Februar 2020: Rødgrønn ledelse 103-66

De borgerlige knapper noe innpå, men den rødgrønne ledelsen er fortsatt solid. 

De borgerlige (i betydningen H, Frp, KrF, V) vant en overlegen seier i 2013 og fikk hele 96 mandater, mot kun 73 for de rødgrønne (i betydningen Ap, Sp, SV, MDG, R). Solberg overtok regjeringsmakten fra Stoltenberg og greide gjenskape flertallet i 2017, men med noe mindre margin: 88-81.

De borgerlige beholdt flertallet fram til sommeren 2018, men deretter skiftet det til rødgrønt på målingene, og med økende margin fram til november 2019 da de rødgrønne ledet hele 113-56. I 2020 har de borgerlige tatt litt innpå, godt hjulpet av Frexit, og forspranget er pr februar 2020 nede i 103-66. 
 

Både KrF og Ventre ligger marginalt under sperregrensen på 4 prosent. Hvis jeg jekker begge partiene over, så synker forspranget ytterligere til 97-72. Altså omtrent samme rødgrønne margin som den borgerlige valgseieren i 2013.

Rødt ligger for øyeblikket noen tideler over sperregrensen på fire prosent. Senkes de under, f eks til 3,9, så skrumper forspranget ytterligere, men ikke med mer enn et par mandater til 95-74. MDG har langt bedre margin ned til sperren for tiden, med målinger i snitt godt oppe på 5-tallet. Men skulle også de havne under, så reduseres det rødgrønne forspranget til 91-78.

Selv om både KrF og V kommer over sperren, og Rødt og MDG ramler under, så er det altså likevel rødgrønt flertall med grei margin. I øyeblikket har de to blå, Høyre og Frp, en oppslutning på 34 prosent inne (H 19 og Frp 15). Denne må nok øke til opp i mot 40 prosent totalt, hvis valget skal bli jevnt. Alternativt må  KrF og/eller Venstre overraske og karre seg opp mot 5-tallet, da kan de klare seg med mindre.

Status når vi går inn i mars 2020 og har stortingsvalget 2021 halvannet år unna, er at den rødgrønne ledelsen fortsatt er solid. Det er mange faktorer som må gå de borgerliges vei hvis et sensasjonselt gjenvalg i 2021 skal finne sted.

Arealfaktoren bør skrotes

I 2003 vedtok Stortinget dagens valgordning der 150 faste stortingsmandatene fordeles på hvert av våre valgdistrikter etter en formel der hver innbygger teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor).  I tillegg ble ordningen med utjevningsmandater utvidet fra 8 til 19. Hvert valgdistrikt får ett utjevningsmandat.

Den nye ordningen skulle rette opp en del skjevheter i det gamle systemet både av geografisk og partimessig karakter og gjøre valgsystemet mer logisk. Samtidig satte man favoriseringen av utkant i system ved å tillegg arealet en eksplisitt verdi slik at velgere i store og folkefattige valgdistrikt får en stemme som er mer verdt enn velgere i små og folkerike valgdistrikt.

Litt mer logisk
I tabellen nedenfor har jeg sammenlignet den fylkesvise mandatfordelingen 2001-05 med fordelingen slik den ble etter det nye systemet 2005-13. Tallene er ikke fullstendig sammenlignbare da den gamle ordningen hadde 157 faste mandater+8 utjevningsmandater, mens den nye har 150+19.   

Vi kan legge merke til at med den gamle ordningen kunne flere utjevningsmandater komme fra samme valgdistrikt. Som regel tilfalt disse mandatene de mest folkerike fylkene, 26 av de i alt 32 utjevningsmandatene som ble delt ut i perioden 1989-2005 tilfalt Oslo, Akershus, Rogaland og Hordaland, men antallet fra hvert fylke svingte fra periode til periode. Det nye systemet  gjorde den geografiske representasjonen mer forutsigbar.

Særlig Buskerud og Rogaland kom bedre ut med den nye ordningen, begge fikk to mandater flere i perioden 2005-13 enn i 2001-05 (hvis utjevningsmandatene regnes med). Det nye systemet førte også med seg økt representasjon fra Oslo, Akershus, Østfold, Vest-Agder, Troms og Finnmark. Derimot fikk spesielt Nordland svekket sin representasjon, men også Hordaland, Møre og Romsdal og Vestfold.

Forsterket overrepresentasjon av Finnmark
Siden mandatfordelingen bygger på antall innbyggere i valgdistriktene (i tillegg til arealet), så er det interessant å se på forholdet mellom innbyggertall og mandattall. Jeg har derfor delt innbyggertallene i fylkene i 2001 på mandatfordelingen, sammenlignet med tilsvarende tall fra 2005 og videreført beregningen også for 2009-valget. Resultatene ser du under: 
   

Finnmark, Nordland, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane kom best ut av den gamle ordningen, alle med en representasjon på rundt 20 000 innbyggere pr stortingsmandat. Overrepresentasjonen av Finnmark ble faktisk klart forsterket etter at den nye ordningen ble innført. Også Troms og Sogn og Fjordane kom litt bedre ut. Hovedbildet er likevel at proporsjonaliten ble noe bedret, slik intensjonen var. Men like fullt ser vi at de geografiske skjevhetene forble betydelige.         

Rogaland og Buskerud hadde de "dyreste" mandatene med 34 000 innbygere pr mandat. Vestfolds velgere overtok plassen som de dårligst representerte i landet da den nye ordningen første gang ble praktisert ved 2005-valget. I 2009 fikk Oslos velgere denne tvilsomme fornøyelsen.

Vestfolds velgere har minst verdi
Ordningen fungerer slik at mandattallene fra de 19 valgdistriktene justeres hvert 8. år i takt med befolkningsutviklingen. Den første justeringen i 2013 medførte at Oslo fikk to nye mandater. Akershus, Hordaland og Rogaland fikk hvert sitt. Mens Nordland, Hedmark, Troms, Nord-Trøndelag og Sogn og Fjordane mistet ett mandat hver.

Mandatjuseringen medførte at Finnmarks velgere kom i en ytterligere særklasse hva gjelder stemmeverdi. Oppland overtok for Sogn og Fjordane som nest mest overrepresentert. Mens Vestfold forble landets mest underrepresenterte valgdistrikt. Sett bort i fra Finnmark. så gikk svingningene nå i antall innbyggere pr mandat innenfor intervallet 26 000 til 34 000. 2017-valget ble avholdt etter samme fordeling som i 2013. Befolkningsutviklingen medførte at Akershus inntok "førsteplassen" som mest underrepresentert, tett etterfulgt av Oslo og Vestfold.

Akershus +2, Oslo +1 og Møre og Romsdal, Buskerud og Oppland -1 i 2021
Ved stortingsvlget neste år, så skal det på nytt gjøres mandatjusteringer. Etter mine beregninger blir disse mindre enn hva som var tilfelle i 2013. Akershus ser ut til å kunne plusse på med to mandater, mens Oslo får ett mandat til. Buskerud, Møre og Romsdal og Oppland ligger an til å miste hvert sitt mandat.

Dette betyr at neste år vil Vestfolds velgere nok ha en stemme som er minst verdt i landet, etterfulgt av Oslo. Rogaland og Møre og Romsdal følger tett bak, sistnevnte er en nykommer i dette selskapet. Finnmarks velgere fortsetter støtt og stadig å være på desidert topplass hva gjelder stemmeverdi. Nord-Trøndelags og Nordlands velgere vil følge nærmest. 

Ny valgordning, nye valgdistrikt?
Valglovutvalget legger i mai fram forslag til ny valgordning. Ett av spenningsmomentene er hva som foreslås gjort med valgdistriktene. Skal dagens system med 19 beholdes eller skal man legge den nye fylkesstrukturen til grunn og redusere antallet til 11? Evt. finne en løsning et sted i mellom; f eks dele Viken og Troms og Finnmark i to? Og ikke minst; hva er det mulig å enes om politisk på Stortinget når dette skal behandles?

Ett annet viktig moment er hva man har tenkt å gjøre med arealfaktoren på 1,8 poeng. Skal denne videreføres slik at de geografiske skjevhetene består, skal man legge kun innbyggertallet til grunn eller noe i mellom som f. eks å redusere faktoren (eksempelvis til 1,4).

I tabellen nedenfor har jeg sett på hvordan mandatene ville vært fordelt på dagens 19 valgdistrikt hvis man kun la innbyggertallet til grunn. Både Oslo, Akershus, Hordaland, Rogaland, Buskerud og Vestfold ville ha økt sitt antall. Mens Nordland, Hedmark, Troms, Nord-Trøndelag, Finnmark og Sogn og Fjordane ville fått færre mandater.           

Fjern arealfaktoren
Til syvende og sist handler den geografiske fordelingen om hvilke argumenter og prinsipielle begrunnelser man bør tillegge mest vekt. Geografisk representasjon har lenge vært et viktig moment i det norske valgsystemet. Men finnes det i dag en god, prinsipiell begrunnelse for at en velger i Vestfold eller Rogaland skal ha en stemme som er vesentlig mindre verdt enn en velger i Nord-Trøndelag eller Finnmark? Etter mitt skjønn nei. I dagens moderne kommunikasjonssamfunn har velgerne omtrent samme påvirkningsmulighet, så fysisk avstand til hovedstaden er ikke lenger et særlig godt argument og ikke er i nærheten av å trumfe det demokratiske argumentet om "en velger- en stemme - en verdi".

Mitt ønske er derfor mer proporsjonalitet der velgerne får en stemme som er ca like mye verdt, framfor et system der verdien fortsatt vektes etter hvor stort areal velgeren har rundt seg. Tiden er inne for å rette opp de geografiske skjevhetene i valgsystemet vårt.     

Tiden er inne for å skrote arealfaktoren.   
     

Frexit-effekten: Frp øker. Sp, H og MDG faller

Januar 2020 ble historisk i norsk politikk. Frp ville ikke lenger sitte i Erna Solbergs firepartiregjering. Partiet mente Venstres (2018) og KrFs (2019) inntreden i regjeringen vannet ut den blå politikken. Frp opplevde at de ga mer enn de fikk. IS-saken ble utløsende faktor, men exiten må ses i lys av det grunnleggende.
For et par uker siden mente jeg at Frps exit (Frexit) opinionsmessig ville slå positivit ut for dem selv, og kanskje også KrF, V og Ap. Mens H, Sp, MDG, S og Rødt kunne oppleve motgang. Hvordan har det gått foreløpig?

Frp øker kraftig
I skrivende stund (4. februar 2020) har vi seks målinger som er tatt opp i 2020 før Frexit og seks målinger etter. I tabelllen under har jeg beregnet et gjennomsnitt av begge de to "seksmålingsbolkene", sammenlignet dem og regnet differansen. Som ventet har Frps utgang fra regjeringen gitt partiet et løft; fem prosentpoeng i pluss er mye på så kort tid. Bakgrunnstallene viser klart økende lojalitet blant egne velgere og høyt tilsig fra Høyre. Dessuten er lekkasjene til Sp kraftig redusert. Også KrF, Ap og V kan notere noen tideler i pluss, men her er utslagene såpass små at vi bør avvente noen flere målinger for å trekke konklusjoner. 

Sp, Høyre og MDG faller
Sp har lenge kunnet framstå som nesten eneste opposisjonsalternativ i senter-periferi saker som politi-, kommune- og fylkesreform og ulv. Retorisk har de fungert som et anti-eliteparti, ikke ulikt Frp i "gamle dager" og fått mange velgere fra både Ap, H og Frp. Med Frp ute av regjering vil Sp nå kunne merke hardere kamp om «misnøyevelgerne». Partiet ligger fortsatt på pene 14 prosent, men dette er en nedgang på ca tre prosentpoeng sammenlignet med hva tallene viste før Frp gikk ut av regjering. Sp har fremdeles høy lojalitet blant egne velgere, men den er noe nedadgående. I tillegg henter partiet færre velgere fra Frp, H og Ap enn før exiten -  noe i sum forklarer nedgangen.

Høyre og Frp konkurrerer om en del av de samme velgerne, og det er tydelig at Frps bedrede appell går ut over Høyre; en del velgere går nå direkte rett fra H til Frp. I tillegg faller Høyres andel lojale velgere. Samtidig er det et lyspunkt for Høyre at de synes å ha redusert lekkasjene til Sp og Ap, dette bidrar til at Høyres netto fall er klart mindre enn Frps framgang. Et mulig etterlatt inntrykk etter Frexit er borgerlig kaos. Det er ekstra utfordrende for Høyre som har profittert mye på å være det trygge, blå styringsalternativet, dette bør kunne gi Ap en gyllen mulighet til appellere bedre til "lillavelgerne" som står mellom H og Ap. På den annen side kommer KrF og V til å dra H nærmere sentrum, noe som den samme velgergruppen kan komme til å se positivit på. Økt sentrumspreg på regjeringen kan også gi småpartiene bedre forutsetninger for å holde sperregrensen fra livet og redusere rommet for kritikk fra MDG, SV og Rødt noe. I første rekke virker det som om MDG har fått "smellen", lojalitetsandelen deres faller litt og partiet klarer ikke hente så mange velgere fra Ap og Høyre som før.     

Borgerlige +9 mandater
Hvordan slår disse opinionsbevegelsene ut på mandatfordelingen? Nedenfor har jeg regnet ut antatt mandatfordeling, gitt snittet av de seks målingene før Frexit, og sammenlignet med mandatfordelingen hvis snittet av de seks målingene etter Frexit legges til grunn: 

Frps framgang gir partiet en mandatgevinst på hele 10. Også KrF og Ap plusser på med ett mandat hver. Motpostene er Sp som mister 8 mandater og H og MDG som mister to hver. Dermed reduseres det rødgrønne forspranget fra 111-58 til 102-67. Hvis jeg jekker KrF og V opp over sperregrensen, så krymper forspranget ytterligere til 96-73. 

Fortsatt rødgrønt favorittstempel

I sum peker Frexit-effektene i retning av at Stortingsvalget 2021 ikke trenger bli den rødgrønne parademarsjen som det lenge har sett ut til. Men fortsatt er de rødgrønne klare favoritter til å overta makten neste år. Skal det bli virkelig jevnt, må altså de effektene vi har sett de siste par ukene, forsterke seg ytterligere inn mot valget.