Journalisten, forfatteren og statsviteren Frank Rossavik har brukt ett år på å skrive boken med det fiffige bokstavrimet "SV - Fra Kings Bay til Kongens bord" (selv synes jeg "Fra Orientering til regjering" ville vært en mer treffende tittel, også den med en viss rimefaktor). Han har brukt tiden godt. For dette er en bok det i framtiden bør være noe bortimot umulig å komme utenom for alle som vil lese seg opp på SV, skrive om partiet eller bare er generelt interessert i norsk politikk.
Rossavik tar oss lesere med på en kronologisk og fascinerende tidsreise på over 50 år, fordelt på 500 sider, sammen med et parti som har søkt og vunnet sin eksistensberettigelse til venstre for Ap i det politiske landskapet. En reise som favner fra utkastelsen fra Ap og den spede partistart i 1961, Kings Bay-dramatikken i 1963, EF-seieren i 1972 og den forunderlige venstresosialistiske samlingen i 1973, via nedturene på slutten av 70 og utover 80-tallet, miljøeffekten i 1989, til reisen i skyggenes dal på 90-tallet og rask vekst og brutalt fall rundt og etter tusenårsskiftet, paret med den historiske regjeringsdeltakelsen 2005-nå.
Det er særlig to røde tråder som fanger og fenger meg når jeg leser denne historien. Det ene er hvor nært SVs oppturer og nedturer er forbundet med Aps oppturer og nedturer. Når Ap gjør det bra, så sliter SV. Og når Ap sliter, så gjør SV det bra. Det andre er de vedvarende spenningene i partiet. Spenninger, eller konfliktlinjer om du heller vil, som handler om aktivister som står mot pragmatikere. Opprørere mot moderate. Venstre mot høyre. Jeg synes Rossavik får fram dette siste på en svært god måte, mens jeg savner en mer analyserende tilnærming til det første.
I det store og hele ville noen flere analytiske vurderinger av begivenhetene og utviklingstrekkene, hevet boken. For Rossavik besitter slike evner, og det er synd at de beskrivende passasjene i boken trenger de analytiske så mye til side. Til hans forsvar skal det dog sies at det å skrive en hel partihistorie i en bok, er et prosjekt som er såpass ambisiøst at mange tøffe prioriteringer må gjøres.
Bokens sterkeste del synes jeg er kapitlene som omhandler slutten av 80- og 90-tallet. Erik Solheims maktovertakelse og parkering av "museumsvokterne" beredte grunnen for Kristin Halvorsens lange ledertid og veien inn i regjering. Solheim var konfliktskapende, men trolig var en slik mann nødvendig for at partiet skulle bli klargjort for regjeringsmakt. Men det er et artig paradoks at noe av det første Thorbjørn Jagland gjorde i sin periode som utenriksminister, var å gjøre Solheim til fredsmegler på Sri Lanka. Eller som Rossavik tørt bemerker: "Hvordan Jagland kom på tanken om å bruke Solheim til å skape fred noe sted må fuglene vite.."
Selve regjeringsperioden er svakere dekket. Bl.a. fordi distansen, naturlig nok, mangler for å kunne sette tingene inn i et perspektiv. Jeg synes likevel det er bra at forfatteren tar oss med helt fram til valget i 2009. For det er nok flere enn meg som synes at den nære historien er vel så interessant som den fjernere. Fylkestingsvalget 2003 ble historisk godt for SV med hele 13 prosents oppslutning. Likevel var resultatet skuffende. Det sier mye om hvor høyt SV svevde i denne perioden og hvor dypt man har falt siden. Årets valg vil nok bli betegnet som ganske vellykket hvis man kommer i mål rundt 6 prosent..
Gleden over regjeringsmakt, paret med fortvilelse over velgerflukt, preger både Kristin Halvorsen og partiet denne siste tiden. Er hun nå i ferd med å kjøre sitt kjære parti i grøfta? Det er et spørsmål som burde vært stilt mot slutten av boken, men som ikke stilles. Og generelt synes jeg Rossavik er for snill og mild. Kanskje fordi han selv har SV-bakgrunn, men kanskje også fordi boken har et slags halvautorisert preg over seg, selv om dette åpenbart ikke er et bestillingsverk fra SV.
Lesere av denne bloggen vet at meningsmålinger er en tematikk som ligger mitt hjerte ganske nær. Derfor er det ikke til å unngå for meg å legge merke til at forfatteren går i den fellen å referere for mange og til dels ekstreme enkeltmålinger for å beskrive partiets opinionsnivåer, i stedet for å konsentrere seg mer om gjennomsnittet. På s. 488 hevdes det bl.a. at "nok en gang så opinionsundersøkelsene pene ut på vårparten. Allerede under landsmøtet kom Dagbladet med en måling der SV fikk 9,9, nesten like mye som Høyre". Dette er misvisende. Her kan du se hvor SV-ekstreme Synovate var den måneden Rossavik refererer til. Alle andre byråer hadde partiet på mellom 6 og 7 prosent.
Jeg har ellers ikke saumfart boken med rødpenn, men merker meg at Rossavik på s. 445 skriver at parlamentarisme ikke er grunnlovsfestet. Det er tull. Grunnlovsfestingen kom riktignok sent, i 2007, men godt! Det har forfatteren fått tilbakemelding om fra meg, og dette rettes nok opp i 2. utgaven.
Ingen ting av dette bør imidlertid forhindre at boken bør leses. For dette er rett og slett en meget god bok om SV. Uten å være et mesterverk.
torsdag 28. april 2011
tirsdag 26. april 2011
Er sosiale medier overvurdert?
Jeg tillater meg å reise det spørsmålet i intervjuet som Nrk.no gjorde med meg i forbindelse med Obamas valgkampanjerådgiver Andrew Bleeker sitt Norges-besøk.
Hva tror du?
Hva tror du?
torsdag 21. april 2011
I skyggen av Høyre og Ap
Jeg hadde denne kronikken på trykk i Drammens Tidende i går:
Mye vil handle om Ap og Høyre i den nært forestående valgkampen. Hvordan skal de andre partiene og deres kandidater komme seg ut av skyggen?
Ap og Høyre kniver for tiden om å være landets største parti. Hadde kommunevalget vært avholdt i dag, så tyder meningsmålingene på at begge partier ville kunnet fått et resultat i sjiktet 27-28 prosent. Deretter følger Frp på 15-16 prosent og så er det et hav tilbake til de andre. Det betyr at i en rekke kommuner og fylker vil den kommende valgkampen handle mye om Ap og Høyre og deres kandidater. Buskerud er slett ikke noe unntak. I fylkestinget synes de to store å bli dominerende. Det samme gjelder i sentrale kommuner som Drammen, Øvre og Nedre Eiker, Røyken, Hurum og Lier.
Dette innebærer at de andre partiene vil få en
betydelig utfordring knyttet til hvordan de skal få synliggjort sin politikk og
presentert sine samfunnsløsninger for velgerne. Å komme seg ut av Aps og Høyres
skygge er vanskelig, men ikke umulig. Høyre klarte å komme seg ut av Frps
skygge under valgkampen i 2009. Frp kan klare noe tilsvarende nå. Men da
fordres det at de får snudd den negative trenden de har vært inne i en stund –
en trend som ble forsterket av Birkedal-saken. De må lykkes med å dreie
oppmerksomheten over på sine beste saker i velgernes øyne. Og Frps beste saker
er innvandring, skatter, avgifter og eldreomsorg. I så måte er det slett ingen ulempe
for partiet at bensinprisen fyker i været og at Ap har gjort eldreomsorg til
sin store valgkampsak. Det kan bli Frps redningsplanke.
På samme måte gjelder det for sentrumspartiene å få oppmerksomhet rundt sine gode velgersaker. For Sp er det distriktspolitikk – Per Olaf Lundteigen har nylig gjort et friskt forsøk på dette i lokalsykehusstriden med Ap. For Venstre er det miljø og for KrF er det familiepolitikk. Mens SV normalt scorer bra på skole og miljø, men for tiden er det ikke helt normalt der i gården.
På samme måte gjelder det for sentrumspartiene å få oppmerksomhet rundt sine gode velgersaker. For Sp er det distriktspolitikk – Per Olaf Lundteigen har nylig gjort et friskt forsøk på dette i lokalsykehusstriden med Ap. For Venstre er det miljø og for KrF er det familiepolitikk. Mens SV normalt scorer bra på skole og miljø, men for tiden er det ikke helt normalt der i gården.
Medier liker å personifisere. Det skal derfor ikke
særlig mye fantasi til for å tenke seg at Erna Solberg og Jens Stoltenberg vil
vies mye plass i riksmediene. De ledende lokalmediene i Buskerud; NRK Buskerud
og Drammens Tidende, vil trolig kjøre fram duellen Tore Opedal Hansen vs. Masud
Gharahkhani
i sin valgkampdekning. Valgforskning har vist oss at velgerne i stor grad
henter sin informasjon fra slike tradisjonelle medier og da særlig TV. Informasjon
som de legger til grunn for sin stemmegivning. De store partiene bør dermed her
ha en fordel.
En løsning for de som sliter med å få gjennomslag i tradisjonelle medier, er at de blir gode på sosiale medier som Facebook, blogg og Twitter og kommer ut med sine budskap der. Problemet med en slik strategi er imidlertid at velgerne ser på sosiale medier foreløpig kun som et politisk supplement til de tradisjonelle mediene. Kun åtte prosent av velgerne lot politisk informasjonsutveksling og kommunikasjon på sosiale medier påvirke sitt valg i 2009, i følge tall fra TNS Gallup. Dermed kan ikke det å være god her, erstatte opptreden på TV, i radio og aviser. Valget 2011 vil derfor ikke vinnes på Facebook. Samtidig er det mye som tyder på at sosiale medier blir et stadig viktigere supplement og om noen år er et meget reelt alternativ.
En annen mulighet for de øvrige partiene er at både medier og velgere går litt lei Ap vs. Høyre, Jens vs. Erna og Masud vs. Tore. Kjøres disse duellene fram knallhardt på et tidlig tidspunkt i valgkampen, så risikerer man at valgkampen vil bli gående på tomgang. Da kan det åpne seg et sug etter noe nytt og et rom for en overraskelse eller to. Det var dette som skjedde i valgkampen 09 da det meste i utgangspunktet lå til rette for Ap vs. Frp. Men Høyre fikk fart på sin valgkamp og tok i stedet tok mye av den posisjonen som mange på forhånd trodde var forbeholdt Frp. Dette viser at det slett ikke alltid går slik man tror. Får Ap eller Høyre en klart fallende kurve på målingene tidlig i valgkampen, så kan et slikt scenarium fort bli enda mer aktuelt.
En løsning for de som sliter med å få gjennomslag i tradisjonelle medier, er at de blir gode på sosiale medier som Facebook, blogg og Twitter og kommer ut med sine budskap der. Problemet med en slik strategi er imidlertid at velgerne ser på sosiale medier foreløpig kun som et politisk supplement til de tradisjonelle mediene. Kun åtte prosent av velgerne lot politisk informasjonsutveksling og kommunikasjon på sosiale medier påvirke sitt valg i 2009, i følge tall fra TNS Gallup. Dermed kan ikke det å være god her, erstatte opptreden på TV, i radio og aviser. Valget 2011 vil derfor ikke vinnes på Facebook. Samtidig er det mye som tyder på at sosiale medier blir et stadig viktigere supplement og om noen år er et meget reelt alternativ.
En annen mulighet for de øvrige partiene er at både medier og velgere går litt lei Ap vs. Høyre, Jens vs. Erna og Masud vs. Tore. Kjøres disse duellene fram knallhardt på et tidlig tidspunkt i valgkampen, så risikerer man at valgkampen vil bli gående på tomgang. Da kan det åpne seg et sug etter noe nytt og et rom for en overraskelse eller to. Det var dette som skjedde i valgkampen 09 da det meste i utgangspunktet lå til rette for Ap vs. Frp. Men Høyre fikk fart på sin valgkamp og tok i stedet tok mye av den posisjonen som mange på forhånd trodde var forbeholdt Frp. Dette viser at det slett ikke alltid går slik man tror. Får Ap eller Høyre en klart fallende kurve på målingene tidlig i valgkampen, så kan et slikt scenarium fort bli enda mer aktuelt.
Skulle det komme noen positive overraskelser ved
dette valget, så har jeg mest tro på at Frp eller Venstre vil stå for dem. For
både SV og Sp sitter låst i regjeringsprosjektet og vil trolig ha mer enn nok
med å forsøke og redde skansene fra 07. Også KrF ser ut til å måtte fortsette å
slite i motvind ved nok et valg.
Høyre og Ap vil dominere årets valgkamp. Men dominansen trenger ikke bli så stor som det i dag ser ut til.
fredag 15. april 2011
Ta kjedsomheten tilbake!
- Jeg kjeder meg sånn, sa Ole Brumm. Det skjer aldri noe morsomt eller overraskende her. Ingenting spennende. Vennene til Ole Brumm fant ut at noe måtte gjøres, heter det i Ole Brumm - boken "Den spennende jakten".
Og så, kort fortalt, kledde et par av vennene seg ut som rare, skremmende skapninger og dro Ole Brumm solid ut av kjedsomheten, før de avslørte seg og så avsluttet alle dagen med et hyggelig måltid.
Litt spenning i hverdagen er slett ikke å forakte. Men er vårt samfunn bortenfor Hundremeterskogen i ferd med å gjøre rommet for det kjedelige for trangt? Jeg frykter at svaret er ja. Ting må jo skje. Helst kjapt. Og gjerne flere ting på en gang. Selv når en skal sette seg ned og slappe av med en avis eller se på TV, så fikles det med en Iphone ved siden av eller en laptop i fanget (her sparker jeg meg selv ganske så kraftig).
Har en slik observasjon noe for seg, så tror jeg noe går tapt på veien. Det som kan gå tapt, er refleksjon. Ettertanke. Og forventninger. Og dermed faktisk også noen av gledene. For mye av den genuine gleden ligger i forhåndsforventningene og kjedsomhet. For hva er vel morsommere enn når en liten pjokk har kjedet og forventet seg gjennom adventstid og kalendere for å komme fram til julaften hvor alt utløses? Hva er vel morsommere og mer gledelig enn når du i ukesvis, månedsvis og kanskje år etter år har kjedet og lidd med favorittlaget ditt i fotball, og så plutselig slår laget til og vinner et trofe? Eller rykker opp en divisjon?
Hva er vel morsommere enn når dama di er blitt gravid og man har kjedet og forventet seg gjennom ni måneder og så bare...smack..så skjer det? (morsomt er muligens et noe misvisende begrep på en fødsel. Men du skjønner sikkert..)
Derfor drømmer jeg om et samfunn der vi kan ta noe av kjedsomheten tilbake. Noe av forventningen. Og dermed også gledene. Det er muligens en naiv drøm, men dog en drøm. Da handler det om å gjøre noen små hverdagsgrep, tror jeg. Legge bort voksenduppedittergreiene av og til. La unger hyle og skrike litt i kjedsomhet (i stedet for å..grrr.. la dem få mase seg til viljen sin). For eksempel.
Eller hva tror du?
Vil med dette ønske alle mine lesere en litt kjedelig, men også trivelig påske! :-)
Og så, kort fortalt, kledde et par av vennene seg ut som rare, skremmende skapninger og dro Ole Brumm solid ut av kjedsomheten, før de avslørte seg og så avsluttet alle dagen med et hyggelig måltid.
Litt spenning i hverdagen er slett ikke å forakte. Men er vårt samfunn bortenfor Hundremeterskogen i ferd med å gjøre rommet for det kjedelige for trangt? Jeg frykter at svaret er ja. Ting må jo skje. Helst kjapt. Og gjerne flere ting på en gang. Selv når en skal sette seg ned og slappe av med en avis eller se på TV, så fikles det med en Iphone ved siden av eller en laptop i fanget (her sparker jeg meg selv ganske så kraftig).
Har en slik observasjon noe for seg, så tror jeg noe går tapt på veien. Det som kan gå tapt, er refleksjon. Ettertanke. Og forventninger. Og dermed faktisk også noen av gledene. For mye av den genuine gleden ligger i forhåndsforventningene og kjedsomhet. For hva er vel morsommere enn når en liten pjokk har kjedet og forventet seg gjennom adventstid og kalendere for å komme fram til julaften hvor alt utløses? Hva er vel morsommere og mer gledelig enn når du i ukesvis, månedsvis og kanskje år etter år har kjedet og lidd med favorittlaget ditt i fotball, og så plutselig slår laget til og vinner et trofe? Eller rykker opp en divisjon?
Hva er vel morsommere enn når dama di er blitt gravid og man har kjedet og forventet seg gjennom ni måneder og så bare...smack..så skjer det? (morsomt er muligens et noe misvisende begrep på en fødsel. Men du skjønner sikkert..)
Derfor drømmer jeg om et samfunn der vi kan ta noe av kjedsomheten tilbake. Noe av forventningen. Og dermed også gledene. Det er muligens en naiv drøm, men dog en drøm. Da handler det om å gjøre noen små hverdagsgrep, tror jeg. Legge bort voksenduppedittergreiene av og til. La unger hyle og skrike litt i kjedsomhet (i stedet for å..grrr.. la dem få mase seg til viljen sin). For eksempel.
Eller hva tror du?
Vil med dette ønske alle mine lesere en litt kjedelig, men også trivelig påske! :-)
onsdag 13. april 2011
Kontantstøtten
KrFs Kjell Ingolf Ropstad har i dag foreslått å tredoble kontantstøtten for ettåringer. Han får full støtte fra meg. Enig eller uenig?
Jevnt i Sogn og Fjordane?
Respons har utført en ny måling for NRK og Bergens Tidende som viser dødt løp mellom blokkene i Sogn og Fjordane. Jeg hadde en samtale med NRK-journalist Ingvild Nave i går. Det resulterte i denne artikkelen og et radioinnslag (ca 1 t og 16 min ut).
Jeg holder dog de rødgrønne fortsatt som favoritter i fylket.
Jeg holder dog de rødgrønne fortsatt som favoritter i fylket.
tirsdag 12. april 2011
De siste velgertrendene
Jeg har tatt en kikk på de siste stortingsmålingene, lokalmålingene og mine egne prognoser og har gjort meg følgende refleksjoner om partienes posisjoner - fem måneder igjen til valget.
Rødt: Burde kunne utnytte det rommet som har åpnet seg til venstre pga. SVs regjeringsdeltakelse, men får det bare ikke til. Min prediksjon er nå et valgresultat i sjiktet 1,6-1,8. Det er svakere enn sist og vil være en skuffelse.
SV: Hadde noen oppløftende målinger i kjølvannet av Lofoten-seieren, men inntil vi får klarere bekreftelser så er min vurdering at dette er et lite blaff. Løftet er i alle fall ikke reflektert på lokalmålinger. Jeg har SV nå på et prediksjonsnivå i området 5,0-5,3 og synes det slett ikke ser bra ut for partiet. Det er også et stygt faresignal at partiet stiller liste i 29 færre kommuner enn i 2007.
Ap: Visse indikatorer peker i retning av et løft, men her trengs flere tall som bekrefter. Foreløpig peker min prognose i retning av et resultat i området 28-29 ved kommunevalget, noe som vil være en liten tilbakegang fra 2007 - men kommer til å justere noe opp hvis det kommer verifiseringer av oppgangstrend på de kommende målingene. Trolig er økende lojalitet blant tidligere velgere en årsak til noe bedre tall. Ap har i tillegg en del sympatisører blant gjerdesitterne, og klarer de å hente ned noen av dem i valgkampen, så kan valget bli bra.
Sp: Er hardt presset og er tydelig ukomfortabel i sykehussaken. Virker å ha "lært" av SV og dyrker sine tap i regjering for tiden. Etter brukbare kommunetall på 7-tallet i februar og deler av mars, har det gått utforbakke og fire lokalmålinger på rappen har nå vist 6-tallet. Partiet har tidligere vist brukbar evne til å løfte seg noe i løpet av valgkampen. Det kan Sp trenge denne gangen også, jeg har dem foreløpig på et valgresultat på rundt 7 blank - ett prosentpoeng under 07-resultatet.
KrF: Den indre striden har lagt seg og partiet samler seg, i alle fall på kort sikt, bak sin nye leder Knut Arild Hareide. Noen lyspunkter på de siste lokalmålingene, men stortingsmålingene viser overraskende nok, nå lavere nivåer for KrF enn på kommunemålinger. Her er det noe som skurrer for KrF gjør normalt sett bedre riksvalg enn lokalvalg. Husk også at KrF ikke stiller liste i hele 131 av landets 430 kommuner. Min prediksjon ligger nå rundt 5 blank noe som vil være over ett prosentpoeng svakere enn i 07.
Venstre: Synes å ha lagt valgnederlaget i 2009 solid bak seg og framstår posisjonert til å gjøre et bra valg. Kommunemålingene holder seg stabile i sjiktet 5-6, mens stortingsmålingene spriker fra alt fra 3-tallet og opp til over 6. Foreløpig noe vrient å lese Venstre, men jeg har inntil videre lagt meg på ca 5,5 i prediksjon og dermed litt under 2007. Vil den grønne "bølgen" kunne slå inn også i Norge nå og løfte fram V eller evt. De Grønne?
Høyre: Fremdeles kruttsterke tall. Noen små svakhetstegn på de aller siste målingene dog. Ap har plukket ut eldreomsorg som sin hovedsak. Det kan være et smart trekk for dette er et felt hvor Høyre har slitt tungt med velgertillit på - få velgere sier Høyre har landets beste eldreomsorgspolitikk. Høyre står imidlertid meget sterkt ute i kommunene og gjør normalt bedre lokalvalg enn riksvalg. Min prognose viser nå et resultat i området 25-26.
Frp: Pilene har pekt i gal retning i hele år, og Birkedal-saken har forsterket nedgangen, slik jeg antok. Både stortingstall og kommunetall viser nivåer under 20. Økende bensinpriser kan imidlertid bli partiets redningsplanke på kort sikt. Jeg har Frp nå på ca 17 - altså omtrent ved forrige valg. Partiets valgkamp blir meget interessant å følge - her kan ende det med alt fra 14-15 til over 20 prosent.
fredag 8. april 2011
Ap i siget?
Ap har fått to oppløftende målinger i starten av sitt landsmøte. Begge viste rikstall på over 30-tallet. Jeg vil dog se flere målinger før det er grunn til å fastslå at partiet har fått et løft. Ser vi på lokaltallene (kommunestyrer og fylkesting), så indikerer de et Ap-nivå på 28-29. Det er rett i underkant av hva Ap fikk ved valget i 2007 (kommunevalget 29,6, fylkestingsvalget 30,8). Man skal heller ikke se bort i fra at Ap kan få en viss positiv effekt av sitt landsmøte på de kommende målingene.
Dette betyr i sum at Ap trolig vil gå inn i sommeren med reelle muligheter for å gjøre et valg som er på linje med 07-valget. Kanskje til og med et lite hakk over, hvis man gjennomfører en god valgkamp. Lykkes Ap med mobiliseringen, så kan det ta luften noe ut av den sterke høyrevinden som det lenge har sett ut som skal blåse over det ganske land.
Jeg tror det er et smart trekk av Ap å satse på å gjøre helse- og eldreomsorg til hovedsak i valgkampen. Jens Stoltenberg brukte omtrent hele sin tale på å snakke om dette temaet og bedrive en slags voksenopplæring, eller muligens rettere sagt; voksenbelæring. Han holdt en bra tale, men jeg har sett ham langt bedre.
Eldreomsorg er et svakt punkt hos Høyre. Ap har "sakseierskapet", deretter følger Frp som nr 2. Det blir en nøkkel for Høyre i bestrebelsene på å lykkes med å framstå som velferdsparti, at man får opp velgerstandingen sin på dette området. Fordi dette er en sak som mange velgere alltid legger stor vekt på når de skal stemme.
For en ukes tid siden gjorde jeg noen vurderinger av den politiske situasjonen og mulighetene for maktendringer i våre fylkesting og i de største kommunene. Kort oppsummert gjelder det for Ap å forsøke å beholde de skansene de har i dag. Jeg sliter med å se hvordan de skal vinne nye fylker og kommuner. Med unntak av Fredrikstad hvor de har en ok mulighet. Men de presses av Høyre flere steder, og sentrumspartiene kommer trolig til å havne på vippen en rekke steder.
Dermed tror jeg høstens valg vil handle om, for Aps del, å bevare status quo. Det kan de lykkes med. I så fall tror jeg de vil se på det som mer enn en halv seier.
Dette betyr i sum at Ap trolig vil gå inn i sommeren med reelle muligheter for å gjøre et valg som er på linje med 07-valget. Kanskje til og med et lite hakk over, hvis man gjennomfører en god valgkamp. Lykkes Ap med mobiliseringen, så kan det ta luften noe ut av den sterke høyrevinden som det lenge har sett ut som skal blåse over det ganske land.
Jeg tror det er et smart trekk av Ap å satse på å gjøre helse- og eldreomsorg til hovedsak i valgkampen. Jens Stoltenberg brukte omtrent hele sin tale på å snakke om dette temaet og bedrive en slags voksenopplæring, eller muligens rettere sagt; voksenbelæring. Han holdt en bra tale, men jeg har sett ham langt bedre.
Eldreomsorg er et svakt punkt hos Høyre. Ap har "sakseierskapet", deretter følger Frp som nr 2. Det blir en nøkkel for Høyre i bestrebelsene på å lykkes med å framstå som velferdsparti, at man får opp velgerstandingen sin på dette området. Fordi dette er en sak som mange velgere alltid legger stor vekt på når de skal stemme.
For en ukes tid siden gjorde jeg noen vurderinger av den politiske situasjonen og mulighetene for maktendringer i våre fylkesting og i de største kommunene. Kort oppsummert gjelder det for Ap å forsøke å beholde de skansene de har i dag. Jeg sliter med å se hvordan de skal vinne nye fylker og kommuner. Med unntak av Fredrikstad hvor de har en ok mulighet. Men de presses av Høyre flere steder, og sentrumspartiene kommer trolig til å havne på vippen en rekke steder.
Dermed tror jeg høstens valg vil handle om, for Aps del, å bevare status quo. Det kan de lykkes med. I så fall tror jeg de vil se på det som mer enn en halv seier.
torsdag 7. april 2011
Navarsetes utskjelling
Statsråd og Sp-leder Liv Signe Navarsete fyrte i går av en stygg salve rettet mot en velger som hadde innvendinger mot at hun var med på å legge ned fødetilbudet på Nordfjordeid. Jeg har blogget om dette hos Aftenposten.
tirsdag 5. april 2011
Meningsmålinger
I dag deltok jeg på et interessant frokostseminar i Norges markedsanalyseforening sin nystartede faggruppe for politikk og samfunn.
Her holdt jeg et innlegg som jeg delte inn i tre hovedbolker. Først fyrte jeg av en dose kritikk rettet både mot målebyråer, medier og politikere. Byråene er etter mitt skjønn for lite åpne om de metodene de bruker for å komme fram til tallene. Hvor mange må f.eks Infact ringe for å få tak i sine 1000-2000 respondenter? Hvordan er Opinions nettpanel rekruttert? Hvordan går byråene fram for å vekte fra råtall til de endelige tallene? Kravet til etterprøvbarhet er i for liten grad tilfredsstilt. Jeg synes også at folk som jobber i byråene i for liten grad deltar i samfunnsdebatten. Mange besitter kunnskaper som avgjort kunne tilført offentligheten en dimensjon. I tillegg er mitt generelle inntrykk at byråene har et noe for dårlig samarbeid med mediene som er deres oppdragsgivere. Særlig har man en jobb å gjøre når det gjelder nøyaktigheten av å levere bakgrunnstall, samt yte sin skjerv til kvalifiseringen av journalister. Selv har jeg en rekke ganger opplevd å måtte forklare journalister hva f.eks. en feilmargin er for noe.
Og dette førte meg over i en dose mediekritikk. Dessverre er det for mange journalister som er relativt blottet for kunnskap om tall og målinger. Dermed blir rommet for feiltolkninger som da også vil kunne prege artiklene som skrives, for stort. Målinger blir for ofte brukt som store nyhetssaker, enda de fleste målinger som regel heller sjelden inneholder de store nyhetene. Dette kaller jeg tullenyheter; konstruerte nyhetssaker på marginale endringer som ofte er godt innenfor feilmargin. Det forsterkes av at de tabloide kravene til sensasjonspreg medfører at partier gjerne "fosser fram" eller "stuper" og er i "fritt fall" på endringer på ett eller to prosentpoeng. Dette blir bare rett og slett for dumt!
Hvordan forholder politikerne seg til målingene? Politisk rådgiver @Jarle_H sa det nokså treffende i en twittermelding:
- Vi forholder oss slik: Framgang: Hyggelig. Viser at vi gjør ting riktig.
Tilbakegang: Svinger alltid. Lenge igjen til selve valget!
Generelt er det en tendens til at politikere bagatelliserer tilbakegang (når den er reell) og overvurderer framgang. Et annet problem er at politikere i for stor grad lar seg bruke som analytikere. Det å analysere seg selv er en interessant øvelse. Men jeg stiller meg tvilende til om det i grunn er noe særlig verdifullt for et bredere publikum.
Hva kan vi så gjøre for å bedre situasjonen slik at målinger settes inn i en mer opplysende ramme? For det første bør byråene bli mer åpne om metodene sine. De bør levere mediene gode bakgrunnstall. Og de bør bidra til å kvalifisere journalister og gjerne delta mer i samfunnsdebatten.
Mediene bør etter mitt skjønn være rausere og også referere andre målinger slik at mediets egen måling ikke framstår som den eneste sannhet her i verden. Jeg tror også at mediene hadde stått seg på å i større grad flytte presentasjonen av målingene fra nyhetsjournalistikken og over i mer analyse- og kommentarretning. Oppmerksomheten bør også dreies mer mot endringer og trender over tid, i stedet for kun den løpende dag-til-dag og måned-til-måned-varianten som i dag bedrives. I tillegg vil jeg ha langt flere bakgrunnstall. Jeg vil vite bl.a. noe om velgeroverganger og lojalitet. Jeg vil også vite om intervjutidspunkt, feilmargin, svarprosent og antall respondenter.
Fra politikeres side ønsker jeg mer ærlighet. At noen av og til kanskje kan si at velgerne faktisk ser ut til å straffe politikken vår, i stedet for bare å mene at det er noe galt med kommunikasjonen. Det er også en god ide for politikerne å i mindre grad la seg bruke, både som analytikere og som kommentatorer, i medienes måleframstillinger.
Til slutt ønsket jeg å sette fenomenet meningsmålinger inn i noe større ramme. Hva slags betydning har målinger for valgutfall og for samfunnsdebatten generelt? Forskning tyder på at såkalte bandwagon- (kaste seg på "vinnertoget") og selvprofeti-effekter (forlate de som ser ut som tapere) er forholdsvis begrensede. Det kan være flere årsaker til det. Bl.a. at det er vrient for forskerne å isolere effektene slik at de bare dreier seg om målingers påvirkningskraft. Fordi det er så mange andre elementer som kan/spiller en rolle for folks stemmegivning. Dernest er det nok en rimelig antagelse at velgere flest ikke følger målinger særlig nøye. Dermed vet mange heller ikke hvilke partier som gjør det bra eller dårlig på målingene. I tillegg kan det godt være at andre og motstridende effekter utjevner og demper de ovennevnte (som sympatieffekt - noen velgere går til partier som ser ut som tapere i sympati). I sum tror jeg derfor vi gjør lurt i å ikke overdrive betydningen som meningsmålinger har. Målinger spiller en liten rolle for velgeres valg og for samfunnsdebatten generelt.
Men målinger spiller likevel en viktig rolle. Fordi vi vet at det er mange stemmer å tape/vinne i sluttfaser av en valgkamp (en av ti velgere bestemmer seg så sent som selve valgdagen). Derfor kan ikke f.eks. bandwagon-effekter helt utelukkes - ved jevne valg kan disse være utslagsgivende. Vel så viktig er imidlertid den indirekte rollen som målinger spiller i form av at det ligger under i kommentariatets vurderinger av de løpende politiske sakene. Og det ligger trolig også under i den generelle politiske dekningen av saker. For partienes målenivåer ligger sannsynligvis i bakhodet på kommentatorer og journalister - noe som kan gjøre det lettere å vinkle positivt på partier og politikere som er i framgang på målingene og tilsvarende vinkle negativt på partier og politikere som er i tilbakegang. Dessuten er målinger en kanal der samfunnsborgerne kan ytre sin politiske synspunkter også mellom valgene. I så måte er målinger en del av det deltakende demokratiet.
Jeg rundet av med å banke inn sluttpoenget om at alle vi som på en eller annen måter er involvert i framstillinger av meningsmålinger, enten det nå er byråfolk, mediefolk eller politikere, bør ha en felles interesse av å søke og opplyse lesere og velgere framfor å forvirre dem.
Etter en liten dose mingling, hvor jeg bl.a. snakket med noen folk fra partiet De Grønne som var en smule irritert på at de, i motsetning til Rødt, aldri får sin egen søyle i medienes partidiagrammer, var det duket for paneldebatt. Opprinnelig skulle lederen av politisk redaksjon i VG, Eirik Mosveen delta, men han var forhindret, så i stedet steppet VG-journalist Alf Bjarne Johnsen sporty nok inn. I tillegg deltok Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Det vil føre for langt å referere alle momentene som vi tok opp der. Men et hovedpoeng fra Johnsen sin side var at enkeltmålinger generelt bidrar til å skape dynamikk og friksjon mellom medier som gjør dem spennende. Han så ikke helt verdien av mitt ønske om å utvikle en slags konsensus på tvers av medier, byråer og politikere når det gjelder å bidra til mer folkeopplysning.
Røe Isaksen mente at nettaviser bidrar til å gjøre framstillingen av målinger mer edruelig ved at de i større grad refererer til også andre målinger fra andre byråer. Han fortalte, morsomt nok, at det synes å være slutt på den tiden da Jan Tore Sanner kommenterte målinger for Høyre. Sanner var mannen Høyre brukte i mediene på de dårlige målinger, mens Erna Solberg fikk kommentere de gode målingene. De siste har det blitt mange av for Høyres vedkommende den siste tiden.
På spørsmål fra debattleder Knut Weberg i Infact om det bør være noe minimums antall respondenter for å kunne kalle det et politisk barometer, holdt jeg fram at "tusen gjør susen". Men at dette samtidig er et kostnadsspørsmål. Særlig vil mange lokalaviser slite med å kunne betale det byråene krever for å intervjue 1000 stykker, så ofte bygger lokalmålinger gjerne på kun 4-600 intervjuede - med de økte feilmarginer dette innebærer. Det setter enda klarere til forbehold i presentasjonen av målingene - forbehold som dessverre ikke så mange tar.
På direkte spørsmål fra salen i form av statsviter Kristin Hoff, som har jobbet med denne tematikken i en årrekke, ble Weberg utfordret på i hvilken grad hensynet til metodeskikkelighet ble ivaretatt da Infact kun brukte en dag eller to på å utarbeide et barometer som i slutten av mars skulle fange opp eventuelle effekter av Birkedal-saken. Weberg mente at dette var forsvarlig og mente at det er viktig, både for byråer og medier, og av til kunne snu seg raskt rundt for å fange opp mulige nye trender når aktuelle hendelser inntreffer.
Under her kan du gjerne titte litt på de hovedpunktene jeg brukte i min presentasjon.
Her holdt jeg et innlegg som jeg delte inn i tre hovedbolker. Først fyrte jeg av en dose kritikk rettet både mot målebyråer, medier og politikere. Byråene er etter mitt skjønn for lite åpne om de metodene de bruker for å komme fram til tallene. Hvor mange må f.eks Infact ringe for å få tak i sine 1000-2000 respondenter? Hvordan er Opinions nettpanel rekruttert? Hvordan går byråene fram for å vekte fra råtall til de endelige tallene? Kravet til etterprøvbarhet er i for liten grad tilfredsstilt. Jeg synes også at folk som jobber i byråene i for liten grad deltar i samfunnsdebatten. Mange besitter kunnskaper som avgjort kunne tilført offentligheten en dimensjon. I tillegg er mitt generelle inntrykk at byråene har et noe for dårlig samarbeid med mediene som er deres oppdragsgivere. Særlig har man en jobb å gjøre når det gjelder nøyaktigheten av å levere bakgrunnstall, samt yte sin skjerv til kvalifiseringen av journalister. Selv har jeg en rekke ganger opplevd å måtte forklare journalister hva f.eks. en feilmargin er for noe.
Og dette førte meg over i en dose mediekritikk. Dessverre er det for mange journalister som er relativt blottet for kunnskap om tall og målinger. Dermed blir rommet for feiltolkninger som da også vil kunne prege artiklene som skrives, for stort. Målinger blir for ofte brukt som store nyhetssaker, enda de fleste målinger som regel heller sjelden inneholder de store nyhetene. Dette kaller jeg tullenyheter; konstruerte nyhetssaker på marginale endringer som ofte er godt innenfor feilmargin. Det forsterkes av at de tabloide kravene til sensasjonspreg medfører at partier gjerne "fosser fram" eller "stuper" og er i "fritt fall" på endringer på ett eller to prosentpoeng. Dette blir bare rett og slett for dumt!
Hvordan forholder politikerne seg til målingene? Politisk rådgiver @Jarle_H sa det nokså treffende i en twittermelding:
- Vi forholder oss slik: Framgang: Hyggelig. Viser at vi gjør ting riktig.
Tilbakegang: Svinger alltid. Lenge igjen til selve valget!
Generelt er det en tendens til at politikere bagatelliserer tilbakegang (når den er reell) og overvurderer framgang. Et annet problem er at politikere i for stor grad lar seg bruke som analytikere. Det å analysere seg selv er en interessant øvelse. Men jeg stiller meg tvilende til om det i grunn er noe særlig verdifullt for et bredere publikum.
Hva kan vi så gjøre for å bedre situasjonen slik at målinger settes inn i en mer opplysende ramme? For det første bør byråene bli mer åpne om metodene sine. De bør levere mediene gode bakgrunnstall. Og de bør bidra til å kvalifisere journalister og gjerne delta mer i samfunnsdebatten.
Mediene bør etter mitt skjønn være rausere og også referere andre målinger slik at mediets egen måling ikke framstår som den eneste sannhet her i verden. Jeg tror også at mediene hadde stått seg på å i større grad flytte presentasjonen av målingene fra nyhetsjournalistikken og over i mer analyse- og kommentarretning. Oppmerksomheten bør også dreies mer mot endringer og trender over tid, i stedet for kun den løpende dag-til-dag og måned-til-måned-varianten som i dag bedrives. I tillegg vil jeg ha langt flere bakgrunnstall. Jeg vil vite bl.a. noe om velgeroverganger og lojalitet. Jeg vil også vite om intervjutidspunkt, feilmargin, svarprosent og antall respondenter.
Fra politikeres side ønsker jeg mer ærlighet. At noen av og til kanskje kan si at velgerne faktisk ser ut til å straffe politikken vår, i stedet for bare å mene at det er noe galt med kommunikasjonen. Det er også en god ide for politikerne å i mindre grad la seg bruke, både som analytikere og som kommentatorer, i medienes måleframstillinger.
Til slutt ønsket jeg å sette fenomenet meningsmålinger inn i noe større ramme. Hva slags betydning har målinger for valgutfall og for samfunnsdebatten generelt? Forskning tyder på at såkalte bandwagon- (kaste seg på "vinnertoget") og selvprofeti-effekter (forlate de som ser ut som tapere) er forholdsvis begrensede. Det kan være flere årsaker til det. Bl.a. at det er vrient for forskerne å isolere effektene slik at de bare dreier seg om målingers påvirkningskraft. Fordi det er så mange andre elementer som kan/spiller en rolle for folks stemmegivning. Dernest er det nok en rimelig antagelse at velgere flest ikke følger målinger særlig nøye. Dermed vet mange heller ikke hvilke partier som gjør det bra eller dårlig på målingene. I tillegg kan det godt være at andre og motstridende effekter utjevner og demper de ovennevnte (som sympatieffekt - noen velgere går til partier som ser ut som tapere i sympati). I sum tror jeg derfor vi gjør lurt i å ikke overdrive betydningen som meningsmålinger har. Målinger spiller en liten rolle for velgeres valg og for samfunnsdebatten generelt.
Men målinger spiller likevel en viktig rolle. Fordi vi vet at det er mange stemmer å tape/vinne i sluttfaser av en valgkamp (en av ti velgere bestemmer seg så sent som selve valgdagen). Derfor kan ikke f.eks. bandwagon-effekter helt utelukkes - ved jevne valg kan disse være utslagsgivende. Vel så viktig er imidlertid den indirekte rollen som målinger spiller i form av at det ligger under i kommentariatets vurderinger av de løpende politiske sakene. Og det ligger trolig også under i den generelle politiske dekningen av saker. For partienes målenivåer ligger sannsynligvis i bakhodet på kommentatorer og journalister - noe som kan gjøre det lettere å vinkle positivt på partier og politikere som er i framgang på målingene og tilsvarende vinkle negativt på partier og politikere som er i tilbakegang. Dessuten er målinger en kanal der samfunnsborgerne kan ytre sin politiske synspunkter også mellom valgene. I så måte er målinger en del av det deltakende demokratiet.
Jeg rundet av med å banke inn sluttpoenget om at alle vi som på en eller annen måter er involvert i framstillinger av meningsmålinger, enten det nå er byråfolk, mediefolk eller politikere, bør ha en felles interesse av å søke og opplyse lesere og velgere framfor å forvirre dem.
Etter en liten dose mingling, hvor jeg bl.a. snakket med noen folk fra partiet De Grønne som var en smule irritert på at de, i motsetning til Rødt, aldri får sin egen søyle i medienes partidiagrammer, var det duket for paneldebatt. Opprinnelig skulle lederen av politisk redaksjon i VG, Eirik Mosveen delta, men han var forhindret, så i stedet steppet VG-journalist Alf Bjarne Johnsen sporty nok inn. I tillegg deltok Høyres Torbjørn Røe Isaksen. Det vil føre for langt å referere alle momentene som vi tok opp der. Men et hovedpoeng fra Johnsen sin side var at enkeltmålinger generelt bidrar til å skape dynamikk og friksjon mellom medier som gjør dem spennende. Han så ikke helt verdien av mitt ønske om å utvikle en slags konsensus på tvers av medier, byråer og politikere når det gjelder å bidra til mer folkeopplysning.
Røe Isaksen mente at nettaviser bidrar til å gjøre framstillingen av målinger mer edruelig ved at de i større grad refererer til også andre målinger fra andre byråer. Han fortalte, morsomt nok, at det synes å være slutt på den tiden da Jan Tore Sanner kommenterte målinger for Høyre. Sanner var mannen Høyre brukte i mediene på de dårlige målinger, mens Erna Solberg fikk kommentere de gode målingene. De siste har det blitt mange av for Høyres vedkommende den siste tiden.
På spørsmål fra debattleder Knut Weberg i Infact om det bør være noe minimums antall respondenter for å kunne kalle det et politisk barometer, holdt jeg fram at "tusen gjør susen". Men at dette samtidig er et kostnadsspørsmål. Særlig vil mange lokalaviser slite med å kunne betale det byråene krever for å intervjue 1000 stykker, så ofte bygger lokalmålinger gjerne på kun 4-600 intervjuede - med de økte feilmarginer dette innebærer. Det setter enda klarere til forbehold i presentasjonen av målingene - forbehold som dessverre ikke så mange tar.
På direkte spørsmål fra salen i form av statsviter Kristin Hoff, som har jobbet med denne tematikken i en årrekke, ble Weberg utfordret på i hvilken grad hensynet til metodeskikkelighet ble ivaretatt da Infact kun brukte en dag eller to på å utarbeide et barometer som i slutten av mars skulle fange opp eventuelle effekter av Birkedal-saken. Weberg mente at dette var forsvarlig og mente at det er viktig, både for byråer og medier, og av til kunne snu seg raskt rundt for å fange opp mulige nye trender når aktuelle hendelser inntreffer.
Under her kan du gjerne titte litt på de hovedpunktene jeg brukte i min presentasjon.
lørdag 2. april 2011
Ren Høyre-regjering?
Opinion ligger, i vanlig stil, fryktelig lavt på Ap. De markerer seg også ved ligge høyest av alle både på Venstre og Rødt. Byrået er for tiden det som generelt avviker desidert mest fra snittet og hadde jeg jobbet der, ville jeg definitivt stilt meg et og annet spørsmål om det man holder på med er av en kvalitet man kan være bekjent av.
Frp har fått to målinger på rappen under 20 nå, hvis vi også tar med dagens fra Synovate. Trolig er det snakk om en viss Birkedal-effekt. Men legg merke til at Frp ble målt på lave 20-tall av stort sett alle byråer også før saken sprakk. Det er således grunn til foreløpig å moderere velgerdramatikken en smule.
Når jeg bruker snittet av Sentios tre og Infacts og Norstats to målinger slik at de får en vekt lik ett byrå, kommer jeg ut med følgende totale gjennomsnittstall for mars:
Vårt Lands vanligvis nøkterne Erling Rimehaug var relativt tidlig ute og spekulerte forholdsvis friskt i at SV nå kan nyte godt av en Lofoten-effekt. Og ser man måneden under ett, så er det en klar tendens til at SV oppnår bedre målinger i siste halvdel da verneseieren var et kjent faktum for velgerne. Vi må likevel være forsiktige med å trekke forhastede slutninger. Dette kan også være et utslag av noen tilfeldige sammenfall, og jeg synes foreløpig at grunnlaget er for tynt til å kunne fastslå at SV har styrket sin posisjon vesentlig. Her vil i alle fall jeg se an april-målingene først.
En ting er endringene målt mot februar, men vi bør også ha et noe bredere tidsperspektiv på dette og i alle fall trekke trådene tilbake til valget i 2009. Hovedbildet ligger da fast: Ap er langt unna sitt valgnivå, mens Høyre ligger langt over det de oppnådde for halvannet år siden. Oppslutningen om Høyre og Frp er nå samlet sett på 49 prosent. Det er således slett ikke noe grunnlag for å hevde at høyreballongen sprekker, slik Dagsavisens Arne Strand nylig hevdet. Et slikt resultat ville vært tidenes blåvalg.
Samtidig er det grunn til å vie poenget om at de nå har bikket litt under 50, en viss oppmerksomhet. For det betyr at dette trolig ikke ville holdt til å kapre et rent flertall på Stortinget, slik det framgår av min mandatsimulering under.
Hva ville skjedd i en situasjon der Høyre og Frp ikke har flertall, men det borgerlige flertallet er klart - hvis man regner inn KrF og Venstre? Dette er et scenario som pr i dag ser ut som det mest sannsynlige valgutfallet i 2013 etter min vurdering. Selv om det selvsagt er langt fram dit ennå.
Hverken KrF eller Venstre er særlig sugne på å sitte i regjering med Frp, for å si det pent. Og Frp-støtte til en H+KrF+V-regjering som de selv ikke deltar i, sitter fryktelig langt inne. En mulig "kompromissløsning" er da at Høyre danner regjering alene. Dette er en mulighet som særlig kan bli aktuell hvis Høyre blir såpass sterke at man havner godt oppe på 20-tallet og kanskje sågar opp i mot 30.
Hva tror du - er en ren Høyre-regjering en reell mulighet?
fredag 1. april 2011
Venstre og KrF avgjør
I går jobbet jeg ræva av meg for å bli ferdig med en marsmålingsanalyse som Minerva akkurat har publisert. Klikker du deg inn der så vil du finne rykende ferske vurderinger fra min side over stillingen i samtlige fylkesting i vårt ganske land. Samt analyser av en rekke av de største kommunene.
Hva mer er det egentlig å begjære av lesestoff på en fredag??
God helg!
PS: Det med rumpe var en aprilspøk. Har fortsatt litt rumpe igjen...
Hva mer er det egentlig å begjære av lesestoff på en fredag??
God helg!
PS: Det med rumpe var en aprilspøk. Har fortsatt litt rumpe igjen...