Valgkampen på nettet

Vil årets valgkamp markere det definitive gjennombruddet for politikeres og partiers bruk og kommunikasjon via internett?

Det er et spørsmål som jeg ønsker å ta opp i min neste kronikk. Foreløpig er mitt svar ja. Relansering av partienes nettsider, støttegrupper på Facebook, blogger og twitter vil være flittig i bruk. Dette åpner imidlertid også opp for viktige demokratiske spørsmål. For når politiske partier og politikere nå overtar noe av medias rolle, så er det grunn til å spørre om de vil være sitt redaktøransvar bevisst. Og er leserne/velgerne helt bevisst på at det "kritiske filteret" mangler i slik type direkte kommunikasjon?

Samtidig tror jeg det er grunn til å dempe den troen de største internetteuforistene har i.f.t. hvor viktig nettdeltakelse er for velgernes valg. For fortsatt kommer nok opptreden i tradisjonelle medier, og da TV spesielt, til å være mye mer avgjørende for valgutfallet.

Jeg trenger dog litt mer input her.

Hva tenker du rundt dette?

Marsprognose Østfold

Jeg har akkurat levert fra meg den siste prognosen for Østfold som Indre Østfold-avisen Smaalenene nok snart publiserer. Kommer tilbake til tallene og vurderingene når den er trykket, men jeg røper vel ingen stor hemmelighet når jeg sier at Frp fosser fram også i dette fylket.

Da er det bare å gå i gang med månedsanalysen for mars for Minerva . Det blir vanskelig å komme utenom Høyres problemer denne gang..

En velger, en stemme, en verdi

Alle velgere bør ha en stemme som er like mye verdt. Dette flotte demokratiske prinsippet praktiserer vi ikke her i landet. I stedet er det slik at stemmene våre er avhengig av hvor stort fylke vi bor i og hva slags parti vi stemmer på. Velgere som bor i store fylker teller mer enn velgere som bor i små fylker. Velgere som stemmer på et stort parti, teller mer enn velgere som stemmer på et lite parti.

Alle har vi våre kjepphester her i livet. Og dette er en av mine. Derfor har jeg skrevet om dette ved en rekke anledninger. Se for eksempel her eller her.

Dette "arealdemokratiet" spiller inn inn også i.f.tpraktisk politikk. Forkerne Leif Helland og Rune Sørensen har dokumentert at man bygger veier der det gir mest politisk gevinst.

Hva synes du - er det OK at en stemme i Finnmark eller Sogn og Fjordane teller vesentlig mer enn en stemme i Vestfold eller Oslo? Er det OK at en stemme på Ap eller Frp teller vesentlig mer enn en stemme på KrF eller Rødt?

Motstrømspartiet

Sentpartiet avholder landsmøte denne helgen. Foreløpig er det Ola Borten Moes kraftige oppgjør med SV i en kronikk i VG fredag som har skapt de største medieoverskriftene.

5,5 prosent er Senterpartiets gjennomsnitt av de ti uførte partimålingene i mars. Det er ett prosentpoeng lavere enn valgresultatet i 2005. Skulle det tallet bli partiets resultat ved høstens valg, så vil partiets stortingsgruppe skrumpe inn fra dagens 11 til 9. I så fall mister partiet sine utjevningmandater i Akershus (det overtas av KrF) og i Buskerud (SV tar dette). I Buskerud er det profilerte Per Olaf Lundteigen som står i fare for å ryke ut.

Partiet har dog hatt noe hyggeligere tall i siste halvdel av mars, muligens som et resultat av en del positiv medieoppmerksomhet rundt framleggelsen av Nasjonal Transportplan. Senterparti-folk trøster seg ofte også med at "vi gjør det alltid bedre i valg enn på målinger".

Jeg har gått igjennom de siste fire stortingsvalgkampene for å se om den påstanden er holdbar. Jeg fant ut at den kan ha noe for seg. For både i 1993, 2001 og 2005 kom partiet ut med et bedre resultat enn det så ut til å kunne bli i forkant av valgkampene. Unntaket er 1997 hvor Sp lå på hele 10,5 prosent i juni, men måtte nøye seg med 7,9 ved valget i september.

Likevel er det neppe noen grunn til å bruke det som en sovepute for partiet. Det må jobbes knallhardt inn mot valget hvis de skal greie å karre seg opp på seks-tallet igjen. Partiet slåss motstrøms. Og velgerstrukturene, med kraftig urbanisering, jobber i mot partiet.

Jeg foretok et historisk Sp-sveip i Adresseavisen i fjor. For de spesielt interesserte av dere, så legger jeg like godt den historiske analysen ut under her.


Motstrømspartiet

Senterpartiet. Det er noe fascinerende med et parti som har påtatt seg oppgaven med å slåss mot alle samfunnets strømninger. Hvor lenge holder det ut?

Senterpartiets historie strekker seg over 88 år. Partiet ble stiftet i juni 1920 under navnet Bondepartiet. Dannelsen kom til ved et landsmøtevedtak i Norsk landsmandsforbund (senere Norges Bondelag) om å delta ved stortingsvalget i 1921. Partiet sprang ut i fra Venstre, og fødselen bunnet i misnøye med Venstres landbrukspolitikk. Helt siden starten har partiets hjertesak vært landbrukspolitikken. En politikk som i stor grad har handlet om subsidier og beskyttelse. I 1950 var det over 200 000 bønder her i landet. I dag er det under 50 000. Kjernevelgerne blir altså færre. Navnebyttet til Senterpartiet i 1959 symboliserte ønsket om å favne bredere.

I litt videre forstand har partiets hovedsak vært å skape en distriktspolitikk som skal opprettholde bosettingen i grisgrendte strøk. Dette har ikke lyktes. Flyttestrømmen er i stedet sterk og aller sterkest fra kommunene der Sp selv styrer. Folk flytter fra bygdene og inn til byene p.g.a. bedre jobbmuligheter, bedre utdanningstilbud, bedre kulturtilbud osv. Det kommer folk til å fortsette med uansett om Sp liker det eller ei. Urbaniseringen av Norge tiltar i styrke og det blir færre bønder. Samfunnsutviklingen jobber i mot Sp.

Er tiden i ferd med å renne ut for partiet? Mange velgere i Sp-bastionen Nord-Trøndelag vil svare nei. Men nordtrøndere er ikke særlig representative. For langt flere velgere håper på ja - Sp virker som en rød klut for mange. Partiet er imidlertid seiglivet. Bl.a. fordi Sp har en særegen evne til hestehandling og pragmatisme. Å stemme på Sp gir politisk uttelling. Noe som gjenspeiles på lokalplanet. I perioden 2003-07 hadde partiet hele 113 ordførere rundt omkring i landet. Etter valget i 2007 ble andelen redusert til 87. Partiet har ordføreren i mange folkefattige kommuner. Men likevel. Det lille partiet har imponerende evner hva maktinnflytelse angår.

Disse evnene har opp igjennom historien kommet sterkt til uttrykk også på riksplan. Partiet flørtet med Ap på 1930-tallet, og i fellesskap felte de Venstre-regjeringen i 1935. Gjennom kriseforliket samme år, som bl.a. inneholdt tilleggsbevilgninger til primærnæringene, etablerte Bondepartiet en parlamentarisk basis som Ap kunne regjere på fram til krigen. Da Ap vant rent flertall ved valget i 1945, og beholdt det fram til 1961, ble forholdet preget av mer avstand.

I 1963 bidro Sp til å felle Gerhardsen-regjeringen noe som beredte grunnen for at partiet fikk en nøkkelposisjon i den borgerlige regjeringen i 1965, i kraft av statsminister Per Borten, og helt fram til regjeringsoppløsningen på EF-spørsmålet i 1971. Året etter feiret Sp en av sine største politiske seirer ved Nei-utfallet av EF-avstemningen. Stortingsvedtaket i 1975 om at bøndenes inntekt skulle jamstilles med industriarbeidernes, var også en betydelig seier for partiet.

Den borgerlige blokken vant på nytt flertallet i 1981. Abortsaken satte bom for en sentrum-Høyre-regjering det året, men i 1983 ble Sp og KrF innlemmet i Willoch-regjeringen. Regjeringen gikk av i 1986 grunnet nederlag på kabinettspørsmål om økt bensinavgift. Avgangen kan også ses i lys av økte indre spenninger i regjeringen, særlig mellom Høyre og Sp. Spliden ble forsterket i 1987 da Sp torpederte muligheten for en ny borgerlig regjering ved ikke å støtte det generelle mistillitsforslaget mot Brundtland-regjeringen. På tross av den økende avstanden til Høyre, gikk Sp inn i den borgerlige Syse-regjeringen i 1989. Først og fremst for å ha en hånd på rattet i Europapolitikken. Da partiet gikk ut av regjeringen året etter p.g.a. uenighet om EØS, valgte Sp å støtte en Ap-regjering framfor en H-regjering. Dette linjeskiftet preger norsk politikk den dag i dag. Skiftet falt sammen med Lahnstein-epoken i partiet. Det er ikke tilfeldig. Under Anne Enger Lahnsteins ledelse ble det utviklet nye og venstreorienterte løsninger. Det er løsninger som partiet fortsatt tror på og som videreutvikles.

Jubelvalget kom i 1993 med 16,7 prosent og hele 32 stortingsrepresentanter. Valget var et EU-valg, og året etter feiret partiet nok en EU-seier. Mange av Sps Nei-velgere var kun til låns. Blendet av framgangen innså man ikke dette. I stedet ble det blåst i basuner om selvstendighetslinje og annerledesland. I takt med fallende galluper ble vyene avløst av sentrumslinjen. Partiet skjønte omsider at veksten på begynnelsen av 90-tallet ikke var tilslutning til partiets helhetlige politikk. Selv om både KrF og Venstre egentlig foretrakk en sentrum-Høyre-regjering, valgte begge å gå for en ren sentrumsregjering grunnet isfronten mellom Sp og Høyre.

Regjeringsmakten ble servert av Thorbjørn Jagland i 1997, og sentrumsregjeringen fikk sine drøye to år. KrF høstet hele gevinsten av regjeringssamarbeidet, noe som var meget bittert for Sp. Sentrumsalternativet var jo Sps baby. Ved 2001-valget nådde Sp et lavmål med fattige 5,6 prosent. KrF overtok vippeposisjonen, og sentrumsalternativet ble lagt i grus ”for mange tiår framover”, slik Sp-veteranene Marit Arnstad og Steinar Ness valgte å formulere det i en Dagsavisen-kronikk i sommer. For første gang siden krigen ble en sentrum-Høyre-regjering dannet uten Sp. Sperregrensen truet rundt hjørnet - var Sp ute for godt?

Nei. Partiet brukte opposisjonstiden bra, reiste seg og fant i stedet sammen med SV og Ap i et historisk regjeringssamarbeid fire år senere. Lahnsteins våte venstredrøm ble realisert – som et produkt av KrF og Venstres høyrevalg og Aps erkjennelse av at de har blitt for små til å regjere alene. Sp har nå i tre år avfunnet seg med å være en minipartner i en rødgrønn regjering. Der velger man, i motsetning til SV, å feire sine små politiske seire stort.

Sp baserer sin politikk på pragmatisme og parrer det med realistiske forventninger. Det er en sterk formel. Derfor kan Sp holde ut motstrøms en god stund ennå. Til glede og forargelse.

Kanskje mest det siste.

Ny Akershus-analyse

Akershus sin desidert største lokalavis, Romerikes Blad, bruker i dag min aller siste valgprognose for fylket som førstesideoppslag (dessverre ikke på nett). Høyres nedadgående trend, og FrPs framgang gjør at den fastlåste mandatsituasjonen, som jeg beskrev i en Akershus-analyse for Minerva, er i ferd med å åpnes opp. For øyeblikket ligger nemlig FrP inne med historiske fem mandater, mens Høyre er i ferd med å miste sitt fjerde mandat og stå tilbake med kun tre. I så fall er det Skedsmo-politikeren Tone Iren Liljeroth som rykker inn på Tinget på bekostning av Andre Dahl.

Ellers er det ingen endringer. Men Sps løft på de aller sist målingene, gir Dagfinn Sundsbø et noe mer berettiget håp om å ta det utjevningsmandatet som KrFs Hareide akkurat for øyeblikket ligger inne med. Foreløpig holder jeg dog Hareide som favoritt.

Her er min siste prognose for Akershus:

Rødt 0,8
SV 6,2 1 mandat
Ap 30,5 5 mandater
Sp 2,9 -1
KrF 3,1 1 utjevningsmandat +1
V 6,7 1 mandat (Abid Raja er langt unna plass)
H 20,4 3 mandater -1
FrP 28,7 5 mandater +1
Andre 0,7

Setter Norges Bank renten for lavt?

Det er det betimelige spørsmålet å stille for tiden. Det var nettopp altfor lave renter over altfor lang tid som bidro til å blåse opp diverse boligbobler rundt omkring i verden, med USA som det verste eksempelet. Hvorfor skal vi nå ha enda mer av den rentepolitikken som spilte fallit? Hvorfor skal vi nok en gang forsøke å blåse mer liv i boligboblen? Hvorfor skal det ikke lønne seg å spare?

Høyres sjel

Det blir en del Høyre-stoff her nå, men det henger sammen med at jeg er litt i Høyre-modus for tiden. Jobber både med en kronikk om Høyre og med et bidrag i en artikkelsamling. Her er en liten smakebit:

Striden mellom konservative og liberale er en indre strid. For mange Høyre-folk går svanger med glødende liberale ideer. Ideer som har det til felles at de bunner i et genuint ønske om mer frihet. Parallelt bærer de på en frykt for at disse ideene vil ødelegge gode tradisjoner.

Da står de i så fall midt oppi en liberalkonservativ strid i, og med, seg selv. Og det er i denne, til dels frustrerende striden, at skjæringen mellom det liberale og det konservative finner et punkt. Dette skjæringspunktet utgjør den politiske kjernen hos mange mennesker i Høyre. Dette punktet utgjør også selve kjernen i Høyre.

Det er Høyres sjel.

Høyres uføre

13,7. Det er Høyres gjennomsnitt av partimålingene i mars. Det er et stusselig tall for et parti som tar mål av seg å være ledende på borgerlig side. Høyre er nå halvparten så stort som Frp. Om en uke skal jeg ha klar min månedlige Minerva-analyse av snittbevegelsene blant velgerne. Høyres problemer tror jeg kommer til å bli et naturlig fokusområde for meg denne gang.

Hva tror du er hovedårsakene til at Høyre nå faktisk ligger under sitt livs dårligste valg i 2005?

Du er en dårlig mor

Det er det verste du kan si til ei dame, i følge seks av mine lesere (det forutsetter vel at dama faktisk er mor, skulle jeg dog formode..). "Har du gått opp en buksestørrelse", "er du sur" eller "er du gravid" (når hun ikke er det) er heller ikke fine ting å si. Mens (!) to av mine lesere mener åpenbart det er verre å antyde at hun har mensen når hun faktisk har det, i stedet for når hun ikke har det. (hm..hvorfor det? er det et tegn på et mannen følger enda dårligere med?).

Apropos mann.
Etter nå å ha gitt dette betydelige bidraget til folkeoppslysning ift. hva man ikke bør si til damer, evt. hva man bør si hvis man virkelig vil såre, så må vi nå prøve å finne ut hva som er det verste en mann kan høre. Synes igjen at jeg har plukket ut gode utsagnskandidater til høyre her, men er åpen for at det finnes mange flere "gullkorn".

Forslag i så måte?

SVs sanne ansikt

SV har skjult ansiktet sitt bak vasne regjeringskompromisser en god stund nå. Men på helgens landsmøte viste de det fram igjen. Og det var ikke noe særlig vakkert syn.

For SV vil nå ha vekk alle friskoler. Partiet mener at det ikke skal være noen alternativer til den offentlige skolen. SV ønsker å ensrette undervisningen. I tillegg vil partiet ha heldagsskole for de aller yngste. Barndommen skal i enda større grad institusjonaliseres.

Det autoritære og intolerante ansiktet til SV er dermed vist fram. Her har alternativ tankegang ingen plass. Mangfoldet, som partiet liker å snakke varmt om, blir til et enfold.

Dermed har SV gitt opposisjonen en gavepakke i valgkampen. Særlig Høyre vil ha alt å tjene på å utnytte sin sterke skoleposisjon i velgernes øyne. Det er en pakke som det partiet absolutt trenger.

Det forundrer meg dog at SV vil hjelpe Høyre opp av bølgedalen. Det forundrer meg også at partiet vil skremme vekk sine egne, både nåværende og potensielle, velgere som f.eks er tilknyttet Steinerskolene. For her er det mange SV-ere. Eller rettere sagt: Her var det mange SV-ere...

Dagbladet tar sjanser

Dagbladet spanderer like godt sin førsteside på en Kristin Halvorsen som "jubler over rekordmåling" basert på en måling utført av Synovate.

På s. 4 og 5 inne i avisen smøres overskriften "Kristin tar igjen Erna" ut. Og i ingressen heter det at "Mens Kristin Halvorsen jubler, er Erna Solberg stum etter å ha mistet halvparten av velgerne det siste året".

Tallene, som oppslaget baserer seg på, er oppsiktsvekkende nok. SV ligger på 9,9 og Høyre har stusselige 11,5. De rødgrønne regjeringspartiene oppnår totalt 51,6 prosent av stemmene og hele 91 mandater.

Problemet, for både Dagbladet og Synovate, er imidlertid at de er de eneste som har målt rødgrønt flertall denne måneden. Alle øvrige åtte meningsmålinger som er blitt utført til nå i mars, viser et klart borgerlig flertall. Og ingen er i nærheten av 9,9 på SV, alle andre har partiet mellom 6 og 7 prosent. Mens Høyre på de andre målingene varierer mellom 13,2 og 15,6 prosent.

Det inntrykket som Dagbladet i dag forsøker å skape, nemlig at SV og Høyre pr i dag ligger omtrent side om side i oppslutning og at det er rødgrønt flertall, er derfor antagelig totalt misvisende. Med mindre alle andre målebyråer tar feil, og Synovate har rett. For meg er det uforståelig at ikke medier, i noe større grad, kan være såpass rause og etterrettelige at de også skuer litt til andre målinger og ikke bare presenterer sine egne målinger som den eneste, hele og fulle sannhet.

Jeg har flere ganger tidligere i mine månedlige gjennomganger av de nasjonale meningsmålingene, tatt for meg Synovates systematiske avvik.
Så egentlig hadde jeg tenkt å la Synovate og Dagbladet få litt fred.

Men slike oppslag fører til at jeg, i folkeopplysningens tjeneste, må herje litt med Dagbladet i neste Minerva-analyse også.

Det aller verste man kan si til ei dame

Hva er det aller verste man kan si til ei dame? Det er det altfor destruktive spørsmålet som jeg av en eller annen uforståelig grunn, funderer litt på nå. Jeg synes at jeg har funnet fram til sju utmerkede kandidater på høyre side her - som du kan stemme på.

Eller har du noen enda bedre forslag?


PS: Bør bli ferdig med denne tankerekken fort, fort, slik at man heller kan konsentrere seg om å fokusere på hva det aller beste man kan si, er...

Folket har talt

Stemmegivningen er nå avsluttet. Bloggens lesere har talt (i all fall noen av dem). Flere valganalyser og mer politikk fikk seks stemmer hver. Sex fikk to, fotball en. Mens Fritzl og kongehus fikk null og niks.

Da jeg tar hensyn til mine leseres preferanser (særlig når de sammenfaller med mine..), så betyr dette at Fritzl og kongehus heretter er over og ut på denne bloggen. Fotball vil det bli litt mer av. Og politikk og valganalyser blir det myye mer av. Men så var det de to som ville ha mer sex da. Hm..Hva slags kjønn er det på dem da mon tro...Eh, nei, inntil videre så tror jeg bare at jeg må undertrykke deres behov en smule. Dessverre!

Så derfor - her er min siste valganalyse av det flotte fylket Vestfold (også et av mine hjemfylker..) som ble trykket i min gamle lokalavis Østlandsposten i går:

Nøkkelfylket Vestfold

Vestfold er en av valgkretsene som bør bikke i blå retning hvis de borgerlige skal vinne høstens stortingsvalg. Dette gjør Vestfold til et nøkkelfylke.

Fordelingen av stortingsmandater fra de ulike valgkretsene er basert på en formel hvor hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng og hver innbygger teller 1 poeng. Denne arealfaktoren innebærer at velgerne i lille Vestfold får en representasjon som er langt svakere enn velgerne i for eksempel store Finnmark eller Nord-Trøndelag. Det fører til at Vestfold kun har sju representanter på Stortinget, mens man etter folketallet egentlig skulle hatt åtte. Bak hver stortingsrepresentant fra Vestfold står det hele 19 000 velgere, mens bak hver representant fra Finnmark står det kun 7 000 velgere.

Valgkretsen er hva vi kan betegne som borgerlig. Eller blått. Ved forrige stortingsvalg oppnådde FrP, Høyre, KrF og Venstre til sammen hele 55,6 prosent av stemmene her. Mens de tre rødgrønne Ap, SV og Sp måtte nøye seg med 42,2 prosent. Vi snakker altså om en borgerlig stemmeovervekt på hele 13,4 prosentpoeng. Da ble det vel også et klart borgerlig mandatflertall, tenker kanskje du? Neida, slett ikke. Valgsystemet slo her ut slik at de rødgrønne fikk fire mandater, mens de borgerlig bare fikk tre. Ap tok det siste, faste mandatet, med meget tynn margin, mens SV kapret utjevningsmandatet. De rødgrønne hadde altså veldig tur med marginene i Vestfold. For Ap og SV vil derfor den nært forestående valgkampen handle om å forsøke å forsvare sine posisjoner her. Mens opposisjonen på sin side bør ha meget gode angrepsmuligheter.

Ser vi på de spesielle partikjennetegnene ved Vestfold i.f.t. velgeroppslutning, så ligger både Høyre og FrP på markert høyere nivåer her enn ellers i landet. Avviket i blå retning er så stort at alle andre partier sliter med sin relative oppslutning i fylket. Særlig er FrPs stilling oppsiktsvekkende. Vestfold er FrP-land framfor noe i Norge. Fylket har vært partiets beste valgkrets helt siden 1993. Dette henger bl.a. sammen med bosettingsmønsteret. FrP har nemlig en særskilt evne til å rekruttere velgere i valgkretser som verken er for grisgrendte eller for urbane. Vestfold, med sine mange små byer, er således midt i FrP-blinken. Kombinasjonen av høy andel sysselsatte i privat sektor og mange velgere med lav utdanning, passer også partiet meget bra. Mye bompengefokus i fylket i senere valg, har også vært alt annet enn en ulempe for FrP.

Når jeg legger inn nasjonale gjennomsnittstall fra de ti siste meningsmålingene, og korrigerer for de omtalte, spesielle Vestfold-avvikene, så kommer jeg ut med en prognose som tilsier at både SV, Sp og KrF pr. i dag ligger på lavere nivåer enn ved valget i 2005. Det er derimot omtrent status quo for Venstre og Ap. Mens både Høyre og FrP ligger noe over sitt resultat fra valget sist. Tilbakegangen for SV kan bli meget skjebnesvanger for den høyt medieprofilerte Inga Marte Thorkildsen. Skulle hun ryke ut, hvilket det i følge min prognose kan tyde på, så blir SV stående uten representasjon fra Vestfold for første gang siden 1997.

Både Aps Dag Terje Andersen (Lardal) og Sonja Mandt Bartholdsen (Larvik), FrPs Anders Anundsen (Larvik) og Per Arne Olsen (Tønsberg), samt Høyres Svein Flåtten (Sandefjord) ligger inn med trygge marginer. At hele tre av de fem øverste fra Vestfold kommer fra Larvik- og Lardal-området, er en gedigen fjær i hatten for det politiske miljøet i distriktet og det rekrutteringsarbeidet som gjøres her. Derimot ligger det an til et bikkjeslagsmål om den siste, faste plassen. Pr i dag slåss Aps Steinar Gullvåg (Nøtterøy) og FrPs Morten Stordalen (Re) side om side om dette. FrPs seneste framgang og Aps tilbakegang, i kjølvannet av hijab- og islamiseringsdebatt, gjør at Stordalen pr. tid er ørlite foran. Høyres Anne Gro Olafsen (Sandefjord) kommer halsende bak. Hun har en reell mulighet hvis Høyre klarer å snu den nedgangstrenden partiet har vært i siden nyttår.

Utjevningsmandatet i Vestfold ser i skrivende stund ut til å bli en kamp mellom KrFs nestleder og ”kronprinsesse” Inger Lise Hansen (Åsgårdstrand/Oslo), Inga Marthe Thorkildsen (Stokke/Oslo) og Venstres Kåre Pettersen (Stokke). Etter mine beregninger ligger det relativt ubeskrevne bladet Pettersen for øyeblikket best an. Samtidig bør det tas det forbehold at utjevningsmandatet er det vanskelig å si noe helt bastant om, siden fordelingen av dette også henger sammen med stemmefordelingen i andre fylker.

Skulle Hansen eller Pettersen lykkes med å kapre det utjevningsmandatet som Thorkildsen vant i 2005, parallelt med at Stordalen eller Olafsen danker ut Gullvåg, så kan Vestfold bikke fra 4-3 i rødgrønn favør til hele 5-2 i borgerlig. En slik massiv dreining i blå retning vil i så fall være et tydelig signal om at det blir en klar borgerlig valgseier også på landsplan. Skulle derimot Gullvåg og Thorkildsen greie å forsvare sine posisjoner, så vil det indikere at de rødgrønne kan lykkes i å fornye det flertall av mandatene som de fikk ved forrige valg.
Dette gjør Vestfold til et høyinteressant fylke ved dette valget. Din stemme kan være med og avgjøre.

Sosialistisk flopp

SV innleder sitt landsmøte i Bergen i dag. For halvannet år siden skrev jeg en analyse av partiets regjeringsbedrifter. I beskjedenhetens navn så synes jeg at den analysen står seg ganske så godt fortsatt.

Jeg vil også anbefale min Minerva-kollega Jan Arild Snoen sin artikkel i siste utgave av det utmerkede tidsskriftet Samtiden (men nettsidene sine gir de helt blaffen i - de fungerer jo ikke engang for tiden!). Løp og kjøp - eller nøy deg med denne smakebiten .

Noen ganger tar jeg meg faktisk i å savne en skikkelig venstreopposisjon her i landet. Så Rødt - hvor er dere?

Valganalyse Akershus

Jeg har laget en rykende fersk analyse og prognose for landets nest største valgkrets (i innbyggertall) - Akershus. I mitt gamle hjemfylke ser det ut til at KrFs "kronprins" Knut Arild Hareide er på tur inn på Tinget, på bekostning av Sps Dagfinn Sundsbø (fra min gamle hjemkommune Fet).

Høyres fløyer

Jeg er bedt om å bidra i en artikkelsamling som skal gis ut i forbindelse med Høyres landsmøte. Her skal jeg drøfte fløyene i Høyre - før og nå.

Hva? Fløyer i Høyre - finnes de, tenker muligens du. Og kanskje er det et poeng. Kanskje er det mer riktig å omtale dem som motsetninger.

Like fullt: Finnes det verdikonservative igjen i Høyre? Eller er det bare liberalere eller liberalister tilbake? Hva med bunadsHøyre - lever det i beste velgående eller er det bare by-Høyre igjen? Finnes det sterke grønne krefter, eller er det bare vekst, vekst og atter vekst som gjelder? Finnes det en venstreside i partiet, eller er det høyresiden som dominerer?

Slik spørsmål har jeg tenkt å se noe nærmere på.

Har du noe å bidra med her? Legg i så fall inn noen betraktninger i kommentarfeltet eller send meg en mail.

Prostitusjon

Besøkstallene føk i været på denne bloggen i går. Antagelig fordi jeg skrev om Joesph Fritzl, kongehus, fotball og sex. Eller rettere sagt, jeg skrev om andre som skrev. Når man i tillegg bruker Twingly aktivt, vel så...vips..generer man klikk. Så forbaska enkelt er det altså. Så da er det vel bare å kjøre på videre da? Forfølge denne sikre suksessformelen.

Hm, nei. Jeg tror ikke det. For det vil være prostitusjon. Og å gå på akkord med seg selv. Det driver jeg ikke med.

Så derfor - Oppland valgkrets, her kommer jeg!


PS: Forresten. Nå var jeg noe overdrevent elitistisk. Jeg kommer til å skrive mer om fotball. Garantert! Men lite om sex. Og om kongehus - muligens med unntak for en prinsipiell debatt om styringsform. Og i alle fall fryktelig lite om Fritzl.

Enig? Delta i min aldeles uhøytidelige leserundersøkelse på høyre side her.

Valganalyse av Oslo

Min tredje analyse av Oslo valgkrets i løpet av den siste måneden ble i dag publisert i Aftenpostens Aftenutgave. Er du fortsatt ikke lei av å lese mine vurderinger av den politiske situasjonen i hovedstaden i forkant av valget, så kan du sjekke den ut her.

Men nå tar jeg en pause fra Oslo en stund. Jeg lover. Og dykker i stedet ned i andre valgkretser rundt om i landet. For det er mye spennende valgsnacks andre steder.

Coming up!

Hvor er De Grønne?

Jeg sitter og knatrer på en kronikk om grønn politikk. Og forsøker å analysere årsakene til at De Grønne har mislyktes fullstendig her i landet. Mens søsterpartiene i f.eks. Sverige, Finland, Tyskland og Tsjekkia har hatt god suksess.

Er det noen av denne bloggens lesere som har gjort seg noen refleksjoner rundt dette? Hvorfor lykkes ikke De Grønne i en tid hvor grønn politikk burde være høyt oppe på dagsorden?

Sex, Fritzl og kongehus

Siden besøkstallene på denne bloggen er synkende, så må noe nå gjøres. For det er vel klikking jeg vil ha? (hm). Tørre analyser fenger ikke almuen. Jeg må lære. Lære av de som kan det. Og en av dem som kan det, er VG-nett. De melder bl.a. om en 18-åring som sex-solgte kjæresten sin. Han trengte angivelig penger til lappen. Og at Josef Fritzl skjulte ansiktet for verden (som om vi ikke allerede vet hvordan han ser ut..).

Dagbladet da? De vet vel også hvordan. Dagbladet på nett vel og merke, for papir-Dagbladet bare faller og faller. Mer Fritzl. Og mer Ari Behn og Carl Erik Grimstad. Kjetil Rekdal er, tradisjonen tro, sur over å slippe inn billige mål. Og mer sex. Denne gang i solnedgangen.

Hva med Nettavisen? Mer Fritzl selvsagt. Mette-Marit i slangeskinnsko. Utroskap kan visst redde parforholdet. Smertefull (?) homo-sex .

Konklusjon: Det lønner seg å pøse på med Fritzl, sex, kongehus og fotball.

Med unntak av fotball, så tror jeg at jeg står over. Og går tilbake til analysene mine (i dag studerer jeg Akershus - du skal få slite med å komme inn, Abid Raja!) - i et bittelite, lønnlig håp om at det går en grense for hvor mye sex, Fritzl og kongehus vi orker å lese om.

Men håpet er syltynt. Det innrømmer jeg.

Høyres valgkampfiaskoer

Høyre gjorde tidenes dårligste valg i 2005 med 14,1 prosent. Omtrent på dette svake nivået ligger partiet fortsatt. Min snittanalyse for februar viste 15,2, mens de fem første målingene i mars viser et snitt på 14,4.

Kan Høyre heve seg i valgkampen og komme seg opp i mot 20-tallet? Svaret er ja. Det er mulig. For mange av dagens velgere er svært volatile. Opp i mot 50 prosent bytter preferanse fra valg til valg (bytter enten parti eller går inn eller ut av hjemmesittergruppen). Men legger man Høyres valgkamphistorikk ved riksvalg til grunn, så ser dette fryktelig vanskelig ut. For de tallene er meget stusselige greier. Jeg har gått igjennom samtlige valgkamper siden 1993. Og hver eneste gang har Høyre falt tungt. Partiet må i år sette sin lit til at de klarer å snu dette.

Tror du at partiet vil klare å snu denne dystre trenden? Eller vil Høyre, tradisjonen tro, falle inn mot valget, og oppleve et enda dypere bunnivå?

Tromsø tar gull

Fotballserien sparkes rekordtidlig i gang denne helgen. Jeg tror at det kan komme en skrell i fra nord i år. Mens folk i Drammen og Sandefjord kommer til å felle sine tårer over sine lag som rykker ned.

Tabellen kommer (neppe?) til å se slik ved serieslutt:

1. Tromsø
2. Rosenborg
3. Stabæk
4. Lillestrøm
5. Vålerenga
6. Viking
7. Brann
8. Molde
9. Odd
10. Fredrikstad
11. Lyn
12. Bodø Glimt
13. Start
14. Ålesund
15. Strømsgodset
16. Sandefjord

Men måtte det bli et gulsvart år i år. Og da snakker jeg ikke om Start. Heia Fugla!

Her vil valget avgjøres

Jeg har laget en analyse for Minerva i dag hvor jeg blinker ut Møre og Romsdal, Vestfold, Buskerud, Oppland, Aust-Agder og Rogaland som borgerlige nøkkelfylker.
Sjekk den ut!

Analyse Buskerud

Jeg har laget en analyse av valget i Buskerud som Drammens Tidende trykker i dag. Da neppe mine rundt 100 (?) blogglesere har denne avisen, så legger jeg den også ut her. Som en service. Alt for dere... :-)

Buskerud kan avgjøre valget

Buskerud er et nøkkelfylke ved høstens valg. Skal de borgerlige vinne, så bør de kapre flere mandater enn sist her.
I 2005 stemte 49,9 prosent av Buskeruds velgere på ett av de tre rødgrønne partiene Ap, SV eller Sp. 48,7 prosent valgte å putte en stemmeseddel for FrP, Høyre, Venstre eller KrF i valgurnen. Det var således tilnærmet dødt løp mellom blokkene.

Skjev fordeling
Da ble det vel også helt jevnt i antallet mandater? Nei, slett ikke. Valgordningen slo ut slik at de rødgrønne kapret hele seks mandater, mens de borgerlige måtte nøye seg med skarve tre. De rødgrønne hadde veldig tur med marginene i Buskerud. Høstens valg blir derfor en kamp for de rødgrønne for å forsøke å forsvare mandatskansene mot angrep. Mulighetene for forskyvinger i borgerlig retning er store. Derfor er Buskerud et nøkkelfylke. For hvis det skal bli et nytt flertall på Stortinget, så er de borgerlige avhengige av å plukke flere mandater enn sist i valgkretser som Buskerud.

Ap beholder fire?
I 2005 kapret Aps fjerdenominerte, Torgeir Michaelsen, det siste, faste mandatet i Buskerud med fattige 600 stemmers margin. Siden den gang har han rykket opp en plass internt i Ap og overlatt den utsatte fjerdeplassen til statssekretær Laila Gustavsen i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Kan hun greie å gjenta bedriften? Legger vi et gjennomsnitt av de siste meningsmålingene til grunn, så er svaret ja. Men hun er avhengig av at Ap opprettholder sitt nåværende høye nivå helt inn.

Ut med Lundteigen?
Verre ser det ut for SV og Sp. SV tok et fast mandat sist, men SVs svake oppslutning fører til at Magnar Bergo ikke lenger ligger inne med et slikt mandat. Han har imidlertid en bra sjanse til å komme seg inn ”bakveien” i kraft av utjevningsmandatet. Et mandat som han i så fall vil ta fra Sps Per Olaf Lundteigen. Jeg synes at det ser meget mørkt ut for Lundteigen. 14. september kan velgerne i Buskerud komme til å sette et punktum for hans politiske karriere.

Både Høyre og FrP har gode sjanser til å ta ett mandat mer enn sist i Buskerud. Ida Marie Holen (FrP) og Anders B Werp (H) har reelle sjanser til å bli stortingsrepresentanter etter valget. På mine prognoser ligger for øyeblikket Werp inne, mens Hole er hårfint ute. Skulle Werp greie å ta Høyres andre mandat, parallelt med at Holen lykkes i å vippe ut Laila Gustavsen, så vil Buskeruds mandatsammensetning skifte fra 6-3 i rødgrønn favør, til 5-4 i borgerlig.

Buskerud nærmest landsgjennomsnittet
Sør-Trøndelag er det fylket som er nærmest landsgjennomsnittet, har NRKs alltid like valgtilstedeværende Geir Helljesen sagt under hver eneste valgnatt så lenge jeg kan huske. Men Sør-Trøndelag er ikke like representativt lenger. Ved valget i 2005 var det i stedet stemmefordelingen i Buskerud som lå nærmest landsgjennomsnittet. Buskerud utgjør således noe i nærheten av et valg-Norge i miniatyr. Likevel er det noen klare kjennetegn i hvordan velgerne fordeler sine stemmer også her. Først og fremst er Buskerud et godt fylke for Norges tre største partier Høyre, FrP og Ap. Derimot sliter særlig KrF, men også SV, med oppslutningen i fylket. Velgermassens totalt sett relativt lave utdanningsnivå i Buskerud, gagner FrP og Ap. Forholdsvis høy andel industriarbeidere er også en fordel for de to partiene, og da spesielt Ap. Den relativt høye andelen ansatte sysselsatte i privat sektor er en fordel for Høyre og FrP.

For KrFs vedkommende er det et problem at Buskerud-velgerne, i overveiende grad, har en sekulær profil og i liten grad motiverer sin stemmegivning på basis av motkultur (alkoholmåtehold/avholdsbevegelse og religion).

Drammen-effekt?
Høyre-styrte Drammen har virkelig fått en ansiktsløfting de siste årene. Byen har til og med fått prisen for beste byutvikling i hele Europa noe Høyre høstet stor gevinst av under lokalvalget i 2007 hvor partiet oppnådde hele 35,8 prosent av stemmene i Drammen. Spørsmålet er om Høyre kan dra med seg denne positive lokale effekten inn i dette stortingsvalget. Jeg tror det ikke. Fordi lokale forhold som regel ikke spiller noen særlig rolle i stemmegivningen ved riksvalg. Det er nok helt andre ting som Buskeruds velgere vil vektlegge. Men man kan heller ikke helt utelukke at elementet vil kunne spille en viss rolle for noen velgere. Det kan i så fall være nok til å berge to mandater for Høyre. Kanskje er det i så fall nettopp de stemmene som kan vippe det i borgerlig favør på valgnatten?

Det ligger uansett an til et meget spennende valg, ikke minst i Buskerud.

Hysteriet rundt Oljefondet

Oljefondet hadde et svakt år i fjor. I likhet med alle som har verdier i aksjer. Men slike svinginger må man tåle når en er i aksjemarkedet. Og det er fortsatt verdier for 2 275 milliarder kroner igjen i fondet. Det er derfor ingen grunn den til panikken som mange nå synes å forsøke å skape.

Fram til 1996 brukte den norske stat brukt opp rubb og stubb av inntektene fra oljen og gassen i Nordsjøen. I løpet av 1996 greide vi omsider å sette til side de første 48 milliardene. Siden den gang har fondets verdi steget markant og befinner seg i dag på tett oppunder 2 300 milliarder kroner.

I startet ønsket man en 40-60 fordeling av fondet i forholdet mellom aksjer og obligasjoner. Jeg synes det var dumt og ville ønsket 100 prosent i aksjer fra dag 1. For all historikk viser at aksjesparing er langt mer lønnsom enn obligasjonssparing. Man får som regel godt betalt for den risikoen man tar ved å være i aksjemarkedet.

Nylig ble det imidlertid vedtatt å øke aksjeeksponeringen til 60 prosent. Det var litt sent, men et skritt i riktig retning. For Oljefondet har dermed kunne kjøpe billige aksjer høsten 2008. Nå er man oppe i 50 prosent, og man kan derfor fortsette å plukke billige aksjer i 2009 til man når 60-grensen.

Oljefondet har et 30 års perspektiv på sine investeringer. Derfor må fondet måles opp i mot dette, og ikke på kortsiktige svingninger fra år til år. Alle som kjenner litt til aksjer, vet at kursene går opp og ned. Over tid går de mer opp enn ned.

Derfor er det grunn til å ha en smule is i magen. I disse krisemaksimerende tider så synes innslaget av slik is å være usedvanlig lite. Det er synd, men det er å håpe at vi i det minste har politikere og fondsforvaltere som bevarer en viss ro.

For vi er nok neppe inne i verdens undergang. Denne gangen heller.

Bør vi bore i Lofoten og Vesterålen?

Sterke krefter jobber nå iherdig for å sette i gang med oljeboring i de meget fiskerike områdene rundt Lofoten og Vesterålen. Er dette veien å gå?

Oljeboring i disse fiskerike områdene, kan bli en het sak i valgkampen. Partiene er splittet. Ap, FrP og store deler av Høyre går inn for boring. Mens de andre går i mot. Kanskje er det store oljeverdier å hente på disse feltene. Verdier for milliarder på milliarder av kroner.

Jeg synes at den oljen bør ligge der den ligger. For evig og alltid. Fordi Norge i stedet bør bruke våre ressurser på å utvikle fornybare energikilder. Særlig bør vi ha all verdens gode muligheter til å erverve oss teknologi som kan få fart på produksjon av vind- og bølgekraft.

Olje er en energikilde som fører med seg CO2-forurensing. Dette fyrer opp klimaendringene. I årtier har vi nå tjent oss søkkrike på eksport av slik forurensing. Derfor bør vi nå gå en annen vei. Jeg synes faktisk at vi har en moralsk forpliktelse til det.

Vi bør fase ut de oljefeltene som er på hell og ikke starte nye. Derimot bør vi opprettholde vår gassproduksjon. Sammen med vannkraft og vind/bølger/sol, bør dette utgjøre vår energiproduksjon. Fordi det er mest framtidsrettet.

Fisk er mye viktigere enn olje.

Hva synes du? Bør vi kjøre på med mer olje? Eller er det nok nå?

Taxiprat og fremmedfrykt

I disse (snik)islamiseringstider, så har jeg lyst til å formidle en aldri så liten hverdagshistorie. Hentet fra en varm sommerdag i fjor.

Jeg var på vei til sommerfest for den "myteomspunne" (?) Minerva-kretsen (eller nei, det var visst "Langslet-gjengen" fra perioden 1957–1972 som var myteomspunnet). I taxi.

Sjåføren var en pakistaner. Slik taxisjåfører gjerne er (hva hadde norsk taxinæring egentlig vært uten innvandrere?). Sjåførpakistaneren hadde skjegg, tett skjegg. Han så omtrent ut slik som han mullahen du vet. Denne skjeggete taximullahen kom med en uttalelse som jeg fortsatt reflekterer over.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg når du kjører taxi. Om du liker å skravle med sjåføren eller om du bare vil komme deg fra A til B uten noen særlig form for sosialisering. Selv faller jeg som oftest inn under den siste kategorien. Men denne gang ble det taxiprat. For sjåføren tok selv initiativet, og man er da høflig…

Samtalen forløp omtrent slik:
- Det er varmt i dag, sa han.
- Ja, det er deilig, bekreftet jeg.
- Jeg har lagt merke til at Oslofolk klager mest over været. Men i dag kan de ikke klage, repliserte han.
- Det er vel sikkert noen som klager over at det er for varmt også, påpekte jeg.

Pause..

Taxien stoppet på rødt lys. Mens vi ventet, kom det ei norsk jente syklende forbi. Etnisk norsk vel og merke, blond og flott. Med kort kjole og sommerbrun hud. Vi så på henne, med et forholdsvis langt blikk, både taxisjåføren og jeg. Vi er jo tross alt menn…

- Det er hardt å være taxisjåfør om sommeren, utbrøt han. Vet du det?
- Eh..nei, svarte jeg. Hvorfor er det hardt?
- Damene har så lite klær på.

Liten pause.

Tenke tenke…hva skal jeg svare nå… Bør han irettesettes med en aldri så liten spydighet? Eller… Nei, jeg går for den kule (?) ”vi er menn”-varianten:
- De får vel rabatt de da – hvis de lettkledde setter seg inn i taxien din? Hø hø.
- Nei, bare hvis de skal hjem til meg. Da får de det helt gratis, repliserte han. Hø hø.

Ferdig.

”Det er hardt å være taxisjåfør om sommeren”.

Ville jeg stusset på dette, og tatt meg en tenkepause for å vite hva jeg skulle svare, hvis sjåføren var en etnisk og blendahvit norsking? Neppe. For utsagnet er jo litt småmorsomt, egentlig. Og ironisk (?). Men fordi han så ut som han så ut, så ble jeg i tvil.

Hm.

Bak i hjernebarken min spant det litt ekle spørsmålet: Har han godt av å se blonde, norske jenter med minimalt med klær? Er det ikke slike som han som… Uæh! Stopp!

Dobbelt hm.

Valget i Oslo

Jeg har laget to Oslo-analyser og prognoser. En for det utmerkede tidsskriftet Minerva. Og en for nettstedet www.kommentar.no. På begge prgnosene ser 15 av de i alt 17 Oslo-mandatene relativt trygge ut. Valgkampen i Oslo vil derfor særlig stå om de to siste plassene. Om disse slåss først og fremst Hadia Tajik (Ap), Ola Elvestuen (Venstre), (min tidligere Minerva-redaktør) Nikolai Astrup (H), Erling Folkvord (Rødt) og Sylvi Listhaug (FrP). I skrivende stund ligger Tajik og Elvestuen best an, men marginene er meget små.
Hvilke to av disse fem vil du ha inn?

PS: Har skrevet en kronikk om Oslo-valget som Aftenpostens Aftenutgave snart vil publisere. Følg med!

Røde Hedmark

Jeg sitter nå og jobber med en analyse og prognose for Hedmark valgkrets. Analysen blir publisert på www.kommentar.no i morgen. Hedmark er landets beste fylke for Ap og har vært det i en årrekke.
Hvorfor tror du at det er slik?
Og - kan partiet greie å bikke 50 prosent i Hedmark ved høstens valg?

Oppdatert: Min Hedmark-analyse kan du nå lese her.

Øk kontantstøtten!

I dag er det kvinnedagen (når er egentlig mannedagen?). Kontantstøtten, som ble innført i 1997, er det viktigste likestillingstiltaket siden kvinner fikk stemmerett i 1913. Den ga omsider en viss økonomisk anerkjennelse til det arbeidet kvinner (og menn) utfører hjemme.

3000 kroner er dog og selvsagt altfor puslete greier. Den må opp på samme nivå som det foreldre som mottar i barnehagesubsidier får. D.v.s. rundt 12 0000 kroner. Eller så må kontantstøtten, barnetrygd og barnehagesubsidiene slås sammen i en pott og deles ut likt til foreldrene.

Nå er det sterke, bakstreverske krefter i sving for å fjerne den progressive og framtidsrettede kontantstøtten og dermed blokkere likestillingen mellom menn og kvinner og mellom hjemmearbeidende og utearbeidene.

Derfor er det nå helt essensielt at både kvinner og menn kommer seg opp på barrikadene - enten det nå er foran tasturet (som meg), i form av aksjoner eller tog. For vi kan ikke la reaksjonære krefter sku klokken 13 år tilbake!

Parolen på 8.mars (og alle andre dager) må derfor bli: Øk kontantstøtten!

Foredrag for Likestillingsombudet

For noen uker siden skrev jeg en kronikk i VG. Der drøftet jeg om det er viktig at våre stortingsrepresentanter gjenspeiler folket i.f.t. sosiale variabler som kjønn, utdanning, yrke, minoriteter osv. Dagen før den egentlig skulle trykkes, ringte VGs debattsjef og spurte meg om det var greit at trykkingen av kronikken min ble utsatt en dag. Fordi en viss Carl Erik Grimstad ønsket et kronikktilsvar på et angrep fra en viss Ari Behn.

Jeg sa at det var OK. Dagen etter, og uken etter, braket det løs med debatt i alle kanaler. Behn kjørte sin personlige vendetta. Mens jeg satt og tenkte - hva hvis jeg hadde sagt at det ikke var OK? Ville man ikke hatt noe å diskutere den uke da?

Uansett - sosial gjenspeiling er viktigere å diskutere! Og uansett: Likestillingsombudet leste i alle fall kronikken min. Og må ha syntes at den var interessant. Fordi for et par dager siden fikk jeg en forespørsel om å holde et foredrag for dem (ja, Likestillingsombudet er mer enn en person..). Om nettopp denne tematikken.

Jeg takket ja. For noen år siden ville jeg takket nei. Fordi jeg liker mye bedre å skrive enn å snakke. Og fordi jeg ikke er så glad i å ta ordet i forsamlinger. Men nå er jeg kommet dit at jeg bare griper alle de sjansene og mulighetene som dukker opp. Går det bra, så går det bra. Og går det ikke så veldig bra - vel, så prøvde jeg i alle fall!

Hva synes du om dette temaet - er det viktig at stortingsrepresentanter speiler befolkningen sosialt? Eller er sosial bakgrunn irrelevant og uinteressant?

Og - trenger vi et likestillingsombud eller er det overflødig?

100 lesere

i uka er passert. Hurra! Ingebrigt Steen Jensen sier at man bør sette seg store og hårete mål.
Så...skal jeg virkelig tørre å ta sikte på å bikke 1 000 i uka innen valget den 14. september, mon tro?

Dumme kvinner - del 2

I serien "Dumme kvinner" velger Aftenspostens A-magasin i dag (ikke på nett) over fire sider å henge ut de kvinnene som er så dumme at de velger såkalt deltidsarbeid framfor det smarte fulltidsarbeidet.

Under overskriften "Likestilling light" smeller journalist (eller er det desken?) Tonje Egedius til med ingressen "Etter 40 år med kvinnekamp velger norske kvinner fortsatt å passe barna, pleie de syke og stelle de eldre".
Undertittelen kunne like gjerne vært: Hvor dumme går det egentlig an å bli?

For kvinners dumhet er den underliggende røde tråden. Kvinner er dumme som velger dårlig betalte omsorgyrker i offtenlig sektor. Kvinner er dumme som velger deltid (snarere er det vel snakk om at kvinner egentlig jobber mer enn heltid. Men hjemmearbeidet teller visst ikke med..). Kvinner er dumme som bruker såpass mye tid med sine egne barn. Kvinner er dumme som tar seg av sine gamle foreldre.

Kanskje er tiden i stedet inne for å anerkjenne kvinners valg? Kanskje er tiden inne for å verdsette disse valgene også i kroner og øre? Kanskje er tiden inne for å verdsette valgene i pensjonspoeng?

Det er ikke kvinnene det er noe galt med. Det er systemet. Et system som er kvinnefiendtlig.

Går kvinnene i fella?

Anne Enger er tilbake i den politiske manesjen. I hennes ferske bok ”den lille forskjellen” hevdes det at norske kvinner ikke skjønner sitt eget beste. De er altså dumme. For de er for lenge hjemme med barna sine, etter Engers oppfattelse. Det er en ekkel klamhet over den type påstander.

- Det er grunn til å tenke gjennom valgene slik at man ikke går i en felle. Den nye kvinnefellen er at alle ordningene som finnes i dag, først og fremst benyttes av mor. Det er blant annet foreldrepermisjon med 54 uker og 80 prosent lønn, kontantstøtte og muligheten til å jobbe deltid, hevder Anne Enger.

Dermed går hun selv i fella. Fordømmelsesfella. For å rakke ned på kvinners valg på denne måten er fullstendig respektløst. Når skal tiden i stedet være inne til å begynne å respektere de valgene voksne folk tar? Jeg vil ha meg frabedt at de styrende skal bestemme hva som er best for meg, mitt barn og min familie. Jeg ønsker selv å velge den omsorgsløsningen jeg synes er best. Og enten vi nå er kvinner eller menn, så prøver vi alle sammen å finne de løsningene som er til det til det beste for oss og våre familier.

Hvorfor skal Anne Enger blande seg opp i familielivet til folk? Er det ikke snart heller på tide å begynne å legge til rette for at voksne mennesker i dette landet kan gjøre sine frie valg?
Alle foreldre og barn skal visst dyttes inn i den samme kverna. Vi skal alle gjøre det som politikerne synes er best for oss. På NRKs Redaksjon En kalte Anne Enger dette for ”kjærlig tvang”.

Men denne tvangen er ikke særlig kjærlig. Den er bare klam. Og ekkel.

Barndommen institusjonaliseres

Dagsavisen kan i dag "avsløre" at den rødgrønne regjeringen vil ha kontantstøtten fjernet neste år. Dette er nok et ledd i venstresidens mål om å gjøre barnehagen obligatorisk.

Barndommen tilbringes på institusjoner i mye større grad enn før. Denne trenden har vært sterk de siste 30 årene. Lengre dager i barnehagene, lengre skoledag og skolefritidsordninger. Er denne utviklingen et resultat av at barns behov blir satt i sentrum, eller bunner det i foreldrenes eget behov for mer tilsyn for sine barn?

Mye kan tyde på det siste. Kanskje bør man slutte med å lete etter vikarierende argumenter som brukes til å rettferdiggjøre sine egne behov av typen "jammen, barnet vårt synes at det er så kjedelig hjemme". Da er det bedre å være dønn ærlig. For den økende institusjonaliseringen av barndommen er slett ikke så udelt positiv som mange hevder. Barnehagebarn er mer stresset enn andre barn. De er mer plaget av støy. De er sykere. Osv. Selv om det sikkert kan være tøft å gjøre en slik innrømmelse. Også våre politikere burde våge en slik innrømmelse, men den synes å sitte svært langt inne.

For utviklingen i retning mer institusjonalisering er politisk initiert i kraft av en systematisk og kraftig økonomisk favorisering av familier der begge foreldrene arbeider ute. Er det bra for barna at de tilbringer mer og mer av sin tid i institusjon? Er det bra for samfunnet? Er endestasjonen at barnehagen skal være obligatorisk, slik sterke krefter i Ap nå tar til orde for?

Den massive barnehageutbyggingen er, etter min vurdering, vår tids store politiske reform. Det synes å være lagt et løp med mål om at alle barn, ved hjelp av frivillig tvang, skal inn i barnehagene fra de er ett år. Helst 40 til 50 timer hver eneste uke. De foreldrene som ikke ønsker denne omsorgen for sine barn, blir straffet knallhardt økonomisk.

Behovet for opposisjon mot dette tvangssystemet er markant. Her burde alle borgerlige partier virkelig stå opp for både liberale og konservative verdier som valgfrihet og privat familiesfære. KrF gikk, prisverdig nok, i bresjen for kontantstøtte som et lite bidrag i å rette opp den systematiske diskrimieringen som hjemmearbeidende utsettes for. Men kontantstøtten er altfor puslete. Den bør økes massivt.

Eller enda bedre: Alle kontantytelser til familiene i form av barnehagesubsidier, kontantstøtte og barnetrygd bør slås sammen og deles likt til foreldrene, slik FrP har foreslått. Så får det bli opptil foreldrene om man ønsker å bruke pengene på barnehageplass, dagmamma eller på å ta den daglige omsorgen selv.

Da snakker vi valgfrihet!

Hvem lekker?

Jens Stoltenberg nekter å ta ansvaret for at den regjeringen han leder, gikk inn for hijab i politiet. I stedet prøver han tåkeleggingstaktikk og roing. Er det ikke snart på tide å ta et lederansvar? Og: Hvem i all verden er det som lekker hemmelige regjeringsnotater til VG?

Igjen markerer VG seg som Norges beste nyhetsavis. Gjennom god journalistikk avslørte avisen 4. mars at både satsminister Jens Stoltenberg, justisminister Knut Storberget og resten av regjeringen allerede i januar konkluderte med å si ja til hijab i politiet. Etter hvert som saken møtte offentligheten og det ble tydeligere og tydeligere at motstanden mot dette var meget stor, startet man diverse pinlige retrettøvelser.

Jens Stoltenberg trakk seg helt ut av offentligheten i denne saken, og lot Knut Storberget ta all skyld. Ei heller noen andre i regjeringen kom Storberget til unnsetning. Han ble stående igjen mutters alene for å forsvare noe som ikke kunne forsvares. 20. februar kom han ned fra sin vinterferie i et famøst forsøk på å legge saken død via en meget merkverdig pressekonferanse. På direkte spørsmål om han hadde konkludert i saken den 4. februar, svarte Storberget:
- Nei. Nei.

Er de opplysningene som VG har fått fra et internt regjeringsnotat korrekte, så framførte justisministeren her en blank løgn som, i likhet med den forrige statsråden som løy – Manuala Ramin Osmundsen, bør få den følgen at Storberget får sparken. Samtidig er det pinlig at en statsminister så til de grader bedriver et tåkeleggingsspill som alle andre ser er fullstendig meningsløst. Hvorfor ikke bare si det som det? Nemlig at regjeringen var for hijab, men ombestemte seg da man så den sterke motstanden forslaget møtte.

Jeg er forundret over hvorfor regjeringen ikke kan stå på det man er for, men i stedet snur kappen etter vinden i sak etter sak. Fra regjeringshold blir ofte FrP beskyldt for å bedrive rendyrket populisme, men selv tør man altså ikke stå oppreist og kjempe for de sakene man tror på. Dette er fryktelig feigt og viser en regjering som driver rundt uten å innta det lederskapet en regjering bør innta. Her har Jens Stoltenberg et opplagt hovedansvar, et ansvar som han altså ikke tar.

I tillegg er det grunn til å stille spørsmål om hvem som lekker topp hemmelige regjeringsnotater til VG. Slik notater er det kun statsrådene og noen få departementstopper som har tilgang til. Er det noen i regjeringens maktsenter som har en egeninteresse av å svekke både Storberget og Stoltenberg mest mulig? Lekker noen bevisst for å styrke sin egen posisjon slik at man står klar den dagen Stoltenberg og Storberget er borte?

Jeg stiller i alle fall spørsmålet. Så får hver og en leser selv tenke sitt.

Ryker Inga Marte Thorkildsen ut?

Ja, er svaret i følge den Vestfold-prognosen jeg har laget for Kommentar.no i dag.

Månedsanlayse for februar: Venstre på gang

Jeg brukte forrige helg på å utarbeide min månedlige Minerva-analyse av de politiske meningsmålingene. Resultatet av arbeidet kan du lese her. Valgte her å fokusere på at Venstre ligger rundt seks prosent nå.

Holder det helt inn, er det bare et blaff eller vil partiet vokse videre?

Østfold-prognose

For et par uker siden var jeg i Askim for første gang i mitt liv for å avtale et valgsamarbeid med Indre Østfold-avisen Smaalenene. Vi ble enige om at de skal kjøre mine valgprognoser en gang i måneden fram til august hvor vi øker frekvensen til hver uke fram mot valget den 14. september. Den første Østfold-prognosen trykket de på søndag, du kan lese deres vinkling her.

På nettstedet www.kommentar.no har jeg utdypet tallene. Disse blir presentert i dag.

Østfold kan bikke i begge retninger og mandatutfallet kan bli alt fra 5-4 i rødgrønn favør til 6-3 i borgerlig.

Østfold

Denne valganalytikeren jobber nå med en valgprognose for Østfold. I dette fylket er Ap og FrP svært dominerende.

Hvorfor tror du at det er slik?

Trenger vi KrF?

KrFs partileder Dagfinn Høybråten har nylig skrevet bok. En interessant bok. En bok som forteller at vi trenger KrF i vår partiflora. Men hva slags KrF trenger vi?

Jeg har sans for politikere som skriver bøker mens de har sitt politiske virke og ikke bare memoarer etter at den politiske karrieren er over. Derfor var det med en viss forventning jeg åpnet Høybråtens bok. Selv om det skriftelige nivået var noe varierende, ble jeg likevel ikke skuffet. For her var det mye interessant å lese. Et av de mest interessante kapitlene har tittelen ”kristendemokrati på norsk”. Her gir KrFs partileder en god forklaring på hvorfor partiet foretrekker regjeringssamarbeid med Høyre:

”Personlig har jeg alltid stått Ap nær i velferdspolitikken og viktige deler av den økonomiske politikken. Når vi historisk sett har samarbeidet i regjering med sentrumspartiene og Høyre, har det vært fordi vi der har funnet best støtte for viktigste verdisaker”.

Sitatet illustrerer nemlig det som har vært en rød tråd helt siden partiet ble dannet i 1933 – at økonomi i grunn ikke er så viktig for partiet. Derimot er det (de ikke-materielle) verdiene som utgjør partiets sjel. I disse spørsmålene opplever KrF å få det ene knyttneveslaget etter det andre midt i trynet av Ap. Som liberaliseringen av bioteknologiloven, svekkelse av kontantstøtten, opphevelse av det heterofile ekteskapets særstilling, svekkelse av friskolene samt uthulingen av den kristne forankringen i skoler og barnehager.

Enda mer spennende var det imidlertid å lese det røykelovens far skriver om lovens tilblivelse. Ikke minst passasjen hvor han beskriver hvordan han greide å vinne fram med sitt syn i et meget motvillig Høyre. Røykeloven er en deilig befrielse av en lov som illustrerer KrF på sitt beste. Den folkelige støtten til denne loven, som i starten ble utskjelt og latterliggjort, er i dag massiv både blant røykere og ikke-røykere. Flere og flere innser at helseminister Høybråten og Bondevik-regjeringen her gjorde det helt rette, og flere og flere land følger nå etter Norge.

Dette er et KrF jeg vil se mer av. For skal KrF ha en framtid og en eksistensberettigelse i vårt politiske landskap, så må KrF stå opp for det partiet er dannet på; sine kjerneverdier. Stå opp for retten til liv. Stå opp for mer valgfrihet for barnefamiliene. Stå opp for verdens fattigste. Stå opp for kristne grunnverdier og heterofile ekteskap. Stå opp for en mer restriktiv linje i alkoholpolitikken (Og nedkjemp de mest bakstreverske kreftene, ikke minst i Høyre og FrP, som tror at fri alkoflyt gir mer frihet når realiteten er den stikk motsatte).

I et mer og mer sekulært norsk samfunn, trengs etter mitt skjønn KrF mer enn noen gang nettopp for å kjempe motstrøms. For hvis ikke KrF kjemper disse viktige kampene, hvem skal da gjøre det? Spørsmålet er imidlertid om framtidens sentrale KrF-politikere, av typen Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide, vil orke å fortsette denne til dels ensomme kampen, eller om de vil pingle ut og begynne å svømme med strømmen. Gjør de det siste, så vil partiet drukne.

Hva mener du? Trengs KrF eller har partiet utspilt sin rolle?