«Hallo. Vi er to damer, Marianne Trondsen og jeg, Aud Gunleiksrud, som driver Damenes Aften på Herredshuset på Jessheim. Vi har holdt på i sju år. Her er det mye forskjellig. Nå får vi Gunhild Lærum på besøk. Vi vil at hun skal bli intervjuet – om å ha det yrket og posisjonen hun har. Kan du gjøre det?»
Denne SMS-en dumpet nylig ned hos meg. Jeg måtte tenke litt. Damenes aften? Lærum?
Intervju? Tre ting som egentlig er utenfor min komfortsone. Jeg driver mest med
politikk, politikere, analyse og slikt. Men så har man jo så forbaska godt av å
komme seg ut av den berømte sona der innimellom. Og Lærum, som jeg aldri hadde
møtt, men som jeg jo deler spalte med her i avisa, virket å være et meget
interessant «intervju-objekt». Dameaften? Vel, vel, dame blir jeg nok aldri –
men skitt au – vi lar det stå til. Så jeg sa ja. På torsdag møttes vi. Lærum og
jeg. Og 150 damer. Til samtale. Om oppvekst på Bjørkelangen. Jusstudier i Oslo.
Advokatfirma på Lillestrøm. Tunge straffesaker. Om rettsstat og rettssikkerhet.
Mennesker. Familieliv. Forfengelighet.
Og om fotball og LSK.
Det andre jeg festet meg særlig ved, var at hun sa at det handler om mennesker. Også de som begår de mest grufulle handlinger, er mennesker. Det er menneskene hun forsvarer, ikke handlingene. Fordi de har krav på et forsvar og en rettferdig rettergang. Lørenskog-moren, som nylig ble dømt for å ha drept begge sine sønner, mislyktes med å ta sitt eget liv. Hun hadde i den første fasen etter ugjerningene, kun sin advokat Lærum å snakke med. Dvs. det var ikke noe snakking de første månedene, kun sjokk og gråt. Lærum forsvarte også «Lommemannen» Erik Andersen. Han ble dømt for 66 overgrep mot unge gutter. Hun kunne fortelle at han trolig ville begått langt færre overgrep og stoppet mye tidligere hvis han hadde hatt noen å snakke med. Hvis det hadde vært et lavterskel-tilbud. Det er grunn til å gjøre seg noen refleksjoner over hvordan samfunnet vårt kan forebygge bedre. Men selv Lærum har sagt nei til å forsvare noen. Hun sa nei til Anders Behring Breivik. Sønnen truet med å flytte hvis mamma forsvarte ham.
Jeg tittet ut i salen. Og så oppmerksomme damer som lyttet. Som stilte interessante spørsmål. Som var levende til stede. Det var så godt å se, og jeg tok meg i å tenke – for en flott arena dette er! Ethvert sted på hele Romerike burde ha sin Aud Gunleiksrud og Marianne Trondsen. Som drar i gang, legger til rette og skaper innhold som gjør at folk møtes. Gjerne med noe substansielt i bunn. Det tror jeg Gunhild Lærum bidro til den kvelden.
Takk for damekvelden!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar