I min samtale med valgforsker Johannes Bergh uttrykker han overraskelse over at utslaget ble så markant. Kollega Cecilie Staude spurte om bruken av sosiale medier kan ha hatt en positiv effekt.
onsdag 18. desember 2013
- Overrasket over den sterke økningen i valgdeltakelse blant unge
I min samtale med valgforsker Johannes Bergh uttrykker han overraskelse over at utslaget ble så markant. Kollega Cecilie Staude spurte om bruken av sosiale medier kan ha hatt en positiv effekt.
onsdag 4. desember 2013
Velgerne angrer ikke. Hva nå, Ap?
Snart tre måneder har gått siden stortingsvalget. Opinionsutviklingen er fortsatt preget av stort borgerlig flertall. Kan det bety at Ap vil satse på nye allianser?
I oktober ble det publisert åtte nasjonale målinger og i november ni. Siden alle byråer nå vekter mot 2013-valget, så har jeg valgt å gå tilbake til min "normale" metode og beregne et flatt månedssnitt basert på tall fra alle byråene. Men siden tre av målingene i november stammer fra samme byrå, Norstat, så er disse tre tallene slått sammen og delt på tre slik at Norstat ikke teller mer enn de andre.
96-72 borgerlig
Nedenfor har jeg sammenstilt blokksituasjonen.
Valget ga 96-72 i borgerlig mandatfavør. Mine gjennomsnittstall for oktober viser 97-71 og for november er tallet igjen 96-72. Det er altså stillstand hva gjelder blokkfordelingen. Marginen ned til de 85 mandatene som sikrer stortingsflertall, er like betryggende sett med borgerlige øyne nå som ved valget.
SV fortsetter å balansere på sperregrensen. To enkeltmålinger i oktober og fire i november hadde partiet under sperren, mens begge månedssnittene gir eksakt samme resultat som ved valget: 4,1. MDG har opplevd et visst oppsving, men har fortsatt et stykke opp til sperregrensen. KrF ligger stabilt midt på 5-tallet, på omtrent samme nivå som Venstre.
Det har vært knyttet stor spenning til Frps oppslutning. Vil den falle nå som partiet for første gang i sitt liv har havnet i regjering? Svaret på det er ja, partiet ligger nå to prosentpoeng lavere enn ved valget. Men fallet er foreløpig ikke dramatisk, og bunner Frp ut på 13-14 prosent, så vil nok mange i partiet puste lettet ut.
Frp kan oppleve noe tilsvarende, for regjeringsdeltakelse for et fløyparti er ekstremt krevende. Men stabiliseres Frp nå, og muligens også vokser litt, så kan det motsatte bli tilfellet: Nemlig at partiet, nærmest mot alle odds, klarer seg bra og blir en vinner. Til nå er det fordel Frp i sammenligningen med SV. SV ble halvert gjennom valgkampen 2005. Mens Frp holdt nivået og kom inn i regjering dobbelt så store som det SV var ved sin regjeringsinngang.
Ap inngår nye allianser?
Et spørsmål som melder seg når man ser på dette stabile borgerlige flertallet er hvordan Ap skal komme tilbake i maktposisjon? Partiet har et matte-problem: Det er fire partier på borgerlig side og bare tre på rødgrønn. Og med et SV som dupper rundt sperregrensen og et Sp som har nok med å holde seg på 5-tallet, så holder det ikke at Ap kommer tilbake på sitt 2009-nivå: 35 prosent. Skulle hverken Sp eller SV få mer fart i sakene enn i dag, så betyr det at Ap antagelig må opp i mot de ekstremnivåene vi så i kjølvannet av 22. juli: 38-40 prosent for å ha reelt håp om å vinne tilbake flertallet. 35 prosent er klart innenfor rekkevidde, men noe særlig mer tror jeg blir vanskelig.
Dette betyr at partiet trolig må se seg om etter nye alliansepartnere. MDG kan være en mulig løsning, men all den tid partiet holder fram blokkuavhengighet og miljøkamp mot Ap som en del av sitt livsgrunnlag, så er en slik allianse neppe særlig enkel å få i stand. Det gjenstår også å se om MDG kan klare å bryte gjennom sperregrensen.
KrF og Venstre
Et sikrere stikk er derfor å forsøke og få til noe med KrF eller Venstre fram mot valget i 2017. Så lenge disse to sentrumspartiene utgjør det parlamentariske grunnlaget for den blå regjeringen, og samarbeider tett med den, så er et slikt sidebytte umulig. Men det kan skje ting i løpet av regjeringsperioden som gjør at samarbeidet settes på store prøver, og i ytterste konsekvens brytes. Ap har derfor en åpenbar egeninteresse av å forsøke å slå kiler inn i det borgerlige samarbeidet. Og den beste måten partiet kan gjøre det på, er sannsynligvis å synliggjøre for KrF og Venstre at de politisk sett har mer å hente hos dem enn hos Høyre og Frp.
Det synes litt lettere, sett med Ap-øyne, å prøve seg på KrF enn på Venstre. For KrF virker, i alle fall utenfra sett, å være noe mer i tvil mht. det borgerlige regjeringsprosjektet enn det Venstre er. Vi bør likevel huske på at Venstres stortingsgruppe har fått et sterkere innslag av "distrikts-Venstre" enn det den forrige "gruppen" deres hadde (som utelukkende bestod av en representant fra Oslo og en fra Akershus), noe som kan gi grobunn for at Ap-flørting også med Venstre ikke nødvendigvis vil falle på stengrunn.
I oktober ble det publisert åtte nasjonale målinger og i november ni. Siden alle byråer nå vekter mot 2013-valget, så har jeg valgt å gå tilbake til min "normale" metode og beregne et flatt månedssnitt basert på tall fra alle byråene. Men siden tre av målingene i november stammer fra samme byrå, Norstat, så er disse tre tallene slått sammen og delt på tre slik at Norstat ikke teller mer enn de andre.
96-72 borgerlig
Nedenfor har jeg sammenstilt blokksituasjonen.
Ap og Høyre øker
I tabellen nedenfor er blokktallene brutt ned på partinivå. Landets to klart største partier, Ap og Høyre, har begge styrket sin stilling siden valget. Ap er opp 1,5 pp, mens Høyre har plusset på 1,2 pp.
Det har vært knyttet stor spenning til Frps oppslutning. Vil den falle nå som partiet for første gang i sitt liv har havnet i regjering? Svaret på det er ja, partiet ligger nå to prosentpoeng lavere enn ved valget. Men fallet er foreløpig ikke dramatisk, og bunner Frp ut på 13-14 prosent, så vil nok mange i partiet puste lettet ut.
Frp vs SV
De nærmeste månedene blir her høyinteressante. Skulle partiet falle ytterligere, kanskje ned mot 10 prosent, og endog under, så kan det fort bli ødeleggende for partiets mulighet for å bli en suksess i regjering. SV fikk raskt et taperstempel i den rødgrønne regjeringen, et stempel de aldri ble kvitt og som de dermed slet med i samfulle åtte regjeringsår.
Frp kan oppleve noe tilsvarende, for regjeringsdeltakelse for et fløyparti er ekstremt krevende. Men stabiliseres Frp nå, og muligens også vokser litt, så kan det motsatte bli tilfellet: Nemlig at partiet, nærmest mot alle odds, klarer seg bra og blir en vinner. Til nå er det fordel Frp i sammenligningen med SV. SV ble halvert gjennom valgkampen 2005. Mens Frp holdt nivået og kom inn i regjering dobbelt så store som det SV var ved sin regjeringsinngang.
Ap inngår nye allianser?
Et spørsmål som melder seg når man ser på dette stabile borgerlige flertallet er hvordan Ap skal komme tilbake i maktposisjon? Partiet har et matte-problem: Det er fire partier på borgerlig side og bare tre på rødgrønn. Og med et SV som dupper rundt sperregrensen og et Sp som har nok med å holde seg på 5-tallet, så holder det ikke at Ap kommer tilbake på sitt 2009-nivå: 35 prosent. Skulle hverken Sp eller SV få mer fart i sakene enn i dag, så betyr det at Ap antagelig må opp i mot de ekstremnivåene vi så i kjølvannet av 22. juli: 38-40 prosent for å ha reelt håp om å vinne tilbake flertallet. 35 prosent er klart innenfor rekkevidde, men noe særlig mer tror jeg blir vanskelig.
Dette betyr at partiet trolig må se seg om etter nye alliansepartnere. MDG kan være en mulig løsning, men all den tid partiet holder fram blokkuavhengighet og miljøkamp mot Ap som en del av sitt livsgrunnlag, så er en slik allianse neppe særlig enkel å få i stand. Det gjenstår også å se om MDG kan klare å bryte gjennom sperregrensen.
KrF og Venstre
Et sikrere stikk er derfor å forsøke og få til noe med KrF eller Venstre fram mot valget i 2017. Så lenge disse to sentrumspartiene utgjør det parlamentariske grunnlaget for den blå regjeringen, og samarbeider tett med den, så er et slikt sidebytte umulig. Men det kan skje ting i løpet av regjeringsperioden som gjør at samarbeidet settes på store prøver, og i ytterste konsekvens brytes. Ap har derfor en åpenbar egeninteresse av å forsøke å slå kiler inn i det borgerlige samarbeidet. Og den beste måten partiet kan gjøre det på, er sannsynligvis å synliggjøre for KrF og Venstre at de politisk sett har mer å hente hos dem enn hos Høyre og Frp.
Veien til makt går for tiden gjennom KrF og Venstre. Har Ap forstått det?
mandag 25. november 2013
Bård Vegar jevnet ut Malin
Malin og Bård Vegar inngikk en pakt. Bård Vegar brøt pakten. Han havnet på Stortinget, hun havnet utenfor.
«Pakten» gikk ut på at SVs toppkandidat Bård Vegar Solhjell
skulle ta et direkte distriktsmandat i Akershus ved høstens valg, slik han
gjorde ved forrige valg. Mens KrF-topp Malin Stensønes skulle ta
utjevningsmandatet i fylket, slik Knut Arild Hareide gjorde for partiet i 2009.
Slik gikk det ikke. Der Knut Arild hadde stang inn, hadde Malin stang ut.
Lysklætt-rekorden
KrF gjorde det litt bedre i Akershus i år enn sist: 3,2 prosent og drøyt 10 000 stemmer nå, mot 3,1 prosent og drøyt 9 000 stemmer forrige gang. Men i motsetning til 2009, fikk SV denne gang for få stemmer i Akershus til å ta ett av de i alt 16 direktemandatene i kretsen. Det førte til at det 17. og siste mandatet, utjevningsmandatet, i praksis ble en ren duell mellom Bård Vegar og Malin. En duell som Malin tapte. Et fortjent tap sett på bakgrunn av at SV fikk 1 000 stemmer mer enn KrF i Akershus.
Men ser man på de i alt 19 personene som ble valgt inn som utjevningsmandat (ett fra hvert av våre fylker) i høst, så har Malin langt flere stemmer bak seg enn mange av de som kom inn på Stortinget fra andre fylker. Hennes partikolleger Geir Bekkevold i Telemark og Anders Tyvand i Vestfold kom begge inn med under 7 000 stemmer. Og Kirsti Bergstø (SV) i Finnmark havnet på Tinget med under2 000 stemmer bak seg. «Rekorden» innehar Venstres Vera Lysklætt (bildet) da hun i 2005 kom inn med skarve 826 stemmer i ryggen.
Utjevningsordningen kan synes å slå tilfeldig ut, men er basert på en matematisk logikk som gir en viss mening. Ønsket om å redusere skjevheter ligger til grunn for at vi har denne ordningen i vårt valgsystem. Nærmere bestemt skal ordningen bedre samsvaret mellom velgernes stemmegivning og sammensetningen av Stortinget. I praksis får små partier de fleste utjevningsmandatene. Det henger sammen med at småpartiene ofte kommer dårlig ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene og dermed «jevnes ut» ved at de får mange av de 19 utjevningsmandatene.
Sperregrensen
Sperregrensen er fire prosent, noe som betyr at et parti må over fire prosent på landsbasis for å kunne være med i kampen om disse 19 mandatene. Det var helt på nippet at det holdt for SV i år, partiet karet seg så vidt over med sine 4,09 prosent. Hadde partiet fått 2 600 færre stemmer, ville partiet vært under og Bård Vegar Solhjell hadde være ute av rikspolitikken.
For å bestemme hvordan de 19 utjevningsmandatene fordeles, ser man på hvordan de 150 første distriktsmandatene faktisk ble fordelt ved valget og sammenligner med hvordan de hadde blitt fordelt hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater. Differansene mellom hva partiene ville fått og hva de faktisk fikk, utgjør fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. I år vant KrF fem distriktsmandater. Partiet skulle, ut ifra stemmetallet, hatt ti hvis landet var en krets med 169 mandater. Ergo ble KrF tildelt fem utjevningsmandater (10-5=5). SV fikk to distriktsmandater. Partiet skulle hatt sju, noe som ga dem fem utjevningsmandater. Osv.
Blokkert
For å finne hvilke personer som tildeles utjevningsmandatene, ser man på andel «ubrukte stemmer» i hvert fylke. Høyeste andel stemmer som ikke førte til distriktsmandat, hadde i år Venstres Iselin Nybø i Rogaland. Hun ble derfor tildelt utjevningsmandat nr. 1. Nest høyeste ubrukte andel hadde Bård Vegar Solhjell som ble tildelt utjevningsmandat nr. 2. Siden hvert fylke kun har ett utjevningsmandat, ble Malin Stensønes sin mulighet dermed blokkert.
«Pakten» gikk ut på at SVs toppkandidat Bård Vegar Solhjell
skulle ta et direkte distriktsmandat i Akershus ved høstens valg, slik han
gjorde ved forrige valg. Mens KrF-topp Malin Stensønes skulle ta
utjevningsmandatet i fylket, slik Knut Arild Hareide gjorde for partiet i 2009.
Slik gikk det ikke. Der Knut Arild hadde stang inn, hadde Malin stang ut.Lysklætt-rekorden
KrF gjorde det litt bedre i Akershus i år enn sist: 3,2 prosent og drøyt 10 000 stemmer nå, mot 3,1 prosent og drøyt 9 000 stemmer forrige gang. Men i motsetning til 2009, fikk SV denne gang for få stemmer i Akershus til å ta ett av de i alt 16 direktemandatene i kretsen. Det førte til at det 17. og siste mandatet, utjevningsmandatet, i praksis ble en ren duell mellom Bård Vegar og Malin. En duell som Malin tapte. Et fortjent tap sett på bakgrunn av at SV fikk 1 000 stemmer mer enn KrF i Akershus.
 |
Men ser man på de i alt 19 personene som ble valgt inn som utjevningsmandat (ett fra hvert av våre fylker) i høst, så har Malin langt flere stemmer bak seg enn mange av de som kom inn på Stortinget fra andre fylker. Hennes partikolleger Geir Bekkevold i Telemark og Anders Tyvand i Vestfold kom begge inn med under 7 000 stemmer. Og Kirsti Bergstø (SV) i Finnmark havnet på Tinget med under2 000 stemmer bak seg. «Rekorden» innehar Venstres Vera Lysklætt (bildet) da hun i 2005 kom inn med skarve 826 stemmer i ryggen.
Utjevningsordningen kan synes å slå tilfeldig ut, men er basert på en matematisk logikk som gir en viss mening. Ønsket om å redusere skjevheter ligger til grunn for at vi har denne ordningen i vårt valgsystem. Nærmere bestemt skal ordningen bedre samsvaret mellom velgernes stemmegivning og sammensetningen av Stortinget. I praksis får små partier de fleste utjevningsmandatene. Det henger sammen med at småpartiene ofte kommer dårlig ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene og dermed «jevnes ut» ved at de får mange av de 19 utjevningsmandatene.
Sperregrensen
Sperregrensen er fire prosent, noe som betyr at et parti må over fire prosent på landsbasis for å kunne være med i kampen om disse 19 mandatene. Det var helt på nippet at det holdt for SV i år, partiet karet seg så vidt over med sine 4,09 prosent. Hadde partiet fått 2 600 færre stemmer, ville partiet vært under og Bård Vegar Solhjell hadde være ute av rikspolitikken.
For å bestemme hvordan de 19 utjevningsmandatene fordeles, ser man på hvordan de 150 første distriktsmandatene faktisk ble fordelt ved valget og sammenligner med hvordan de hadde blitt fordelt hvis hele landet var en valgkrets med 169 mandater. Differansene mellom hva partiene ville fått og hva de faktisk fikk, utgjør fordelingen av de 19 utjevningsmandatene. I år vant KrF fem distriktsmandater. Partiet skulle, ut ifra stemmetallet, hatt ti hvis landet var en krets med 169 mandater. Ergo ble KrF tildelt fem utjevningsmandater (10-5=5). SV fikk to distriktsmandater. Partiet skulle hatt sju, noe som ga dem fem utjevningsmandater. Osv.
Blokkert
For å finne hvilke personer som tildeles utjevningsmandatene, ser man på andel «ubrukte stemmer» i hvert fylke. Høyeste andel stemmer som ikke førte til distriktsmandat, hadde i år Venstres Iselin Nybø i Rogaland. Hun ble derfor tildelt utjevningsmandat nr. 1. Nest høyeste ubrukte andel hadde Bård Vegar Solhjell som ble tildelt utjevningsmandat nr. 2. Siden hvert fylke kun har ett utjevningsmandat, ble Malin Stensønes sin mulighet dermed blokkert.
Bård Vegar jevnet Malin ut av Stortinget.
Innlegget stod på trykk i Romerikes Blad 25.november 2013
Innlegget stod på trykk i Romerikes Blad 25.november 2013
søndag 20. oktober 2013
torsdag 12. september 2013
Analyse av valgresultatet 2013
Valget er over og det er tid for å vurdere hva som skjedde og hvorfor det gikk som det gikk. La oss først se på tallene:
Kilde: NRK
Hvis målestokken er forrige stortingsvalg, har årets stortingsvalg tre vinnere: Høyre, Venstre og MDG. Og fem tapere: Rødt, SV, Ap, Sp og Frp.
Høyre har gjort sitt beste valg siden 1985. Partiet har nytt godt av at de har framstått som den beste garantisten for å stable et borgerlig styringsalternativ på beina. Ønsket om noe annet enn rødgrønt styre har trumfet det meste annet for mange velgere ved dette valget, og det har særlig kommet Høyre til gode. Partiet har også lyktes med sin retoriske omlegging i å snakke mer om mennesker og mindre om milliarder. Det har gjort det lettere å stemme Høyre for de lilla velgerne som står mellom Høyre og Ap. Høyre vant valget allerede før den hektiske valgkampinnspurten siste måned, fordi de har appellert godt til velgerne i de 3 årene og 11 månedene som gikk før sluttfasen. I dag må man kjempe for velgerne sine hver dag.
Venstre feiret valget som en seier og har grunn til det. Å komme seg over sperregrensen med brukbar margin og få en stortingsgruppe av en viss størrelse, er en stor oppmuntring for et parti som bare har hatt to representanter i foregående periode. I likhet med de to andre seierherrene, Miljøpartiet De Grønne og Høyre, appellerer Venstre godt til den urbane middelklassen. Dette er velgere med høy utdanning og høy/middels inntekt, bosatt i byer og tettsteder. Velgere som det blir stadig flere av. MDG fikk sitt nasjonale gjennombrudd, selv om det ble et stykke opp til sperregrensen. Flere års god jobbing med organisasjon, paret med en miljøbris, ga omsider resultat. Jeg tror MDG nå kan ha skaffet seg en plattform som gjør at de vil bli en størrelse å regne med i mange år framover.
Det finnes lyspunkt for de fem partiene som tapte valget. Ap kan glede seg over at de fortsatt er største parti og at de nok en gang klarte å mobilisere bra i sluttfasen av valgkampen. Men resultatet er like fullt partiets nest svakeste i moderne tid. Budskapet om stø kurs holdt ikke, og det virket ikke å skremme velgerne om den blå faren. Inn mot valget 2017 må partiet utarbeide noen ideer og visjoner som kan peke ut over alt det pragmatiske som partiet står for. Noe som kan skape ny entusiasme.
SV lå, i følge meningsmålingene, an til å komme seg opp på 5-tallet. Men i stedet ble det en dramatisk kamp mot sperregrensen, noe som igjen viser partiets hovedproblem: Illojale velgere. SV var 1 600 stemmer unna fallet utfor sperregrensestupet, og må være sjeleglade for at de berget seg over og kom inn med en stortingsgruppe, i stedet for bare Heikki Holmås. Partiledelsen, med Kristin Halvorsen i spiss, har gjennom åtte i regjering og med åpne øyne, kjørt SV-skuta så nær bunnen som det er mulig å komme. Med seks dårlige valg på rad bak seg, vil partiet nå ha svært godt av å rendyrke egen profil og bygge seg opp fra opposisjon. Konkurransen med MDG og Rasmus Hansson, om miljøvelgerne, blir interessant i den perioden som ligger foran oss.
Den andre regjeringskollegaen, Sp, klarte seg noe bedre enn SV fordi deres grunnfjell er større. Men resultatet er partiets dårligste i historien. Velgerstrukturene går i mot partiet og hvordan Sp orienterer seg framover, blir et nøkkelspørsmål. De som ønsker fortsatt samarbeid mot venstre står mot de som ønsker at partiet skal trekkes mer i retning sentrum/høyre. Trolig kommer Navarsete til å trekke seg i løpet av kommende stortingsperiode, og om etterfølgeren blir Marit Arnstad eller Ola Borten Moe vil bli spennende. Det taler til Arnstads fordel at hun sitter på Tinget.
Siv Jensen var euforisk på valgnatten. Euforien bør ses i lys av to ting: Frp fryktet at dette ville gå mye verre. Og hun og partiet er nå på vei inn i regjering, noe som er hennes livsprosjekt. Men nøkternt sett er valgresultatet en bekreftelse på at tiden er skrudd tilbake til perioden 1997-2001 da Frp lå på omtrent disse opinionsnivåene. Gullalderen 2005-2009 da Frp så ut til å kunne ta posisjonen som det klart største partiet på borgerlig side, er borte. Denne realitetssjekken er det avgjørende at partiets folk innser i de viktige regjeringsforhandlingene som de nå går inn i. Det er store forventninger blant partiets velgere om hva man kan få til, forventninger som ikke en lillebror kan innfri. For ikke å "gå på en SV", så må partiets seire dyrkes og man må klare å vise utad at det faktisk utgjør en forskjell at Frp er i regjering. Å samtidig vinne gehør for at kompromisser og tap er nødvendig for å få til noe i koalisjon, er en krevende oppgave, en oppgave som det blir uhyre interessant å se hvordan partiet mestrer.
Rødt? Nok en gang gikk det skeis. SVs åtte år i regjering har skapt et venstreopposisjonelt tomrom. Når Rødt heller ikke denne gang lyktes med å utnytte dette tomrommet, er det veldig vanskelig å se hvordan de skal få det til. Deres historiske sjanse virker å være kastet bort.
Hva med KrF? Valget ble hverken eller. Mange i partiet er sikkert ok fornøyd med at man ikke gikk ned. Men valget i 2009 var KrF-historiens svakeste, og en reprise av dette er i grunn ikke så mye å glede seg over. Det vil nok bli i overkant krevende å være minipartner i en blå regjering, en oppgave som gjør at Hareide og co vil tenke seg om minst en gang før de evt. går løs på.
Valgdeltakelsen ble 78 prosent. Det er en framgang, og vi må tilbake til 1993 for å finne en like høy deltakelse. Jeg tror deltakelsen har steget av tre årsaker: Årets valgkamp har gitt stort rom for partienes egenmarkinger noe som har gjort at de fleste partiene har vært bra på å mobilisere "sine egne". Altså de som stemte på partiet sist. Dernest har de to styringsalternativene vært klarere nå enn de var i 2009. Det har særlig mobilisert de borgerlige velgerne. I tillegg tror jeg deltakelsen blant unge har økt. 22. juli kan ha bidratt til en politisk bevisstgjøring blant de unge av varig karakter.
Høyre har gjort sitt beste valg siden 1985. Partiet har nytt godt av at de har framstått som den beste garantisten for å stable et borgerlig styringsalternativ på beina. Ønsket om noe annet enn rødgrønt styre har trumfet det meste annet for mange velgere ved dette valget, og det har særlig kommet Høyre til gode. Partiet har også lyktes med sin retoriske omlegging i å snakke mer om mennesker og mindre om milliarder. Det har gjort det lettere å stemme Høyre for de lilla velgerne som står mellom Høyre og Ap. Høyre vant valget allerede før den hektiske valgkampinnspurten siste måned, fordi de har appellert godt til velgerne i de 3 årene og 11 månedene som gikk før sluttfasen. I dag må man kjempe for velgerne sine hver dag.
Venstre feiret valget som en seier og har grunn til det. Å komme seg over sperregrensen med brukbar margin og få en stortingsgruppe av en viss størrelse, er en stor oppmuntring for et parti som bare har hatt to representanter i foregående periode. I likhet med de to andre seierherrene, Miljøpartiet De Grønne og Høyre, appellerer Venstre godt til den urbane middelklassen. Dette er velgere med høy utdanning og høy/middels inntekt, bosatt i byer og tettsteder. Velgere som det blir stadig flere av. MDG fikk sitt nasjonale gjennombrudd, selv om det ble et stykke opp til sperregrensen. Flere års god jobbing med organisasjon, paret med en miljøbris, ga omsider resultat. Jeg tror MDG nå kan ha skaffet seg en plattform som gjør at de vil bli en størrelse å regne med i mange år framover.
Det finnes lyspunkt for de fem partiene som tapte valget. Ap kan glede seg over at de fortsatt er største parti og at de nok en gang klarte å mobilisere bra i sluttfasen av valgkampen. Men resultatet er like fullt partiets nest svakeste i moderne tid. Budskapet om stø kurs holdt ikke, og det virket ikke å skremme velgerne om den blå faren. Inn mot valget 2017 må partiet utarbeide noen ideer og visjoner som kan peke ut over alt det pragmatiske som partiet står for. Noe som kan skape ny entusiasme.
SV lå, i følge meningsmålingene, an til å komme seg opp på 5-tallet. Men i stedet ble det en dramatisk kamp mot sperregrensen, noe som igjen viser partiets hovedproblem: Illojale velgere. SV var 1 600 stemmer unna fallet utfor sperregrensestupet, og må være sjeleglade for at de berget seg over og kom inn med en stortingsgruppe, i stedet for bare Heikki Holmås. Partiledelsen, med Kristin Halvorsen i spiss, har gjennom åtte i regjering og med åpne øyne, kjørt SV-skuta så nær bunnen som det er mulig å komme. Med seks dårlige valg på rad bak seg, vil partiet nå ha svært godt av å rendyrke egen profil og bygge seg opp fra opposisjon. Konkurransen med MDG og Rasmus Hansson, om miljøvelgerne, blir interessant i den perioden som ligger foran oss.
Den andre regjeringskollegaen, Sp, klarte seg noe bedre enn SV fordi deres grunnfjell er større. Men resultatet er partiets dårligste i historien. Velgerstrukturene går i mot partiet og hvordan Sp orienterer seg framover, blir et nøkkelspørsmål. De som ønsker fortsatt samarbeid mot venstre står mot de som ønsker at partiet skal trekkes mer i retning sentrum/høyre. Trolig kommer Navarsete til å trekke seg i løpet av kommende stortingsperiode, og om etterfølgeren blir Marit Arnstad eller Ola Borten Moe vil bli spennende. Det taler til Arnstads fordel at hun sitter på Tinget.
Siv Jensen var euforisk på valgnatten. Euforien bør ses i lys av to ting: Frp fryktet at dette ville gå mye verre. Og hun og partiet er nå på vei inn i regjering, noe som er hennes livsprosjekt. Men nøkternt sett er valgresultatet en bekreftelse på at tiden er skrudd tilbake til perioden 1997-2001 da Frp lå på omtrent disse opinionsnivåene. Gullalderen 2005-2009 da Frp så ut til å kunne ta posisjonen som det klart største partiet på borgerlig side, er borte. Denne realitetssjekken er det avgjørende at partiets folk innser i de viktige regjeringsforhandlingene som de nå går inn i. Det er store forventninger blant partiets velgere om hva man kan få til, forventninger som ikke en lillebror kan innfri. For ikke å "gå på en SV", så må partiets seire dyrkes og man må klare å vise utad at det faktisk utgjør en forskjell at Frp er i regjering. Å samtidig vinne gehør for at kompromisser og tap er nødvendig for å få til noe i koalisjon, er en krevende oppgave, en oppgave som det blir uhyre interessant å se hvordan partiet mestrer.
Rødt? Nok en gang gikk det skeis. SVs åtte år i regjering har skapt et venstreopposisjonelt tomrom. Når Rødt heller ikke denne gang lyktes med å utnytte dette tomrommet, er det veldig vanskelig å se hvordan de skal få det til. Deres historiske sjanse virker å være kastet bort.
Hva med KrF? Valget ble hverken eller. Mange i partiet er sikkert ok fornøyd med at man ikke gikk ned. Men valget i 2009 var KrF-historiens svakeste, og en reprise av dette er i grunn ikke så mye å glede seg over. Det vil nok bli i overkant krevende å være minipartner i en blå regjering, en oppgave som gjør at Hareide og co vil tenke seg om minst en gang før de evt. går løs på.
Valgdeltakelsen ble 78 prosent. Det er en framgang, og vi må tilbake til 1993 for å finne en like høy deltakelse. Jeg tror deltakelsen har steget av tre årsaker: Årets valgkamp har gitt stort rom for partienes egenmarkinger noe som har gjort at de fleste partiene har vært bra på å mobilisere "sine egne". Altså de som stemte på partiet sist. Dernest har de to styringsalternativene vært klarere nå enn de var i 2009. Det har særlig mobilisert de borgerlige velgerne. I tillegg tror jeg deltakelsen blant unge har økt. 22. juli kan ha bidratt til en politisk bevisstgjøring blant de unge av varig karakter.
mandag 9. september 2013
Stortingsvalget 2013
Da er dagen her. Valgdagen 9. september. I dag avgjøres det hvilke 169 representanter som skal styre på vegne av oss de kommende 4 årene. Og det parlamentariske grunnlaget for hva slags regjering vi får, skal legges.
I går predikerte jeg valgutfallet i prosenter og mandater, på basis av målinger, historikk og valgkampens momentum. Jeg står ved denne spådommen i dag. Her er mine tall:
Ap 30,1
H 27,8
Frp 13,9
SV 5,4
Sp 5,3
KrF 6,1
V 5,7
MDG 3,0
Andre 1,4
Mandatsimuleringen min viser 96-72 i borgerlig favør (inkl ett mandat til Rødt på rødgrønn side) + MDG 1. Altså en klar borgerlig valgseier.
Jeg har også sett på situasjonen i valgkretsene. Denne har jeg finregnet på i går kveld og i dag, og her har jeg gjort noen justeringer. Bl.a. har jeg nå Iselin Nybø (V) inne i Rogaland. Under finner du den komplette oversikten. Prediksjonene over distriktmandatene er sikrere enn over utjevningsmandatene. Og skulle du trenge en kjapp innføring i den norske valgordningen før det braker løs i kveld, så ligger den her.
Selv skal jeg tilbringe valgkvelden hos NRK på P1s Her og Nå kl 17-18. Deretter bærer det av sted til valgvake hos Geelmuyden.Kiese hvor jeg skal gi mine vurderinger i to bolker(ca 20.10 - 20.30) og etter den første valgdagsprognosen kl 21 (trolig ca 21.20). Dette streames direkte, så hvis du ennå ikke har gått lei av mine vurderinger, så kan du se dem her i kveld:
Godt valg!
I går predikerte jeg valgutfallet i prosenter og mandater, på basis av målinger, historikk og valgkampens momentum. Jeg står ved denne spådommen i dag. Her er mine tall:
Ap 30,1
H 27,8
Frp 13,9
SV 5,4
Sp 5,3
KrF 6,1
V 5,7
MDG 3,0
Andre 1,4
Mandatsimuleringen min viser 96-72 i borgerlig favør (inkl ett mandat til Rødt på rødgrønn side) + MDG 1. Altså en klar borgerlig valgseier.
Jeg har også sett på situasjonen i valgkretsene. Denne har jeg finregnet på i går kveld og i dag, og her har jeg gjort noen justeringer. Bl.a. har jeg nå Iselin Nybø (V) inne i Rogaland. Under finner du den komplette oversikten. Prediksjonene over distriktmandatene er sikrere enn over utjevningsmandatene. Og skulle du trenge en kjapp innføring i den norske valgordningen før det braker løs i kveld, så ligger den her.
Selv skal jeg tilbringe valgkvelden hos NRK på P1s Her og Nå kl 17-18. Deretter bærer det av sted til valgvake hos Geelmuyden.Kiese hvor jeg skal gi mine vurderinger i to bolker(ca 20.10 - 20.30) og etter den første valgdagsprognosen kl 21 (trolig ca 21.20). Dette streames direkte, så hvis du ennå ikke har gått lei av mine vurderinger, så kan du se dem her i kveld:
Godt valg!
torsdag 5. september 2013
19 valgkretser - dette er situasjonen
I desember 2012 og april 2013 vurderte jeg situasjonen i våre 19 valgkretser. Har det vært noen bevegelse siden den gang? La oss se (oppdaterer fylkesanalysene fortløpende).
Minner først om metoden jeg bruker: Gjennomsnitt av de siste nasjonale målingene, omregnet til fylkestall v.h.a valgstatistikk, samt en titt på de siste fylkesmålingene.
Østfold: Aps tre topper Svein Roald Hansen, Irene Johansen og Stein Erik Lauvås virker fremdeles bankers. Det samme gjelder Høyres to toppkandidater Ingjerd Schou og Bengt Wenstøb. Ulf Leirstein (Frp) er også sikker.
Da står vi igjen med de siste to distriktsmandatene. I øyeblikket ligger det an til en jevn kamp mellom Erlend Wiborg (Frp), Wenche Olsen (Ap) og Eirik Milde (H). Jeg har Wiborg og Olsen inne, og Milde såvidt ute.
Line Henriette Hjemdal (KrF) er klar favoritt til nok en gang å plukke utjevningsmandatet. Det ble 5-4 i borgerlig favør i Østfold i 2009. Det kan det godt bli igjen, men 6-3 borgerlig er også et sannsynlig scenario hvis Milde dytter ut Olsen.
Akershus: Ap ser ut til å få inn sine fem frontfigurer Anniken Hutifeldt, Sverre Myrli, Marianne Aasen, Åsmund Aukrust og Gunvor Eldegard. Høyre har Jan Tore Sanner, Sylvi Graham, Tone Trøen, Bente Mathiesen, Henrik Asheim og Nils Åge Jegstad inne. Frps ligger inne med Kari Kjos, Hans Andreas Limi og Ib Thomsen på mine tall. Det virker også å gå veien for Abid Raja (V) og Bård Vegar Solhjell (SV).
Både Malin Stensønes (KrF) og Øyvind Solum (MDG) har vært inne på enkeltmålinger i Akershus. Men jeg tror ikke noen av dem vil klare en fast plass. Stensønes bør imidlertid ha en bra sjanse på utjevningsmandatet.
Det ble 10-6 borgerlig i 2009. Akershus får ett mandat mer i år, i dag lukter valgutfallet å bli 11-6 borgerlig.
Oslo: 16 distriktsmandater ser rimelig sikre ut. Det gjelder Jens Stoltenberg, Hadia Tajik, Jonas Gahr Støre, Marianne Marthinsen og Jan Bøhler for Ap. Ine Eriksen Søreide, Nikolai Astrup, Michael Tetschner, Kristin Vinje, Mudassar Kapur og Stefan Heggelund for H. Siv Jensen og Christian Tybring Gjedde for Frp. Trine Skei Grande for V. Heikki Holmås for SV. Og Rasmus Hansson for MDG.
De to siste faste plassene ser ut til å bli et durabelig oppgjør mellom fem: Heidi Nordby Lunde (H), Ola Elvestuen (V), Marit Nybakk (Ap), Bjørnar Moxnes (Rødt) og Ingunn Gjerstad (SV). Jeg har Elvestuen og Moxnes syltynt inne nå.
Hans Olav Syversen (KrF) holder fremdeles utjevningsmandatet på mine beregninger.
9-8 i borgerlig favør sist. Oslo får to nye mandater ved dette valget. Jeg har nå 11-7 borgerlig + 1 MDG.
Hedmark: Aps topp tre Knut Storberget, Anette Trettebergstuen og Tone Merete Sønsterud er trygt inne. Det samme er Gunnar Gundersen (H) og Tor Andre Johnsen (Frp).
Kampen står om det siste distriktsmandatet. Jeg har Randi Krogstad (H) inne, men både Trygve S. Vedum (Sp) og Lasse Juliussen (Ap) er med i kampen.
Utjevningsmandatet virker å stå mellom Karin Andersen (SV) og Vedum (gitt at han ikke kaprer den faste plassen). Pt har jeg Andersen inne.
6-2 rødgrønt i 2009. Hedmark mister ett mandat. De borgerlige ser ut til å kunne redusere til 4-3.
Oppland: Rigmor Aasrud og Tore Hagebakken (Ap) er sikre. Det er også Olemic Thomessen (H).
Fire kjemper om de tre siste faste plassene: Morten Ø. Johansen (Frp), Stine Renate Håheim (Ap), Anne Wøien (Sp) og Jøran Lunde (H). Jeg har de tre første inne og Lunde ute akkurat nå.
Relativt åpent om utjevningen i fylket, men Kjetil Kjenseth (V) ligger inne nå.
5-2 rødgrønt i 2009. Nå har de borgerlige redusert til 4-3.
Buskerud: Martin Kolberg, Lise Christoffersen og Torgeir Michaelsen er trygt inne for Ap. Høyre har tre sikre i Trond Helleland, Anders Werp og Kristin Ørmen Johansen. Jørund Rytman (Frp) er også sikker.
Kampen står om det siste mandatet. Det ser ut til å bli en ren duell mellom Morten Wold (Frp) og Laila Gustavsen (Ap). Foreløpig har Wold taket på det.
Utjevningsmandatet ser også ut til å bli en duell mellom Rebekka Borsch (V) og Per Olaf Lundteingen (Sp). Borsch er inne på mine beregninger nå.
Buskerud ble 5-4 i rødgrønn i 2009. Nå har kretsen snudd til 6-3 borgerlig. (Men kan bikke tilbake til 5-4 rødgrønn hvis Gustavsen vipper ut Wold og Lundteigen slår ut Borsch).
Vestfold: Dag Terje Andersen og Sonja Mandt er greit inne for Ap. Svein Flåtten, Kårstein Eidem Løvås er bankers for Høyre. Anders Anundsen (Frp) kan også helt sikkert belage seg på fire nye år.
Kampen står om sistemandatet. Her ligger Karen Anne Kjendlie (H), Morten Stordalen (Frp) og Steinar Gullvåg (Ap) nå omtrent side om side. Har Kjendlie tynt inne.
Inga Marte Thorkildsen (SV) har et visst grep om utjevningsmandatet.
4-3 rødgrønt er nå snudd til 4-3 borgerlig.
Telemark:
Terje Aasland og Lene Vågslid er begge trygt inne for Ap. Torbjørn Røe Isaksen (H) og Bård Hoksrud (Frp) er også sikre.
Solveig Abrahamsen (H) kjemper en knallhard kamp med Christian Bjørnø (Ap) om siste mandat. Jeg har Abrahamsen marginalt inne, men dette er helt åpent.
Geir Bekkevold (KrF) har festet grepet om utjevningsmandatet.
3-3 ved forrige valg. Borgerlig ledelse 4-2 nå.
Aust-Agder: Freddy de Rutier (Ap) og Svein Harberg (H) er fortsatt sikre kort.
Ingebjørg Godskesen (Frp) ligger inne med sistemandatet. Både H, KrF og Ap har visse sjanser til å ta det, men må spurte veldig godt for å klare det.
Kjell Ingolf Ropstad er fortsatt klar utjevningsfavoritt i kretsen.
Lukter 3-1 borgerlig i kretsen, som i 2009.
Vest-Agder:
Kari Henriksen (Ap), Ingunn Foss (H), Åse Michaelsen (Frp) og Hans Grøvan (KrF) er alle trygt inne.
Det kan kanskje bli en viss spenning rundt det sistemandatet som Norunn Benestad (H) i dag har inne, hvis Ap mobiliserer massivt så har Odd Omland en liten sjansen.
Relativt åpent om utjevningsmandatet. Hans Antonsen (V) ligger nok best an, men både Omland, Alf Holmelid (SV) og Torhild Brandsdal (KrF) er med.
Borgerlig 4-2 i 2009. Nå er stillingen 5-1.
Rogaland: 10 mandater ser klare ut. Det gjelder Eirin Sund, Torstein Solberg og Hege Liadal (Ap). Bent Høie, Siri Meling, Arve Kambe og Tina Bru (H). Solveig Horne og Bente Thorsen (Frp). Samt Olaug Bollestad (KrF).
7 stykker kjemper om de 3 siste distiktsplassene: Iselin Nybø (V), Geir Toskedal (KrF), Sissel Hegdal (H), Roy Steffensen (Frp), Øystein Hansen (Ap), Hallgeir Langeland (SV) og Geir Pollestad (Sp).
Jeg har Pollestad, Toskedal og Hegdal inne nå.
Hallgeir Langeland har utjevningsmandatet på min siste beregning.
8-5 borgerlig i 2009. Rogaland får ett mandat ekstra. Nå har jeg 10-4 borgerlig.
Hordaland: 13 mandater ser trygge ut i Vestlandets mest befolkningsrike krets. Det er Per Rune Henriksen, Jette Christensen, Magne Rommetveit og Ruth Grung (Ap). Samt Erna Solberg, Øyvind Halleråker, Petter Frølich, Torill Eidsheim, Sigurd Hille (H). Geirmund Hagesæther og Helge Andre Njåstad (Frp). Pluss Terje Breivik (V) og Knut Arild Hareide (KrF) plass.
Da står vi igjen med to faste mandater. Her har jeg nå Audun Lysbakken (SV) og Kjersti Toppe (Sp) inne. Men både Ove Trellevik (H), Laila Reiertsen (Frp), Eigil Knutsen (Ap) og Tom Sverre Tomren (MDG) er oppe og snuser på mandat.
Har Trellevik (H) inne på utjevning nå, men her er det mange om beinet.
8-7 borgerlig i 2009. Hordaland får et mandat ekstra. Stillingen er nå 10-6.
Sogn og Fjordane: Ingrid Heggø (Ap), Bjørn Lødemel (H) og Liv Signe Navarsete (Sp) ser ut til å ta de tre distriksmandatene uten særlig sterk konkurranse.
Utjevningen virker fortsatt å stå mellom Sveinung Rotevatn (V) og Trude Brosvik (KrF). Holder en knapp på Rotevatn.
3-2 rødgrønt i 2009. Sogn og Fjordane mister ett mandat. Stillingen er nå uavgjort 2-2.
Møre og Romsdal: Else May Botten og Fredrik Bjørdal (Ap), Helge Orten og Elisabeth Nørve (H) samt Harald T Nesvik (Frp) ligger greit inne. Rigmor A Eide (KrF) virker også noenlunde sikker.
Så ser det ut til å bli en spennende kamp mellom fem stykker om de to siste plassene. Det gjelder Jenny Klinge (Sp), Oscar Grimstad (Frp), Arnulf Goksøyr (H), Tove Lise Torve og Pål Farstad (V). Jeg har Grimstad og Klinge såvidt inne.
Farstad (V) ligger inne på utjevningsmandatet nå. Men skulle Klinge bomme på fast plass, så kan hun ta det fra ham.
5-4 borgerlig sist. Nå er det økt til 6-3 på mine tall.
Sør-Trøndelag: Aps fire øverste Trond Giske, Eva Kristin Hansen, Jorodd Asphjell og Karianne Tung er inne med bra margin. Også Linda Helleland og Frank Jenssen (H) er bankers. Og ingen kommer til å frata Per Sandberg (Frp) plassen.
Da står vi igjen med to faste plasser. Her ser det ut til å bli en hard match mellom fire mennesker: Snorre Valen (SV), Heidi Greni (Sp), Torhild Aarbergsbotten (H) og Sivert Bjørnstad (Frp). Jeg har Valen og Aabergsbotten tynt inne.
Greni (Sp) ligger best an i kampen om utjevningsmandatet.
6-4 rødgrønt her sist. Jeg har det samme nå.
Nord-Trøndelag: Ingvild Kjerkol og Arild Stokkan Grande er fortsatt sikkert inne for Ap. Elin Agdestein er sikker for Høyre.
Marit Arnstad (Sp) ser ut til å ha brukbar kontroll på sistemandatet. Men Robert Eriksson (Frp) er ikke helt ute av det.
Har Andre Skjelstad (V) inne på utjevning.
4-2 rødgrønt i 2009. Nord-Trøndelag mister ett mandat. Rødgrønn ledelse er skrumpet til 3-2.
Nordland: Lisbeth Berg Hanssen, Eirik Sivertsen og Anna Ljunggren er inne for Ap. Odd Henriksen og Margunn Ebbesen virker sikre for Høyre. Mens Kenneth Svendsen er trygt inne for Frp.
Da står vi igjen med to kampplasser. Jeg har Jan Arild Ellingsen (Frp) og Janne Sjelmo Nordås (Sp) såvidt inne, mens Kjell Juvik (Ap) og Marius Jøsevold (SV) står og klorer påtrengende på stortingsdøra.
Skulle Jøsevold ikke lykkes, så bør han ha en bra sjanse på utjevningsmandatet.
6-4 rødgrønt ved forrige valg. Nordland mister ett mandat, og jeg har nå 5-4 rødgrønt.
Troms: Ap har to sikre inne i Troms gjennom Martin Henriksen og Tove Karoline Knutsen (Ap). Elisabeth Aspaker er bankers for Høyre og Øyvind Korsberg for Frp.
Kent Gudmundsen (H) innehar sistemandatet på mine tall, men må se litt opp for Sigmund Steinnes (Ap) som kan melde seg på hvis Ap spurter godt.
Utjevningsmandatet innehas i øyeblikket av Torgeir Fylkesnes (SV). Irene Dahl (V) har også brukbare muligheter på det.
4-3 til de rødgrønne sist. Nå er det uavgjort 3-3.
Finnmark: Helga Pedersen, Kåre Simensen (Ap) og Frank Bakke Jensen (H) er sikre.
Jan Henrik Fredriksen (Frp) holder fortsatt sistemandatet, og han har bra margin ned til Høyres Laila Davidsen og Aps Ingalill Olsen.
I likhet med Troms ser det ut til å bli et oppgjør mellom SV og V om utjevningsmandatet. Nå ligger Trine Nodt (V) inne, men Kirsti Bergstø (SV) har også bra muligheter.
3-2 rødgrønt i 2009 er nå snudd til 3-2 borgerlig.
Minner først om metoden jeg bruker: Gjennomsnitt av de siste nasjonale målingene, omregnet til fylkestall v.h.a valgstatistikk, samt en titt på de siste fylkesmålingene.
Østfold: Aps tre topper Svein Roald Hansen, Irene Johansen og Stein Erik Lauvås virker fremdeles bankers. Det samme gjelder Høyres to toppkandidater Ingjerd Schou og Bengt Wenstøb. Ulf Leirstein (Frp) er også sikker.
Da står vi igjen med de siste to distriktsmandatene. I øyeblikket ligger det an til en jevn kamp mellom Erlend Wiborg (Frp), Wenche Olsen (Ap) og Eirik Milde (H). Jeg har Wiborg og Olsen inne, og Milde såvidt ute.
Line Henriette Hjemdal (KrF) er klar favoritt til nok en gang å plukke utjevningsmandatet. Det ble 5-4 i borgerlig favør i Østfold i 2009. Det kan det godt bli igjen, men 6-3 borgerlig er også et sannsynlig scenario hvis Milde dytter ut Olsen.
Akershus: Ap ser ut til å få inn sine fem frontfigurer Anniken Hutifeldt, Sverre Myrli, Marianne Aasen, Åsmund Aukrust og Gunvor Eldegard. Høyre har Jan Tore Sanner, Sylvi Graham, Tone Trøen, Bente Mathiesen, Henrik Asheim og Nils Åge Jegstad inne. Frps ligger inne med Kari Kjos, Hans Andreas Limi og Ib Thomsen på mine tall. Det virker også å gå veien for Abid Raja (V) og Bård Vegar Solhjell (SV).
Både Malin Stensønes (KrF) og Øyvind Solum (MDG) har vært inne på enkeltmålinger i Akershus. Men jeg tror ikke noen av dem vil klare en fast plass. Stensønes bør imidlertid ha en bra sjanse på utjevningsmandatet.
Det ble 10-6 borgerlig i 2009. Akershus får ett mandat mer i år, i dag lukter valgutfallet å bli 11-6 borgerlig.
Oslo: 16 distriktsmandater ser rimelig sikre ut. Det gjelder Jens Stoltenberg, Hadia Tajik, Jonas Gahr Støre, Marianne Marthinsen og Jan Bøhler for Ap. Ine Eriksen Søreide, Nikolai Astrup, Michael Tetschner, Kristin Vinje, Mudassar Kapur og Stefan Heggelund for H. Siv Jensen og Christian Tybring Gjedde for Frp. Trine Skei Grande for V. Heikki Holmås for SV. Og Rasmus Hansson for MDG.
De to siste faste plassene ser ut til å bli et durabelig oppgjør mellom fem: Heidi Nordby Lunde (H), Ola Elvestuen (V), Marit Nybakk (Ap), Bjørnar Moxnes (Rødt) og Ingunn Gjerstad (SV). Jeg har Elvestuen og Moxnes syltynt inne nå.
Hans Olav Syversen (KrF) holder fremdeles utjevningsmandatet på mine beregninger.
9-8 i borgerlig favør sist. Oslo får to nye mandater ved dette valget. Jeg har nå 11-7 borgerlig + 1 MDG.
Hedmark: Aps topp tre Knut Storberget, Anette Trettebergstuen og Tone Merete Sønsterud er trygt inne. Det samme er Gunnar Gundersen (H) og Tor Andre Johnsen (Frp).
Kampen står om det siste distriktsmandatet. Jeg har Randi Krogstad (H) inne, men både Trygve S. Vedum (Sp) og Lasse Juliussen (Ap) er med i kampen.
Utjevningsmandatet virker å stå mellom Karin Andersen (SV) og Vedum (gitt at han ikke kaprer den faste plassen). Pt har jeg Andersen inne.
6-2 rødgrønt i 2009. Hedmark mister ett mandat. De borgerlige ser ut til å kunne redusere til 4-3.
Oppland: Rigmor Aasrud og Tore Hagebakken (Ap) er sikre. Det er også Olemic Thomessen (H).
Fire kjemper om de tre siste faste plassene: Morten Ø. Johansen (Frp), Stine Renate Håheim (Ap), Anne Wøien (Sp) og Jøran Lunde (H). Jeg har de tre første inne og Lunde ute akkurat nå.
Relativt åpent om utjevningen i fylket, men Kjetil Kjenseth (V) ligger inne nå.
5-2 rødgrønt i 2009. Nå har de borgerlige redusert til 4-3.
Buskerud: Martin Kolberg, Lise Christoffersen og Torgeir Michaelsen er trygt inne for Ap. Høyre har tre sikre i Trond Helleland, Anders Werp og Kristin Ørmen Johansen. Jørund Rytman (Frp) er også sikker.
Kampen står om det siste mandatet. Det ser ut til å bli en ren duell mellom Morten Wold (Frp) og Laila Gustavsen (Ap). Foreløpig har Wold taket på det.
Utjevningsmandatet ser også ut til å bli en duell mellom Rebekka Borsch (V) og Per Olaf Lundteingen (Sp). Borsch er inne på mine beregninger nå.
Buskerud ble 5-4 i rødgrønn i 2009. Nå har kretsen snudd til 6-3 borgerlig. (Men kan bikke tilbake til 5-4 rødgrønn hvis Gustavsen vipper ut Wold og Lundteigen slår ut Borsch).
Vestfold: Dag Terje Andersen og Sonja Mandt er greit inne for Ap. Svein Flåtten, Kårstein Eidem Løvås er bankers for Høyre. Anders Anundsen (Frp) kan også helt sikkert belage seg på fire nye år.
Kampen står om sistemandatet. Her ligger Karen Anne Kjendlie (H), Morten Stordalen (Frp) og Steinar Gullvåg (Ap) nå omtrent side om side. Har Kjendlie tynt inne.
Inga Marte Thorkildsen (SV) har et visst grep om utjevningsmandatet.
4-3 rødgrønt er nå snudd til 4-3 borgerlig.
Telemark:
Terje Aasland og Lene Vågslid er begge trygt inne for Ap. Torbjørn Røe Isaksen (H) og Bård Hoksrud (Frp) er også sikre.
Solveig Abrahamsen (H) kjemper en knallhard kamp med Christian Bjørnø (Ap) om siste mandat. Jeg har Abrahamsen marginalt inne, men dette er helt åpent.
Geir Bekkevold (KrF) har festet grepet om utjevningsmandatet.
3-3 ved forrige valg. Borgerlig ledelse 4-2 nå.
Aust-Agder: Freddy de Rutier (Ap) og Svein Harberg (H) er fortsatt sikre kort.
Ingebjørg Godskesen (Frp) ligger inne med sistemandatet. Både H, KrF og Ap har visse sjanser til å ta det, men må spurte veldig godt for å klare det.
Kjell Ingolf Ropstad er fortsatt klar utjevningsfavoritt i kretsen.
Lukter 3-1 borgerlig i kretsen, som i 2009.
Vest-Agder:
Kari Henriksen (Ap), Ingunn Foss (H), Åse Michaelsen (Frp) og Hans Grøvan (KrF) er alle trygt inne.
Det kan kanskje bli en viss spenning rundt det sistemandatet som Norunn Benestad (H) i dag har inne, hvis Ap mobiliserer massivt så har Odd Omland en liten sjansen.
Relativt åpent om utjevningsmandatet. Hans Antonsen (V) ligger nok best an, men både Omland, Alf Holmelid (SV) og Torhild Brandsdal (KrF) er med.
Borgerlig 4-2 i 2009. Nå er stillingen 5-1.
Rogaland: 10 mandater ser klare ut. Det gjelder Eirin Sund, Torstein Solberg og Hege Liadal (Ap). Bent Høie, Siri Meling, Arve Kambe og Tina Bru (H). Solveig Horne og Bente Thorsen (Frp). Samt Olaug Bollestad (KrF).
7 stykker kjemper om de 3 siste distiktsplassene: Iselin Nybø (V), Geir Toskedal (KrF), Sissel Hegdal (H), Roy Steffensen (Frp), Øystein Hansen (Ap), Hallgeir Langeland (SV) og Geir Pollestad (Sp).
Jeg har Pollestad, Toskedal og Hegdal inne nå.
Hallgeir Langeland har utjevningsmandatet på min siste beregning.
8-5 borgerlig i 2009. Rogaland får ett mandat ekstra. Nå har jeg 10-4 borgerlig.
Hordaland: 13 mandater ser trygge ut i Vestlandets mest befolkningsrike krets. Det er Per Rune Henriksen, Jette Christensen, Magne Rommetveit og Ruth Grung (Ap). Samt Erna Solberg, Øyvind Halleråker, Petter Frølich, Torill Eidsheim, Sigurd Hille (H). Geirmund Hagesæther og Helge Andre Njåstad (Frp). Pluss Terje Breivik (V) og Knut Arild Hareide (KrF) plass.
Da står vi igjen med to faste mandater. Her har jeg nå Audun Lysbakken (SV) og Kjersti Toppe (Sp) inne. Men både Ove Trellevik (H), Laila Reiertsen (Frp), Eigil Knutsen (Ap) og Tom Sverre Tomren (MDG) er oppe og snuser på mandat.
Har Trellevik (H) inne på utjevning nå, men her er det mange om beinet.
8-7 borgerlig i 2009. Hordaland får et mandat ekstra. Stillingen er nå 10-6.
Sogn og Fjordane: Ingrid Heggø (Ap), Bjørn Lødemel (H) og Liv Signe Navarsete (Sp) ser ut til å ta de tre distriksmandatene uten særlig sterk konkurranse.
Utjevningen virker fortsatt å stå mellom Sveinung Rotevatn (V) og Trude Brosvik (KrF). Holder en knapp på Rotevatn.
3-2 rødgrønt i 2009. Sogn og Fjordane mister ett mandat. Stillingen er nå uavgjort 2-2.
Møre og Romsdal: Else May Botten og Fredrik Bjørdal (Ap), Helge Orten og Elisabeth Nørve (H) samt Harald T Nesvik (Frp) ligger greit inne. Rigmor A Eide (KrF) virker også noenlunde sikker.
Så ser det ut til å bli en spennende kamp mellom fem stykker om de to siste plassene. Det gjelder Jenny Klinge (Sp), Oscar Grimstad (Frp), Arnulf Goksøyr (H), Tove Lise Torve og Pål Farstad (V). Jeg har Grimstad og Klinge såvidt inne.
Farstad (V) ligger inne på utjevningsmandatet nå. Men skulle Klinge bomme på fast plass, så kan hun ta det fra ham.
5-4 borgerlig sist. Nå er det økt til 6-3 på mine tall.
Sør-Trøndelag: Aps fire øverste Trond Giske, Eva Kristin Hansen, Jorodd Asphjell og Karianne Tung er inne med bra margin. Også Linda Helleland og Frank Jenssen (H) er bankers. Og ingen kommer til å frata Per Sandberg (Frp) plassen.
Da står vi igjen med to faste plasser. Her ser det ut til å bli en hard match mellom fire mennesker: Snorre Valen (SV), Heidi Greni (Sp), Torhild Aarbergsbotten (H) og Sivert Bjørnstad (Frp). Jeg har Valen og Aabergsbotten tynt inne.
Greni (Sp) ligger best an i kampen om utjevningsmandatet.
6-4 rødgrønt her sist. Jeg har det samme nå.
Nord-Trøndelag: Ingvild Kjerkol og Arild Stokkan Grande er fortsatt sikkert inne for Ap. Elin Agdestein er sikker for Høyre.
Marit Arnstad (Sp) ser ut til å ha brukbar kontroll på sistemandatet. Men Robert Eriksson (Frp) er ikke helt ute av det.
Har Andre Skjelstad (V) inne på utjevning.
4-2 rødgrønt i 2009. Nord-Trøndelag mister ett mandat. Rødgrønn ledelse er skrumpet til 3-2.
Nordland: Lisbeth Berg Hanssen, Eirik Sivertsen og Anna Ljunggren er inne for Ap. Odd Henriksen og Margunn Ebbesen virker sikre for Høyre. Mens Kenneth Svendsen er trygt inne for Frp.
Da står vi igjen med to kampplasser. Jeg har Jan Arild Ellingsen (Frp) og Janne Sjelmo Nordås (Sp) såvidt inne, mens Kjell Juvik (Ap) og Marius Jøsevold (SV) står og klorer påtrengende på stortingsdøra.
Skulle Jøsevold ikke lykkes, så bør han ha en bra sjanse på utjevningsmandatet.
6-4 rødgrønt ved forrige valg. Nordland mister ett mandat, og jeg har nå 5-4 rødgrønt.
Troms: Ap har to sikre inne i Troms gjennom Martin Henriksen og Tove Karoline Knutsen (Ap). Elisabeth Aspaker er bankers for Høyre og Øyvind Korsberg for Frp.
Kent Gudmundsen (H) innehar sistemandatet på mine tall, men må se litt opp for Sigmund Steinnes (Ap) som kan melde seg på hvis Ap spurter godt.
Utjevningsmandatet innehas i øyeblikket av Torgeir Fylkesnes (SV). Irene Dahl (V) har også brukbare muligheter på det.
4-3 til de rødgrønne sist. Nå er det uavgjort 3-3.
Finnmark: Helga Pedersen, Kåre Simensen (Ap) og Frank Bakke Jensen (H) er sikre.
Jan Henrik Fredriksen (Frp) holder fortsatt sistemandatet, og han har bra margin ned til Høyres Laila Davidsen og Aps Ingalill Olsen.
I likhet med Troms ser det ut til å bli et oppgjør mellom SV og V om utjevningsmandatet. Nå ligger Trine Nodt (V) inne, men Kirsti Bergstø (SV) har også bra muligheter.
3-2 rødgrønt i 2009 er nå snudd til 3-2 borgerlig.
tirsdag 3. september 2013
Tidenes blåeste skolevalg
Valgresultatene fra årets skolevalg er nå klare. Høyre har gjort sitt beste skolevalg noensinne og er landets klart største parti med over 28 % av stemmene. Frp er på nivå med 2011, men langt bak 2009-valget med 15,6 %. I sum får de to blå partiene 44 % noe som er tidenes høyeste andel. Det blåser altså en blå valgvind i år. Men det er verdt å merke seg at der Frp tidligere var den klare storebroren blant skolepartiene, er nå rollene byttet helt om; Høyre er om lag dobbelt så stort som Frp.Venstre gjør et bra skolevalg, men ikke oppsiktsvekkende, på 6,6. KrF ser ut til å gjøre tidenes svakeste skolevalg og tipper under 3 prosent. I sum får de fire borgerlige partiene 53,4 av stemmene. Skulle dette være en bra indikator på stortingvalget på mandag, noe skolevalg ofte er, så viser tallene at det går i retning av et klart borgerlig flertall.
Arbeiderpartiet gjør et valg på høyde med 2009-valget, men et godt stykke bak det gode 2011-valget (som må ses i lys av 22/7-terroren) på rundt 23. SV, som en gang i tiden var det klart største skolepartiet på venstresiden, er redusert til en mygg på 5 prosent. Det er dog i det minste ikke svakere enn i 2011. Sp gjør sitt svakeste skolevalg noensinne med 4 prosent. Samlet får de tre rødgrønne partiene 32,2 prosent. Altså 21 prosentpoeng mindre enn opposisjonspartiene.
Rødt gjør det fortsatt bedre blant skoleungdom enn i resten av befolkning med sine snaue 4 prosent. Det var knyttet stor spenning til Miljøpartiet De Grønne. Jeg trodde de kunne gjøre et brakvalg. Det gjorde de ikke. 3,7 % er riktignok bedre enn sist, men skoleelevene har ikke gitt partiet det massive løftet som de nok håpet på.
Derimot er Piratpartiet en overraskelse. Med over 4 prosent av stemmene har de åpenbart klart å fange noe av tidsånden med sitt fokus på Internett, åpenhet og delekultur. Vi kan her kanskje kanskje se kimen til noe som kan vokse seg større med årene. Piratpartiet vil definitivt ikke få 4 prosent på mandag, men med systematisk jobbing over tid og rekruttering av gode folk, så kan partiet være noe å se opp for ved kommende valg.
Det er ellers verdt å merke seg at skoleungdom stemmer ganske likt som befolkningen forøvrig. Trygghet er en verdi som verdsettes høyt også blant de unge, og god oppslutning om de to store "Trygghetspartiene" H og Ap bør ses i dette lys.
Konklusjon: Blå valgvind. Klart borgerlig flertall. Piratene liten overraskelse, MDG skuffet noe.
mandag 2. september 2013
Valgordningen
Med Stortingsvalget 2013 bare få dager unna, er trolig tiden bra inne for en smule folkeopplysning om den norske valgordningen. Her er noen hovedpunkter:
Stortingsvalg: Noen ganger kan man få et inntrykk av at vi skal ha regjeringsvalg. Men det er altså valg til Stortinget vi skal ha. Stortingsvalget innebærer at vi velgere skal velge inn de 169 representantene som skal styre på vegne av oss de kommende fire årene. I 1820 var det 77 representanter, deretter har antallet (med ett unntak: 1862) økt jevnt og trutt. Den siste økningen kom fra 165 til 169 mandater i 2005. Stortingets hovedoppgaver er å vedta lover, bevilge penger og kontrollere regjeringen.
Valgkretser: Landet er delt inn i 19 valgkretser. Hvert fylke utgjør en valgkrets. Derfor er det mer riktig å snakke om 19 valg i stedet for ett. Antallet kretser har vært stabilt helt siden 1973 da Hordaland ble slått sammen med Bergen.
150 distriktsmandater: De i alt 150 distriktsmandatene fordeles på hver valgkrets etter en formel der hver innbygger i fylket teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor). Dette gir en overrepresentasjon av arealtunge og folkefattige kretser som Finnmark og en underrepresentasjon av små og folkerike kretser som Oslo, Akershus og Vestfold. Fordelingen justeres i takt med befolkningsutviklingen hvert 8. år. I år får Oslo +2, Akershus +1, Rogaland +1 og Hordaland +1 flere mandater enn i 2005. Mens Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mister hvert sitt mandat.
Det gir i år følgende valgdistriktsfordeling: Oslo 18, Akershus 16, Hordaland 15, Rogaland 13, Sør-Trøndelag 9, Nordland 8, Møre og Romsdal 8, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 6, Vest-Agder 5, Troms 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 4, Finnmark 4, Aust-Agder 3 og Sogn og Fjordane 3.
Fordelingen justeres på nytt i 2021.
Vi har forholdstallsvalg her i landet. Det betyr at partiene tildeles stortingsmandater i hver valgkrets som står i forhold til antallet stemmer de får. Motsatsen til en slik ordning er flertallsvalg, som de f.eks har i USA og Storbrittania, der "vinneren tar alt" (bare partiet som får flest stemmer blir representert i kretsen). Vi hadde flertallsvalg på starten av 1900-tallet, men vi gikk bort fra dette og innførte forholdstallsvalg i 1921.
Distriktsmandatene fordeles på partiene etter stemmetallet i hver enkelt valgkrets etter en modifisert oddetallsmetode (St lague) med deletallsrekken 1,4, 3, 5, 7 osv. Det første delingstallet på 1,4 representerer en "sperreterskel" som gir store partier en viss overrepresentasjon og små partier underrepresentasjon.
19 utjevningsmandater
I 1989 ble en utjevningsordning med 8 utjevningsmandater innført. Antallet ble økt til 19 i 2005, ett utjevningsmandat til hver valgkrets. Ordningen ble innført for å bøte på at de små partiene kommer skjevt ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene. For å være med i kampen om disse 19 utjevningsmandatene, må et parti få fire prosent eller mer nasjonalt. En folkelig forklaring på hvordan utjevningsmandatene fordeles finner du her, og en mer teknisk her.
3 prinsipper
Oppsummert kan man si at den norske valgordningen hviler på tre hovedprinsipper:
1. Rimelig samsvar mellom stemmegivning og partienes representasjon på Stortinget.
(Forholdstall, Utjevningsmandater)
2. Styringsdyktighet. Demme opp for et fragmentert storting.
(Sperreterskel)
3. Tilgodese utkantstrøk.
(Arealfaktor)
Prinsippene står i strid med hverandre. I 2009 fikk f.eks. de borgerlige opposisjonspartiene H, Frp, KrF og V ca 50 000 stemmer mer enn regjeringspartiene Ap, SV og Sp. Likevel fikk de rødgrønne et flertall av stortingsmandatene og beholdt regjeringsmakten.
Stortingsvalg: Noen ganger kan man få et inntrykk av at vi skal ha regjeringsvalg. Men det er altså valg til Stortinget vi skal ha. Stortingsvalget innebærer at vi velgere skal velge inn de 169 representantene som skal styre på vegne av oss de kommende fire årene. I 1820 var det 77 representanter, deretter har antallet (med ett unntak: 1862) økt jevnt og trutt. Den siste økningen kom fra 165 til 169 mandater i 2005. Stortingets hovedoppgaver er å vedta lover, bevilge penger og kontrollere regjeringen.
Valgkretser: Landet er delt inn i 19 valgkretser. Hvert fylke utgjør en valgkrets. Derfor er det mer riktig å snakke om 19 valg i stedet for ett. Antallet kretser har vært stabilt helt siden 1973 da Hordaland ble slått sammen med Bergen.
150 distriktsmandater: De i alt 150 distriktsmandatene fordeles på hver valgkrets etter en formel der hver innbygger i fylket teller 1 poeng og hver kvadratkilometer teller 1,8 poeng (arealfaktor). Dette gir en overrepresentasjon av arealtunge og folkefattige kretser som Finnmark og en underrepresentasjon av små og folkerike kretser som Oslo, Akershus og Vestfold. Fordelingen justeres i takt med befolkningsutviklingen hvert 8. år. I år får Oslo +2, Akershus +1, Rogaland +1 og Hordaland +1 flere mandater enn i 2005. Mens Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mister hvert sitt mandat.
Det gir i år følgende valgdistriktsfordeling: Oslo 18, Akershus 16, Hordaland 15, Rogaland 13, Sør-Trøndelag 9, Nordland 8, Møre og Romsdal 8, Østfold 8, Buskerud 8, Oppland 6, Vestfold 6, Hedmark 6, Vest-Agder 5, Troms 5, Telemark 5, Nord-Trøndelag 4, Finnmark 4, Aust-Agder 3 og Sogn og Fjordane 3.
Fordelingen justeres på nytt i 2021.
Vi har forholdstallsvalg her i landet. Det betyr at partiene tildeles stortingsmandater i hver valgkrets som står i forhold til antallet stemmer de får. Motsatsen til en slik ordning er flertallsvalg, som de f.eks har i USA og Storbrittania, der "vinneren tar alt" (bare partiet som får flest stemmer blir representert i kretsen). Vi hadde flertallsvalg på starten av 1900-tallet, men vi gikk bort fra dette og innførte forholdstallsvalg i 1921.
Distriktsmandatene fordeles på partiene etter stemmetallet i hver enkelt valgkrets etter en modifisert oddetallsmetode (St lague) med deletallsrekken 1,4, 3, 5, 7 osv. Det første delingstallet på 1,4 representerer en "sperreterskel" som gir store partier en viss overrepresentasjon og små partier underrepresentasjon.
19 utjevningsmandater
I 1989 ble en utjevningsordning med 8 utjevningsmandater innført. Antallet ble økt til 19 i 2005, ett utjevningsmandat til hver valgkrets. Ordningen ble innført for å bøte på at de små partiene kommer skjevt ut av den første fordelingen av de 150 distriktsmandatene. For å være med i kampen om disse 19 utjevningsmandatene, må et parti få fire prosent eller mer nasjonalt. En folkelig forklaring på hvordan utjevningsmandatene fordeles finner du her, og en mer teknisk her.
3 prinsipper
Oppsummert kan man si at den norske valgordningen hviler på tre hovedprinsipper:
1. Rimelig samsvar mellom stemmegivning og partienes representasjon på Stortinget.
(Forholdstall, Utjevningsmandater)
2. Styringsdyktighet. Demme opp for et fragmentert storting.
(Sperreterskel)
3. Tilgodese utkantstrøk.
(Arealfaktor)
Prinsippene står i strid med hverandre. I 2009 fikk f.eks. de borgerlige opposisjonspartiene H, Frp, KrF og V ca 50 000 stemmer mer enn regjeringspartiene Ap, SV og Sp. Likevel fikk de rødgrønne et flertall av stortingsmandatene og beholdt regjeringsmakten.
mandag 26. august 2013
Valgforedrag
Holdt dette foredraget for elever og lærere på Jessheim videregående skole tirsdag 27. august
torsdag 1. august 2013
Bry deg
13. juni var det duket for partilederdebatt på TV2. En
opptakt til den valgkampen vi nå er midt inne i. Etter en innledende runde om
regjeringsalternativer og skatt, skulle våre fremste politikere debattere
psykisk helse. Debattleder Oddvar Stenstrøm satte sørgmodige øyne i oss seere og
sa: «Etter hjerte og kar-sykdommer, så er det psykiske lidelser som er mest
utbredt her i landet. Likevel har myndighetene klart å legge ned 1600
døgnplasser i psykisk helsevern. 13 000 står i psykisk helsekø. Er dette
ansvarlig helsepolitikk, Jens Stoltenberg? Agendaen var satt.- Det vi har gjort er å legge om slik at det er færre plasser og flere som får behandling, sa Jens.
- Jeg mener det går altfor fort, sa Erna.
- Det er viktig at kommunene får bruke tid til å bygge opp kompetansen de trenger, sa Liv Signe.
- Vi må ha en opptrappingsplan med øremerkede midler, sa Siv.
- Vi må sette de med de største behovene først, ikke de som det går an å tjene penger på, sa Audun.
- Problemet med regjeringen er at den har bygd ned alt som er av ideelle og private plasser, sa Trine.
- Vi må ha langt større ambisjoner enn de styrende har i dag, sa Knut Arild.
Og slik gikk debatten. Debatten om behandling, om behandlingsplasser og om nyansene i de ulike politiske løsningene på disse utfordringene. Eller problemene om du vil. Viktig debatt. En debatt som vi kommer til å se og høre mer til fram mot valget 9. september. Fordi helse nesten alltid er blant de sakene som det snakkes mye om før et valg, og fordi helse ser ut til å bli ekstra viktig i år. Jeg har i alle fall ikke sett så høye helsetall som flere målinger av velgernes saksprioriteringer nå viser. Det er nok ingen tilfeldighet at statsminister satte sitt aller beste kort, Jonas Gahr Støre, på helse i god tid før valget. Helseslaget må vinnes skal det være fnugg av realisme i håpet om rødgrønt gjenvalg.
Men det er noe halvveis over de psykisk helserelaterte debattene. For politikerne debatterer jo aldri de viktigste spørsmålene: Hvorfor får så mange mennesker psykiske problemer? Hva kan vi gjøre for at folk ikke havner i helsekøene? Mitt dykk ned i de partipolitiske stortingsprogrammene 2013-17 bekrefter inntrykket av en politikerstand som stort sett er enige om at tilbudet i dag ikke er godt nok, som har litt ulike løsninger på hvordan det skal bli bedre, men som ikke vil si noe om hva de, og vi, kan gjøre for å forebygge psykiske problemer. Er det ikke politikernes ansvar? Behandling er jo et politisk ansvar, men ikke forebygging?
Bry deg. De to ordene fikk tankene mine til å fare i retning av ei dame som virkelig bryr seg. Ei dame jeg ble kjent med «virtuelt», men som er høyst reell. Kristin Oudmayer heter hun. Hun har skrevet en hel bok om å bry seg. Og ikke bry seg. En mobbebok.
Hun holder inspirasjonsforedrag og leder UNICEFS prosjekt «Den ene». Essensen er at du kan være den ene. Det ene mennesket som bryr seg om et annet menneske. Et «bryderi» som gjør at det mennesket reddes fra å bli mobbet.
Å bry seg. Å kanskje være den som kan hjelpe den andre bort fra tankemønstre
som kunne ledet til psykiske lidelser, det er minst like viktig innenfor
psykisk helse. Jeg kan være den ene. Oddvar Stenstrøm kan være den ene. En partileder
kan være den ene. Tenk om vi før valget, eller aller helst; etter valget, får
denne debatten:
Psykiske lidelser er utbredt her i landet, sier Oddvar. Hva kan vi gjøre med det?
- Det vi bør gjøre er å bry oss mer, sier Jens.
- Jeg er helt enig, sier Erna.
- Det er viktig at alle blir sett, sier Liv Signe.
- Og hørt, sier Siv.
- Samt verdsatt, sier Audun.
- Vi har vært for lite opptatt av forebygging, sier Trine.
- Men nå har vi forstått at alle kan være den ene, jeg også, sier Knut Arild.
Psykiske lidelser er utbredt her i landet, sier Oddvar. Hva kan vi gjøre med det?
- Det vi bør gjøre er å bry oss mer, sier Jens.
- Jeg er helt enig, sier Erna.
- Det er viktig at alle blir sett, sier Liv Signe.
- Og hørt, sier Siv.
- Samt verdsatt, sier Audun.
- Vi har vært for lite opptatt av forebygging, sier Trine.
- Men nå har vi forstått at alle kan være den ene, jeg også, sier Knut Arild.
Kommentaren trykkes i augustutgaven 2013 av Tidsskrift for norsk psykologforening
mandag 1. juli 2013
Grønt gjennombrudd?
Miljøpartiet De
Grønne fikk et lite gjennombrudd i 2011. Partiet kan stå foran det store
gjennombruddet i år.
Det grønne partiet her til lands har vært en kuriositet. En knott av et parti som bare noen få raringer av noen velgere har stemt på. Men noe er i ferd med å skje. Valgkvelden 2011 satt jeg i NRK Østlandssendingens lokaler og måtte gni meg i øynene over noen av tallene som tikket inn. Ikke over Øyvind Sand og Aps oppslutning i Rælingen på over 50 prosent, selv om det var imponerende nok. Nei, over enkelte bydelsresultater i Oslo.
For «kuriositeten» Miljøpartiet De Grønne (MDG) fikk denne valgkvelden om lag samme oppslutning som Frp flere steder i hovedstaden. I bydeler som Sagene, Grünerløkka, Gamle Oslo og St. Hanshaugen var de jevnstore. Partiet fikk inn en representant i Oslo bystyre, og ble representert i byer som Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø. I min gamle hjemkommune, Fet, klarte partiet noe som KrF ikke klarte: Å stille liste. Og få 2 prosent av stemmene.
Et lite, grønt gjennombrudd var et faktum. For å lete etter årsaker til dette, bør vi gå tilbake til 2009. Undersøkelsen av stortingsvalget som Bernt Aardal og co gjennomførte, påviste en markant økning av velgere som oppga at miljøsaken var viktig. Miljø var blitt den nest viktigste enkeltsaken for velgerne, kun slått av skole.
Samtidig gikk «miljøpartiene» SV og Venstre tilbake. Valgforskerne klødde seg i hodet. Hvordan kunne det henge sammen? De kom fram til at det trolig skyldtes at velgerne la mer vekt på saksbredde enn enkeltsak. Altså at partiene bør ha stor troverdighet i flere saker enn en, for at mange folk skal stemme på det. Den grønne strømningen i velgermassen ga seg derfor ikke utslag i stemmegivningen. En strømning som ei heller MDG klarte å fange opp med et resultat på stusselige 0,3 prosent. Men effekten kom ved lokalvalget to år etter.
I flere land i Europa har grønne partier hatt stor suksess. I Sverige og Tyskland er de grønne også tidvis viktige maktfaktorer i den politiske styringen. En grunn til at de grønne ikke har lyktes tilsvarende her til lands, er at flere av våre etablerte partier har integrert den grønne dimensjonen i utviklingen av sin politikk. Dessuten har vi ikke hatt de virkelige store miljødebattene her til lands, som de har hatt med kjernekraft i Sverige og Tyskland. Menneskeskapte klimaendringer er imidlertid et tema som presser seg fram både globalt og nasjonalt, og i det perspektivet er det ikke så rart at det nå rører seg litt også i det norske velgerlandskapet.
En ting er å få et visst gjennombrudd ved et lokalvalg. Noe annet er det å lykkes i et nasjonalt valg. Kan MDG få valgt inn en eller flere representanter til Stortinget 2013-17? Partiets desidert beste mulighet ligger i Oslo. Her trengs trolig «kun» 3,7-3,8 prosent for å få ett mandat, og det er også her partiet står aller sterkest.
Deres nest beste mulighet er Akershus, i vårt fylke trengs det antagelig ca. 4 prosent. MDG er avhengig av å vokse ytterligere og få vind i seilene i sluttfasen inn mot valget for at det skal gå. For hvis potensielle MDG-velgere ser at mandat virker urealistisk, så vil flere kunne vurdere det slik at en stemme på partiet er bortkastet. Men kommer det målinger framover som indikerer at partiet er i nærheten og muligheten er reell, så kan det gi løftet partiet trenger for virkelig å slå igjennom.
MDGs store gjennombrudd kan komme 9. september.
Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 11. juni.
Flere målinger viser nå et MDG i klar vekst, og partiet ligger inne med mandat på lokalmålinger i Oslo.
Det grønne partiet her til lands har vært en kuriositet. En knott av et parti som bare noen få raringer av noen velgere har stemt på. Men noe er i ferd med å skje. Valgkvelden 2011 satt jeg i NRK Østlandssendingens lokaler og måtte gni meg i øynene over noen av tallene som tikket inn. Ikke over Øyvind Sand og Aps oppslutning i Rælingen på over 50 prosent, selv om det var imponerende nok. Nei, over enkelte bydelsresultater i Oslo.
For «kuriositeten» Miljøpartiet De Grønne (MDG) fikk denne valgkvelden om lag samme oppslutning som Frp flere steder i hovedstaden. I bydeler som Sagene, Grünerløkka, Gamle Oslo og St. Hanshaugen var de jevnstore. Partiet fikk inn en representant i Oslo bystyre, og ble representert i byer som Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Tromsø. I min gamle hjemkommune, Fet, klarte partiet noe som KrF ikke klarte: Å stille liste. Og få 2 prosent av stemmene.
Et lite, grønt gjennombrudd var et faktum. For å lete etter årsaker til dette, bør vi gå tilbake til 2009. Undersøkelsen av stortingsvalget som Bernt Aardal og co gjennomførte, påviste en markant økning av velgere som oppga at miljøsaken var viktig. Miljø var blitt den nest viktigste enkeltsaken for velgerne, kun slått av skole.
Samtidig gikk «miljøpartiene» SV og Venstre tilbake. Valgforskerne klødde seg i hodet. Hvordan kunne det henge sammen? De kom fram til at det trolig skyldtes at velgerne la mer vekt på saksbredde enn enkeltsak. Altså at partiene bør ha stor troverdighet i flere saker enn en, for at mange folk skal stemme på det. Den grønne strømningen i velgermassen ga seg derfor ikke utslag i stemmegivningen. En strømning som ei heller MDG klarte å fange opp med et resultat på stusselige 0,3 prosent. Men effekten kom ved lokalvalget to år etter.
I flere land i Europa har grønne partier hatt stor suksess. I Sverige og Tyskland er de grønne også tidvis viktige maktfaktorer i den politiske styringen. En grunn til at de grønne ikke har lyktes tilsvarende her til lands, er at flere av våre etablerte partier har integrert den grønne dimensjonen i utviklingen av sin politikk. Dessuten har vi ikke hatt de virkelige store miljødebattene her til lands, som de har hatt med kjernekraft i Sverige og Tyskland. Menneskeskapte klimaendringer er imidlertid et tema som presser seg fram både globalt og nasjonalt, og i det perspektivet er det ikke så rart at det nå rører seg litt også i det norske velgerlandskapet.
En ting er å få et visst gjennombrudd ved et lokalvalg. Noe annet er det å lykkes i et nasjonalt valg. Kan MDG få valgt inn en eller flere representanter til Stortinget 2013-17? Partiets desidert beste mulighet ligger i Oslo. Her trengs trolig «kun» 3,7-3,8 prosent for å få ett mandat, og det er også her partiet står aller sterkest.
Deres nest beste mulighet er Akershus, i vårt fylke trengs det antagelig ca. 4 prosent. MDG er avhengig av å vokse ytterligere og få vind i seilene i sluttfasen inn mot valget for at det skal gå. For hvis potensielle MDG-velgere ser at mandat virker urealistisk, så vil flere kunne vurdere det slik at en stemme på partiet er bortkastet. Men kommer det målinger framover som indikerer at partiet er i nærheten og muligheten er reell, så kan det gi løftet partiet trenger for virkelig å slå igjennom.
MDGs store gjennombrudd kan komme 9. september.
Kommentaren ble trykket i Romerikes Blad 11. juni.
Flere målinger viser nå et MDG i klar vekst, og partiet ligger inne med mandat på lokalmålinger i Oslo.
onsdag 26. juni 2013
Borgerlig ledelse 101 - 67
Juni er på hell, og jeg har de tallene jeg trenger for å summere opp opinionsutviklingen i årets seks første måneder. Mine gjennomsnittstall bygger på målinger utført av Infact, Respons, Gallup og Ipsos/MMI. De to første vekter råtallene opp mot valget i 2011, de to siste vekter mot 2009. Snittuviklingen framgår av tabellen under.
Høyre har vært landets største parti i hele år. Ap har nærmet seg noe, men snittallene deres er fortsatt under 30, og Ap ligger pt. 3,6 prosentpoeng bak Høyre. Frp er et mellomstort parti på rundt 14 prosent.
Vi har fire "sperregrensepartier" som ligger i sjiktet 4-5 prosent. Mens de to småpartiene Rødt og Miljøpartiet De Grønne slåss om å være størst av partiene som i dag ikke er representert på Stortinget. MDG får i juni sin høyeste snittoppslutning i år med 1,9.
Når jeg kjører mandatsimuleringer med disse snittallene som utgangspunkt, blir stortingssammensetningen seende slik ut:
Stabilitet er det begrepet som beskriver disse tallene best. Utslagene fra måned til måned er små.
For første gang har jeg MDG inne med et mandat - fra Oslo. Det kommer nå også lokalmålinger som bekrefter partiets realistiske muligheter her. Og man kan heller ikke helt utelukke at partiet kan melde seg på i kampen om et mandat i Akershus, selv om det fortsatt er et stykke fram.
Høyre og Frp har til sammen 85 mandater inne på juni-tallene, noe som er et hårfint flertall. Jeg har liten tro på at de "blåblå" kan klare det på valdagen, selv om man ikke bør utelukke det.
Blokkonstallasjonene rødgrønt vs. borgerlig er sammenstilt i grafene under.
Junitallene gir 101 borgerlige mandater, mot 67 for den den rødgrønne siden. De borgerlige har ligget inne med 100 eller flere mandater i hele år.
Den borgerlige ledelsen er altså stabilt stor, og de rødgrønne må gjøre en oppsiktsvekkende innhenting i de drøye to månedene som ligger foran oss, skal årets stortingsvalg bli jevnt.
Høyre har vært landets største parti i hele år. Ap har nærmet seg noe, men snittallene deres er fortsatt under 30, og Ap ligger pt. 3,6 prosentpoeng bak Høyre. Frp er et mellomstort parti på rundt 14 prosent.
Vi har fire "sperregrensepartier" som ligger i sjiktet 4-5 prosent. Mens de to småpartiene Rødt og Miljøpartiet De Grønne slåss om å være størst av partiene som i dag ikke er representert på Stortinget. MDG får i juni sin høyeste snittoppslutning i år med 1,9.
Når jeg kjører mandatsimuleringer med disse snittallene som utgangspunkt, blir stortingssammensetningen seende slik ut:
For første gang har jeg MDG inne med et mandat - fra Oslo. Det kommer nå også lokalmålinger som bekrefter partiets realistiske muligheter her. Og man kan heller ikke helt utelukke at partiet kan melde seg på i kampen om et mandat i Akershus, selv om det fortsatt er et stykke fram.
Høyre og Frp har til sammen 85 mandater inne på juni-tallene, noe som er et hårfint flertall. Jeg har liten tro på at de "blåblå" kan klare det på valdagen, selv om man ikke bør utelukke det.
Blokkonstallasjonene rødgrønt vs. borgerlig er sammenstilt i grafene under.
Junitallene gir 101 borgerlige mandater, mot 67 for den den rødgrønne siden. De borgerlige har ligget inne med 100 eller flere mandater i hele år.
Den borgerlige ledelsen er altså stabilt stor, og de rødgrønne må gjøre en oppsiktsvekkende innhenting i de drøye to månedene som ligger foran oss, skal årets stortingsvalg bli jevnt.
mandag 27. mai 2013
Svak rødgrønn framgang i mai
100-69 i borgerlig favør viser mine mandattall for mai. I april var stillingen 103-66, så de rødgrønne har knappet litt inn. Men fortsatt er den borgerlige ledelsen svært stor.
I grafen under ser du gjennomsnittsuviklingen på målingene i år, basert på tall fra de fire byråene Gallup, Infact, Respons og Ipsos. De borgerlige har ligget an til 100 mandater eller mer i samtlige av årets fem første måneder. 85 er tallet som gir flertall, så lite tyder foreløpig på at høstens valg blir jevnt.
Min tolkning av disse tallene januar -mai er at det er stabilitet som preger opinionsutviklingen om dagen. Det borgerlige flertall er stabilt stort. Høyre holder imponerende godt på sine velgere, og alle indikatorer peker i retning av at Erna Solberg blir Norges neste statsminister.
Skal valget bli jevnt, så tror jeg det fordres av vi ser klarere bevegelser i rødgrønn retning allerede i juni og juli. For når vi går inn i hovedvalgkampen i august, så blir det i overkant mye å ta inn for de rødgrønne hvis den borgerlige ledelsen fortsatt er på dette nivået.
I grafen under ser du gjennomsnittsuviklingen på målingene i år, basert på tall fra de fire byråene Gallup, Infact, Respons og Ipsos. De borgerlige har ligget an til 100 mandater eller mer i samtlige av årets fem første måneder. 85 er tallet som gir flertall, så lite tyder foreløpig på at høstens valg blir jevnt.
Går vi ned på partinivå, så ser vi at H og Frp begge har to færre mandater inne i mai enn i april. Ett av de blå mandatene plukkes opp av KrF, mens Ap plukker opp to og Rødt ett slik at blokkbalansen i sum endres med +3 i rødgrønn favør sammenlignet med april.
Min tolkning av disse tallene januar -mai er at det er stabilitet som preger opinionsutviklingen om dagen. Det borgerlige flertall er stabilt stort. Høyre holder imponerende godt på sine velgere, og alle indikatorer peker i retning av at Erna Solberg blir Norges neste statsminister.
Skal valget bli jevnt, så tror jeg det fordres av vi ser klarere bevegelser i rødgrønn retning allerede i juni og juli. For når vi går inn i hovedvalgkampen i august, så blir det i overkant mye å ta inn for de rødgrønne hvis den borgerlige ledelsen fortsatt er på dette nivået.
tirsdag 21. mai 2013
Partienes posisjoner. Muligheter og utfordringer
Det er under fire måneder igjen til stortingsvalget. Hvordan er ståa for partiene? Og hvilke muligheter og utfordringer har de på veien mot 9. september?
Arbeiderpartiet: Viser en svakt stigende tendens i mai, men sliter med å nå 30-tallet og har langt igjen til de 35,4 partiet oppnådde sist. Velgerlojaliteten er for lav, og for mange velgere har gått rett til Høyre. Partiet må mao. mobilisere både gjerdesitterne og "flytvelgerne". Trygghet, stø kurs og advarsler mot farene ved en blåblå regjering ser ut til å bli valgkampmelodien. Må lykkes med å trekke Høyres nyvunne velferdstroverdighet i tvil, parallelt med at "styringstillegget" som de fikk både i 2009 (i kjølvannet av finanskrisen) og i 2011 (etter 22. juli) slår inn på nytt. Har Norges beste valgkampapparat, og Norges beste TV-debattant i Jens Stoltenberg. Men det holder ikke for Jens å gå jevne runder med Erna Solberg i TV-debattene, han må vinne klart omtrent hver gang. En tilleggsutfordring er å gi regjeringskameratene SV og Sp såpass med spillerom at de også kan nærme seg sine 09-nivåer. Mye skal gå Aps vei om alle disse faktorene skal falle på plass.
Høyre: Har ekstremt høy lojalitet og sterk appell blant både tidligere hjemmesittere og blant velgere som stemte Frp og Ap sist. Partiet er fremdeles Norges største på målingene og ser fullmobilisert ut, men man kan ikke se bort i fra at partiet kan lykkes med å støvsuge det borgerlige velgermarkedet ytterligere hvis KrF, Venstre og/eller Frp skulle rakne ala Venstre i 2009 og Frp i 2011. Hovedutfordringene blir likevel å forsvare de velgerskansene man har erobret. Partiet må forberede seg på angrep fra flere kanter. Ap og de rødgrønne vil klistre partiet så mye som mulig opp til Frp. Frp vil markere avstand og egen politikk sterkere og sterkere jo mer vi nærmer oss valget, særlig hvis målingene viser at partiet sliter ytterligere. Mediene vil drive mer kritisk journalistikk jo nærmere vi kommer. Det blir interessant å se hvordan Høyre vil takle dette. Partiet beste kort ligger i at mange velgere er sugne på noe annet og nytt etter åtte år med de rødgrønne. Jeg tror det vil holde hele veien inn for partiet, men Høyres valgkamphistorikk ved stortingsvalg de senere årene er ikke særlig god - med et unntak for 2009-valget.
Fremskrittspartiet: Alt fra 10 til 20 prosent på målingene gjør at usikkerheten rundt partiets reelle nivå er stor. Selv tror jeg mest på målinger som befinner seg i nedre del av intervallet. I så fall ligger partiet an til å bortimot halvere oppslutningen sammenlignet med 09-valget. Utfordringen er den samme som for Aps del; partiet må få ned gjerdesitterne og parallelt få tilbake mange av de som har gått til Høyre hvis de skal gjøre et bra valg. Hvordan Frp på den ene side skal gjennomføre en valgkamp der man viser samarbeidsvilje med Høyre og sentrumspartiene, og på den annen side skal markere avstand og at partiet fortsatt står for noe unikt på områder som økonomi og innvandring blir en nøkkelutfordring å løse. Faren er at partiet "går på en SV" med en storebror som avlyser politikken på område etter område.
Sosialistisk Venstreparti: Har (sett med egne, og folk som er glade i SV sine, øyne) kommet seg på riktig side av sperregrensen på fire prosent. Men avstanden ned er ikke større enn at de kommende månedene fort kan bli en kamp for å holde grensen fra livet. Skulle partiet ryke under, så risikerer man å bli stående igjen med kun Heikki Holmås som eneste representant 2013-17. Signalene fra leder Audun Lysbakken har gått i retning av at man ønsker å bredde ut partiet. Altså bli et parti som framstår som noe mer enn et miljø- og skoleparti. Konkret innebærer det at partiet vil bygge mer troverdighet på helse og eldreomsorg. Jeg har vondt for å se hvordan partiet, i den pressede opinionssituasjonen og i den regjeringskoalisjonen man nå befinner seg i, skal lykkes med dette på kort sikt. Snarere bør det ligge bedre muligheter til å befeste sin posisjon som miljøparti etter Aps Ja til konsevkensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja. Venstre brukte med hell "stem taktisk på oss"-kortet ifm. valget i 2005. SV kan appellere tilsvarende til taktiske rødgrønne velgere. Men et eventuelt tilsig av Ap-velgere kan få den rødgrønne vinningen til å gå opp i spinningen. Min vurdering er at SV er det partiet som ligger farligst an av de fire "sperregrensepartiene". Grunnfjellet er for lite hvis det skulle gå filleveien i valgkampen.
Senterpartiet: Mange i partiet pustet nok lettet ut etter at det kom til en løsning i landbruksoppgjøret som bøndene sa seg bra fornøyd. Men Sps hovedutfordring ligger fast: Appellen til andre velgergrupper enn bønder og disktriktsromantikere er for lav. Velgerkonjunkturene jobber i mot Sp år for år: Det blir stadig flere velgere med høyere utdanning i sentrale strøk, velgere som partiet appellerer dårligst til. I likhet med SV ønsker Sp å framstå med mer bredde, og ikke bare være bondepartiet i norsk politikk. Bl.a. har man ambisjoner om å være Samferdselspartiet. 17 prosent av velgerne mente partiet hadde den beste samferdselspolitikken, i følge valgundersøkelsen til Bernt Aardal og co i 2009, bare knepent slått av Ap (19 prosent). Men høy troverdighet på distrikt og samferdsel var ikke nok for at velgerne gikk mann av huse for å stemme Sp i 2009, og det kommer ikke til å være nok i 2013 heller. I motsetning til SV, så bør imidlertid Sp ha et grunnfjell som er stort nok til at partiet holder sperregrensen greit fra livet. I en tid der EU-motstanden er historisk høy, så skulle man tro at potensialet for Norges klareste Nei til EU-parti burde være langt høyere enn 5-6 prosent. Partiet vil nok forsøke å dra opp EU-saken i valgkampen, trolig pakket inn i sin motstand mot EØS, men forsøkene vil neppe lykkes all den tid alle andre partier ser seg mest tjent med å la være å snakke om dette.
Kristelig Folkeparti: Oppslutningen synes å ha stabilisert seg rundt 5 prosent. Den velgermessige utfordringen ligner Senterpartiets: KrF holder ganske godt på tidligere velgere, men appellerer i forsvinnende liten grad til nye velgere. I likhet med Sp så tror jeg partiet har et grunnfjell som er stort nok til å holde partiet over sperregrensen også ved dette valget. Selv om både det nystartede De kristne og det noe eldre Kristent Samlingsparti håper å ta noen velgere fra KrFs "base", så tror jeg de ikke utgjør noen særlig trussel. Etter en noe turbulent tid, framstår nå KrF samlet utad bak sin ubestridte leder Knut Arild Hareide. Partiet risikerer å drukne i mediedramaturgien mellom Ap og Høyre og er avhengig av å komme seg ut av denne skyggen for å gjøre det bra. Familiepolitikken er og blir KrFs hovedsak når det gjelder velgertroverdighet, men også eldreomsorg er en god KrF-sak når partiet er på sitt beste.
Venstre: Har trolig lært mye av valgkampen i 2009 da det ble mye spill og garantier og lite politikk. I likhet med KrF ligger også Venstre på rundt 5 prosent på målingene. I motsetning til gamle dager, så gjør partiet nå det best i urbane strøk. Partiets beste valgkretser er Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. Det er de samme valgkretsene som øker antallet mandater pga. positiv befolkningsutvikling. Og det er de samme valgkretsene som også er Høyres beste. Slik sett bør Venstre ha en lys framtid foran seg. Mange velgere har også Venstre som sitt nr. 2 parti. Men det hjelper lite hvis det er for få som har det som nr. 1. Høyres suksess kan bli Venstres bane, en god del velgere står mellom disse to partiene. Et annet vedvarende problem for partiet er at man ikke har eierskap til noen saker. Nærmest er man på miljø, og med et SV i regjering så burde Venstre kunne styrke seg mer her. Problemet er imidlertid at man er i den samme situasjonen som SV; Venstre har (potensielle) regjeringspartnere som er lunkne til en grønnere politikk.
Rødt: Burde ha tidenes mulighet til å ta opposisjonsrommet til venstre i norsk politikk med et SV som har sittet i regjering i åtte år. Men Rødt har slett ikke klart å ta dette rommet. Så hva kan tale for at Rødt kan klare det om snaue fire måneder? Den nye lederen Bjørnar Moxnes er et positivt tilskudd. Han holder en annen klasse enn den foregående lederen. Rødts primære mulighet ligger i Oslo. Får man samme oppslutning som sist her, ca fire prosent, så tyder alt på at det vil sende Moxnes inn på Tinget siden Oslo har to mandater mer til fordeling enn sist - innslagspunktet flyttes dermed ned. Partiet sliter imidlertid med å komme seg på banen, man havner ofte på utsiden av valgkampene. Og partiet oppfattes nok for ekstremt og outrert til å bli et reelt alternativ for mange venstreorienterte velgere, det blir i stedet som regel et valg mellom Ap, SV eller sofaen for dem. Rødt kan få inn sin Moxnes, men sjansen er minst like stor for at de ikke klarer det denne gangen heller.
Miljøpartiet De Grønne: Partiet fikk et lite gjennombrudd ved valget i 2011 og kan få det store gjennombruddet i år. Den grønne bølgen ute i Europa kan skvulpe litt inn også over vårt land. Noe av årsaken til at det aldri har lyktes for et grønt parti med å etablere seg og bli en maktfaktor, skyldes at vi har manglet de virkelig store miljødebattene her i landet, slik man f.eks har hatt med kjernekraft i Sverige og Tyskland. En annen årsak har vært at de etablerte partiene, med SV og Venstre i front, har lyktes med å ta opp i seg den grønne konfliktlinjen i - noe som har gjort rommet for nykommere mindre. I likhet med Rødt, så ligger partiets primære mulighet i Oslo. Foreløpig har de hatt noen oppløftende nasjonale målinger, mens de lokale Oslo-målingene ikke har vist det samme løftet. Man er avhengig av at det kommer målinger i sluttfasen som viser at partiets muligheter er reelle, hvis ikke så kan en del potensielle MDG-velgere tenke at å stemme på partiet er bortkastet. Jeg tror vi gjør lurt i å se opp for De Grønne i år - de kan komme til å skrive historie.
Arbeiderpartiet: Viser en svakt stigende tendens i mai, men sliter med å nå 30-tallet og har langt igjen til de 35,4 partiet oppnådde sist. Velgerlojaliteten er for lav, og for mange velgere har gått rett til Høyre. Partiet må mao. mobilisere både gjerdesitterne og "flytvelgerne". Trygghet, stø kurs og advarsler mot farene ved en blåblå regjering ser ut til å bli valgkampmelodien. Må lykkes med å trekke Høyres nyvunne velferdstroverdighet i tvil, parallelt med at "styringstillegget" som de fikk både i 2009 (i kjølvannet av finanskrisen) og i 2011 (etter 22. juli) slår inn på nytt. Har Norges beste valgkampapparat, og Norges beste TV-debattant i Jens Stoltenberg. Men det holder ikke for Jens å gå jevne runder med Erna Solberg i TV-debattene, han må vinne klart omtrent hver gang. En tilleggsutfordring er å gi regjeringskameratene SV og Sp såpass med spillerom at de også kan nærme seg sine 09-nivåer. Mye skal gå Aps vei om alle disse faktorene skal falle på plass.
Høyre: Har ekstremt høy lojalitet og sterk appell blant både tidligere hjemmesittere og blant velgere som stemte Frp og Ap sist. Partiet er fremdeles Norges største på målingene og ser fullmobilisert ut, men man kan ikke se bort i fra at partiet kan lykkes med å støvsuge det borgerlige velgermarkedet ytterligere hvis KrF, Venstre og/eller Frp skulle rakne ala Venstre i 2009 og Frp i 2011. Hovedutfordringene blir likevel å forsvare de velgerskansene man har erobret. Partiet må forberede seg på angrep fra flere kanter. Ap og de rødgrønne vil klistre partiet så mye som mulig opp til Frp. Frp vil markere avstand og egen politikk sterkere og sterkere jo mer vi nærmer oss valget, særlig hvis målingene viser at partiet sliter ytterligere. Mediene vil drive mer kritisk journalistikk jo nærmere vi kommer. Det blir interessant å se hvordan Høyre vil takle dette. Partiet beste kort ligger i at mange velgere er sugne på noe annet og nytt etter åtte år med de rødgrønne. Jeg tror det vil holde hele veien inn for partiet, men Høyres valgkamphistorikk ved stortingsvalg de senere årene er ikke særlig god - med et unntak for 2009-valget.
Fremskrittspartiet: Alt fra 10 til 20 prosent på målingene gjør at usikkerheten rundt partiets reelle nivå er stor. Selv tror jeg mest på målinger som befinner seg i nedre del av intervallet. I så fall ligger partiet an til å bortimot halvere oppslutningen sammenlignet med 09-valget. Utfordringen er den samme som for Aps del; partiet må få ned gjerdesitterne og parallelt få tilbake mange av de som har gått til Høyre hvis de skal gjøre et bra valg. Hvordan Frp på den ene side skal gjennomføre en valgkamp der man viser samarbeidsvilje med Høyre og sentrumspartiene, og på den annen side skal markere avstand og at partiet fortsatt står for noe unikt på områder som økonomi og innvandring blir en nøkkelutfordring å løse. Faren er at partiet "går på en SV" med en storebror som avlyser politikken på område etter område.
Sosialistisk Venstreparti: Har (sett med egne, og folk som er glade i SV sine, øyne) kommet seg på riktig side av sperregrensen på fire prosent. Men avstanden ned er ikke større enn at de kommende månedene fort kan bli en kamp for å holde grensen fra livet. Skulle partiet ryke under, så risikerer man å bli stående igjen med kun Heikki Holmås som eneste representant 2013-17. Signalene fra leder Audun Lysbakken har gått i retning av at man ønsker å bredde ut partiet. Altså bli et parti som framstår som noe mer enn et miljø- og skoleparti. Konkret innebærer det at partiet vil bygge mer troverdighet på helse og eldreomsorg. Jeg har vondt for å se hvordan partiet, i den pressede opinionssituasjonen og i den regjeringskoalisjonen man nå befinner seg i, skal lykkes med dette på kort sikt. Snarere bør det ligge bedre muligheter til å befeste sin posisjon som miljøparti etter Aps Ja til konsevkensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja. Venstre brukte med hell "stem taktisk på oss"-kortet ifm. valget i 2005. SV kan appellere tilsvarende til taktiske rødgrønne velgere. Men et eventuelt tilsig av Ap-velgere kan få den rødgrønne vinningen til å gå opp i spinningen. Min vurdering er at SV er det partiet som ligger farligst an av de fire "sperregrensepartiene". Grunnfjellet er for lite hvis det skulle gå filleveien i valgkampen.
Senterpartiet: Mange i partiet pustet nok lettet ut etter at det kom til en løsning i landbruksoppgjøret som bøndene sa seg bra fornøyd. Men Sps hovedutfordring ligger fast: Appellen til andre velgergrupper enn bønder og disktriktsromantikere er for lav. Velgerkonjunkturene jobber i mot Sp år for år: Det blir stadig flere velgere med høyere utdanning i sentrale strøk, velgere som partiet appellerer dårligst til. I likhet med SV ønsker Sp å framstå med mer bredde, og ikke bare være bondepartiet i norsk politikk. Bl.a. har man ambisjoner om å være Samferdselspartiet. 17 prosent av velgerne mente partiet hadde den beste samferdselspolitikken, i følge valgundersøkelsen til Bernt Aardal og co i 2009, bare knepent slått av Ap (19 prosent). Men høy troverdighet på distrikt og samferdsel var ikke nok for at velgerne gikk mann av huse for å stemme Sp i 2009, og det kommer ikke til å være nok i 2013 heller. I motsetning til SV, så bør imidlertid Sp ha et grunnfjell som er stort nok til at partiet holder sperregrensen greit fra livet. I en tid der EU-motstanden er historisk høy, så skulle man tro at potensialet for Norges klareste Nei til EU-parti burde være langt høyere enn 5-6 prosent. Partiet vil nok forsøke å dra opp EU-saken i valgkampen, trolig pakket inn i sin motstand mot EØS, men forsøkene vil neppe lykkes all den tid alle andre partier ser seg mest tjent med å la være å snakke om dette.
Kristelig Folkeparti: Oppslutningen synes å ha stabilisert seg rundt 5 prosent. Den velgermessige utfordringen ligner Senterpartiets: KrF holder ganske godt på tidligere velgere, men appellerer i forsvinnende liten grad til nye velgere. I likhet med Sp så tror jeg partiet har et grunnfjell som er stort nok til å holde partiet over sperregrensen også ved dette valget. Selv om både det nystartede De kristne og det noe eldre Kristent Samlingsparti håper å ta noen velgere fra KrFs "base", så tror jeg de ikke utgjør noen særlig trussel. Etter en noe turbulent tid, framstår nå KrF samlet utad bak sin ubestridte leder Knut Arild Hareide. Partiet risikerer å drukne i mediedramaturgien mellom Ap og Høyre og er avhengig av å komme seg ut av denne skyggen for å gjøre det bra. Familiepolitikken er og blir KrFs hovedsak når det gjelder velgertroverdighet, men også eldreomsorg er en god KrF-sak når partiet er på sitt beste.
Venstre: Har trolig lært mye av valgkampen i 2009 da det ble mye spill og garantier og lite politikk. I likhet med KrF ligger også Venstre på rundt 5 prosent på målingene. I motsetning til gamle dager, så gjør partiet nå det best i urbane strøk. Partiets beste valgkretser er Oslo, Akershus, Hordaland og Rogaland. Det er de samme valgkretsene som øker antallet mandater pga. positiv befolkningsutvikling. Og det er de samme valgkretsene som også er Høyres beste. Slik sett bør Venstre ha en lys framtid foran seg. Mange velgere har også Venstre som sitt nr. 2 parti. Men det hjelper lite hvis det er for få som har det som nr. 1. Høyres suksess kan bli Venstres bane, en god del velgere står mellom disse to partiene. Et annet vedvarende problem for partiet er at man ikke har eierskap til noen saker. Nærmest er man på miljø, og med et SV i regjering så burde Venstre kunne styrke seg mer her. Problemet er imidlertid at man er i den samme situasjonen som SV; Venstre har (potensielle) regjeringspartnere som er lunkne til en grønnere politikk.
Rødt: Burde ha tidenes mulighet til å ta opposisjonsrommet til venstre i norsk politikk med et SV som har sittet i regjering i åtte år. Men Rødt har slett ikke klart å ta dette rommet. Så hva kan tale for at Rødt kan klare det om snaue fire måneder? Den nye lederen Bjørnar Moxnes er et positivt tilskudd. Han holder en annen klasse enn den foregående lederen. Rødts primære mulighet ligger i Oslo. Får man samme oppslutning som sist her, ca fire prosent, så tyder alt på at det vil sende Moxnes inn på Tinget siden Oslo har to mandater mer til fordeling enn sist - innslagspunktet flyttes dermed ned. Partiet sliter imidlertid med å komme seg på banen, man havner ofte på utsiden av valgkampene. Og partiet oppfattes nok for ekstremt og outrert til å bli et reelt alternativ for mange venstreorienterte velgere, det blir i stedet som regel et valg mellom Ap, SV eller sofaen for dem. Rødt kan få inn sin Moxnes, men sjansen er minst like stor for at de ikke klarer det denne gangen heller.
Miljøpartiet De Grønne: Partiet fikk et lite gjennombrudd ved valget i 2011 og kan få det store gjennombruddet i år. Den grønne bølgen ute i Europa kan skvulpe litt inn også over vårt land. Noe av årsaken til at det aldri har lyktes for et grønt parti med å etablere seg og bli en maktfaktor, skyldes at vi har manglet de virkelig store miljødebattene her i landet, slik man f.eks har hatt med kjernekraft i Sverige og Tyskland. En annen årsak har vært at de etablerte partiene, med SV og Venstre i front, har lyktes med å ta opp i seg den grønne konfliktlinjen i - noe som har gjort rommet for nykommere mindre. I likhet med Rødt, så ligger partiets primære mulighet i Oslo. Foreløpig har de hatt noen oppløftende nasjonale målinger, mens de lokale Oslo-målingene ikke har vist det samme løftet. Man er avhengig av at det kommer målinger i sluttfasen som viser at partiets muligheter er reelle, hvis ikke så kan en del potensielle MDG-velgere tenke at å stemme på partiet er bortkastet. Jeg tror vi gjør lurt i å se opp for De Grønne i år - de kan komme til å skrive historie.
mandag 22. april 2013
Får disse 169 menneskene stortingsplass?
9. september avholdes det stortingsvalg. Ofte får man inntrykk av at det kun er ett valg. Men i realiteten er det 19. For landet vårt er delt inn i 19 valgkretser. Derfor er stortingsvalget egentlig summen av 19 valg. Og derfor bør vi med jevne mellomrom fokusere på situasjonen i den enkelte valgkrets.Like før jul gikk jeg igjennom situasjonen, med utgangspunkt i den tilgjengelige informasjonen da. Det har vært visse bevegelser i velgermassen siden den gang, og vi vet nå også bedre hvilke personer som er partienes toppkandidater i de ulike fylkene. Jeg skal nå derfor gå igjennom fylkessituasjonen på nytt, med utgangspunkt i de siste opinionstallene. Et gjennomsnitt av målingene til Ipsos 24.03, Gallup 8.04, Respons 12.04 og Infact 15.04. legges til grunn for vurderingene. Ipsos og Gallup vekter råtallene mot 2009-valget, Infact og Respons vekter mot 2011-valget.
Snittallene regnes om til tall i de ulike valgkretsene ut i fra fylkesfaktorer som primært baserer seg på valgstatistikk, men jeg ser også på de siste fylkesmålingene der vi har slik info. Ta gjerne også en titt på TV2-journalisten Kjetil Løset sine vurderinger og sammenlign med mine. Jeg minner også om at Oslo får 2 nye mandater og Akershus, Rogaland og Hordaland ett hver. Mens Hedmark, Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag, Nordland og Troms mister hvert sitt mandat. Mine vurderinger av de 19 utjevningsmandatene er mer usikre enn for de 150 distriktsmandatene.
Østfold: Aps tre toppfolk Svein Roald Hansen, Irene Johansen og Stein Erik Lauvås ser fortsatt sikre ut. Det samme gjelder Høyres tre toppkandidater Ingjerd Schou, Bengt Wenstøb og Eirik Milde. Ulf Leirstein (Frp) er også sikkert inne.
Sist hadde jeg Erlend Wiborg (Frp) inne på det siste distriktsmandatet i fylket. Der har jeg ham fortsatt, men marginen ned til Aps Wenche Olsen og Høyres Tone Anette Damsleth, er nå større. Derfor har jeg flyttet Wiborg fra Kampplass til Sikker.
Ergo ser mandatsituasjonen i Østfold i øyeblikket rimelig låst ut på Ap 3, H 3 og Frp 2. Alle småpartiene synes å ha for langt opp til å kunne blande seg inn i kampen, utjevningsmandatet er deres håp. Fortsatt har jeg Line Henriette Hjemdal (KrF) inne på utjevning. Østfold endte 5-4 i borgerlig favør i 2009. Nå er det 6-3 borgerlig.
Akershus: Aps fire frontfigurer Anniken Hutifeldt, Sverre Myrli, Marianne Aasen og Åsmund Aukrust er sikre. Med Høyres solide nivåer for tiden, ser det ut som Jan Tore Sanner, Sylvi Graham, Tone Trøen, Bente Mathiesen, Henrik Asheim, Nils Åge Jegstad og Mette Tønder alle kan ta plass på Akershusbenken 2013-17. Frps Kari Kjos og Hans Andreas Limi virker også trygge. Ikke fullt så trygg er Ib Thomsen (Frp), men han har litt margin ned nå. Jeg har også vondt for å se at Abid Raja (V) skal bomme på stortingsplassen.
Kampplassen innehar Bård Vegar Solhjell (SV) på mine tall for øyeblikket. Han holder såvidt sistemandatet, mens Gunvor Eldegard er skjøvet ut av Tinget og ned på utfordrerposisjon. Ap må sikre seg minst fem og helst seks mandater i Akershus skal håpet om å forsvare det rødgrønne flertallet være reelt.
Skulle Solhjell miste disktriksmandatet, men SV holde seg over 4 prosent nasjonalt, så må Malin Stensønes (KrF) se opp for at Solhjell kan plukke det utjevningsmandatet hun i dag sitter på ut i fra mine tall.
Akershus endte 10-6 borgerlig i 2009. Nå er stillingen 12-5.
Da står vi igjen med to kampplasser. Jeg har Frode Helgerud (H) og Ola Elvestuen (V) inne på de to siste disktriksmandatene i Oslo nå. De utfordres av Marit Nybakk (Ap) og Bjørnar Moxnes (Rødt). Og jeg vil ikke utelukke at MDGs Rasmus Hansson kan komme til å melde seg på, selv om det i dag er et stykke fram.
Hans Olav Syversen (KrF) holder utjevningsmandatet på mine beregninger.
9-8 i borgerlig favør sist. Nå er det hele 13-6.
Nærmest det siste distriktsmandatet ligger Trygve S. Vedum. Men han har i øyeblikket for langt opp til Sønsterud til at jeg vil karakterisere hennes plass som en kampplass. Skulle Vedums faste mandat ryke, så bør han ha gode muligheter på å plukke utjevningsmandatet. I så fall er det over og ut for Karin Andersen (SV).
6-2 rødgrønt i 2009. Nå har de borgerlige redusert forspranget til 4-3.
Resten virker åpent. I øyeblikket har jeg Anne Wøien (Sp) og Jøran Lunde (H) inne på tynne marginer, mens min tidligere seminarelev Stine Renate Håheim (Ap) er ute.
Med Wøien inne på fast plass, så åpner det seg en god mulighet for Kjetil Kjenseth (V) til å komme inn på utjevning.
5-2 rødgrønt i 2009 har nå snudd til 4-3 borgerlig.
Buskerud: Torgeir Michaelsens (Ap) margin ned er svekket, men jeg holder ham fortsatt som sikker i fylket, sammen med partikollegene Martin Kolberg og Lise Christoffersen. Høyre ser også ut til å tre sikre kort i Trond Helleland, Anders Werp og Kristin Ørmen Johansen. Jørund Rytman (Frp) er også trygt inne. Sist hadde jeg også Christopher Wand inne for Høyre, men han er nå vippet ut av Morten Wold pga. Frps noe bedrede opinionsnivåer. For meg ser det i øyeblikket ut til kun å knytte seg spenning rundt dette siste distriktsmandatet i kretsen.
Utjevningsmandatet ser fortsatt ut til å bli et oppgjør mellom Rebekka Borsch (V) og Per Olaf Lundteingen (Sp). Borsch er inne på mine tall.
Buskerud endte 5-4 i rødgrønn favør i 2009. Nå har jeg 6-3 borgerlig.
Karen Anne Kjendlie innehar det siste faste mandatet i fylket på mine beregninger, men har foreløpig grei margin ned til Morten Stordalen (Frp) som ligger nærmest.
Jeg tror utjevningsmandatet vil stå mellom Inga Marte Thorkildsen og Anders Tyvand. Favør Thorkildsen nå.
Ap plukket tre i 2009 og bør greie noe tilsvarende igjen hvis den rødgrønne seieren 4-3 i fylket skal repeteres. Nå står det 4-3 borgerlig.
Abrahamsen holder sistemandatet i fylket, men har god margin ned til Aps Christian Bjørnø. Men skulle Høyre falle og Ap stige inn mot valget, så kan det bli jevnt.
Geir Bekkevold (KrF) virker fortsatt å ha et bra grep om utjevningsmandatet.
3-3 ved forrige valg er nå blitt til borgerlig ledelse 4-2.
Kampen om det siste, faste mandatet ser ut til å bli et rotterace mellom Ingebjørg Godskesen (Frp) og Arne Thomassen (H). Har Godskesen hårfint inne.
Kjell Ingolf Ropstad ligger fremdeles inne på utjevning.
3-1 borgerlig nå - som i 2009.
Men skulle KrF falle noe, parallelt med at Ap stiger, så kan Odd Omland blande seg inn. Det er også flere om utjevningsbeinet enn Antonsen, bl.a. Alf Holmelid (SV).
Det ble borgerlig seier 4-2 i 2009. Nå er ledelsen økt til 5-1.
De to siste faste plassene ligger an til å bli et oppgjør mellom seks kandidater. Jeg har nå Iselin Nybø (V) og Sissel Hegdal inne på disse to siste plassene. Men både Roy Steffensen (Frp) og Geir Toskedal (KrF) er i nærheten av stortingsplass. Og både Geir Pollestad (Sp) og Øystein Hansen (Ap) kan komme til å melde seg skikkelig på med noe vekst i valgkampen.
Det ser ut som Geir Pollestad og Hallgeir Langeland (SV) har de beste mulighetene på utjevningsmandatet i fylket. Foreløpig holder jeg en knapp på Pollestad.
8-5 borgerlig i 2009. Nå har jeg 10-4.
Da står jeg igjen med ett mandat. Her er nå Kjersti Toppe (Sp) såvidt inne, mens Erik Skutle (H) er hakk i hæl.
Audun Lysbakken (SV) har et stykke opp til fast mandat, men det åpner seg en bra mulighet for utjevning for ham hvis Toppe sikrer seg et distriktsmandat.
8-7 borgerlig i 2009 har nå blitt til 10-6.
Bjørn Erik Hollevik ligger nærmest, men har for langt frem.
Utjevningen virker å stå mellom Sveinung Rotevatn (V) og Trude Brosvik (KrF). Jeg har Rotevatn inne.
3-2 rødgrønt i 2009. Nå er stillingen 2-2.
Kampen står om de to siste plassene. I øyeblikket ligger Oscar Grimstad (Frp) og Rigmor A Eide (KrF) inne på disse to sistemandatene. Men Jenny Klinge (Sp) har kort vei opp til Eide. Og Tove Lise Torve (Ap) vil melde seg på hvis Ap stiger noe.
Skulle Klinge bomme på et distriktsmandat, så vil hun ligge godt an i kampen om utjevningsmandat.
5-4 borgerlig sist. Nå er det 6-3.
Derimot er det helt åpent om det siste faste mandatet. Her er fire med og slåss: Heidi Greni (Sp), Sivert Bjørnstad (Frp), Snorre Valen (SV) og Marvin Wiseth (H). På dagens tall har jeg Greni inne med omtrent minste mulige margin. Bjørnstad ligger veldig nærme, og hverken Valen eller Wiseth har langt opp.
Utjevningsmandatet ser ut til å stå mellom Greni, Valen og Jon Gunnes (V). Siden Greni er inne på fast på disse prognosetallene, så gis Valen og Gunnes bedre utjevingssjanser. Jeg har Valen inne her nå.
6-4 rødgrønt i kretsen sist. Det samme er stillingen nå.
Det har vært knyttet litt spenning til om Marit Arnstad (Sp) eller Robert Eriksson (Frp) skal plukke det siste mandatet. Arnstad virker nå å ha bra kontroll på dette.
Venstres Andre Skjelstad er inne på utjevning på mine beregninger.
4-2 rødgrønt i 2009. Nå er ledelsen 3-2.
To kampplasser gjenstår. I øyeblikket har jeg Jonny Finstad (H) og Jan Arild Ellingsen (Frp) på disse to siste plassene. Men både Janne Sjelmo Nordås (Sp), Kjell Juvik (Ap) og
Nordås ligger inne med utjevningsmandatet.
6-4 rødgrønt ved forrige valg. Nå har de borgerlige snudd til 5-4-ledelse.
Gudmundsen innehar sistemandatet, men har god margin ned til Sigmund Steinnes (Ap).
Utjevningsmandatet ser ut til å primært stå mellom Torgeir Fylkesnes (SV) og Irene Dahl (V). Holder fortsatt en knapp på Fylkesnes.
4-3 til de rødgrønne sist. Nå er det uavgjort 3-3.
Jan Henrik Fredriksen innehar sistemandatet på mine tall. Marginen ned til Høyres Laila Davidsen er ikke større enn jeg kategoriserer Fredriksens posisjon som en kampplass.
I likhet med Troms lukter det et oppgjør mellom SV og V om utjevningsmandatet. Jeg har Kirsti Bergstø (SV) inne.
3-2 rødgrønt som i 2009.
I sum gir dette 104 borgerlige mandater og 65 rødgrønne. 100 menn og 69 kvinner. 41 % kvinner vil i så fall (såvidt) være ny kvinnerekord.