I min samtale med valgforsker Johannes Bergh uttrykker han overraskelse over at utslaget ble så markant. Kollega Cecilie Staude spurte om bruken av sosiale medier kan ha hatt en positiv effekt.
onsdag 18. desember 2013
- Overrasket over den sterke økningen i valgdeltakelse blant unge
I min samtale med valgforsker Johannes Bergh uttrykker han overraskelse over at utslaget ble så markant. Kollega Cecilie Staude spurte om bruken av sosiale medier kan ha hatt en positiv effekt.
onsdag 4. desember 2013
Velgerne angrer ikke. Hva nå, Ap?
Snart tre måneder har gått siden stortingsvalget. Opinionsutviklingen er fortsatt preget av stort borgerlig flertall. Kan det bety at Ap vil satse på nye allianser?
I oktober ble det publisert åtte nasjonale målinger og i november ni. Siden alle byråer nå vekter mot 2013-valget, så har jeg valgt å gå tilbake til min "normale" metode og beregne et flatt månedssnitt basert på tall fra alle byråene. Men siden tre av målingene i november stammer fra samme byrå, Norstat, så er disse tre tallene slått sammen og delt på tre slik at Norstat ikke teller mer enn de andre.
96-72 borgerlig
Nedenfor har jeg sammenstilt blokksituasjonen.
Valget ga 96-72 i borgerlig mandatfavør. Mine gjennomsnittstall for oktober viser 97-71 og for november er tallet igjen 96-72. Det er altså stillstand hva gjelder blokkfordelingen. Marginen ned til de 85 mandatene som sikrer stortingsflertall, er like betryggende sett med borgerlige øyne nå som ved valget.
SV fortsetter å balansere på sperregrensen. To enkeltmålinger i oktober og fire i november hadde partiet under sperren, mens begge månedssnittene gir eksakt samme resultat som ved valget: 4,1. MDG har opplevd et visst oppsving, men har fortsatt et stykke opp til sperregrensen. KrF ligger stabilt midt på 5-tallet, på omtrent samme nivå som Venstre.
Det har vært knyttet stor spenning til Frps oppslutning. Vil den falle nå som partiet for første gang i sitt liv har havnet i regjering? Svaret på det er ja, partiet ligger nå to prosentpoeng lavere enn ved valget. Men fallet er foreløpig ikke dramatisk, og bunner Frp ut på 13-14 prosent, så vil nok mange i partiet puste lettet ut.
Frp kan oppleve noe tilsvarende, for regjeringsdeltakelse for et fløyparti er ekstremt krevende. Men stabiliseres Frp nå, og muligens også vokser litt, så kan det motsatte bli tilfellet: Nemlig at partiet, nærmest mot alle odds, klarer seg bra og blir en vinner. Til nå er det fordel Frp i sammenligningen med SV. SV ble halvert gjennom valgkampen 2005. Mens Frp holdt nivået og kom inn i regjering dobbelt så store som det SV var ved sin regjeringsinngang.
Ap inngår nye allianser?
Et spørsmål som melder seg når man ser på dette stabile borgerlige flertallet er hvordan Ap skal komme tilbake i maktposisjon? Partiet har et matte-problem: Det er fire partier på borgerlig side og bare tre på rødgrønn. Og med et SV som dupper rundt sperregrensen og et Sp som har nok med å holde seg på 5-tallet, så holder det ikke at Ap kommer tilbake på sitt 2009-nivå: 35 prosent. Skulle hverken Sp eller SV få mer fart i sakene enn i dag, så betyr det at Ap antagelig må opp i mot de ekstremnivåene vi så i kjølvannet av 22. juli: 38-40 prosent for å ha reelt håp om å vinne tilbake flertallet. 35 prosent er klart innenfor rekkevidde, men noe særlig mer tror jeg blir vanskelig.
Dette betyr at partiet trolig må se seg om etter nye alliansepartnere. MDG kan være en mulig løsning, men all den tid partiet holder fram blokkuavhengighet og miljøkamp mot Ap som en del av sitt livsgrunnlag, så er en slik allianse neppe særlig enkel å få i stand. Det gjenstår også å se om MDG kan klare å bryte gjennom sperregrensen.
KrF og Venstre
Et sikrere stikk er derfor å forsøke og få til noe med KrF eller Venstre fram mot valget i 2017. Så lenge disse to sentrumspartiene utgjør det parlamentariske grunnlaget for den blå regjeringen, og samarbeider tett med den, så er et slikt sidebytte umulig. Men det kan skje ting i løpet av regjeringsperioden som gjør at samarbeidet settes på store prøver, og i ytterste konsekvens brytes. Ap har derfor en åpenbar egeninteresse av å forsøke å slå kiler inn i det borgerlige samarbeidet. Og den beste måten partiet kan gjøre det på, er sannsynligvis å synliggjøre for KrF og Venstre at de politisk sett har mer å hente hos dem enn hos Høyre og Frp.
Det synes litt lettere, sett med Ap-øyne, å prøve seg på KrF enn på Venstre. For KrF virker, i alle fall utenfra sett, å være noe mer i tvil mht. det borgerlige regjeringsprosjektet enn det Venstre er. Vi bør likevel huske på at Venstres stortingsgruppe har fått et sterkere innslag av "distrikts-Venstre" enn det den forrige "gruppen" deres hadde (som utelukkende bestod av en representant fra Oslo og en fra Akershus), noe som kan gi grobunn for at Ap-flørting også med Venstre ikke nødvendigvis vil falle på stengrunn.
I oktober ble det publisert åtte nasjonale målinger og i november ni. Siden alle byråer nå vekter mot 2013-valget, så har jeg valgt å gå tilbake til min "normale" metode og beregne et flatt månedssnitt basert på tall fra alle byråene. Men siden tre av målingene i november stammer fra samme byrå, Norstat, så er disse tre tallene slått sammen og delt på tre slik at Norstat ikke teller mer enn de andre.
96-72 borgerlig
Nedenfor har jeg sammenstilt blokksituasjonen.
Ap og Høyre øker
I tabellen nedenfor er blokktallene brutt ned på partinivå. Landets to klart største partier, Ap og Høyre, har begge styrket sin stilling siden valget. Ap er opp 1,5 pp, mens Høyre har plusset på 1,2 pp.
Det har vært knyttet stor spenning til Frps oppslutning. Vil den falle nå som partiet for første gang i sitt liv har havnet i regjering? Svaret på det er ja, partiet ligger nå to prosentpoeng lavere enn ved valget. Men fallet er foreløpig ikke dramatisk, og bunner Frp ut på 13-14 prosent, så vil nok mange i partiet puste lettet ut.
Frp vs SV
De nærmeste månedene blir her høyinteressante. Skulle partiet falle ytterligere, kanskje ned mot 10 prosent, og endog under, så kan det fort bli ødeleggende for partiets mulighet for å bli en suksess i regjering. SV fikk raskt et taperstempel i den rødgrønne regjeringen, et stempel de aldri ble kvitt og som de dermed slet med i samfulle åtte regjeringsår.
Frp kan oppleve noe tilsvarende, for regjeringsdeltakelse for et fløyparti er ekstremt krevende. Men stabiliseres Frp nå, og muligens også vokser litt, så kan det motsatte bli tilfellet: Nemlig at partiet, nærmest mot alle odds, klarer seg bra og blir en vinner. Til nå er det fordel Frp i sammenligningen med SV. SV ble halvert gjennom valgkampen 2005. Mens Frp holdt nivået og kom inn i regjering dobbelt så store som det SV var ved sin regjeringsinngang.
Ap inngår nye allianser?
Et spørsmål som melder seg når man ser på dette stabile borgerlige flertallet er hvordan Ap skal komme tilbake i maktposisjon? Partiet har et matte-problem: Det er fire partier på borgerlig side og bare tre på rødgrønn. Og med et SV som dupper rundt sperregrensen og et Sp som har nok med å holde seg på 5-tallet, så holder det ikke at Ap kommer tilbake på sitt 2009-nivå: 35 prosent. Skulle hverken Sp eller SV få mer fart i sakene enn i dag, så betyr det at Ap antagelig må opp i mot de ekstremnivåene vi så i kjølvannet av 22. juli: 38-40 prosent for å ha reelt håp om å vinne tilbake flertallet. 35 prosent er klart innenfor rekkevidde, men noe særlig mer tror jeg blir vanskelig.
Dette betyr at partiet trolig må se seg om etter nye alliansepartnere. MDG kan være en mulig løsning, men all den tid partiet holder fram blokkuavhengighet og miljøkamp mot Ap som en del av sitt livsgrunnlag, så er en slik allianse neppe særlig enkel å få i stand. Det gjenstår også å se om MDG kan klare å bryte gjennom sperregrensen.
KrF og Venstre
Et sikrere stikk er derfor å forsøke og få til noe med KrF eller Venstre fram mot valget i 2017. Så lenge disse to sentrumspartiene utgjør det parlamentariske grunnlaget for den blå regjeringen, og samarbeider tett med den, så er et slikt sidebytte umulig. Men det kan skje ting i løpet av regjeringsperioden som gjør at samarbeidet settes på store prøver, og i ytterste konsekvens brytes. Ap har derfor en åpenbar egeninteresse av å forsøke å slå kiler inn i det borgerlige samarbeidet. Og den beste måten partiet kan gjøre det på, er sannsynligvis å synliggjøre for KrF og Venstre at de politisk sett har mer å hente hos dem enn hos Høyre og Frp.
Veien til makt går for tiden gjennom KrF og Venstre. Har Ap forstått det?