Dagsavisen-journalist Amund Trellevik ringte meg i går og ville ha kommentarer til at sju av Frps ni representanter i Tromsø kommunestyre, inklusive gruppelder Jan Blomseth, gikk i mot støtte til det verdensomfattende nettverket av byer mot dødsstraff (City for Life). Vår samtale resulterte i et sitat i denne artikkelen. Saken brukes som hovedoppslag i avisen.
Dagsavisen er ikke eneste riksmedium som har plukket opp Nordlys-saken og dermed gir Blomseth sine 15 minutters berømmelse (og vel så det). VG har fått Infact til å lage en undersøkelse hvor en av fire svarer at de, under noen gitte betingelser, kan være positive til dødsstraff og smeller dette ut på sin førsteside. Tallet høres (for) høyt ut, noe som kan bero på en noe ledende spørsmålsstilling (jeg har dog ikke fått studert denne). Tilsvarende dødsstraffundersøkelser her til lands tror jeg, fritt etter hukommelsen, har ligget på rundt en av ti for.
Selv synes jeg dødsstraff er uhyrlig, under alle omstendigheter. Hva synes du?
fredag 29. oktober 2010
mandag 25. oktober 2010
Slik kan valgdeltakelsen økes
Tidligere denne måneden hadde jeg denne kronikken på trykk i Stavanger Aftenblad:
Hjemmesitterpartiet dominerer totalt ved lokalvalg. Hva kan vi gjøre med det?
I 2007 fant bare 62 prosent av de stemmeberettigede i Rogaland det bryet verdt å avlegge stemmelokalene et besøk for å si sin mening om hvem som burde styre i kommunene. Og kun 58 prosent avla stemme ved fylkestingsvalget. I fjor høst møtte derimot 77 prosent av de stemmeberettigede rogalendingene opp for å stemme ved stortingsvalget. Riksvalg engasjerer altså i langt større grad enn lokalvalg. På landsbasis har særlig har Ap og Frp en stor utfordring hva gjelder å få mobilisert sine velgere. For de partivise stemmetallene over tid, tyder på at en rekke velgere som stemmer enten på Ap eller Frp ved stortingsvalg, sitter hjemme når det er lokalvalg.
Den svake valgdeltakelsen indikerer at mange velgere oppfatter at lokalvalget ikke er viktig nok. Årsakene til det kan være mange: Partiene og de lokale kandidatene er grå og kjedelige, de lokale sakene er for små, de politiske forskjellene kommer for lite fram, lokale medier gjør en for dårlig jobb og kommunene har for lite makt. Bare for å nevne et lite årsaksutvalg.
Tendensen til svak deltakelse ved lokalvalg er skremmende. Fordi det er et symptom på at noe er galt ved lokaldemokratiet vårt. Frie valg er selve hovedkjennetegnet på et moderne og representativt demokrati. Lokalvalgene skal gi kommunestyre- og fylkestingsrepresentanter den nødvendige legitimitet til å styre på vegne av folket. Jo færre velgere som deltar, jo mer svekkes denne legitimiteten. Det er selve grunnplanken i vårt demokratiske og politiske system det handler om.
Derfor bør vi diskutere hvordan vi kan vekke engasjementet til live. I så måte er det vel verdt å se nærmere på følgende:
Felles valgdag
Ordningen med å slå sammen lokal- og riksvalg praktiseres med hell bl.a. i Sverige. Betydningen av valgdagen oppgraderes dermed fordi det blir viktigere å avlegge stemme. Lokalvalgene vil på denne måten få drahjelp fra riksvalgene og gevinsten vil være en markert høyere deltakelse. I tillegg vil vi redusere administrasjonskostnadene og partiene får færre valgkamper å konsentrere sin innstas om. Faren er at det lokalpolitiske aspektet vil drukne i enda større grad enn i dag. Dessuten kan fire år mellom hvert valg være lang tid å vente for at velgerne skal få sagt sitt. Nedkorting til tre års valgperiode er en mulighet som kan vurderes.
E-valg
Å gi alle velgere en mulighet til å stemme elektronisk, tror jeg er noe som vil tvinge seg fram. For det er viktig å ha et valgsystem som er i pakt med samfunnet rundt. Ikke minst vil en slik stemmekanal kunne trigge unge velgerne – en gruppe som i dag har en lav deltakelse. E-valg vil også gjøre det enklere for alle, ikke minst for syke, funksjonshemmede og utenlandsboere, å ta i bruk stemmeretten sin. Neste år får innbyggerne i ti kommuner anledning til å teste ut hvordan e-valg kan fungere. Deriblant Sandnes. Jeg synes så mange som mulig i disse kommunene bør benytte muligheten til å påvirke hvordan e-framtiden vil se ut her i landet på valgfronten. Ikke minst fordi det er viktig å gjøre denne nyordningen så sikker som mulig slik at det grunnleggende fundamentet om hemmelige valg ikke svekkes. En kombinasjon av kryptering av stemmen og at velgeren får mulighet til å endre sin stemme, vil kunne møte denne utfordringen.
Økt makt til kommunene
Politikken må i sterkere grad tilbake i kommunen. Det betyr at rikspolitikerne oftere må klare å holde fingrene sine unna. Konkret betyr det bl.a. at rammeoverføringer må trenge flere øremerkede tilskudd til side. Kommunene bør få mer anledning til å bestemme over sine inntekter og utgifter. I dag er både inntekts- og utgiftssiden i for stor grad bundet opp slik at det blir lite å prioritere mellom. For eksempel er skattedebatten så godt som regulert ut av kommunene siden alle kommuner har den samme satsen på inntektsskatt. Den politiske styringen blir således innsnevret, og en del velgere kan, til dels med rette, hevde at det er et fett hvem som styrer.
Klarere forskjeller
Klare alternativer og politiske motsetninger virker mobiliserende på velgerne. Ergo bør de politiske forskjellene komme sterkere fram. Konfliktlinjene må vekkes til live, og tydeligere politiske blokker bør tre fram også lokalt. Bedre samsvar mellom politiske samarbeidskonstellasjoner på riksplan og lokalplan er viktige bidrag i så måte. I dag er det ofte høyst uklart hvilke samarbeidskonstellasjoner en får etter valgene. Hestehandling, gjerne på tvers av blokkene, avgjør (for) mye. En overgang fra formannskapsmodell til parlamentarisme, slik Oslo og Bergen har innført og som Trondheim og Stavanger vurderer å innføre, er en mulig vei å gå for store kommuner. Men uansett styringsmodell, liten eller stor kommune, så bør det være mulig for alle å konkretisere de politiske forskjellene bedre enn i dag.
Bedre lokale medier
Er vi gode nok? Det spørsmålet må Stavanger Aftenblad, NRK Rogaland og deres konkurrenter stille seg. Svaret må nesten bli nei. I denne forlengelsen dukker således flere spørsmål som bør besvares opp: Klarer vi å formidle de viktige sakene på en god måte? Greier vi å grave dem fram? Slipper vi ulike politiske syn godt nok til? Utvikling generelt handler om å evaluere og bli bedre på det en allerede er god på og bli mindre svak på de dårligste områdene. Medieutvikling er ikke noe unntak. Fra valgforskning vet vi at mange velgere skaffer seg informasjon via media. Derfor er den jobben som media gjør, meget viktig også i et deltakelsesperspektiv.
Det kan hende at også helt andre elementer bør diskuteres. Men det avgjørende er at vi diskuterer dette temaet. For sviktende valgdeltakelse er for alvorlig til å forbigås i stillhet
fredag 22. oktober 2010
Parlamentarisme i Finnmark?
Jeg hadde i går gleden av å holde en times foredrag om parlamentarisme vs. formannskap for fylkestingspolitikere og fylkesbyråkrater i Finnmark. De momentene jeg dro fram, trakk veksler på et tilsvarende foredrag som jeg holdt for Hordaland Frp tidligere i år (Frp kommer der til å avgjøre Hordalands styringsmodell).
Det vil føre for langt å gjengi alt her, så jeg skal nøye meg med å peke på de hovedargumentene jeg trakk fram som de beste og mest brukte for de to respektive ordningene. For å beholde formannskapssystemet vektla jeg fem sentrale momenter:
Samarbeid. Det tverrpolitiske samarbeidet, på tvers av partier og skillelinjer, har best grobunn her.
Stabilitet. Et formannskap eller fylkesutvalg velges for fire år om gangen og sitter hele tiden. En regjering el. fylkesråd kan i prinsippet kastes hver eneste dag.
Gjenspeilingen av valgresultatet kommer best til syne i et formannskapssystemet fordi partiene blir representert etter forholdstallsprinsippet.
Tradisjon. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Hvorfor endre på noe som fungerer bra?
Billigere. Parlamentarisme er mer kostbart fordi flere politikere må jobbe på hel- eller deltid.
For parlamentarisme anførte jeg følgende fem sentrale punkter:
Tydeliggjøring av det politiske ansvaret. Fylkesrådet sitter med ansvaret og kan ikke løpe fra dette.
Rådmannsveldet elimeres fordi utøvede politikere overtar den daglige styringen av byråkratiet.
Effektivitet. Styringspartiene kan lettere og kjappere banke igjennom saker.
Finansiell styring. Bedre økonomistyring som et produkt av at færre partier får gjennomslag.
Helhetlig styring. Flere heltidspolitikere og "regjering" gir grunnlag for bedre overodrnet styring av fylket.
Dernest var det et hovedpoeng for meg å understreke at styringspraksisen viser at disse to modellene ofte har en tendens til å nærme seg hverandre i den forstand at det ofte dannes faste flertallskonstellasjoner i formannskap, mens det ofte er snakk om mindretallsparlamentarisme i den alternative styringsformen. Dermed blir de ovennenvte argumentene noe mer uklare når vi holder dem opp mot praksisen. Men når det gjelder fylkene, så har det utelukkende vært flertallsfylkesråd.
I så måte er det god grunn til å framholde at styringsmodellen ikke er avgjørende for om fylket styres godt eller dårlig. Derimot er det den jobben politikere og byråkrater gjør hver dag, og hvordan de utfyller rollene sine, som betyr mest. Sagt på en annen måte: Det er fullt mulig å kjøre økonomien i grøfta enten styringssystemet er sånn eller slik.
Maktforholdene i Finnmark fylke bekrefter i noen grad at konsensusorienteringen og det tverrpolitiske samarbeidet, som i teorien skal være bærebjelker i formannskapssystemet, ikke fungerer helt slik når det kommer til praksis. Fylkestingsrepresentanter fra både Høyre og Frp hevdet under vår slett ikke uinteressante innspillsseanse, at de følte seg ofte overkjørt av Ap. En uttalte at posisjonen (Ap og SV) later som de hører på dem, men reelt slett ikke hører likevel. Men det var også stemmer fra opposisjonshold som mente at de hadde gode påvirkningsmuligheter innenfor dagens system. En Ap-politiker framholdt at de ofte, og reelt sett, tok hensyn til gode forslag fra både Høyre, Frp og andre.
I diskusjonsrunden i kjølvannet av mitt foredrag, ble ulike aspekter tatt opp. En var frustrert over at opposisjonen ofte var fragmentert og i for liten grad klarer å samle seg. Jeg repliserte at dette neppe har noe med styringssystemet å gjøre. En annen talte varmt for parlamentarisme og mente at et skifte ville øke valgdeltakelsen kraftig - kanskje helt opp til 70 prosent (deltakelsen i Finnmark ved fylkestingsvalget i 2007 var kun på 53,8 prosent). Jeg svarte at empirien gir ingen dekning for å tro at et bytte av styringssystem vil ha noen innvirkning på valgdeltakelsen.
Skal Finnmark innføre parlamentarisme i neste periode (2011-2015), så fordres det at saken behandles innen 31. desember i år. I tillegg må et flertall i det nye fylkestinget etter valget i 2011 stemme for. Mitt inntrykk av diskusjonen og samtaler jeg hadde med noen av fylkespolitikerne i pause og korridorer, er at Høyre og Frp i stor grad er for, Samelisten er for, mens de andre er i mot. Dermed kommer Aps preferanser til å bli helt avgjørende (i denne saken som i mange andre saker i Finnmark). Trolig er oppfatningene innad i partiet noe delte. Sammensetningen av det neste fylkestinget vil avgjøre, men mange mener nok at argumentet om at formannskap er et billigere system vil bli tungen på vektskålen.
Jeg rundet av mitt Vadsø-besøk med en fiskepastalunsj ved et trivelig "byråkratbord", før tiden var inne for å komme seg til den vesle flyplassen og ta plass i en av Widerøes til dels sjarmerende, små fly (såpass små at jeg, som kun er 178 cm, klarte å smelle hodet i dørkarmen da jeg skulle stige ombord - hvorpå flyvertinnen repliserte: "Jeg så den komme...").
Det vil føre for langt å gjengi alt her, så jeg skal nøye meg med å peke på de hovedargumentene jeg trakk fram som de beste og mest brukte for de to respektive ordningene. For å beholde formannskapssystemet vektla jeg fem sentrale momenter:
Samarbeid. Det tverrpolitiske samarbeidet, på tvers av partier og skillelinjer, har best grobunn her.
Stabilitet. Et formannskap eller fylkesutvalg velges for fire år om gangen og sitter hele tiden. En regjering el. fylkesråd kan i prinsippet kastes hver eneste dag.
Gjenspeilingen av valgresultatet kommer best til syne i et formannskapssystemet fordi partiene blir representert etter forholdstallsprinsippet.
Tradisjon. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Hvorfor endre på noe som fungerer bra?
Billigere. Parlamentarisme er mer kostbart fordi flere politikere må jobbe på hel- eller deltid.
For parlamentarisme anførte jeg følgende fem sentrale punkter:
Tydeliggjøring av det politiske ansvaret. Fylkesrådet sitter med ansvaret og kan ikke løpe fra dette.
Rådmannsveldet elimeres fordi utøvede politikere overtar den daglige styringen av byråkratiet.
Effektivitet. Styringspartiene kan lettere og kjappere banke igjennom saker.
Finansiell styring. Bedre økonomistyring som et produkt av at færre partier får gjennomslag.
Helhetlig styring. Flere heltidspolitikere og "regjering" gir grunnlag for bedre overodrnet styring av fylket.
Dernest var det et hovedpoeng for meg å understreke at styringspraksisen viser at disse to modellene ofte har en tendens til å nærme seg hverandre i den forstand at det ofte dannes faste flertallskonstellasjoner i formannskap, mens det ofte er snakk om mindretallsparlamentarisme i den alternative styringsformen. Dermed blir de ovennenvte argumentene noe mer uklare når vi holder dem opp mot praksisen. Men når det gjelder fylkene, så har det utelukkende vært flertallsfylkesråd.
I så måte er det god grunn til å framholde at styringsmodellen ikke er avgjørende for om fylket styres godt eller dårlig. Derimot er det den jobben politikere og byråkrater gjør hver dag, og hvordan de utfyller rollene sine, som betyr mest. Sagt på en annen måte: Det er fullt mulig å kjøre økonomien i grøfta enten styringssystemet er sånn eller slik.
Maktforholdene i Finnmark fylke bekrefter i noen grad at konsensusorienteringen og det tverrpolitiske samarbeidet, som i teorien skal være bærebjelker i formannskapssystemet, ikke fungerer helt slik når det kommer til praksis. Fylkestingsrepresentanter fra både Høyre og Frp hevdet under vår slett ikke uinteressante innspillsseanse, at de følte seg ofte overkjørt av Ap. En uttalte at posisjonen (Ap og SV) later som de hører på dem, men reelt slett ikke hører likevel. Men det var også stemmer fra opposisjonshold som mente at de hadde gode påvirkningsmuligheter innenfor dagens system. En Ap-politiker framholdt at de ofte, og reelt sett, tok hensyn til gode forslag fra både Høyre, Frp og andre.
I diskusjonsrunden i kjølvannet av mitt foredrag, ble ulike aspekter tatt opp. En var frustrert over at opposisjonen ofte var fragmentert og i for liten grad klarer å samle seg. Jeg repliserte at dette neppe har noe med styringssystemet å gjøre. En annen talte varmt for parlamentarisme og mente at et skifte ville øke valgdeltakelsen kraftig - kanskje helt opp til 70 prosent (deltakelsen i Finnmark ved fylkestingsvalget i 2007 var kun på 53,8 prosent). Jeg svarte at empirien gir ingen dekning for å tro at et bytte av styringssystem vil ha noen innvirkning på valgdeltakelsen.
Skal Finnmark innføre parlamentarisme i neste periode (2011-2015), så fordres det at saken behandles innen 31. desember i år. I tillegg må et flertall i det nye fylkestinget etter valget i 2011 stemme for. Mitt inntrykk av diskusjonen og samtaler jeg hadde med noen av fylkespolitikerne i pause og korridorer, er at Høyre og Frp i stor grad er for, Samelisten er for, mens de andre er i mot. Dermed kommer Aps preferanser til å bli helt avgjørende (i denne saken som i mange andre saker i Finnmark). Trolig er oppfatningene innad i partiet noe delte. Sammensetningen av det neste fylkestinget vil avgjøre, men mange mener nok at argumentet om at formannskap er et billigere system vil bli tungen på vektskålen.
Jeg rundet av mitt Vadsø-besøk med en fiskepastalunsj ved et trivelig "byråkratbord", før tiden var inne for å komme seg til den vesle flyplassen og ta plass i en av Widerøes til dels sjarmerende, små fly (såpass små at jeg, som kun er 178 cm, klarte å smelle hodet i dørkarmen da jeg skulle stige ombord - hvorpå flyvertinnen repliserte: "Jeg så den komme...").
onsdag 20. oktober 2010
På plass i Vadsø
Da er denne foredragsholder innstallert på det dårligste hotellrommet Rica Vadsø hadde å by på (overbooking..). På den bærbare pc-en har jeg klar en presentasjon med 14 lysark. Det burde holde...
Foredraget om parlamentarisme vs. formannskap kan kanskje følges her fra k.l 9 torsdag (men det er mulig at det kun er "fylkestingsforhandlingene" som sendes - i så fall blir jeg neppe å se).
Referat fra meg kommer trolig fredag.
Foredraget om parlamentarisme vs. formannskap kan kanskje følges her fra k.l 9 torsdag (men det er mulig at det kun er "fylkestingsforhandlingene" som sendes - i så fall blir jeg neppe å se).
Referat fra meg kommer trolig fredag.
mandag 18. oktober 2010
Telefonsalg
Ring ring.
Hallo?
Fjern babling uten respons i andre enden (verste jeg vet...typisk signal om at nå er det telefonsalg på gang).
Hallo??
- Ja...det er fra Netcom bedrift. Er det Svein Tore Marthinsen?
Ja.
- Det var godt å høre (godt å høre?? særlig!). Siden du høres ut som du bobler over av entusiasme (din ironiske dust!), så er du vel interessert i å høre om at jeg kan hjelpe deg med å gjøre mobilregningen din billigere?
Nei!
Klikk.
Hallo?
Fjern babling uten respons i andre enden (verste jeg vet...typisk signal om at nå er det telefonsalg på gang).
Hallo??
- Ja...det er fra Netcom bedrift. Er det Svein Tore Marthinsen?
Ja.
- Det var godt å høre (godt å høre?? særlig!). Siden du høres ut som du bobler over av entusiasme (din ironiske dust!), så er du vel interessert i å høre om at jeg kan hjelpe deg med å gjøre mobilregningen din billigere?
Nei!
Klikk.
torsdag 14. oktober 2010
Foredrag
Førstkommende torsdag skal jeg til Vadsø for å holde et foredrag om parlamentarisme på et seminar for folk i Finnmark fylkeskommune. Foredrag er etterhvert blitt en hyggelig bigeskjeft for meg. Trolig er økende etterspørsel på den fronten et produkt av økt synlighet i media.
Innholdsmessig er jeg såpass trygg på meg selv at jeg tror tilhørerne vil ha glede og nytte av den biten. Men når det gjelder formen, så er jeg mer i tvil. For jeg må ærlig tilstå at det ikke er innpakningen som jeg vektlegger mest. Like fullt er jeg klar over at dette også teller i totalinntrykket. Det er også meget dumt å ha en form som ødelegger for innholdet.
Så folkens; finnes det noen gode, allmenngyldige råd om hvordan man bør opptre på innpakningsplanet hva gjelder foredrag? Er powerpoint ok eller ut (og hvor mange punkter bør en i så fall ha pr. ark)? Hvilke klær bør en ha? Er det helt nødvendig å søke øyekontakt med tilhørerne? Bør man stille spørsmål til dem underveis? Finnes det noen stemmetriks? Har du sittet som fjetret til et foredrag - hva var det som fenget deg?
Jeg er takknemlig for alle innspill for å bli bedre.
Innholdsmessig er jeg såpass trygg på meg selv at jeg tror tilhørerne vil ha glede og nytte av den biten. Men når det gjelder formen, så er jeg mer i tvil. For jeg må ærlig tilstå at det ikke er innpakningen som jeg vektlegger mest. Like fullt er jeg klar over at dette også teller i totalinntrykket. Det er også meget dumt å ha en form som ødelegger for innholdet.
Så folkens; finnes det noen gode, allmenngyldige råd om hvordan man bør opptre på innpakningsplanet hva gjelder foredrag? Er powerpoint ok eller ut (og hvor mange punkter bør en i så fall ha pr. ark)? Hvilke klær bør en ha? Er det helt nødvendig å søke øyekontakt med tilhørerne? Bør man stille spørsmål til dem underveis? Finnes det noen stemmetriks? Har du sittet som fjetret til et foredrag - hva var det som fenget deg?
Jeg er takknemlig for alle innspill for å bli bedre.
søndag 10. oktober 2010
Hareide må bytte valgkrets
Dagfinn Høybråten har trukket seg som KrF-leder noe som betyr at partiet skal velge ny leder på landsmøtet til våren. Valget står mellom Knut Arild Hareide og Hans Olav Syversen. Dagrun Eriksen er også nevnt i spekulasjonene, men jeg tror ikke at hun har sjans til å nå opp.
Syversens hovedproblem er at han er ukjent for "folk flest". Og jeg tror ikke at KrF har tid til å bruke år på å bygge ham opp - lokalvalget i 2011 står rett framfor døren og en rekke av partiets maktposisjoner i kommuner og fylker står i klar fare for å forsvinne hvis ikke KrF får rask fart på mobiliseringen.
Hareide kan imidlertid bli oppfattet som for liberal av både kjernevelgere og i deler av den kristenkonservative medlemsmassen. Velgere og medlemmer som for en stor del befinner seg på Sør-og Vestlandet. Paradoksalt nok i.o.m. at Hareide kommer fra Hordaland og burde ha beina sine godt plantet i denne tradisjonen.
Likevel tror jeg, når alt kommer til alt, at flertallet vil gå for Hareide (mens Inger Lise Hansen dyttes ut som nestleder til fordel for Syversen). Fordi partiet ikke har noen som er bedre nå, rett og slett. I så fall får partiet nok en delikat valgkretssak i fanget. For Hareide ble valgt inn fra Akershus i 2009-2013. Han sikret seg et utjevningsmandat med et nødskrik. Å ha Akershus som maktbase for en KrF-leder er hasardiøst. En partileder bør helt åpenbart sitte på Stortinget (eller i regjering). Hvis ikke havner man fort på utsiden av det daglige politiske livet. Dette betyr at Hareide nok må se seg om etter en annen valgkrets i god tid før nominasjonen inn mot valget i 2013.
Hvilke sikre KrF-kretser har han å velge mellom? Ikke så mange. Både i 2005 og 2009 fikk KrF kun fire faste mandater. Det er i Rogaland, Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Av disse fire er Rogaland-mandatet det klart sikreste. Dernest følger Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Rogaland KrF "ofret seg" og lot Dagfinn Høybråten stå på listen der ved valgene i 2005 og 2009. Fylkeslaget vil neppe la Hareide "ta en Høybråten". Det mest opplagte er at Hareide vender tilbake til Hordaland igjen. Noe som bør være naturlig all den tid det jo tross alt er hans hjemfylke.
Slår mine spekulasjoner til, så betyr det at Laila Dåvøy må ta til takke med andreplassen på Hordalandlista i 2013, eller trekke seg ut av politikken.
Jeg tipper hun gjør det siste.
Syversens hovedproblem er at han er ukjent for "folk flest". Og jeg tror ikke at KrF har tid til å bruke år på å bygge ham opp - lokalvalget i 2011 står rett framfor døren og en rekke av partiets maktposisjoner i kommuner og fylker står i klar fare for å forsvinne hvis ikke KrF får rask fart på mobiliseringen.
Hareide kan imidlertid bli oppfattet som for liberal av både kjernevelgere og i deler av den kristenkonservative medlemsmassen. Velgere og medlemmer som for en stor del befinner seg på Sør-og Vestlandet. Paradoksalt nok i.o.m. at Hareide kommer fra Hordaland og burde ha beina sine godt plantet i denne tradisjonen.
Likevel tror jeg, når alt kommer til alt, at flertallet vil gå for Hareide (mens Inger Lise Hansen dyttes ut som nestleder til fordel for Syversen). Fordi partiet ikke har noen som er bedre nå, rett og slett. I så fall får partiet nok en delikat valgkretssak i fanget. For Hareide ble valgt inn fra Akershus i 2009-2013. Han sikret seg et utjevningsmandat med et nødskrik. Å ha Akershus som maktbase for en KrF-leder er hasardiøst. En partileder bør helt åpenbart sitte på Stortinget (eller i regjering). Hvis ikke havner man fort på utsiden av det daglige politiske livet. Dette betyr at Hareide nok må se seg om etter en annen valgkrets i god tid før nominasjonen inn mot valget i 2013.
Hvilke sikre KrF-kretser har han å velge mellom? Ikke så mange. Både i 2005 og 2009 fikk KrF kun fire faste mandater. Det er i Rogaland, Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Av disse fire er Rogaland-mandatet det klart sikreste. Dernest følger Hordaland, Vest-Agder og Møre og Romsdal. Rogaland KrF "ofret seg" og lot Dagfinn Høybråten stå på listen der ved valgene i 2005 og 2009. Fylkeslaget vil neppe la Hareide "ta en Høybråten". Det mest opplagte er at Hareide vender tilbake til Hordaland igjen. Noe som bør være naturlig all den tid det jo tross alt er hans hjemfylke.
Slår mine spekulasjoner til, så betyr det at Laila Dåvøy må ta til takke med andreplassen på Hordalandlista i 2013, eller trekke seg ut av politikken.
Jeg tipper hun gjør det siste.
onsdag 6. oktober 2010
Velgertrendene på Romerike
Min fortid som Gansdøling (betegnelse på de som er fra Gansdalen i Fet kommune på Romerike) og mitt nåværende bosted på Jessheim har nok bidratt til at regionens største lokalavis, Romerikes Blad, har fattet interesse for å bruke meg som valgekspert. Jeg lager fra tid til annen også prognoser og analyser for avisen.
Dette har bl.a. det godet at jeg får tilgang til bakgrunnsinformasjon fra de målinger som avisen får utført. I september brukte avisen byrået Respons for å måle de lokalpolitiske preferansene i både Skedsmo, Eidsvoll, Lørenskog og Ullensaker. I forrige uke hadde jeg en tre kvarters samtale med politisk redaktør Lars M.J. Hansen hvor vi summerte opp noen av hovedinntrykkene fra målingene. Det resulterte i et tosiders intervju (dessverre ikke på nett) og denne lederartikkelen.
La meg fylle på med litt bakgrunnsinfo. For det første må vi, som alltid, utvise varsomhet ved tolkninger av enkeltmålinger. Særlig ved lokamålinger der ofte bare 500-600 personer er spurt. Det gjør feilmarginene større, for de største partiene blir feilmarginene på +- 4-5 prosentpoeng. Hva betyr en slik feilmargin? Jo, det innebærer at hvis f.eks. et parti er målt til 30 prosent, så KAN partiets reelle oppslutning også være helt ned mot 25 eller opp i mot 35. Dette er forbehold som heller sjelden får noen framtrendene plass i avisenes presentasjoner, men som er viktige.
Generelt drar Romerike i samme retning som de nasjonale trendene: Høyre går sterkt fram, Ap klart tilbake og resten av partiene står på stedet hvil eller har en viss tilbakegang. Hvor tar Høyre sine nye velgere fra? Svaret er fra alle. Men klart mest fra Frp og Ap. I tillegg har Høyre en lojalitetsprosent som jeg ikke har sett maken til for det partiet. I både Skedsmo, Lørenskog og Eidsvoll svarer mellom 80 og 85 prosent av de som stemte Høyre ved valget i fjor at de vil stemme på samme parti neste år.
Til sammenligning er Aps lojalitetsprosent langt nede på 60-tallet, ja sågar helt nede i 54 prosent i min nye hjemkommune Ullensaker. Dessuten klarer Høyre å plukke mange av de som satt hjemme sist. Det gjør forøvrig også Frp, noe som bidrar til å kaste et lys over hvorfor Frp (foreløpig) klarer å opprettholde nivået, tross store lekkasjer til Høyre.
La meg også presisere at Høyre nok klart underpreseterte i 2007 i både Lørenskog og Ullensaker. I Lørenskog som et produkt av store interne stridigheter knyttet til utbyggingen av Posten. Og i Ullensaker som et resultat av at Frp og ordfører-effekten (Harald Espelund) trakk til seg mange Høyre-sympatisører. I så måte bør målingene også tolkes i lys av en "normaliseringsprosess".
Et hovedspørsmål både hva gjelder Høyre på Romerike, men også nasjonalt, er nå om partiet har nådd eller befinner seg rett i nærheten av toppen. Underlagsmaterialet kan indikere at Høyre nå er bortimot fullt mobilisert. Med mindre Frp skulle kollapse, så synes jeg Høyres oppside nå ser begrenset ut. Derimot har Ap et åpenbart mobiliseringspotensial. Dette betyr at dagens målinger trolig tegner et noe blåere bilde enn hva som vil være tilfellet på valgdagen om et snaut år.
Jeg tipper at Ullensaker kommer til å forbli helblå, mens ett eller flere av sentrumspartiene kommer på vippen i Skedsmo, Lørenskog og Eidsvoll. Det vil i så fall innebære at det kommer til å blåse en blå vind over Romerike, som over resten av landet, men ingen storm.
Dette har bl.a. det godet at jeg får tilgang til bakgrunnsinformasjon fra de målinger som avisen får utført. I september brukte avisen byrået Respons for å måle de lokalpolitiske preferansene i både Skedsmo, Eidsvoll, Lørenskog og Ullensaker. I forrige uke hadde jeg en tre kvarters samtale med politisk redaktør Lars M.J. Hansen hvor vi summerte opp noen av hovedinntrykkene fra målingene. Det resulterte i et tosiders intervju (dessverre ikke på nett) og denne lederartikkelen.
La meg fylle på med litt bakgrunnsinfo. For det første må vi, som alltid, utvise varsomhet ved tolkninger av enkeltmålinger. Særlig ved lokamålinger der ofte bare 500-600 personer er spurt. Det gjør feilmarginene større, for de største partiene blir feilmarginene på +- 4-5 prosentpoeng. Hva betyr en slik feilmargin? Jo, det innebærer at hvis f.eks. et parti er målt til 30 prosent, så KAN partiets reelle oppslutning også være helt ned mot 25 eller opp i mot 35. Dette er forbehold som heller sjelden får noen framtrendene plass i avisenes presentasjoner, men som er viktige.
Generelt drar Romerike i samme retning som de nasjonale trendene: Høyre går sterkt fram, Ap klart tilbake og resten av partiene står på stedet hvil eller har en viss tilbakegang. Hvor tar Høyre sine nye velgere fra? Svaret er fra alle. Men klart mest fra Frp og Ap. I tillegg har Høyre en lojalitetsprosent som jeg ikke har sett maken til for det partiet. I både Skedsmo, Lørenskog og Eidsvoll svarer mellom 80 og 85 prosent av de som stemte Høyre ved valget i fjor at de vil stemme på samme parti neste år.
Til sammenligning er Aps lojalitetsprosent langt nede på 60-tallet, ja sågar helt nede i 54 prosent i min nye hjemkommune Ullensaker. Dessuten klarer Høyre å plukke mange av de som satt hjemme sist. Det gjør forøvrig også Frp, noe som bidrar til å kaste et lys over hvorfor Frp (foreløpig) klarer å opprettholde nivået, tross store lekkasjer til Høyre.
La meg også presisere at Høyre nok klart underpreseterte i 2007 i både Lørenskog og Ullensaker. I Lørenskog som et produkt av store interne stridigheter knyttet til utbyggingen av Posten. Og i Ullensaker som et resultat av at Frp og ordfører-effekten (Harald Espelund) trakk til seg mange Høyre-sympatisører. I så måte bør målingene også tolkes i lys av en "normaliseringsprosess".
Et hovedspørsmål både hva gjelder Høyre på Romerike, men også nasjonalt, er nå om partiet har nådd eller befinner seg rett i nærheten av toppen. Underlagsmaterialet kan indikere at Høyre nå er bortimot fullt mobilisert. Med mindre Frp skulle kollapse, så synes jeg Høyres oppside nå ser begrenset ut. Derimot har Ap et åpenbart mobiliseringspotensial. Dette betyr at dagens målinger trolig tegner et noe blåere bilde enn hva som vil være tilfellet på valgdagen om et snaut år.
Jeg tipper at Ullensaker kommer til å forbli helblå, mens ett eller flere av sentrumspartiene kommer på vippen i Skedsmo, Lørenskog og Eidsvoll. Det vil i så fall innebære at det kommer til å blåse en blå vind over Romerike, som over resten av landet, men ingen storm.
mandag 4. oktober 2010
Blå storeslem?
Min analyse viser at de rødgrønne står i reell fare for å tape alle de 20 største kommunene ved valget neste år. I en slik situasjon skal det veldig store baller til for å legge fram et stramt statsbudsjett i morgen. Baller de rødgrønne ikke har?
søndag 3. oktober 2010
Valgsituasjonen i storkommunene
I morgen publiserer Minerva min analyse av septembermålingene. Analysen vil denne gang også inneholde en oppdatering og vurdering av velgernes lokalpolitiske prefaranser i de ti største kommunene våre, målt i innbyggertall.
Her skal du imidlertid få en aldri så liten teaser i form av vurderinger av Norges storkommuner fra 11. til og med 20. (fortsatt målt i innbyggertall).
Asker: Asker er omtrent like blå som nabokommunen Bærum. Alt annet enn H+Frp-flertall vil være en skrell. Jeg tror dog ikke på et rent H-flertall.
Her skal du imidlertid få en aldri så liten teaser i form av vurderinger av Norges storkommuner fra 11. til og med 20. (fortsatt målt i innbyggertall).
Asker: Asker er omtrent like blå som nabokommunen Bærum. Alt annet enn H+Frp-flertall vil være en skrell. Jeg tror dog ikke på et rent H-flertall.
Sarpsborg: Ap har et meget godt grep i arbeiderbyen og manglet et fattig mandat på rent flertall i 2007. Slår dagens nasjonale trend inn her, så kan Sarspborg Ap bare drømme om et slikt flertall neste år. Velger KrF og Venstre å samarbeide med Frp og Høyre, så er det realistiske utsikter til et maktskifte. Men de rdøgrønne har et lite favorittstempel.
Skien: Knapp borgerlig seier i 2007, men Venstre valgte Ap i bytte mot å få varaordføreren. Venstre kan godt komme i samme posisjon som sist, men jeg tror den borgerlige seieren blir klarere ved neste korsvei slik at Høyre og Frp kanskje kan nøye seg med å gjøre sine hoser grønne hos KrF for å få til et maktskifte i Ap-bastionen.
Skedsmo: Venstre valgte rødt etter 07-valget i kommunen som trolig er mest kjent for Lillestrøm Sportsklubb, til Høyre og Frp sin store ergrelse. Romerikes Blad har publisert tall som peker i retning av at Høyre og Frp ikke nødvendigvis vil trenge Venstres velsignelse neste gang. Men som på nasjonalt plan, så tror jeg de to partiene fort bør belage seg på å få med seg sentrum på lag for å ha reelt håp om å sette en stopper for Aps hundreårige styre.
Bodø: Rødgrønn seier med ok margin i 2007 (hvis Rødt inkluderes). Følger Nord-Norges nest største by de nasjonale trendene, så skal de få slite med å gjenskape den seieren. I øyeblikket lukter det sentrum på vippen.
Sandefjord: Sterk ordførereffekt og massiv Høyre-framgang i 2007 i byen med Tippeligaens dårligste lag. Alt tyder på at det helblåe flertallet i Sandefjord vil vare i minst fire nye år.
Ålesund: Høyre og Frp fikk samlet 44,2 prosent i Ålesund sist. I øyeblikket har de to partiene rent flertall på min Ålesund-prognose. Men marginen er ikke større enn at jeg tror mest på at KrF kommer til å vippe flertallet også etter 2011.
Larvik: En byliste har levert to sterke valg på rappen i min gamle hjemkommune, men jeg tror ikke de klarer å gjenskape det en tredje gang. I så fall vil det trolig komme såpass med velgere fra denne bylisten, at et rent H+Frp-flertall vil være klart innenfor rekkevidde.
Arendal: KrF inngikk samarbeid med Ap etter valget i 2007 og sørget dermed for at Toril Rolstad Larsen fikk forlenget sine periode med ordførerkjedet. Nå har Larsen frasagt seg gjenvalg. Jeg synes det ser litt for tungt ut for rent blått flertall her, så trolig kan KrF komme til å spille en nøkkelrolle i kampen om makt igjen.
Karmøy: KrF fikk over 20 prosent her sist og sitter med ordføreren i Norges 20. største kommune. Jeg tror ikke partiet får noe i nærheten av det neste år, noe som kan åpne for et rent H+Frp-flertall og en ordfører fra ett av disse to partiene i neste fireårsperiode.
Kort oppsummert så tror jeg pr. i dag på rent blått flertall i Asker, Sandefjord, Larvik og Karmøy. Det ligger an til borgerlig flertall (gitt at V og KrF betraktes som borgerlige partier) i Skien, Skedsmo, Bodø, Ålesund og Arendal. Kun i Sarspborg holder jeg de rødgrønne som favoritter, men favorittstempelet er svakt.