Hva nå, Frp?

Høyre har i skrivende stund et snitt på augustmålingene på hele 26,8 og er dermed landets største parti. Frp ligger på 22,9 - noe som er identisk med valgresultatet i fjor. Dette betyr at Frp nå står overfor en utfordring som det er lenge siden de har stått overfor. Nemlig takle å være lillebror på opposisjonssiden.

Neste år er det lokalvalg. Frp gjør tradisjonelt langt svakere lokalvalg enn riksvalg. For Høyre er stiuasjonen omvendt. Etterhvert som det lokalpolitiske aspektet vil komme sterkere i ukene og månedene som kommer, og Høyre i byer som Oslo, Bergen og Stavanger framstår den klart ledende drivkraften på borgerlig side, vil dette kunne bety at avstanden opp til Høyre kan øke ytterligere.

Hvordan skal Frp greie å markere seg ved siden av et stort og godtgående Høyre? Dette spørsmålet grubler partiets strateger nå over. Innvandringskortet er da et velkjent Frp-grep å ty til. Trolig var Tybring-Gjeddes sterkt innvandringsfiendtlige kronikk på torsdag, klarert med partiledelsen. Og han, og partiet, må sies å ha lyktes godt med å sette agendaen de siste dagene. Det skal bli interessant om Frp vil lykkes med å holde innvandringsdebatten varm framover.

All valgforskning tyder på at innvandring er Frps klart beste sak i velgernes øyne. Derfor er det smart velgerstrategisk å få dette høyt opp på agendaen for Frp. Men noe av problemet for Frp nå, er at velgerne i økende grad etterspør et styringsdyktig alternativ til de rødgrønne og strømmer til Høyre i stedet for Frp. For Høyre har vist tidligere at de kan styre landet, det har ikke Frp vist. Inn mot stortingsvalget i 2013, må Frp etablere et enda bedre forhold til Høyre for å kunne regjerere sammen med dem. Det betyr at Frp ikke lenger bare kan la alle sine løse kanoner fyre løs.

Dermed ser vi nå klarere og klarere at en intern konfliktlinje er i ferd med å ta fyr. En konfliktlinje mellom de som mener at Frp fortsatt skal være det politisk ukorrekte, frittalende og populistiske alternativet i norsk politikk og de som mener at Frp i enda større grad bør strømlinjeformes for å klargjøres for regjeringsmakt.

Jeg tolker valget av Bård Hoksrud som sentralstyremedlem i stedet for Terje Søviknes tidligere i år, som et utrykk for at den første grupperingen står meget sterkt i partiet. Og jeg utelukker heller ikke at det på landsmøtet neste år vil bli full strid om nestlederne Per Sandberg og Per Arne Olsen.

Siv Jensen sitter trolig trygt til og med valget i 2013. Men skulle både valgene i både 2011 og 2013 ende skuffende, så vil også ledervervet kunne komme i spill. Det er imidlertid pr. i dag vanskelig å se hvem som eventuelt reelt sett skulle kunne utfordre henne. Det er ikke akkurat flust med gode lederkandidater i partiet.

Enda viktigere enn persongalleri, er de politiske veivalgene Frp nå står overfor. Skulle det bli et borgerlig flertall i 2013, men med et stort Høyre og et langt mindre Frp, så vil nok Frp-lysten på regjeringsmakt også dempes mer enn en smule. For juniorpartnerskap i regjering er ikke det som kler Frp. Partiet bør komme inn i regjering med stor styrke og fynd og klem. Se derfor ikke bort i fra at en ren Høyre-regjering kan vise seg å bli et mer og mer realitisk regjeringsalternativ.

Tiden som nå kommer, blir derfor uhyre viktig for Frp. Vil Frp slå knallhartd tilbake eller er partiet i ferd med å rote bort sitt livs sjanse til å styre Norge? 

Oppdatert: Nettavisen har laget en sak på dette blogginnlegget, paret med noen uttalelser fra Anders Todal Jenssen.

Å skyte fra hofta

Frp er blitt forbigått av Høyre og er for tiden bare Norges tredje største parti. I Dagsavisen i går oppfordret Tord Lien folk i sitt kjære Frp til "å skyter mer fra hofta" (finner dessverre ikke saken på nett).

I dag fyrer stortingsrepresentant Christian Tybring Gjedde av det første (bom)skuddet.

Må vi mores til døde?

I en meget interessant kronikk i Aftenposten i dag hevder språkviter Eirik Vatnøy at de politiske TV-debattene har blitt så medieregissisert at selve de politiske sakene drukner i dramaturgiens krav til underholdning, personorientering og konflikt. I en analyse for den liberale tankesmien Civita har han bl.a. gått igjennom NRKs valgsendinger Velg!09 og funnet ut at om lag halvparten av programledernes spørsmål dreide seg om regjeringskonstellasjoner.

Jeg synes et nøkkelspørsmål er om programskaperne treffer blink med sine valg av vinklinger. Eller er det snarere slik at man dermed undervurderer sitt publikum? Jeg tror en slags mellomting er det beste. Dvs. at et visst underholdningselement og temperatur bør være til stede for å skape interessere og fenge seere som i utgangspunktet kanskje ikke er mer enn sånn passe interessert i politikk. Samtidig bør det være slik at vi seere ikke alltid må underholdes nærmest til døde. En saklig og god debatt der folk får snakke ut og der det er mulig å følge med på resonnementer, kan også være meget godt TV.

Hva mener du?

Prognose kommunevalget

Det er til nå i august blitt publisert fire nasjonale meningsmålinger. Når jeg legger gjennomsnittet av dem til grunn, og regner dem om til lokalvalgstall, kommer jeg ut med følgende prognose (avrundet til nærmeste prosent):
Rødt 2
SV 5
Ap 26
Sp 6
KrF 5
V 5
H 28
Frp 19
Andre 4

Som vi ser, ligger faktisk Høyre an til å bli Norges største kommuneparti. Blir dette noe i nærheten av valgresultatet om ett år, så vil det være en fullstendig fiasko for regjeringspartiene. Jeg har ikke brutt ned tallene på enkeltkommuner. Men ut i fra den nasjonale trenden, så er min vurdering nå at de rødgrønne nesten kan glemme Bergen, Stavanger, Kristiansand, Sandnes og Drammen. Også Oslo ser fryktelig tung ut å snu for dem.

Derimot burde de greie å forsvare Tromsø og Sarpsborg. Fredrikstad er også en rødgrønn mulighet, men jeg holder foreløpig en knapp på de borgerlige her. I Trondheim har de rødgrønne fremdeles et favorittstempel. Men slår den nasjonale trenden inn her, parallelt med at velgerne straffer Ottervik og co for styringen lokalt, så kan man faktisk ikke se bort i fra et maktskifte i Norges gamle hovedstad.

Oppsmmuert innebærer dette at regjeringen nå har en kjempeutfordring hva gjelder å forsøke og redde valget. Riktignok legger om lag halvparten av velgerne mest vekt på lokale forhold når de stemmer. Like fullt er det da også om lag halvparten som i størst grad legger de nasjonale forholdene til grunn. I så måte risikerer mange lokale, rødgrønne politikere å bli feid ut av kommunestyrer og fylkesting p.g.a. misnøye med den rødgrønne regjeringen.

Skal vi gjette at det nå, på kort sikt, ligger noen budsjettlekkasjer av "godsaker" rett rundt hjørnet?  

  

Hverdagsliv

Dager som går. Dager som kommer.
Hverdagsdager.
Mat som skal handles, lages og spises.
Frokost. Lunsj. Middag. Kvelds.

Barn som skal skiftes på.
Bleier. Klær. Stell.
Barn som skal roes. Leses for.
Og synges for.

Regninger som skal betales.
Penger som skal skaffes.
Jobb som skal gjøres.
Frister som skal innfris.

Plen som skal slås.
Snø som skal måkes.
Tallerkener som skal vaskes.
Og ryddes inn.

Forhold som skal pleies.
Menstruasjoner som kommer.
Og går.
Kompromisser som skal inngås.

Hverdagsliv.
Hverdagsdager.
Meningen med livet.
Eller et forbaska styr?

Hard anger

Regjeringen angrer. Eller rettere sagt Sp og Ap angrer. Personifisert ved Liv Signe Navarsete, Terje Riis Johansen og Jens Stoltennberg. De angrer på timingen (sommeren) for vedtaket om å bygge kraftlinje gjennom Hardanger. De angrer på arrogansen. De angrer på at de ikke i større grad klarte å forutse de sterke protestene. Men angrer de på selve beslutningen?

I dag gjorde regjeringen retrett i "monstermastesaken". Sjøkabler kan visst likevel være en god løsning. Det må i alle fall utredes bedre. Selv om vi til nå har hørt fra regjeringshold igjen og igjen at alle alternativer var blitt vurdert og at master var den sikreste og klart beste løsningen. Det må være særlig pinlig for olje- og energiministeren å bli tatt ned på denne måten. Hvor lenge kan han fortsette? Han minner stygt om en "lame duck".

Det er vanskelig å tolke retretten på særlig annen måte enn at de store folkelige prostestene mot dette har gitt regjeringen kalde føtter. Så kall det gjerne populisme. I en situasjon der det er ett år igjen til lokalvalget, og der planen er at "byer skal farges røde" og at "Ap skal ta Vestlandet", så ble dette standpunktet altfor kostbart å fronte.

Likevel sitter jeg igjen med et klart inntrykk av at både Johansen, Stoltenberg og Navarsete fortsatt mener at "monstermaster" er det beste. Og hvis de mener det, så betyr det at de snur kappa etter vinden. Fornuftig og klokt at "folkeviljen" følges, vil noen hevde. Feigt, vil jeg si.

For bør man ikke stå opp for og argumentere for det man tror er den beste politikken?       

Noen spekulasjoner

Bjarne Håkon Hanssen jobber mot sin tidligere regjeringe. Bør vi øke skattene? Monstermaster i Hardanger. Det er den politiske debatten sommeren 2010. Sånn kort oppsummert. Alt er dårlige saker for den sittende rødgrønne regjeringen. Særlig den siste saken.

Målingene er elendige, sett med rødgrønne øyne. Det blåser en frisk, blå vind over landet. Først og fremst fordi mange velgere er sugne på noe annet enn Stoltenberg og co. Særlig nyter Høyre godt av dette suget. Er det råtningen av den rødgrønne roten vi nå ser?

Jeg tror Ap, SV og Sp holder sammen til lokalvalget neste år. Men blir valget en fiasko, så er det et alt annet enn utenkelig scenario at både SV og Sp trekker seg ut og at Ap fortsetter som mindretallsregjering inn mot valget i 2013. I så fall stokkes den parlamentariske kortstokken om og ut av stokkingen vil både KrF og Venstre springe ut som langt mer interessante for Ap.

For det er dette sentrum som ligger Stoltenbergs hjerte nær. SV og Sp bærer preg av mer fornuftsekteskap enn kjærlighet. Men de har begge vært nyttige idioter. Særlig SV som har latt Ap vokse på egen bekostning. Tar Stoltenberg en konfrontasjon nå for å styre dem begge ut av regjering slik at han kan regjere mer etter hjertet sitt på tampen av sin politiske karriere? Og så overlate boet til Jonas Gahr Støre som kan videreføre denne linjen?

Et slikt nært forestående taktskifte i norsk politikk kan imidlertid være å gjøre opp en regning uten vert. For hvor sugne er KrF og Venstre på å holde Ap ved makten etter flere års tiltagende maktarroganse? Neppe særlig sugne. Et kjølig sak til sak-samarbeid kan være en løsning inntil en borgerlig regjering, med Høyre i spiss (kanskje en ren H-regjering) avløser Ap.

Dermed kan Gahr Støres første prøvelse som ny partileder fort bli å være opposisjonsleder 2013-17 og bygge en ny plattform for å komme tilbake og vinne valget i 2017.    

Analyse juli

Jeg valgte en vinkling på de rødgrønnes muligheter inn mot valgene i 2011 og 2013 i min ferske analyse av julimålingene.