, ble overtatt av Ap i 2005. Mens Høyre så desidert var skoleparti nr 1 for borgerlig orienterte velgere. Men Høyre opplevde et tillitsfall på skole fra valget i 2001 til valget i 2005. Bl.a. fordi reslutatene ikke ble noe bedre. Tvert i mot. De ble verre.
Kunnskapsløftet trådte i kraft i august 2006, men ble vedtatt etter tverrpolitisk enighet i juni 2004. Trolig er den klare kunnskapssatsingen som dette innebær, deler av forklaringen på at det nå omsider går bedre. Et politisk stridsspørsmål nå blir, som alltid, hvem som bør få skylda for de dårlige tidene og hvem som kan ta æren for de bedre tidene. Høyresiden vil hevde at det var venstresidens "koseskole" som brakte oss opp i den kunnskapsmessige bakevja. Mens venstresiden holder fram at pilene har nå snudd under og pga. deres ledelse.
Før vi vurderer dette, la meg minne om to ting. For det første er 2009-resultatene omtrent på 2000-nivå. Hvis vi var misfornøyd med 2000, så bør vi dermed også være misfornøyd nå. For det andre er fakta at Norge ligger omtrent på OECD-snittet. Således er vi ikke på noe som kan ligne på Stoltenbergs mål om at Norge skal ha verdens beste skole.
Jeg tror likevel at de nye PISA-resultatene kan bli et godt kort for de rødgrønne i valgkampen. Fordi de som styrer der og da, ofte får skylda for mye av det som er galt i samfunnet. Samtidig som de, i alle fall av og til, får noe av æren for det som går bra. Uavhengig av hva slags årsaksforhold som egentlig ligger bak.
Ved de siste valgene har velgerne oppgitt skole som den aller viktigste enkeltsaken. Festner det nå seg et inntrykk, i kjølvannet av PISA, av at norsk skole er i klar framgang, så er det grunn til å tro at det vil kunne gavne de rødgrønne. I så fall en effekt som sikkert kan oppleves urimelig for de borgerlige, med Høyre i spiss.
"Skolekortet" er imidlertid de rødgrønne også helt avhengige av å få hånden sin på. For i øyeblikket ligger regjeringspartiene på elendige nivåer i opinionen. Styrkes skolestandingen så er noe gjort. Men bare noe. For PISA-framgangen er neppe alene den "game changeren" som de rødgrønne trenger for å redde valget. De trenger noe mer.
Jeg tror at det eneste som kan gi de rødgrønne, og da først og fremst Ap, vind i seilene, er en solid finanskriserekyl. Finanskrisen ga Stoltenberg-regjeringen en sjelden fin sjanse til å vise fram handlekraft. En sjanse de utnyttet. Det ga Ap det velgerløftet de trengte for å berge det rødgrønne flertallet. Mange Ap-velgere har senere hoppet opp på gjerdet igjen. Eller over til Høyre.
Kan de hoppe tilbake igjen? Kollapser Hellas, Irland, Spania og andre europeiske land ytterligere, så vil dette kunne spre seg og også ramme Norge med kraft. I en slik utrygg økonomisk situasjon, er nok Ap det aller tryggeste valget for mange velgere. Et slikt scenario vil derfor kunne få en del tvilere ned fra gjerdet.
2011 er lokalvalg og ikke riksvalg. Vi må faktisk helt tilbake til 1995 for å finne sist Ap oppnådde mer enn 30 prosent ved kommunevalget på landsplan. Denne historikken gjør at jeg stiller meg skeptisk til om Ap kan klare å hente ut sitt mobiliseringspotensial. Valgdeltakelsen ved lokalvalg er langt lavere enn ved riksvalg. Det finnes ikke data på dette, men jeg har en tese om at Ap- og Frp-sympatisører er solid overrepresentert blant hjemmesitterne og at det er noe av forklaringen på hvorfor begge disse partiene ikke klarer å gjøre like gode lokalvalg som riksvalg. Og jeg bygger min tese på at de to partienes velgerprofil, med mange med lav utdanning og inntekt, i mindre grad enn andre deltar ved valg. Dette slår særlig ugunstig ut for Ap og Frp ved lokalvalgene der deltakelsen ligger 15-20 prosentpoeng under riksvalgsdeltakelsen. Det setter dermed et tak på mobiliseringspotensialet.
Min konklusjon etter dagen i dag er at hovedbildet ligger fast. 2011 ser ut til å bli tidenes blåvalg. Men PISA gjør at de røgrønne i alle fall kan øyne et lite håp.
mandag 6. desember 2010
Velferd avgjør
Med jevne og ujevne mellomrom lager jeg prognoser og analyserer for Drammens Tidende. Sist lørdag hadde jeg denne analysen på trykk:
Det brygger opp til velferdskamp neste år. Regjeringspartienes plan for å komme på offensiven er å skremme med at de blå vil true den norske velferdsstaten.
Høyresiden, i betydningen Høyre og Frp, har aldri stått så sterkt som den gjør nå. 50,5 prosent av velgerne sier at de ville stemt på ett av disse partiene hvis det var stortingsvalg i dag. Mine beregninger viser at et slikt valgresultat ville gitt dem hele 87 mandater og rent flertall på Stortinget. Denne sterke vinden nasjonalt, gir gode blå forutsetninger foran lokalvalget neste år.
Jeg har brutt de nasjonale tallene ned på lokalnivå i alle fylker og i våre 20 største kommuner. Drammen lukter fremdeles helblått. Men også i Stavanger, Bærum, Sandnes, Asker, Sandefjord, Ålesund, Larvik og Karmøy ligger det an til rene blå flertall. I Buskerud fylkesting viser prognosen klart blått. I så fall blir det trolig maktskifte. Akershus, Vestfold, Rogaland og Hordaland ser også helblå ut. Regnes KrF og Venstre inn, så er det i tillegg et solid borgerlig forsprang i både Østfold, Aust-Agder, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Endog i tradisjonelt sterke rødgrønne kretser som Telemark, Sør-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark er det nå en liten borgerlig overvekt. Selv i rødgrønne bastioner som Hedmark, Oppland og Sogn og Fjordane er det kun knappe rødgrønne flertall. Bare i Nord-Trøndelag ser det rødgrønne flertallet greit ut.
Martin Kolbergs plan for 2011 er å farge flere norske storbyer og fylker røde. Foreløpig er malekosten hans knusk tørr. Finansdebatten forrige måned avdekket hvordan de røde har tenkt å få åpnet malingsspannet. Godtgående Høyre skal limes så tett inntil Frp som overhode mulig slik at det kan argumentere langs linjen ”de blå vil rasere velferdsstaten som vi har bygd opp”. Tanken er at det skal bidra til økt velferdsskepsis til de blå, noe som i sin tur kan få fart på den røde motmobiliseringen av velgerne. Håpet er at velgere som det siste året har hoppet opp på gjerdet eller flyktet til Høyre p.g.a. misnøye med regjeringen, skal komme tilbake igjen. Lykkes de med dette, så er potensialet for et stort løft avgjort til stede.
Eldreomsorg er et hovedstikkord når det gjelder velferd. Temaet har preget mye av den politiske agendaen den siste måneden. Ikke minst i kjølvannet av TV2s avsløringer om uverdige forhold. Det tror jeg har bidratt til at Frp har fått et lite løft på målingene. Normalt sett er eldreomsorg Aps paradegren. Valgforskere sier gjerne at Ap ”eier” denne saken. Saken er meget viktig for mange velgere. Partiet må derfor for enhver pris unngå svekket velgertroverdighet her.
”Flere ordførere har sagt at de trenger mer penger for å bygge ut omsorgstilbudet og ansette folk til å ta seg av de eldste. Nettopp derfor har regjeringen bevilget en milliard ekstra til kommunene – den såkalte eldremilliarden”, skrev Ap-representantene Torgeir Micaelsen og Tore Hagebakken i et DT-innlegg sist mandag. Sannheten er nok snarere den at Stoltenberg og co bladde opp milliarden for å kjøpe seg ro og forhindre mer velgerflukt. Så gjenstår det å se om milliarden kun blir et engangsbeløp som skaper et forventningspress som kommunene ikke vil være i nærheten av å innfri. Eller om den bidrar til et reelt og varig eldreløft.
Eldreomsorg har vært et svakt punkt hos Høyre i velgerøyne ved de siste valgene. Frp scorer vesentlig bedre. Skal Høyre lykkes med å holde dagens sterke oppslutning, så er partiet avhengig av å få opp standingen sin her. Søsterpartiet i Sverige, Moderatarne, lykkes for tiden stort med å vinne nye velgermarkeder gjennom å framstå som et velferdsparti. Selvransakelsen i norske Høyre etter det elendige valget i 2005, konkluderte med at det kalde ”kalkulator-Høyre” skulle bort og det ”varme og menneskelige” Høyre skulle fram. Holdninger i velferdsspørsmål er selve lakmustesten på om ”nye” Høyre bare er tom retorikk, eller om gamle Ap-velgere trygt kan stemme Høyre i klar forvissing om at partiet snarere vil videreutvikle ”den norske modellen” i stedet for å bryte den ned.
Reelle politiske forskjeller og meningsbrytninger er meget sunt i et demokrati. Men sannheten er at norske partier og politikere er enige om det aller meste. Det høres bare ikke slik ut. Derfor tviler jeg på om skremmebilder er måten å vinne moderne velgere på. Høyresiden prøvde å skremme med den ”røde fare” i 2005. Det var skivebom. Venstresiden skremmer nå med den ”blå faren”. Det kan også bli bom.
Hva om alle i stedet snakket mer om egen politikk?
Det brygger opp til velferdskamp neste år. Regjeringspartienes plan for å komme på offensiven er å skremme med at de blå vil true den norske velferdsstaten.
Høyresiden, i betydningen Høyre og Frp, har aldri stått så sterkt som den gjør nå. 50,5 prosent av velgerne sier at de ville stemt på ett av disse partiene hvis det var stortingsvalg i dag. Mine beregninger viser at et slikt valgresultat ville gitt dem hele 87 mandater og rent flertall på Stortinget. Denne sterke vinden nasjonalt, gir gode blå forutsetninger foran lokalvalget neste år.
Jeg har brutt de nasjonale tallene ned på lokalnivå i alle fylker og i våre 20 største kommuner. Drammen lukter fremdeles helblått. Men også i Stavanger, Bærum, Sandnes, Asker, Sandefjord, Ålesund, Larvik og Karmøy ligger det an til rene blå flertall. I Buskerud fylkesting viser prognosen klart blått. I så fall blir det trolig maktskifte. Akershus, Vestfold, Rogaland og Hordaland ser også helblå ut. Regnes KrF og Venstre inn, så er det i tillegg et solid borgerlig forsprang i både Østfold, Aust-Agder, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Endog i tradisjonelt sterke rødgrønne kretser som Telemark, Sør-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark er det nå en liten borgerlig overvekt. Selv i rødgrønne bastioner som Hedmark, Oppland og Sogn og Fjordane er det kun knappe rødgrønne flertall. Bare i Nord-Trøndelag ser det rødgrønne flertallet greit ut.
Martin Kolbergs plan for 2011 er å farge flere norske storbyer og fylker røde. Foreløpig er malekosten hans knusk tørr. Finansdebatten forrige måned avdekket hvordan de røde har tenkt å få åpnet malingsspannet. Godtgående Høyre skal limes så tett inntil Frp som overhode mulig slik at det kan argumentere langs linjen ”de blå vil rasere velferdsstaten som vi har bygd opp”. Tanken er at det skal bidra til økt velferdsskepsis til de blå, noe som i sin tur kan få fart på den røde motmobiliseringen av velgerne. Håpet er at velgere som det siste året har hoppet opp på gjerdet eller flyktet til Høyre p.g.a. misnøye med regjeringen, skal komme tilbake igjen. Lykkes de med dette, så er potensialet for et stort løft avgjort til stede.
Eldreomsorg er et hovedstikkord når det gjelder velferd. Temaet har preget mye av den politiske agendaen den siste måneden. Ikke minst i kjølvannet av TV2s avsløringer om uverdige forhold. Det tror jeg har bidratt til at Frp har fått et lite løft på målingene. Normalt sett er eldreomsorg Aps paradegren. Valgforskere sier gjerne at Ap ”eier” denne saken. Saken er meget viktig for mange velgere. Partiet må derfor for enhver pris unngå svekket velgertroverdighet her.
”Flere ordførere har sagt at de trenger mer penger for å bygge ut omsorgstilbudet og ansette folk til å ta seg av de eldste. Nettopp derfor har regjeringen bevilget en milliard ekstra til kommunene – den såkalte eldremilliarden”, skrev Ap-representantene Torgeir Micaelsen og Tore Hagebakken i et DT-innlegg sist mandag. Sannheten er nok snarere den at Stoltenberg og co bladde opp milliarden for å kjøpe seg ro og forhindre mer velgerflukt. Så gjenstår det å se om milliarden kun blir et engangsbeløp som skaper et forventningspress som kommunene ikke vil være i nærheten av å innfri. Eller om den bidrar til et reelt og varig eldreløft.
Eldreomsorg har vært et svakt punkt hos Høyre i velgerøyne ved de siste valgene. Frp scorer vesentlig bedre. Skal Høyre lykkes med å holde dagens sterke oppslutning, så er partiet avhengig av å få opp standingen sin her. Søsterpartiet i Sverige, Moderatarne, lykkes for tiden stort med å vinne nye velgermarkeder gjennom å framstå som et velferdsparti. Selvransakelsen i norske Høyre etter det elendige valget i 2005, konkluderte med at det kalde ”kalkulator-Høyre” skulle bort og det ”varme og menneskelige” Høyre skulle fram. Holdninger i velferdsspørsmål er selve lakmustesten på om ”nye” Høyre bare er tom retorikk, eller om gamle Ap-velgere trygt kan stemme Høyre i klar forvissing om at partiet snarere vil videreutvikle ”den norske modellen” i stedet for å bryte den ned.
Reelle politiske forskjeller og meningsbrytninger er meget sunt i et demokrati. Men sannheten er at norske partier og politikere er enige om det aller meste. Det høres bare ikke slik ut. Derfor tviler jeg på om skremmebilder er måten å vinne moderne velgere på. Høyresiden prøvde å skremme med den ”røde fare” i 2005. Det var skivebom. Venstresiden skremmer nå med den ”blå faren”. Det kan også bli bom.
Hva om alle i stedet snakket mer om egen politikk?
lørdag 4. desember 2010
De beste bloggene
Tordenbloggen har vært i sving siden 2006. Målet er å kåre årets beste blogg. Sonitus-redaksjonen, nærmere bestemt Arne Hjorth Johansen og Berit Myhre, har valgt å gi en jury bestående av folk som de mener er blant landets beste bloggere, oppgaven med å sette sammen hver sin topp ti bloggliste.Via det klassiske Melodi Grand Prix-poengsystemet med 12 poeng til nr 1, 10 til nr 2 osv, skal denne juryen bestemme hvem som stikker av med seieren i år. I fjor vant Ida Jackson, muligens bedre kjent som Virrvarr (jeg holder forresten på å lese boken hennes om sosiale medier nå. Synes den er rotete i strukturen, men veldig interessant lesning).
Smigrende nok er jeg, i år som i fjor, plukket ut til å være ett av jurymedlemmene. Det er slett ingen enkel oppgave å plukke ut og rangere de ti beste bloggene, det er mange gode å velge mellom (og mange som definitivt ikke skal på min liste..).
Min liste ble i år seende slik ut:
1. Knut Johannessen
2. Jan Arild Snoen
3. Merethe Ranum
4. Paul Chaffey
5. Astrid Meland
6. Ivar Johansen
7. Thor Bjarne Bore
8. Anne Viken
9. Kjetil Løset
10. Maria Gjerpe
Så gjenstår det å se hvordan de andre stemmer.
Hvem er din(e) bloggfavoritt(er) om dagen?
Smigrende nok er jeg, i år som i fjor, plukket ut til å være ett av jurymedlemmene. Det er slett ingen enkel oppgave å plukke ut og rangere de ti beste bloggene, det er mange gode å velge mellom (og mange som definitivt ikke skal på min liste..).
Min liste ble i år seende slik ut:
1. Knut Johannessen
2. Jan Arild Snoen
3. Merethe Ranum
4. Paul Chaffey
5. Astrid Meland
6. Ivar Johansen
7. Thor Bjarne Bore
8. Anne Viken
9. Kjetil Løset
10. Maria Gjerpe
Så gjenstår det å se hvordan de andre stemmer.
Hvem er din(e) bloggfavoritt(er) om dagen?
fredag 3. desember 2010
Partisk NRK avgjorde valget i 2005?
Forskere jobber som regel ikke så veldig fort. Men forhåpentligvis desto grundigere. En professor ved Universitetet i Oslo og to første amanuensiser på BI har gått sammen om en studie som konkluderer med at NRK var snillere med de rødgrønne partiene enn de borgerlige under valgkampen i 2005. TV2 var derimot "slemme" med alle. Forskerne mener at denne forskjellsbehandlingen av partiene kan ha bidratt til å avgjøre valget.
Jeg har ikke lest dette forskningsmaterialet og kan derfor ikke vurdere elementer som f.eks. metodebruk. Generelt vil jeg likevel si at TV er meget viktig når det gjelder hvor velgerne henter sin valginformasjon. Vi kan snakke om både facebook, blogger og twitter til vi blir blå i trynet, men i overskuelig framtid er det den gode, gamle TV-en som er kanal nr 1 for den jevne velger.
Derfor er partienes profilering og politikeres innsats i utspørringer og TV-debatter meget viktig. Først og fremst med tanke på de velgerne som er i tvil. Det er tvilerne som avgjør utfallet. 05-valget var, i likhet med 09-valget, av den jevne sorten. I flere fylker var marginene små, og det skulle ikke store bevegelsene til før begge disse valgene hadde endt med borgerlig seier også i antall mandater (de fire borgerlige partiene fikk som kjent flere stemmer enn de tre rødgrønne partiene ved begge valg).
Det er således uheldig for NRK, og for demokratiet vårt, at forskere mener å empirsk belegge at statskanalen, gjennom sine utspørrere og programledere, favoriserer noen partier.
Jeg har ikke lest dette forskningsmaterialet og kan derfor ikke vurdere elementer som f.eks. metodebruk. Generelt vil jeg likevel si at TV er meget viktig når det gjelder hvor velgerne henter sin valginformasjon. Vi kan snakke om både facebook, blogger og twitter til vi blir blå i trynet, men i overskuelig framtid er det den gode, gamle TV-en som er kanal nr 1 for den jevne velger.
Derfor er partienes profilering og politikeres innsats i utspørringer og TV-debatter meget viktig. Først og fremst med tanke på de velgerne som er i tvil. Det er tvilerne som avgjør utfallet. 05-valget var, i likhet med 09-valget, av den jevne sorten. I flere fylker var marginene små, og det skulle ikke store bevegelsene til før begge disse valgene hadde endt med borgerlig seier også i antall mandater (de fire borgerlige partiene fikk som kjent flere stemmer enn de tre rødgrønne partiene ved begge valg).
Det er således uheldig for NRK, og for demokratiet vårt, at forskere mener å empirsk belegge at statskanalen, gjennom sine utspørrere og programledere, favoriserer noen partier.
torsdag 2. desember 2010
Desorientert amerikansk ambassadør
Mange politikere er sterkt kritiske til Wikileaks. Det er en av grunnene til at jeg har sans for Assange og co. I dag kommer det fram i Svenska Dagbladet at den amerikanske ambassadøren i Sverige frykter at Norges rødgrønne regjering kan kutte "landets tradisjonelt sterke transatlantiske bånd og fokus på NATO. Dette kan svekke NATOs nordflanke".
Ambassadøren kan ikke ha fulgt så nøye med i timen. For det første er USA-vennlige Ap dominerende i den rødgrønne regjeringen. Ap har neppe til hensikt å svekke båndene til USA og NATO. Dessuten var det før i tiden at SV var NATO-kritiske. Etter at de kom i regjering, har også SV begynt å slikke USA opp etter ryggen.
Omtrent som alle de andre partiene..
Ambassadøren kan ikke ha fulgt så nøye med i timen. For det første er USA-vennlige Ap dominerende i den rødgrønne regjeringen. Ap har neppe til hensikt å svekke båndene til USA og NATO. Dessuten var det før i tiden at SV var NATO-kritiske. Etter at de kom i regjering, har også SV begynt å slikke USA opp etter ryggen.
Omtrent som alle de andre partiene..
onsdag 1. desember 2010
Novemberanalyse
I all beskjedenhet vil jeg anbefale min analyse av velgerbevegelsene i november som brukbar lektyre denne uken. Analysen inneholder også en rykende fersk kommuneprognose.