Svein Tore Marthinsen

Lang valgkamp, lengre linjer og små forskjeller

2012-01-25T12:23:00.002+01:00

I går inviterte våre, for tiden, to klart største partier, Ap og Høyre, til programdebatt. Debatter og prosesser som på kort sikt handler om å vinne valget i 2013, men på lengre sikt dreier seg om å trekke opp målsettinger for hvordan samfunnet vårt bør utvikle seg de kommende tiårene.

Høyres "debattnyhet" var noen trykte debatthefter. Mens Ap lanserte "Ditt forslag" - en spennende sosial-medie-løsning der man kan spille inn forslag på max 140 tegn og der man kan stemme forslagene opp eller ned. Begge partiene ønsker så åpne programprosesser som mulig. Da bør sosiale medier spille en nøkkelrolle. Gårsdagen bekreftet mitt inntrykk av at Ap foreløpig har et klart overtak på Høyre her. Selv om (rett skal være rett) Høyre inviterer oss til innspill i kommentarfeltet på deres nettside (forutsatt at du har en Facebook-konto) noen steder, mens du andre steder kan svare på Høyres spørsmål og sende inn til partiet (hvorfor får ikke vi andre se svarene/kommentarene?)

Hvordan griper de to partiene utfordringene i dagens samfunn an? Høyre satser på kraft. Det handler om å sikre bærekraft, livskraft og konkurransekraft. Også Ap var sugen på å bruke kraft, men da det ble oppdaget at "Samholdskraft" var et begrep som Vidkun Quisling sverget til, så erstattet man det med "samhold og tillit". I tillegg står kunnskap og velferd høyt oppe på Aps liste.

Høyre har en skarpere tilnærming ved å fremme noen påstander som peker på noen svakheter i vårt samfunn, som partiet vil vi skal ta stilling til. Mens Ap har en åpnere invitasjon med færre påstander og utstrakt bruk av (selektive) fakta som stort sett viser at Norge er et utmerket land å bo i. Disse ulike måtene å legge opp en programdebatt på, bør ses i lys av at Ap sitter i posisjon og Høyre i opposisjon. Dermed tilsier rollene deres at Høyre skal angripe, mens Ap skal forsvare seg.

På pressekonferansen i går, snakket Høyres nestleder Bent Høie om at partiet ikke bare har tanker for hvordan man skal vinne valget i 2013, men også planlegger hvordan en borgerlig regjering skal gjenvelges i 2017. Han holdt dessuten fram 2030 som et år som partiet er opptatt av å se fram mot.

Høie (!) ambisjoner, selv om han forsikret på Twitter at Høyre slett ikke tar seieren i 2013 for gitt.

Høyre har lyktes med å bredde ut partiet. Man har klart å beholde, og endog øke, den høye velgertilliten på skatt og skole, parallelt med at man har fått et markant løft på det som lenge har vært partiets akilleshæl; helse- og eldreomsorg. I 2005 svarte bare seks prosent av velgerne at Høyre har den beste eldreomsorgen, i 2009 var det økt til 11 prosent (i følge valgundersøkelsene 2005 og 2009), mens Synovate målte det til 14,5 i høst.

Dette gjør Høyre til en langt farligere motstander for Ap. Høyre appellerer nå til partiets velgere i mye større grad enn før, noe Ap åpenbart selv også har innsett. Det retoriske skiftet fra "kalde kalkulator-Høyre" til varme, "vi snakker mer om mennesker"-Høyre har slik sett lyktes. I følge Aps egne tall, står over 300 000 velgere mellom disse to partiene. Hvor flest av dem vipper, kan avgjøre valget. Lykkes Høyre med sin ambisjon om å bygge opp en troverdighet på velferdsfeltet som er så høy at velgerne mener partiet er et like trygt velferdsvalg som Ap, så er mye gjort. For Høyres force; frihet og "individ foran system" er det vanskelig for Ap å få gjort noe med. Aps hovedutfordring er derfor å beholde et sterkt sakseierskap på velferd og holde Høyre langt bak seg her. Dels gjennom å peke ut en kurs som utvikler "den norske modellen", og dels ved å trekke Høyres troverdighet i tvil.

Men den politikken som føres er viktigere enn hvem som fører den (selv om regjeringsskifter ofte er sunt i seg selv fordi det demmer opp for maktarroganse og misbruk). Og her skiller ikke Høyre og Ap seg veldig mye fra hverandre, hverken i det korte eller lange bildet. Statsbudsjettene de legger fram er stort sett like. Utenrikspolitikken er stort sett lik. Skolepolitikken er stort sett lik. Innvandringspolitikken er stort sett lik. Osv. Valget 2013 og valget 2017 og alle valg fram til 2030 og sikkert også etterpå, vil derfor handle om nyanser og retningsforskjeller. De er viktige nok, men langt unna så fundamentale som politiske debatter gjerne etterlater et inntrykk av.

Dagens regjering har vist seg å være en heller puslete "rød fare". Og den etterfølgende borgerlige regjeringen, enten den nå innsettes i 2013 eller 2017, kommer ikke til å rasere velferdsstaten.

Så langt derifra.

Å finne balansen

2012-01-22T22:52:00.001+01:00

Denne kronikken stod på trykk i Drammens Tidende i går (og er spritet opp med noen lenker, bilde og slides fra presentasjonen):

Fjoråretsvalg gjorde Høyre, Frp og KrF til posisjonspartier i Buskerud fylke. I helgensamles de på Kongsberg for å styrke båndene. Hvilke utfordringer møter dem?

- Kan du komme og snakke med oss om posisjonsrollen kontra opposisjon, sosiale medier og samspillet sosiale medier og tradisjonelle medier, spurte Høyres fylkestingsleder Terje Vegard Kopperud for noen dager siden. Vi skal ha samling og har bl.a. invitert Kristin Clemet til å foredra før deg.

Å «hoppe» etter Clemet er en stor utfordring for en i utgangspunktet beskjeden kar som meg. Men siden foredragsvirksomhet overraskende nok har blitt en del av mitt levebrød, så tar jeg slike utfordringer. Ikke minst når tematikken interesser dypt. Ett parti har aldri appellert nok til meg til at jeg har villet gå inn og representere det. Derfor får jeg utløp for min politiske interesse ved å se politikken utenfra.

I forberedelsene til seansen på Kongsberg, har jeg gått igjennom høstens valgtall på nytt og gjenoppfrisket hvor jevnt fylkestingsvalget i Buskerud var. Dramaet kommer særlig til uttrykk når man ser på KrFs stemmetall. Partiet berget sistemandatet i fylkestinget med meget tynn margin. Hadde 141 færre Buskerud-velgere stemt på KrF, ville mandatet tilfalt Ap. Da hadde Roger Ryberg og co beholdt flertallet (forutsatt at Ap, SV, Sp og Venstre hadde holdt sammen). Slik gikk det altså ikke, det ble maktskifte og Høyres Morten Eriksrød overtok fylkesordførervervet, støttet av Frp og KrF.

Buskerud-valget 2011 illustrerte på en sjelden god måte at de tre tidligere opposisjonspartiene var helt avhengige av hverandre for å lykkes. Partiene klarte å appellere til ulike velgergrupper slik at summen, med et nødskrik, ble tilstrekkelig for å skape et nytt flertall i Buskerud. Dette må de gjenskape i 2015 hvis maktposisjonene skal videreføres. Før de kommer så langt, venter flere utfordringer. En handler om hvordan man skal samarbeide uten at partienes særpreg blir borte. En annen dreier seg om å håndtere at mediene blir mer interessert i hva de holder på med, ikke minst i det som måtte være av uenighet. Der man tidligere kunne skyte fra opposisjonshofta, må man nå i langt større grad samles om å være en ansvarlig stemme utad.

Særlig er utfordringen stor for Frp. Protestholdning og frittalende politikere, er mye av grunnlaget for partiets tidligere suksess. Nå er partiet presset, ikke minst i Buskerud. Fylkestingsvalget nasjonalt var svakt med 11,8 prosent. Valget i Buskerud gikk enda verre, kun 11 prosent. Normalt sett bør Frp gjøre det bedre i Buskerud enn på landsplan, velgerstrukturene i fylket, med en viss overvekt av folk med lavere/middels utdanning og inntekt, samt mange «halvurbane» kommuner, er pro Frp. I den situasjonen partiet i dag befinner seg i, kan ansvarliggjøringen man gjennomgår på fylkesplan, gi velgerflukten ytterligere fart. Fordi partiet risikerer å bli en blek kopi av Høyre, slik SV, i mange velgeres øyne, har blitt en kjedelig kopi av Ap på riksplan.

Parallellen bør ikke trekkes for langt. Mange velgere gir blaffen i hva som skjer på fylkesnivå. Og mediene er i grunn ei heller all verdens opptatt av det. Så det er andre drivkrefter som betyr mer enn hva Britt Homstvedt, Ove Vanebo m.fl. gjør eller ikke gjør i sine fylkesposisjoner, som vil avgjøre Buskerud Frps valgskjebne i 2015. I en tid der sosiale medier får sterkere betydning, og der samspillet mellom tradisjonelle og sosiale medier har en potensiell mobiliseringskraft som er veldig sterk – noe vi på en usedvanlig tydelig måte så ifm. 22. juli og rosemarkeringene etterpå, må imidlertid også en fylkespolitiker uansett tenke seg litt om før han legger ut melding på Facebook eller Twitter.

«Borten Moe viser hva han har tenkt å bidra med i dagens DN. Like greit at miljøvelgerne ser hva vi har å slite med for tida», skrev Kristin Halvorsen på sin Facebook-side før jul, som kommentar til at olje- og energiministeren avviste kutt i oljeproduksjonen for å få ned CO2-utslippene. Hun uttrykte dermed sin frustrasjon, men sendte også et signal om at samarbeidet ikke er bra. Statusoppdateringen ble slått stort opp i riksmedier og tolket som nok et uttrykk for at den rødgrønne regjeringen sliter internt. Skulle en Lavrans Kierulf (Frp) eller en Trond Johansen (KrF) skrive noe tilsvarende om en Høyre-kollega på sin Facebook-side, så vil det nok sikre oppslag i både Drammens Tidende og NRK Buskerud. Men særlig lurt er det neppe.

Det gjelder, i posisjonstilværelsen i Buskerud, som i livet for øvrig, å finne den rette balansen. Balansen mellom å være seg selv og en del av et større, politisk fellesskap. Om KrF, Høyre og Frp klarer å finne denne balansen, gjenstår å se.

Slides som ble brukt i forbindelse med foredraget, som jeg holdt sammen med Cecilie Staude, finner du her:

Buskerudsluttversjon

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

Partier i sosiale medier - en sluttrapport: Til stede, men famler

2012-01-17T13:44:00.000+01:00

- Skal vi lage en analyse av hva partiledere og partier gjør i sosiale medier? Jeg rettet spørsmålet til Cecilie Staude (bildet), mens vi slappet av etter det aller første foredraget vi holdt sammen i forbindelse med fjorårets valgkamp. Dette var i grunn noe jeg hadde tenkt på i noen måneder, men jeg måtte vente til valget var over, og jeg ville ha med meg en samarbeidspartner med en annen bakgrunn enn meg selv.
- Nja, jeg vet ikke helt, jeg, repliserte hun. Jeg er i grunn ikke så veldig interessert i politikk.
- Men du er veldig interessert i, og kan mye om, sosiale medier. En slik analyse vil gi både deg og meg, og sikkert mange andre også, økt kunnskap om dette. Tenk litt på det da, sa jeg.

Fra ide til analyse
Noen dager gikk og så kom det:
- Jeg har tenkt, og har merket at en økt politisk interesse har vokst litt fram i meg i forbindelse med valgkampen, og det samarbeidet vi hadde. Derfor er jeg med på en liten analyse. Vi blir vel ferdige i løpet av en uke eller to? For jeg har så masse å gjøre med undervisning på BI, samt foredrag og slikt.
(Yess!!, tenkte jeg)
- Ja, dette tar ikke så lang tid - har jo mine ting å jeg også (En treåring, valganalyse, artikler osv..). Vi fordeler arbeidet. Du tar for deg partilederne, og så ser jeg på partiene. OK?
- Ja. Men du hjelper meg vel underveis?
- Ja, jeg skal lese alt du skriver og spille inn forslag. På en betingelse, advarte jeg.
- Hva da?
- At du hjelper meg med det du kan, og leser alt det jeg skriver før det publiseres.
- Avtale!

Avgrensningene
Dermed var vi i gang. Første steg var å enes om hvilke kriterier vi skulle legge til grunn. Det ble verdi og dialog. Dernest måtte vi enes om hvilke sosiale medier vi skulle se på. Her falt valget på Facebook, Twitter og blogg. I tillegg så jeg på partienes nettsider. Og til slutt måtte vi avgrense hvilke partier og ledere som skulle omfattes. Det ble alle partier som i dag sitter på Stortinget, samt alle deres partiledere (minus Kristin Halvorsen hvor vi kom til at det var mer interessant å se på Heikki Holmås og Audun Lysbakken, siden en av disse to nå snart overtar partiledelsen).

Første parti ut var Venstre og deres partileder Trine Skei Grande. Dernest fulgte KrF og Knut Arild Hareide. Så Sp og Liv Signe Navarsete. Deretter SV og kamphanene Heikki Holmås og Audun Lysbakken. Før Høyre og Erna Solberg stod for tur. Nest sist ut ble Frp og Siv Jensen. Og vi avrundet med Ap og Jens Stoltenberg.

Demokratiargumentet trumfet da det buttet
Ring, ring. Hallo?
- Jeg holder på med Senterpartiet nå, og jeg er lei, sa Cecilie.
- Lei Liv Signe Navarsete?, parerte jeg - i et forsøk på en humoristisk avvæpning.
- Nei, lei analysene. De tar jo så forbaska mye tid. Du sa det bare skulle ta max to uker. Stemmen var en smule bisk..
(Tenke fort, tenke... nå trenger jeg noen virkelig gode og blidgjørende argumenter..)
- Joda, men det er viktig at dette blir bra. Og tenk så mye vi lærer selv, argumenterte jeg. Dessuten tror jeg de som leser dette også vil lære mye. Kanskje vi i tillegg, gjennom disse analysene, til og med kan bidra til at både partier og partiledere snakker mer med folk. I så fall yter vi vår lille skjerv til at Norge blir et mer deltakende demokrati, og det er jammen en verdifull skjerv å yte, holdt jeg fram. Du skal heller ikke se helt bort i fra at både politikere og partier kan lage bedre politikk ut av flere samtaler med mennesker, enten det nå er snakk om egne velgere eller andre interesserte.

Stillhet noen sekunder.
(Hva nå..gidder hun ikke mer?)

- Hm, du har rett, sa Cecilie, noe mildere stemt. OK - vi kjører på videre.
(Bra jobbet, Svein Tore, tenkte jeg - denne argumentasjonsrekken bør jeg spare på..)

Nettside og Facebook prioriteres opp, Twitter og blogg prioriteres ned

Det ble over to måneders jobb fra oppstarten i november. Inntrykkene har sunket inn og tiden er nå moden for å summere opp noe av det vi fant. Ut i fra de avgrensninger vi har gjort, så er vår vurdering at partiledernes og partienes bruk av sosiale medier bærer preg av at deres tilstedeværelse er i en tidlig fase. Det famles en hel del, og forbedringspotensialet er stort hos alle. De er generelt kommet kortere enn hva vi i utgangspunktet trodde. Samtidig har alle partier og og de fleste partiledere elementer i sin tilstedeværelse som er bra og som man kan bygge på i videreutviklingen av den sosiale mediebruken inn mot neste års stortingsvalg.

Nettsidene er stort sett "motoren" i mye av denne kommunikasjonen. Mye av plassen både på Facebook og Twitter går med til å hype egne nettartikler. Nettsiden synes generelt å være det best prioriterte, deretter følger Facebook. Twitter og blogg blir åpenbart nedprioritert. Forbedringspotensialet ligger derfor her særlig i at man bør bli flinkere til å variere og tilby stoff som er mer unikt for de forskjellige plattformene. En annen vurdering er om man over tid bør ta sjansen på å være såpass lite til stede på blogg og Twitter.

Snakker til sine egne
Det er også et generelt trekk at alle stort sett snakker mest til sine egne. Altså at man kommuniserer best med de som allerede er partimedlemmer eller "kjernevelgere". Dette er både en styrke og en svakhet. Det er en styrke i den forstand at det kan bidra til å skape mer intern entusiasme. Pr i dag fungerer sosiale medier som kanaler der partiene og politikerne primært bygger intern entusiasme. Å kunne bruke sosiale medier til dette formål er vel og bra.

Men faren er at tendensen til partiklikker og hverandres heia-roping gjør at man stenger andre og mindre ihuga partifolk ute fra kommunikasjonen. Altså at man ekskluderer mennesker framfor å involvere. Det synes altså som om man pr i dag ikke evner å kommunisere godt nok med velgere i "randsonen" og de mer passe politisk interessert menneskene. Gode partiledere og partier evner å få til begge deler. Et parti dør sakte hvis man kun pleier gamle og ikke rekrutterer nye.

Mye enveiskommunikasjon

Ett annet hovedtrekk som vi til stadighet har pekt på gjennom disse analysene, er hvor mye av kommunikasjonen som primært er enveis. Partier og partiledere har et budskap - og dette skal UT. Det slår meg at man i stor grad kommuniserer på samme måte i sosiale medier som i tradisjonelle medier. Men for at budskapet skal gå INN, så tror jeg man må snakke mer MED mennesker enn TIL.

Her ligger det aller største forbedringspotensialet. For å få til det, så er man avhengig av at det synker inn en erkjennelse hos både partier og ledere av at de ser på leserne sine på nettsider og blogger, "Likerne" på Facebook og følgerne på Twitter som likeverdige samtalepartnere. Samtalepartnere som man faktisk (!) også kan lære mye av. For deling av kunnskap, ærlige tilbakemeldinger og interessante ordskifter er noe av de fremste styrkene i sosiale medier.

Politikerne kan bli bedre politikere, partiene kan bli bedre partier, politikken kan utvikles og velgerne kan gjøre mer kvalifiserte valg hvis vi ser på hverandre som potensielle kilder til ny kunnskap, i stedet for motstandere med håpløse meninger. Hvorfor sitter det f.eks. så langt inne å rose noen i et annet parti som sier noe bra? Hvorfor følger man ofte bare egne partikolleger på blogg eller Twitter? Mer raushet er et stikkord som jeg tror vil kunne bidra til å øke appellen forbi klikkene.

Ap er best, Sp svakest. Men Venstre imponerer og Høyre skuffer mest
På basis av de partianalysene jeg har gjort, har jeg satt opp en rangering. Denne er kun ment som en pekepinn på hvor partiene i dag står i bruken av de sosiale mediekanalene vi har valgt å fokusere på. Totalinntrykket avgjør plasseringen, men jeg har vektet Facebook og nettsiden noe høyere enn blogg og Twitter, siden de to førstnevnte forumene besøkes av flest mennesker.

1. Ap: Har den beste og mest samtalepregede Facebooksiden. Partiet har også skapt en spennende digital møteplass i mittarbeiderparti.no. Nettsiden er bra, men medlemsvervingen ble gitt overdreven oppmerksomhet i analyseperioden. Partiet er langt svakere på Twitter og blogg - det er tydelig at disse mediene nedprioriteres.

2. Venstre: Norges beste twitterparti. Andre partier bør se og lære av hva @Venstre får til på mikrobloggen Twitter. Partiet responderer, og bidrar fint i samtaler, noe som gjør kontoen meget interessant å følge. Venstre har også utviklet en god møteplass i liberal.no. Facebook-siden er derimot på det jevne, variasjonen er for liten og dialogen bør bli bedre. Nettsiden er ok, men noe kjedelig og kan med hell sprites opp.

3. SV: Det partiet som i størst grad tilrettelegger for involvering og deltakelse på sin nettside, dette får et stort pluss i min bok. Nyhetsstrømmen er også bra. Facebooksiden er informativ, men svak på dialog. Samtalepreget er også skuffende lite framtredende på Twitter. SV, med mange unge og høyt utdannende mennesker i sin midte, bør være et parti som ligger helt i front i sosiale medier. Men det er partiet ikke, til det er det for ujevnt.

4. Frp: Partiet har en god Facebookside med stort engasjement, og partiet er her flinke til å respondere. Styrken i engasjementet er det mest verdifulle Frp har, og debattene i kommentarfeltene er ikke så lavpannede som myten skal ha det til. Nettsiden er på det jevne. Twitter og blogg er to svært forsømte områder i partiet, så i sum er dette ujevne saker.

5. KrF: Ikke direkte gode på noen ting, men har elementer som er bra på alle plattformer. @KrFNorge gjør lite på Twitter, men noe av det lille det gjør er bra. Facebook-siden er bra, men involveringen og dialogen bør bli bedre. Nettsiden har en god nyhetsstrøm og alle KrFs stortingsfolk har blogger, noe som viser vilje til tilstedeværelse. Innholdet i bloggene står imidlertid slett ikke i stil med de gode intensjonene.

6. Høyre: Analysens største skuffelse fordi man forventer mer av et parti som i disse dager er i nærheten av å utfordre Ap som landets største. Høyres snur seg bort i "valgboden" sin på

Facebook og svarer ikke folk som stiller konkrete spørsmål. Kvitringen er tilfeldig og sporadisk, og nettsidene understreker ytterligere den manglende viljen eller evnen til å involvere og oppmuntre til deltakelse. Høyre viser imidlertid fram i glimt at partiet kan. Og det kan godt, hvis det vil - på alle disse medieplattformene. Det finnes kompetanse på feltet i partiet, noe som bærer bud om at Høyre kan innhente deler av Aps forsprang. Men da må skippertaksmentaliteten erstattes av kontinuitet og mer kvalitet i relasjonene.

7. Sp. Nettsiden er det beste partiet har. Den er bra oppdatert. Ellers er det relativt svakt over hele fjøla, partiet er rett og slett bakpå i sosiale medier. Det skinner godt igjennom at dette er et kommunikasjonsfelt som partiet ikke har satset noe særlig på. Både Facebook-siden og Twitter-kontoen bærer preg av manglende vilje til samtale og partiet tilfører de av oss som følger dem, generelt lite av verdi. Bildet er likevel ikke helsvart, det finnes lyspunkt på alle plattformer og får partiet på plass en strategi, tuftet på bredere forankring og økende vilje til deltakelse, så finnes det sosiale medieevner i partiet som kan utvikles.

Rangeringen er gjort uten at det er skult til ressursene som partiene har i kroner. Tas den faktoren med i bildet, så framstår Venstres posisjon som mest imponerende. Partiet klarer, med små ressurser, men gode grep, å puste langt mer ressurssterke Ap i nakken. At Ap og Frp har langt bedre Facebooksider enn Twitterkontoer og blogger bør også ses i lys av velgerstrategi. Facebook harmonerer best med partienes velgerprofiler, mens Twitter og blogg f.eks. "passer" bedre for mer elitistiske Venstre.

Tilbakemeldingene vi har fått underveis i arbeidet har vært mange, interessante og gode. Takk til alle som kommet med betraktninger, det har vært motiverende! Vi har også blitt invitert og vært hos Høyres kommunikasjonsfolk på Stortinget og delt våre synspunkt (og jeg har faktisk registrert en klar dialogforbedring på Høyres Facebook-side etterpå..). Vi har vært på partikontoret til Senterpartiet og utdypet våre meninger. Og samme dag ble vi også invitert til Statsministerens kontor der vi hadde et spennende ordskifte i halvannen time om Aps og Stoltenbergs bruk av sosiale medier. Det er også svært nyttig for oss å høre litt innenfra om hvordan partiene jobber og tenker. Aps kommunikasjonssjef lot seg inspirere til å svare med et godt blogginnlegg, som genererte en spennende debatt.

Om et par uker står en tur til Bergen Venstre med foredrag og påfølgende paneldeltakelse for døren, og vi skal senere samme måned også snakke til Unge Høyre. Vi håper å dele noe av den kunnskapen vi har fått med enda flere, så alle interesserte kan bare ta kontakt - enten det nå er snakk om enkle spørsmål og synspunkt eller ønske om foredrag eller work shops. Nationen laget forøvrig en stor sak på analysene sist helg, og vi har forsøkt å leve opp til egne råd ved å svare på de spørsmål som har kommet i kommentarfeltet.

Kan det gjøre en viss forskjell?
På vei fra Sps lokaler i Akersgata til Statsministerens kontor i Glacisgata, utbrøt Cecilie:
- Jeg er glad for at du foreslo at vi skulle gjøre dette, og at du motiverte meg til å holde fram da det buttet.
- Det var hyggelig å høre, svarte jeg.
- Ja, for dette er noe av det mest interessante jeg har vært med på. Og det har gitt meg kunnskap som jeg aldri ellers ville tilegnet meg. Samt åpnet dører som jeg aldri har tenkt ville være mulig å åpne.
- Tror du vi bidrar til å gjøre en aldri så liten forskjell?
- Ja, faktisk, smilte hun.

Jeg er ingen sosiale medier-euforist. Og jeg formidler fortsatt i enhver sammenheng at sosiale medier pr. i dag kun er et supplement til tradisjonelle medier. Det er derfor liten grunn til å overdrive betydningen. Samtidig har samarbeidet med Cecilie gjort meg tryggere på at dette fenomenet er noe som vi bare har sett begynnelsen på. Også i politisk sammenheng. Så kanskje er vi med på å skrive en smule historie her.

Eller hva tror du? Vil sosiale medier endre både velger-, parti- og politikerrollene eller er betydningen overdrevet?

Ferske vurderinger av den fylkesvise mandatfordelingen: Ryker Hareide, Solhjell og Lysbakken ut av Stortinget?

2012-01-02T22:25:00.000+01:00

Godt nytt år, kjære bloggleser!

Jeg har brukt innledningen på 2012 til å gå igjennom velgerpreferansene i desember 2011. Under finner du de ferskeste tallene fra åtte ulike byråer (Sentio utførte også målinger for Smp som avisen publiserte 4. desember og for DN som avisen publiserte 18.)

Gjennomsnittet av disse desembermålingene er brukt som utgangspunkt for en analyse som jeg har laget på oppdrag for Minerva. Her finner du også finne mandatberegning, samt et helhjertet forsøk på å sette tallene inn i en bredere, historisk sammenheng.

Som en ekstrabonus til alle som henger med meg på bloggen, så får du nedenfor noen fylkesvise analyser av mandatsituasjonen, slik jeg for øyeblikket vurderer den, halvannet år før stortingsvalget i 2013. Beregningene er basert på snittnivåene ovenfor, brutt ned fylkesvis. Vurderingene av utjevningsmandatene er langt mer usikre enn de faste mandatene.

Østfold: Ap plukket fire faste mandat, Frp tre og Høyre ett i 2009. Mens utjevningsmandatet gikk til KrF. Med dagens tall til grunn, ligger Frp an til å miste ett mandat til Høyre i Østfold. Ap og Høyre kniver om sistemandatet, med Høyre ørlite foran. I så fall mister Ap sitt fjerdemandat, mens Høyre vil ta hele tre mandater, noe som vil typisk være et dårlig tegn for alle som ønsker seg fortsatt rødgrønt flertall. KrF ser fremdeles ut til å ha ok grep om utjevningsmandatet i fylket.

Bytter valgkrets?

Akershus: Ap 5, H og Frp 4 hver, SV og V ett hver, mens KrFs partileder Hareide knep utjevningen sist, i hard kamp med Sp. Akershus vil få ett ekstra fast mandat ved valget neste år, som et produkt av befolkningsveksten og justeringen i valgordningen basert på Grunnlovens § 57. Det betyr at det i alt vil være 16 faste mandater, pluss ett utjevningsmandat til fordeling. Jeg har Høyre inne med hele 7 mandater i sin beste valgkrets nå, mens Frp ligger an til å tape ett mandat. Også SVs Bård Vegar Solhjell er ute fra fast plass på Tinget på mine beregninger, men jeg har ham inne på utjevningsmandatet. I så fall ryker Knut Arild Hareide ut. Et spørsmål i året som kommer, både for ham og for KrF, er om han bør/tør ta sjansen på å stille i Akershus. Jeg tipper nei, og at han går tilbake til Hordaland krets, noe som dermed vil bety at Laila Davøy må tre til side.

Oslo: Ap fikk med seg 6, H 4, Frp 3, SV 2 og Venstre ett fast mandat i 2009. Mens KrF plukket utjevningsmandatet i hovedstaden. Oslo krets vil få to flere mandater enn sist, noe som vil innebære 18 faste mandater + ett utjevningsmandat til fordeling. Høyre holder 7 mandater på mine tall nå. Ap beholder sine 6, Frp mister ett og har 2, V øker med ett, mens SV mister ett. KrF har tak på utjevningsmandatet. 9-8 i borgerlig favør blir i så fall til 12-7. De rødgrønne må ha helt andre tall i Oslo for å beholde flertallet.

Hedmark: Ap 4, H 1, Sp 1 og Frp 1 i røde Hedmark i 2009. SVs Karin Andersen tok utjevningsmandatet. Hedmark kommer til å miste ett mandat neste år. Det betyr 6 faste mandater å kjempe om. På mine tall beholder Ap sine 4 og H og Frp hvert sitt. Mens Sp ser ut til å miste sitt ene. Både Sp og Høyre er imidlertid ikke langt unna å frata Ap ett mandat. Har SV inne på utjevning, men dette er høyst usikkert.

Oppland: Ap 3, H 1, Frp 1 og Sp 1 i 2009. SV tok, noe overraskende, utjevningsmandatet. Den faste fordelingen ser helt uforandret ut med dagens tall, men Høyre har ikke langt opp til to mandater og dermed frata Sp sistemandatet. Holder foreløpig en knapp på Venstre i kampen om utjevningen.

Buskerud: Ap 4, Frp 2 og H 2 sist. Sps Lundteigen tok hjem utjevningen. Jeg fulgte kretsen tett for Drammens Tidende i 2009 og et hovedspørsmål er her, da som nå, om Ap kan forsvare sine 4. Foreløpig er svaret nei; Høyre overtar pt dette mandatet fra Ap, mens Frp beholder sine 2. Flere om beinet hva gjelder utjevningen, bl.a. Sp, SV og Venstre kjemper. I øyeblikket et ørlite pluss for Venstre.

Foto: Michael Bo Bergman Ryker Thorkildsen?

Vestfold: Ap hentet 3, Frp 2 og H 1 ved forrige valg. SVs Inga Marte Thorkildsen danket ut Inger Lise Hansen i kampen om utjevningen. Ap må virkelig slåss for å beholde sine 3, Høyre ser akkurat nå ut til å være i stand til både å ta ett mandat fra Frp og ett fra Ap og komme inn med 3 fra lille, vakre Vestfold. Thorkildsen kan få nok en i overkant spennende valgnatt, jeg har henne ute og KrF inne på utjevning - men Hansen stiller vel neppe denne gang?

Telemark: Ap 3, H 1, Frp 1 her sist. KrF hentet utjevningen. Aps tredje mandat er hovedspenningen i fylket. Høyre ligger i dag an til å kapre dette, men marginen er tynn. Frp beholder sitt ene, mens KrF bør ha bra muligheter til å beholde sitt utjevningsmandat.

Aust-Agder: Ap 1, H 1, Frp 1 og KrF utjevning ble status 2009. Synes det lukter status quo her, men Frp bør ikke falle veldig mye før Ap eller H kan komme i posisjon til å frata dem dette.

Vest-Agder: Frp ble fylkets største parti i 09 og tok 2 mandater. Ap måtte nøye seg med ett, det samme som Høyre og KrF. Venstres fall under sperregrensen gjorde at SV kunne ta utjevningen. Høyre er størst her pt. og ligger an til å frata Frp ett mandat. KrF, V og SV ser ut til å fighte tettest om utjevningen, jeg holder foreløpig en knapp på Venstre.

Rogaland: Frp (såvidt) størst også i Rogaland i 2009. Det holdt til fire mandater. Ap og Høyre tok tre hver. Mens Sp og KrF hentet hvert sitt. SVs Langeland plukket utjevningen. Rogaland vokser og vil få ett nytt mandat neste år. Alt tyder nå på at Høyre overtar tronen som Rogalands største parti. Jeg har dem inne med fem mandater. Ap holder skansen på sine tre, mens Frp risikerer å miste to av sine fire. Også Sp står i fare for å miste sitt faste mandat, men i så tilfelle bør de ha bra muligheter til å ta utjevningen fra SV. Jeg har KrF inne med to mandater nå, de holder sistemandatet og dermed fylkets "ekstra" mandat. Venstre ser ut til å kunne gjøre comeback med ett mandat fra fylket.

Audun Lysbakken - slett ikke sikker

Hordaland: Ap hentet fem, Frp tok fire (inkl utjevningsmandatet), H tre, mens SV, Sp ~~Venstre~~ og KrF kapret hvert sitt mandat i 2009.
Hordaland kommer til å få ett ekstra mandat ved neste korsvei. Kan Ap forsvare sine fem og vil SVs trolige neste partileder, Audun Lysbakken, beholde mandatet? Det er to av hovedspørsmålene i denne valgkretsen. I følge mine beregninger så er svaret akkurat nå nei og tja. Ap ser ut til å miste ett, til tross for at Hordaland får ett mandat ekstra til fordeling ved neste års valg. Høyre ligger inne med hele seks mandater, altså en dobling fra 09. Frp mister både utjevningen og ett disktriksmandat og står tilbake med to. KrF beholder sitt ene, mens Venstre er "back in business" i kretsen med ett mandat. Vippepunktet for ett mandat i Hordaland vil trolig ligge rundt 4,4-4,5 prosent. SV er, i følge disse nedbrutte tallene, nede på 3-tallet noe som dermed ikke holder for Lysbakken. Jeg har ham imidlertid inne på utjevningsmandatet, så her ligger det foreløpig an til en høydramatisk aften og valgnatt.

Sogn og Fjordane: Ap 2, Frp 1 og Sp 1 ble fasiten på den faste mandatfordelingen sist. Høyre tok utjevningsmandatet. Sogn og Fjordane vil miste ett mandat og stå tilbake med 3 faste + utjevningsmandatet til fordeling neste år. Ap, Høyre og Sp ser i skrivende stund ut til å dele de tre faste mellom seg. Det betyr i så fall at Frps mandat ryker. Jeg har KrF inne på utjevning, men her er det flere om beinet. Sp og partileder Navarsete holder det siste faste mandatet, og marginen ned til Ap som ligger nærmest å kapre dette mandatet, er nå ikke større enn at hvis Sp faller noe og Ap styrker seg litt, så kan mandatet være i fare i Sps aller beste krets. Skulle så skje, så bør det dog være gode muligheter for at utjevningen tilfaller Sp.

Møre og Romsdal: Ap tok 3, Frp 3, inklusive Hanekamhaugs mye omtalte utjevningsmandat, H 1, Sp 1 og KrF 1 ble fasiten i 2009. Høyre stormer fram også her og kan ta 3 mandater. Ap ligger på vippen mellom 2 og 3 mandater, jeg har 3. mandatet såvidt ute akkurat nå. KrF ser ut til å kunne forsvare sitt ene, mens Sps faste mandat står for fall. I så fall er muligheten stor for at partiet i stedet kniper utjevningen fra Frp.

Presset Ola Borten Moe
tar sistemandatet?

Sør-Trøndelag: Ap hentet 4, Frp 2 og H, SV og Sp hvert sitt faste mandat i 2009. I tillegg tok KrF utjevningsmandatet. Ap beholder sine 4 på mine beregninger nå, mens Frp mister ett mandat til Høyre. Sps Ola Borten Moe holder såvidt sistemandatet, sterkt presset av et mulig 5. mandat til Ap. SVs Snorre Valen mister sin faste plass, men bør med et slikt scenarium kunne ha ok muligheter til å frata KrF utjevningen - gitt at SV holder seg over sperregrensen på 4 prosent nasjonalt.

Nord-Trøndelag: Ap 3, Frp 1 og Sp 1 ble fordelingen i 2009. H tok utjevningen. Nord-Trøndelag vil miste ett mandat. Det ser akkurat nå ut til å gå ut over Ap som ellers hadde ligget an til å beholde sine 3. H ligger an til å veksle om sitt utjevningsmandat til et fast mandat. Det betyr at også Frps mandat ryker. Utjevningsmandatet ser åpent ut, foreløpig settes mine vekslepenger på Venstre.

Nordland: Ap 4, Frp 3 (inkl utjevning), H, SV og Sp ett hver ble Nordlands-benkens partifordeling 2009-2013. Også Nordland vil miste ett mandat, noe som gir 9 mandater til fordeling denne gang. Ap holder sine 4 på mine tall nå, H og Frp har to hver. Dermed ryker Sp ene, men det kan åpne for at partiet i stedet fratar Frp utjevningen.

Troms: 2013-valget i Troms skal måles mot 09-valgets fordeling som ble Ap 3, Frp 2, H 1 og utjevningen til Sp. Troms er også blant de kretser som vil miste ett fast mandat. I likhet med Nord-Trøndelag, ser det, i alle fall for øyeblikket, ut til å kunne bli Ap som får svi for det. H ligger inne med sistemandatet og holder nå to. Også Frp 2. mandat står i åpenbar fare for å bli en saga blott. Åpent om utjevningen her, som mange andre steder. SV er inne med dette på mine beregninger.

Finnmark: Ap 3, Frp 1 og utjevningen til H i 09. Høyre ser ut til å kunne veksle om sitt utjevningsmandat til et fast mandat, på bekostning av Aps tredje. Men Frp kan, med de nivåene de i dag ligger på, ikke føle seg på for trygg på sitt mandat. Ap skal ikke mobilisere så veldig mye, før dette mandatet faller. Kanskje kan 2013 bli en liten reprise på Vera Lysklætt-historien. Dama som kom inn på Tinget med forbløffende få stemmer. Jeg har i alle fall V inne på utjevning nok en gang.

Partier i sosiale medier del 7: Arbeiderpartiet

2011-12-22T19:05:00.000+01:00

Ap løftet seg fra 32-33 prosent til 35,4 prosent under valgkampen 2009 noe som var akkurat det de rødgrønne regjeringspartiene samlet sett trengte for å beholde et knapt flertall på Stortinget og dermed regjeringsmakten. Også høstens valg ble bra til lokalvalg å være for partiet, med 31,7 prosent. Vi må tilbake til 1987 for å finne et bedre lokalvalg for Ap.

I urolige tider søker flere velgere gjerne mot det kjente og trygge. Og trygghetspartiet framfor noe i norsk politikk er Ap. Når partiet til og med oppnår nesten 30 prosent blant skoleungdom, en velgergruppe de tradisjonelt har slitt tungt med å få grep om, så kan det være et signal om at "den alvorlige" nye ungdomsgenerasjonen nå også politisk søker mot det trygge. 22/7-terroren har i tillegg gitt en politisk oppvåkning blant mange unge som det skal bli interessant å se om holder i seg framover.

Ap er det partiet som har de største økonomiske ressursene. Gjenspeiles det i at partiet også er best på nett av alle? Vi skal se, og jeg starter som vanlig med Twitter.

Alle skal ikke med på Twitter

Ap var aller først ute med partikonto på Twitter. 10. februar 2008 etablerte man seg med en slik.
3 119 tweets har blitt formidlet i løpet av disse snart fire årene. Det gir en frekvens på drøyt to tweets pr dag i gjennomsnitt. Med sine 9 828 følgere er Ap Norges største twitterparti, knapt foran Venstre.

"Alle skal med" er partiets slagord. Men Ap inviterer ikke oss andre med på Twitter. Størstedelen av Aps tweets dreier seg om å promotere nettartiklene som legges ut på Arbeiderpartiet.no. Dernest prioriterer man å retweete noen Ap-folks tweets. Eksemplet til venstre fra tirsdagens twitterfeed er en god illustrasjon på hvordan man opptrer.

Bare unntaksvis kommer partiet seg ut av den monologorienterte Twittertilværelsen.

Som i svareksemplet til lektoren under som undrer seg over russefeiringens framtid:

Disse få unntakene viser at Ap kan hvis de vil på Twitter. Neste spørsmål blir da hvorfor de vil så sjelden? Det kan ha både med strategiske og ressursmessige forhold å gjøre. Kanskje er det monoton enveiskvitring det man faktisk tror en slik partikonto bør bestå av? Eller kanskje synes man det er bortkastet bruk av ressurser å la en eller flere bruke deler av sin tid på å kommunisere med andre på Twitter på en skikkelig måte. Dette er svar som bare Aps kommunikasjonsfolk og de over dem kan svare på. Jeg utfordrer kommunikasjonssjef Pia Gulbrandsen til å utdype sin tweet om at "alle gjør litt av alt og noen gjør mye av noe". Hvem gjør hva og hvorfor gjøres så lite på Ap-twitter?

For det er med store doser av undring jeg registrerer at partiet, som har vært lengst på Twitter, har en framferd omtrent som en nybegynner.

Viser vei på Facebook

Frp har tidligere vært Norges største Facebookparti, målt i antall Likes. Men i år ble man passert av Ap. I løpet av dette året har Ap gått fra ca 5 000 til 47 000 noe som tilsvarer en vekst på over 800 prosent. Pilen føk rett til værs i kjølvannet av 22. juli, men framgangen var klar også i første halvår. Deretter har det vært en utflating, slik det framgår av grafen under. Her er Aps utvikling også sammenlignet med de andre partiene.

Kilde: Reynir Johannesson. Rådgiver i Frps stortingsgruppe.

Vi ser også at det slett ikke bare er Ap som har opplevd økt interesse rundt sin Facebook-virksomhet i år, samtlige partier kan notere til dels klar framgang. Denne utviklingen kan si noe om at flere folk ønsker å vise politisk interesse i sosiale medier generelt, samt at Facebook har blitt en stor og viktig kanal å vise det på. Dette betyr at partiene også i større grad må møte folk der de er. Den økte interessen generer også mer engasjement og flere henvendelser til partiene både i form av spørsmål, innspill og kommentarer. Noe som jeg ser på som gjødsling av demokratiet vårt.

Partiene har nå to valg; enten å si at vi har ikke ressurser og kapasitet nok til å besvare. Eller at vi velger å prioritere og snakke med velgerne våre og andre interesserte. Ap ser ut til å ha valgt det siste på Facebook. For Ap-siden viser vei både når det gjelder dialog og tilføring av verdi, som er de to hovedkriteriene som vi har valgt å gjøre våre vurderinger på bakgrunn av. Særlig imponerer Ap på dialogdelen.

Det gis kommentarer og innspill både i kommentarfeltene der Ap selv har initiert informasjonen, og man besvarer også en rekke spørsmål og henvendelser når folk som er innom siden, selv initierer og åpner tråder.

I så måte går Ap klart utenpå de øvrige partiene på dette feltet. Følgerne opplever dermed å bli tatt på alvor, innspillene blir lest og kommentert av folk sentralt i Ap og man tilfører hverandre gjensidig verdi. På den måten fungerer Aps Facebookside som en levende politisk møteplass og ligner dermed på en velgerstand hvor det hver dag kryr av folk som vil møte og snakke med politikerne. Hvilke stands i en valgkamp opplever egentlig noe slikt..?

Aps Facebookside er pr i dag blant de fremste eksemplene her til lands på hvordan man, ved å ta i bruk moderne digitale virkemidler, kan kommunisere både mer direkte og nå raskere ut til langt flere enn man kunne tidligere.

Betyr det at hverken politikere eller velgere lenger trenger de tradisjonelle mediene? Nei. Sosiale medier kommer i tillegg til, ikke i stedet for og supplerer vel så mye som de konkurrerer med TV, aviser og radio. Journalister som kan stille kritiske spørsmål og redaksjoner som kan sette sammen ulike fragmenter til en større helhet, er det behov for i all overskuelig framtid. Men dette samspillet mellom sosiale og tradisjonelle medier, der vi f.eks sitter på Facebook eller Twitter og diskuterer et TV-program, er noe som jeg tror vi bare vil se mer av i årene som kommer. Dette er et samspill som dermed også politikere og partier i større grad må forholde seg til.

Aps Facebook-side fortjener mye skryt. Men den har også et forbedringspotensial. Det er særlig to ting jeg vil holde fram i den forbindelse. For det første så registrerer jeg atter en gang et parti som velger å bruke statusfeltet primært til å lenke til artiklene på egen nettside. Det er et signal om at det er på arbeiderpartiet.no informasjonsinnholdet først legges, mens Facebook brukes først og fremst for å få spredd budskapet mer. En viss interaksjon mellom nettside, Facebook og Twitter er lurt. Men den ensidigheten som Ap og de andre partiene nå viser fram, der det pøses på fra egen nettside og ut til Facebook og Twitter, tror jeg på sikt blir for drøy. Variasjon er et stikkord. Å produsere innhold som er unikt for de ulike plattformene, tror jeg framover vil være en forutsetning for at stadig mer drevne og kresne velgere i sosial mediesammenheng skal gidde å engasjere seg og følge med. Vi som er på Facebook og Twitter er snart ikke fornøyd med bare å få tildelt "smuler". Her har derfor Ap en utfordring hva gjelder å framvise mer kreativitet.

Dernest så undrer jeg meg noe over den samhandlingen som foregår mellom Stoltenberg-siden og Ap-siden. En del av de spørsmål som rettes direkte til partilederen og statsministeren, blir besvart av "Arbeiderpartiet". Disse svarene havner også i Facebook-feeden på Ap-siden. Her er det noe som skurrer. De fleste forstår at Stoltenberg selv ikke kan svare på alt. Men kan ikke de rådgiverne og apparatet rundt ham, som svarer på hans vegne, svare direkte kun på Stoltenbergs side, i stedet for at dette går via Ap sin side? Slik dette nå framstår, så blir "Arbeiderpartiet" et litt snålt mellomledd. Og når man går inn på Ap sin side, så er det vel neppe svar på hva andre har spurt Stoltenberg om, som man vil ha?

Vil du være med Jens, eller spise middag med Jonas?

Det er umulig å unngå og legge merke til et stort bilde av Jens Stoltenberg og spørsmålet "Vil du være med?" i en snakkeboble når man frekventerer Arbeiderpartiet.no. Smart å invitere oss til deltakelse via et åpent spørsmål, tenker jeg.

Jeg klikker meg inn på snakkeboblen og blir da møtt av dette:

Hm. Så å "være med" er altså = være medlem av Ap. Bildene av betalingskortene gir meg assosiasjoner til netthandel. De færreste av oss er medlemmer av politiske partier. De færreste av oss har intensjoner om å bli medlem av noe parti. Bør ikke da svarene på et spørsmål om vi vil "være med" handle om også noen andre ting enn medlemskap? For det kan jo hende at vi vil være med og påvirke og spille inn forslag som vi mener er lure, uten at vi vil inn i Ap. Muligheten for å melde seg inn i partier er det naturlig at blir synliggjort på de respektive partienes nettsider. Men så prangende som Ap her har valgt å gjøre det, synes jeg er å gå over en grense.

Jeg går tilbake til hovedsiden igjen. Tre saker ligger i hovedstrømmen. En er plukket ut som hovedsak og de to andre som undersaker. Bra grep!

Ved siden av ligger det en boks om hva som er partiets hovedsaker (Eldreomsorg og arbeid til alle), samt noe om jeg vil spise "middag med Jonas" (som jeg kommer tilbake til) og deretter "Aktuelle temaer" som dreier seg om nytt partiprogram, statsbudsjettet 2012 og valg 2011. Og ved siden av dette igjen kan man legge inn sin e-postadresse og bli "holdt oppdatert". Under der er det en "Aktuelt på nett"-variant med Brattli-seminaret, profilering av en Ap-blogg samt den siste tweeten fra Arbeiderpartiet. Hver for seg interessante saker, men samlet på et brett, side om side på hovedsiden, blir det i meste i laget. I alle fall for meg, det er rett og slett litt vanskelig å konsentrere seg fordi det er så mye. Her tror jeg det er en ide å gjøre noen prioriteringer, fremme noe og kutte vekk noe annet, eller gi det en annen plassering.

Det ligger mye informasjon på Aps nettside. Å erverve seg kunnskap om hva Ap står for og hvordan partiet jobber, er helt essensielt hvis man ønsker å forstå vårt politiske system. Derfor hadde jeg gjerne sett at noe av stoffet var litt lettere tilgjengelig i den forstand at det tidvis tørre og kjedelige stoffet som presenteres i nyhetsstrømmen, ble spritet opp. På samme tid som det også er noe tiltalende ved det tørre og saklige i en tid der det kjappe og enkle har en tendens til å vinne fram. Her, som i det meste her i livet, gjelder det imidlertid å balansere på en bra måte og veie de ulike hensynene opp mot hverandre. Ap er tidvis flinke til å variere ved å bruke Youtube-klipp, noe som jeg tror ikke minst den yngre garde setter pris på. Men alt i alt så synes jeg ikke Aps nyhetsartikler skiller seg ut i positiv forstand fra andres partiers tilsvarende informasjon. Og hvorfor får vi ikke vite hvem som skriver artiklene?

Ap profilerer ikke bloggerne sine i særlig grad på nettsiden. Det kan være en grunn for det. Dette er rett og slett et svakt punkt for partiet. Få Ap-folk i regjering og på Stortinget har fått noe særlig dreis på bloggingen sin. Når jeg leter godt, så
finner jeg et lite ikon nederst i venstre hjørne som man kan klikke seg inn på. Da spretter listen til venstre opp. Åtte navn nevnes; Gharkakhani, Torve, Gustavsen, Tajik, Michaelsen, Aasen, Pedersen og Stoltenberg. Kun sistnevnte sitter i regjeringen. Seks av de andre er stortingsrepresentanter, mens Drammens Masud Gharkakhanis er eneste lokalpolitiker. Trolig er det disse åtte man mener har de beste bloggene av sentrale Ap-folk.

Jeg skjønner ikke helt hvordan Tajik har fått plass på blogglisten. Det er ingen blogg, men en hjemmeside. En god sådan. Det er tilløp til gode bloggtakter blant de øvrige (Cecilie Staude har vurdert Stoltenberg), men ingen av dem har det jeg vil betegne som en god blogg med noenlunde jevnlig og brukbar frekvens på oppdateringene, spennende innhold og personlighet.

Ap har ellers sin bloggmøteplass i Mittarbeiderparti. Her er det Origos soneløsninger som utgjør utgangspunktet, og man må registrere seg for å kunne kommentere. Dette legger visse beskrankninger på bloggingen og kan virke ekskluderende på interesserte, samtidig som det åpner for økende lojalitet blant de registrerte. Slik sett faller det inn i et mønster som vi har identifisert gjennom disse analysene: Parti-bloggerne når trolig først og fremst den harde kjernen, mens kommunikasjonen med folk som befinner seg i sfærene litt utenfor, blir svak.

Tilbake til Jonas. Eller Støre som jeg foretrekker å benevne utenriksministeren som. "Vil du spise middag med Jonas? Fram til nyttår har DU sjansen", står det å lese. Spennende. Hva skal til for å kunne diskutere med ham de utfordringene vi står overfor både her hjemme og der ute over en bedre middag, tenker jeg og klikker meg inn på "min" sjanse. Dette er hva som da møter meg:

Hæ - bilder av kredittkort nå igjen? "Verver du en venn før nyttår er du med i trekningen av en dag med Jonas Gahr Støre, deg selv og alle du verver. Har du ekstra lyst til å vinne? For hver person du verver øker sjansene. Hver verving teller som et "lodd" i trekningen" står det å lese.

Støre som utlodningspremie til flinke ververe altså. Forsåvidt en fiffig variant. Og Ap skal ha for kreativiteten. Men når dette kommer på toppen av den massive medlemsprofileringen som jeg omtalte innledningsvis, så blir det vel voldsomt. Man blir litt matt.

Må jobbes godt
Ap har en god Facebook-side. Den klart beste av de sju partiene som er vurdert. Partiet går foran på dialogfronten og viser hvordan økende politisk engasjement i sosiale medier kan møtes på en veldig bra måte. Derimot er Twitter-kontoen svak. Kjedelig og monotont monologisk. Mens nettsiden har flere bra elementer, men forstyrrende trekk som gjør at helhetsinntrykket svekkes. Bloggingen har også et veldig stort forbedringspotensial.

Totalt sett forteller dette meg at Ap er et parti som har kommet et godt stykke på vei hva gjelder å utvikle digitale løsninger der samkvem mellom samfunnsinteresserte mennesker kan få et godt utløp. Samtidig har analysen også avdekket ujevnheter som gjør at det må jobbes godt i tiden som nå kommer hvis partiet skal ligge der det håper å ligge i sosiale medier inn mot valget i 2013; klart i front.

I så fall tror jeg kommunikasjonsavdelingen og øvrige entusiaster i partiet i større grad må klare å få flere av de ledende politikerne i Ap med seg ut i den sosiale medieverdenen. Parallelt med at det må jobbes kontinuerlig med utvikling av kunnskap og skolering.

Partier i sosiale medier del 6: Fremskrittspartiet

2011-12-20T20:58:00.000+01:00

Frp gjorde sitt beste stortingsvalg noensinne i 2009 med 22,9 prosent. Valget var likevel en skuffelse for mange i partiet sett i lys av at man lå langt høyere bare kort tid før valget. 2011 har vært svært vanskelig for dem. Oppmerksomheten om andre ting enn politikken har bidratt til å sende partiet i bratt utforbakke. Det er nok å nevne Birkedal-sak, Hoksrud-sak og Hagen-sorti. 22/7 og påfølgende endrede klima i innvandringsdebatten, samt koblingene til massemorderens tidligere medlemskap i Fpu, har gjort situasjonen ytterligere krevende. Lokalvalgresultatet på 11,4 prosent var i underkant av hva jeg på forhånd trodde de ville synke til, men forklaringene på velgerkollapsen er sammensatte. Situasjonen er ikke bedret etter valget.

Mediefragmenteringen er økende, og TV-kanalene har flyttet sine daglige, politiske debatter fra prime time på hovedkanalene NRK1 og TV2 og over i nisjekanalene NRK2 og TV2 Nyhetskanalen. Denne politiske nisjegjøringen er en ulempe for Frp som har politikk og representanter som egner seg meget godt for å få opp den ønskede temperaturen i direktesendte debatter med mange seere. Kan partiet ta igjen noe av det de trolig her taper ved f.eks. være gode i sosiale medier? La oss ta en titt.

Kjedelig og sist (?) på Twitter

Dagens Frp-konto har en historikk tilbake til 10. september 2010. Men etter hva jeg har fått opplyst av rådgiver Reynir Johannesson, så hadde partiet en konto før dette, men den mistet man tilgangen til. Akkurat når denne tidligere kontoen ble opprettet og hvorfor man mistet tilgangen, er noe uklart (de som evt. vet noe om dette, kan gjerne opplyse oss i kommentarfeltet). Uansett synes det som om Frp kom sent i gang på Twitter, og en nærliggende tanke om årsaken til det, er at Twitters noe elitistiske brukerprofil ikke matcher med Frps anti-elitisme og "folk flest"-profil.

På de 15 månedene som til nå er gått etter Frps andre Twitteroppstart, så er det i skrivende stund sendt ut 594 tweets fra Frps kommunikasjonsavdeling på Stortinget. Det gir en frekvens på drøyt en tweet pr dag i snitt. 1 835 folk mener at Frps tweets kan være såpass interessante at de er verdt å følge. Det er færrest av alle stortingspartier, men antallet må selvsagt også ses i lys av den korte historikken.

Frp-tweetene bærer preg av ønsket om å kommunisere egen informasjon ut, men liten vilje til å delta i samtaler og invitere oss til å spille synspunkter inn. I så måte ligner Frps kommunikasjonsform på de andre partienes form på Twitter, med et hederlig unntak for Venstre. Frp skal likevel ha for at de
av og til tar i bruk reply-funksjonen og gir gode svar på spørsmål og kommentarer til enkeltsider av den Frp-tematikken som tas opp. Som i eksempelet under. Hvorfor gjør ikke partiet mer av dette?

Mange av Frp-tweetene handler om å hype egen nettside. Og opptil flere av tweetene i år dreier seg om målinger der partiet angivelig fyker til værs. Mens mønsteret jo som kjent har vært det motsatte, pilene har stort sett pekt i hel gal retning for partiet i hele år. I så måte framstår Frp-tweetene litt som

Komiske Ali. Denne høyst selektive og misvisende utvelgelsen av målinger som Frp bedriver, er de slett ikke alene om. Politikere og partier over hele fjøla tar i bruk en tilsvarende propaganda i et relativt underholdende forsøk på å skape en virkelighet som ikke finnes. Trolig mest for å fyre opp sine egne. Hva om man av og til formidlet noen av de målingene som forteller en annen historie? Eller enda bedre; hva om man nøyde seg med å formidle gjennomsnittet av hva målingene viser og heller ga sine vurderinger av det?

Jeg tror ikke at noe parti vil tape på å være et par hakk ærligere med både seg selv og andre på dette punkt. Snarere tvert i mot.

Bedre på Facebook

I følge Socialbakers så er vi snart 2,6 millioner Facebook-brukere her i landet. Over halve befolkningen er altså til stede, om enn i varierende grad. Innebærer denne langt større folkelige bredden at Frps Facebook-satsing også er av en helt annen kvalitet enn hva man får til på Twitter? Det korte svaret på det er ja. Frp framstår på en bedre måte på Facebook enn på Twitter (tross et snålt bilde av Siv Jensen..).

For det er lett å se at Facebook er noe som partiet ønsker å lykkes på. Jeg har bl.a. merket meg at Frp har opprettet Facebook-profiler for de enkelte fraksjoner på Stortinget, men det fører for langt å gå mer inn i dette i denne sammenheng.

Fremskrittspartiets hovedside har over 38 000 Likes, og var inntil i sommer landets største Facebookparti. Partiet klarer å skape et sterkt engasjement i tilknytning til det meste av informasjon som legges ut. Men vesentlig mer interessant enn slike kvantitative observasjoner er hvilket innhold som Frp vil dele med oss. Hva handler de mange kommentarene man får om, og deltar partiet i samtalene?

Brorpartene av oppdateringene, som forøvrig legges ut av sideadministrator Bjørn Inge Bergestuen, er informasjon som er hentet fra Frp.no. Som nevnt legges mange av disse samme lenkene ut på Twitter. I så måte bruker Frp Facebook og Twitter i stor grad som rene markedsføringskanaler av egen nettside. Dette er det motsatte av å tilby følgerne og "vennene" noe som er unikt, noe som i sin tur gjør det mindre interessant å følge Frp på Facebook og Twitter.

Frps-velgere har i snitt noe lavere utdanning og inntekt enn gjennomsnittsnordmannen. Partiet har i flere år på mange måter lyktes med å kanalisere en politisk protest fra slike velgergrupper i en felles front mot, og misnøye med, det bestående. Speiles dette også via kommentarene på Facebook-siden? Ja. I alle fall til dels. Det er en form for "vi mot dem"-holdning som gjennomsyrer mange av kommentarene, der forakten for dagens rødgrønne styre er åpenbar og klar. Nå ligger det i politikkens natur at tilhengere av ett parti på den ene side av politikken, misliker det som folk på den andre siden står for og vise versa. Anti-H/Frp-holdningene til Ap- og SV-folk skinner selvsagt ofte også igjennom. Men både styrken i engasjementet, og klarheten i meldingene, er mer framtredende på Frps side enn de andre partienes sider som jeg til nå har studert.

På mange måter er det store engasjementet blant mange brukere i seg selv det aller mest verdifulle på Frps Facebook-side. Selv om kvaliteten i samtalene ofte er så som så - ofte er det mest snakk om rene støtteerklæringer og heller få argumenter. Likevel synes jeg i sum at kommentarene slett ikke er så lavpannede som myten om Frps velgere skulle tilsi.

Den eller de som administrerer slike partisider har også et stort ansvar hva gjelder moderering og bidra til at debatter løftes inn i konstruktive spor. Det betyr mye at man viser seg i kommentarfeltet, får fram at innlegg blir lest og av og til selv bidrar med egne tilleggspoenger som tilfører noe. Frps administrator kommenterer av og til, og er bra på å besvare henvendelser når andre initierer noe - som i eksempelet til venstre der en etterlyser siste eksemplar av partiavisen.

Det er neppe håndterbart å besvare alt av henvendelser, spørsmål og kommentarer som kommer til Frps side. Men Frp gir ofte et svar, og det styrker verdien av en slik side. Likevel savner jeg generelt noe mer deltakelse i debattene. Man viser seg av og til, men bidragene tilfører lite eller ingen ting ut over den informasjonen som er allerede er lagt ut.

For noen dager siden informerte man om at partiet har fremmet forslag om å tillate proffboksing her i landet. Dette skapte (igjen) stort engasjement på Facebook-siden der det store flertallet var positivt innstilt til forslaget, men det reiste seg også noen kritiske røster.

Et godt stykke ut i debatten kom også "Fb-Frp" inn med noen betraktninger, som du kan ta en titt på til venstre. Utsagnet er en ren klipp og lim-variant (se nedenfor) av den informasjonen som ligger på frp.no og som det allerede er lenket opp til i statusoppdateringen. Bør det være slik?

Her er vi ved et kjernepunkt. For de som sitter og administrerer partienes Facebook-kontoer har neppe myndighet til å bevege seg ut over det som partiets fremste representanter holder fram i saken. Og disse representantene må jo i sin tur forholde seg til vedtatte partiprogrammer og stortingsprogram - programmer som er blitt til via lange og ofte tunge prosesser. På mange måter er partipolitikk ikke konstruert for å møte de nye medienes krav til hurtighet. Dette representerer en betydelig utfordring som alle partier vil måtte bale bare mer og mer med.

Jeg tror at framtidens partier må klare å møte disse utfordringene på en langt bedre måte enn det både Frp og andre her viser oss.

Motoren Frp.no og et snålt bloggoppsett
Analysen har til nå avdekket at Frp.no fungerer som en slags motor for partiets informasjonsvirksomhet på kanaler som Twitter og Facebook. Dette er hva som møter oss når vi klikker oss inn på partiets nettside:

Rullerende hovedsaker øverst, og deretter oversiktelig inndeling i Nyheter, Vi Mener, Møt oss, Støtt Frp og Frp TV. Samt Frps digitale verden; delt inn i Facebok, Frp-blogger, Youtube, Twitter og Flickr. Både Youtube og Flickr ligger utenfor det som vi har valgt å se på i denne omgang, men noe som vi vil komme tilbake til ved en senere anledning. Ikke minst er Youtube et interessant område som både Frp og andre partier satser på.

Jeg går inn på Nyheter som består av artikler produsert av kommunikasjonsavdelingen, i samarbeid med stortingsrepresentantene. Det er altså disse artiklene som Frp bruker klart mest plass på å omtale på sin Twitter og Facebook-konto. Og etter å ha "bladd" meg igjennom flere av dem, så kan jeg

forsåvidt forstå at dette er noe som (overivrige?) kommunikasjonsfolk ønsker å få ut til flest mulig. For det er tydelig at dette er noe som det legges ressurser i. Det er flere forskjellige folk i Frps apparat som skriver artiklene, og de tar for seg sentrale poenger i det løpende arbeidet som partiets stortingsrepresentanter bedriver. Frekvensen er høy, med opptil flere nye saker hver dag.

Artiklene er dog skåret over den samme lesten som hos de andre partiene: Tørr, propagandaaktig stil som jeg tror nesten bare de ivrigste Frp-erne orker å lese. Igjen undres jeg over hvorfor den "redaksjonelle" fantasien i et parti er såpass begrenset at omtrent alle artikler har nøyaktig den samme formen.

Siden dette primært skal handle om sosiale medier, så fanget "Frps digitale verden" også min interesse. Facebook og Twitter har jeg allerde vært innom, men blogg vil jeg k(l)ikke nærmere på. Dette er hva som da dukker opp:

En liste over..hm..bloggere? Kun to navn nevnes; Siv Jensen og Ib Thomsen.

Siv Jensens bloggmeritter har kollega Staude vurdert, og en eventuell vurdering av Thomsen er fort gjort. For det til høyre er alt jeg finner av "innlegg" fra ham. Og dette er ikke blogging Frp, men en artikkel.

Klikker man seg igjennom de ulike fylkene, så spretter det også noen kommuner opp og til slutt en og annen godt gjemt lokalpolitiker. Men dette er definitivt noe av det snåleste oppsettet jeg noengang har sett, og jeg forstår relativt raskt at blogg ikke akkurat er noe som partiet sentralt prioriterer, med et lite unntak for partilederens egen blogg. Har Frp virkelig ikke andre bloggere enn Siv Jensen??

Jo. Mette Hanekamhaug og Ketil Solvik-Olsen er en ivrig blogger. Ganske ivrig er også Tord Lien. Nestleder Per Arne Olsen, Karin Woldseth og Arne Sortevik blogger sporadisk. Og går man ut over stortingsgruppen så finner man bl.a. flinke bloggere som Erlend Wiborg, Hanne Blåfjelldal og Kristian Dahlberg Hauge.
Ingen av disse har blogg på den "standardiserte" Frp-plattformen, og det er mulig at det er årsaken til at disse ikke blir profilert i oversikten. I så fall er det noe som det bør gjøres noe med. For ønsker Frp å oppfordre til blogging, så bør de som er gode belønnes i kraft av profilering - noe som i sin tur kan inspirere andre i partiet til å kaste seg uti bloggverdenen.

Vil, men får det bare halvveis til
Etter å ha gått igjennom hva Frp bedriver på Twitter, Facebook og nettside, så sitter jeg igjen med et totalinntrykk av et parti som ønsker å få det til i sosiale medier, men som bare lykkes veldig stykkevis og delt. Foreløpig står ikke innholdet helt i stil med det som ser ut til å være gode intensjoner. Utenfra sett så kan det tyde på at det ikke er god og bred nok sosial medieforankring i Frp-organisasjonen. Det synes å være noen få "ildsjeler" som forsøker å dra lasset for mye på egen hånd fordi man ikke klarer å få de andre i partiet med seg.

Kanskje er Frp det partiet som har aller mest å tjene på å være gode i sosiale medier. Derfor tror jeg det vil være usedvanlig dumt hvis man lar andre partier stikke i fra på dette området. Det finnes talenter, det finnes kompetanse internt og det finnes elementer i dag som man kan bygge videre på.

Men det gjenstår for partiet å etablere en helthetlig plan og strategi for aktivitetene i sosiale medier. I dag virker mye for tilfeldig, noe som i sin tur fører til at hverken partiet som sådan eller enkeltpolitikerne bruker de store mulighetene som sosiale medier innebærer.

Inspirerende møte med Likestillings- og diskrimineringsombudet

2011-12-17T00:04:00.000+01:00

På selveste juleborddagen til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) var Cecilie Staude og jeg invitert for å snakke en times tid om sosiale medier og bruken av disse. Vi lot oss ikke be to ganger, og har brukt store deler av denne uken på å sy sammen et opplegg som vi mente ville være relevant for alle som jobber der. Ombudet hadde flyttet til nye og fine lokaler siden sist jeg var der, og man har byttet frontfigur - og sikkert en del andre mennesker, men jeg kjente også igjen noen fjes.

For første gang opplevde jeg å bli døvetolket under et foredrag. Og jeg kan ikke bli annet enn imponert over tolker som klarer å høre etter hva vi sier og samtidig formidle alt via tegn. Joda, jeg vet at dette er jobben deres. Men likevel!

Tanken bak et slik samarbeid som jeg har inngått med Staude, er å trekke veksler på hverandres kompetanse, lære av hverandre og gjøre produktet bedre for tilhørerne enn hva vi klarer hver for oss. Det er arbeidskrevende fordi det fordres at man enes sånn noenlunde om hva man skal si, og det er avgjørende at begge føler et "eierskap" som er såpass sterkt, at man kan stå inne for alt som blir formidlet.

Vi valgte å dele vår presentasjon inn i to bolker; først en generell del og deretter en mer skreddersydd del. Energiske Cecilie pratet nok hakket mer enn meg på den generelle biten, mens jeg muligens tok mitt monn igjen på den andre delen. I del 1 hadde vi tre hovedpoeng. For det første å vise at sosiale medier har blitt viktigere kanaler for flere og flere mennesker de senere årene både hva gjelder nettverksbygging, kunnskapsinnhenting, underholdning og hjelp. Dernest pekte vi på at informasjonsinnhenting og deltakelse er to av de aller fremste funksjonene som sosiale medier har.

I tillegg trakk vi opp fire kriterier som vi mener er grunnleggende for å få det bra til i slike medier:

1) Dialog - evne å ha gode samtaler med de som er vennene, følgerne eller leserne dine.
2) Unik - få fram noe av det som er spesielt med personen eller bedriften/organisasjonen.
3) Verdi - at tilstedeværelsen oppleves som verdifull både av deg selv og av de som følger deg fordi man gjensidig tilfører hverandre noe.
4) Forankring - at det i hele organisasjonen vokser fram en erkjennelse av at det er en god ide å være til stede i sosiale medier.

Jeg trakk fram Venstres twitterbruk som et godt eksempel på dialog. Og etter gode innspill fra Ingeborg Volan og Bente Kalsnes i Facebook-gruppen Sosiale medier i offentlig sektor (Takk!), så pekte jeg på Språkrådets Svadagenerator som utmerket eksempel på hvordan man kan få fram noe av det unike ved organet og deres arbeid (språket/klart språk) på en god og også humoristisk måte.

Cecilie valgte å løfte fram Kongsvinger kommune sin nettside som et godt eksempel på verdiskapning, og holdt deretter fram at arbeidsplasser der man stenger for bruk av sosiale medier er eksempler der forankringen mangler og der gammeldagse holdninger råder.

Hvordan kan ombudet bruke sosiale medier til å videreutvikle det arbeidet som man i dag bedriver? Det var et hovedspørsmål som jeg mente var viktig å besvare i del 2. For å skaffe meg en oversikt over hvor "Ombudslandet ligger" i dag ligger, så fant jeg en omdømmeundersøkelse fra i fjor der LDO kom ut omtrent i midt på treet av de offentlige virksomhetene.

Det foreligger også en fersk evaluering/NOU (Skjeie-utvalget) av ombudets virksomhet der det bl.a. framholdes noen forbedringsområder. Her pekes det på noen skjevheter (som stor overvekt av henvendelser fra folk fra Oslo/Østlandet med høy utdanning og i ledende stillinger), som i sum tyder på at LDO bør gjøre sitt tilbud mer kjent i bredere lag av befolkningen. Kan sosiale medier bidra til dette? Ja, mener vi. Ikke minst er Facebook en type kanal hvor store deler av befolkningen er tilstede på og derfor viktig at også LDO er, slik at man i større grad kan gjøre sitt tilbud og sin kompetanse kjent.

LDO har tre hovedroller:
Pådriver - for likestilling (hva nå enn det er..) og mot diskriminering i samfunnet.
Håndhever - påse at lover og regler på disse områdene følges.
Rådgiver - sørge for et lavterskeltilbud til mennesker som kanskje ikke orker ta rundene i rettssystemet.

Når nå LDO skal meisle ut en strategi for hvordan man skal opptre bl.a. i sosiale medier, så er mitt innspill at man søker etter å utvikle disse rollene (bli en bedre pådriver, håndhever og rådgiver) og at man søker å møte de utfordringene som Skjeie-utvalget peker på. Hvis man i tillegg kan enes om noen mål med sin tilstedeværelse i sosiale medier og kanskje bygge på fire av de rådene/kriteriene som vi nevnte, så er noe av grunnlaget lagt for å ta i bruk de fantastiske hjelpemidlene som slike medier kan være på sitt beste, på en god måte.

Vi har denne uken også foretatt en liten evaluering av hvordan LDO opptrer i sosiale medier i dag. Primært for å skaffe oss en oversikt over hvor deres potensiale ligger. To ting slår oss: Ombudet er gode til dele informasjon og veldig bra på å besvare henvendelser på Facebook, men generelt svakere på å skape engasjement og invitere og delta i samtaler. En av våre oppfordringer var derfor at man søker mer deltakelse på de ulike arenaene.

En oppfordring som det synes som om LDO tok på strak arm.

I alle fall var det inspirerende å se at de på Twitter, bare få timer etter at vi hadde forlatt lokalene, deltok i dialoger med opptil flere folk i en grad som jeg aldri tidligere har sett fra den kanten. Dialoger som også var til inspirasjon for andre.

Bør ombudet blogge? Det er et godt spørsmål. Pr i dag gjør LDO ikke det. Vi mener at de i alle fall bør vurdere det. Gitt de mulighetene som dette kan gi hva gjelder å kunne utdype synspunkter, informere, lære og delta på andre bloggarenaer. Når det gjelder deltakelse, pekte vi på at å vise seg fram og kommunisere på et mangfold av arenaer med folk med ulike ståsteder, kan være en god ide. Enten det nå er blant SV-folkene som står bak gode Maddam, eller Norges beste tidsskrift på nett; høyreorienterte Minerva, eller andre. Da kan man både lære mer selv og nå mennesker som man kanskje ellers ikke kommuniserer med.

Hverken Cecilie Staude eller jeg er euforister hva gjelder sosiale medier. Slike medier er slett ikke bare gull, grønne skoger og full jubalong. For det er åpenbare fallgruber, gråsoner og utfordringer knyttet ved tilstedeværelse. Elementer som det er viktig at det tenkes igjennom før man gir seg i kast på de forskjellige arenaene. Dessverre fikk jeg ikke tid til å gå igjennom alle de seks punktene jeg hadde plukket fram, men jeg kan nevne dem kort nå her i stedet:

1) Offentlig vs privat: Grensene mellom å være en offentlig person og en privatperson glir over i hverandre, og det er vanskelig å trekke skarpe skiller.

2) Hurtighet: Deler man noe man angrer på, så kan dette være spredd for alle vinger på kort tid og bidra til å ødelegge både egne muligheter og skade både eget og arbeidsgivers omdømme.

3) Muntlig vs skriftlig: Skriftspråket har en innbakt muntlighet i seg som både kan være givende og krevende på en gang. Hvor langt bør et ombud gå i muntliggjøringen?

4) Redaktøransvar: Et ansvar som alle med Fb-profiler og blogger har fått. Tar vi det?

5) Personvern: Folk som f.eks henvender seg til et Diskrimineringsombud kan komme med opplysninger som bryter med personvernet. Hvor går grensene?

6) Saksbehandling: Kan LDO bedrive saksbehandling på nett? Har man noen policy?

Vi rundet av med å summere opp i fire hovedpunkter: Sosiale medier har blitt viktigere og kommer trolig til å bli enda viktigere i tiden som kommer. Det betyr at det å erverve seg sosial kunnskap er noe som også blir viktigere for stadig flere mennesker i ulike sektorer. Vi tror at dialog, unik, verdi og forankring er elementer som ligger i bunn for god bruk av sosiale medier. Vår vurdering er at LDO har bra kompetanse på sosiale medier i sin organisasjon, men at det også er mye mer å hente.

Og hvem vet - kanskje kan noen av våre innspill bidra til at LDO forløser mer av sitt potensial?

De som er interessert, kan nedenfor kikke litt på de slidene vi brukte som underlagsmateriell til vår seanse.

Likestillingsombudet

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

Partier i sosiale medier del 5: Høyre

2011-12-08T18:26:00.011+01:00

Det snudde for Høyre i valgkampen 2009. Fra et nivå som så ut til å bli partiets dårligste valg noensinne, løftet man seg opp til anstendige 17,2 prosent. Deretter har alle piler pekt i riktig retning for partiet, høstens lokalvalg endte med hele 28 prosent, tett bak bestenoteringen fra 1979. Enkelte målinger i det siste antyder sågar at partiet har visse muligheter til å utfordre Ap som landets største.

Høyres framgang kommer på bred front i alle velgergrupper over hele landet. Årsakene til framgangen er flere, men jeg skal la de ligge i denne omgang og konsentrere meg om partiets opptreden i sosiale medier (les gjerne også Cecilie Staude sin analyse av Erna Solberg). Tilfører godtgående Høyre oss noe særlig av verdi på Twitter, Facebook og på sin nettside? Inviterer partiet til innspill, og deltar man i samtalene man inviterer til?

Brøt Twitteretiketten

@Hoyre view full profile →

Norge

Politikkens hovedoppgave er å sikre enkeltmenneskets grunnleggende frihet, ikke å begrense den. http://www.hoyre.no

Høyres twitterkonto ble etablert 22.september 2009. Det var nest sist av stortingspartiene. Partiet har skaffet seg 4 571 følgere og sendt ut 665 tweets på disse drøye to årene som har gått, noe som tilsvarer i underkant av en tweet pr dag. Men tweetene kommer alt annet enn jevnlig. Og den 6. juli i år tok det helt av. Da skulle Erna Solberg legge fram rapporten "Norsk skole - hvor er vi, og hvor vil vi?". I kjapp rekkefølge kom 25 tweets fra Høyres konto under denne framleggelsen, innenfor et tidsintervall som kvitreren @HegeTunstad klokket inn på 20 minutter:

HegeTunstad Hege Tunstad

Kjære @Hoyre ....25 tweets på under 20 minutter ER FOR MYE

6 Jul Favorite Retweet Reply

Også @voxpopulinor syntes dette ble aldeles for mye av det gode:

voxpopulinor Knut Johannessen

@Hoyre Dere ligger helt på grensen til å bli avfulgt pga spamming. Håper ikke dette er nivået dere har tenkt å legge for valgkampen.

Begge ga klar beskjed om at @hoyre her hadde brutt noen uskrevne regler for god twitteretikette. Og etikette er jo noe som Høyre-folk normalt interesserer seg for..
Partiet kom kjapt med denne innrømmelsen:

Dette er et eksempel som kan gå rett inn i enhver skolebok om opptreden i sosiale medier, i den grad slike bøker finnes. For her er det minst tre ting å lære på en gang:
1. Mange tweets på kort tid kan oppfattes som støy og søppel av andre, og dermed virke mot sin hensikt.
2. På Twitter finnes det folk som kan gi deg korrigering og klare tilbakemeldinger - kanskje klarere enn i noen andre sosiale mediesammenhenger.
3. Gjøres slike blemmer som Høyre her gjorde, så kan mye rettes opp ved raskt å legge seg flat og beklage, som Høyre også gjorde, og vise gjennom handling senere at man har funnet en mer passende form.

Dette var et ekstremeksempel. Like fullt illustrerer det noe sentralt ved Høyres kvitring. For kvitringen bærer preg av litt tilfeldige skippertak. Kontinuiteten mangler, noe som gjør at partiets twitterkonto framstår som nedprioritert.

Samtidig er det sider ved @hoyre sin form på Twitter som det er grunn til å rose. Tweetene sett under ett har informasjonsverdi i seg nok til at flere av de som har valgt å følge partiet, trolig finner det interessant å fortsatt ha Høyre i sin feed. Det informeres om representanters utspill, arrangementer, medieartikler og blogger på måte som gir bra variasjon. Selv om jeg gjerne ville sett langt flere unike tweets fra Høyre, altså tilby følgerne informasjon som man må være på Twitter for å få med seg.
Partiet svarer også av og til på spørsmål, som i eksempelet til venstre. Hovedstrømmen av H-tweets ser imidlertid slett ikke slik ut, mye kommunikasjon går en vei, så totalt sett representerer dette dessverre unntaket enn regelen.

I sum er det derfor heller liten grunn til å bli imponert over @hoyre på Twitter. Partiet kan forbedre seg både på kontinuitet, verditilføring og respons.

Høyre snur seg bort
Det første som møter en på Høyres Facebook-side er dette:

Trykker man på det unge paret som er inni det blå hjertet, så kommer man inn til et skjema for å melde seg inn i partiet. Dette kommuniserer at Høyre primært henvender seg til de som allerede er Høyre-velgere. Det er et kjent fenomen at de som har et høyt politisk aktivitetsnivå offline, har det samme online. Altså at sosiale medier er ekstra kanaler som de allerede mest politisk aktive, boltrer seg på. I det perspektivet kan det være en god ide at man viser tydelig at partiet vil holde forholdet varmt til sine gamle velgere fordi trolig de fleste som vanker her, er folk som har stemt og vil stemme på, Høyre.

På den annen side bør Høyre også huske på at det er mange som besøker Høyres Facebookside, som befinner seg i "randsonen". Dvs. mennesker som er nysjerrige på partiet og som vurderer å stemme Høyre, blant to eller flere andre partier (statsvitere kaller det "partisett"), men som ikke gjorde det sist. En slik klar melding som dette kan virke ekskluderende på dem. Fordi partiet så åpenbart ikke snakker til dem, men til noen andre.

Når man tusler inn til Høyres Vegg, så har også det partiet valgt å sette egen informasjon som standardoppsett, mens man må klikke videre for å se den informasjonen som sidens brukere velger å legge ut. Høyre har ca 15 000 "Likes". Det er klart minst av de tre store partiene. Nå må jeg avvente hva vurderingene av Ap og Frp vil vise, for å kunne sammenligne og eventuelt si noe om at årsaken til det kanskje kan være et uttrykk for at Høyres side er dårligere og oppfattes som mindre interessant enn de andre to partiene.

Høyres oppdateringer handler noe mer om selve partiet enn om personene i partiet, sammenlignet med de andre Facebook-sidene jeg til nå har sjekket ut. Det sies at sosiale medier er personlige. Samtidig vet vi at velgere flest stemmer mer på parti enn på person. Derfor tror jeg ikke det er noen dum strategi å la selve partiet være hovedfokuset på partiets Facebookside, mens personifiseringen mer kan foregå på de respektive representatenes sider.

Den informasjonen som Høyre legger ut, er ikke av den mest spennende sorten. Før, rundt og rett etter høstens valg, så var det veldig mye skryt om hvor godt det går for Høyre og hvor sterkt valg partiet gjorde. Ønsker man at siden primært skal være for "fansen", så kan dette sikkert fungere. Og bygging av intern entusiasme er pr. i dag det som helt klart synes å være hovedmålet for alle partiers tilstedeværelse i sosiale medier. Høyre får da også en del tomler opp og heiing fra de mest ihuga patriotene i kommentarfeltene under denne informasjonen, men uten at volumet er så veldig imponerende for et parti som er så stort.

Skuer vi litt framover i tid, så tror jeg at partier imidlertid bør utvide denne målsettingen til også å treffe folk som ikke tilhører kjernen. All politisk kommunikasjon handler (bl.a.) om å få til denne balansegangen mellom å kommunisere med kjernen og de i randsonen. Det gjelder både i sosiale medier og alle andre steder. De partiene som får det til, vil ha en fordel fram mot det neste valget.

I tiden etter valget har den partinitierte informasjonsfrekvensen på siden blitt langt lavere - med opptil to uker mellom hver oppdatering. Det blir i snaueste laget, selv om det er en stund til neste valg. Relasjoner bør bygges over tid og kontinuerlig - om det er valg eller ei.

Når jeg klikker meg over til den informasjonen som brukerne selv legger ut, så er det ett mønster som går igjen: Høyre svarer ikke! På mandag stilte f.eks. Stian dette spørsmålet, til og med to ganger:

Men han fikk ikke noe svar. Og han er slett ikke den eneste. Hvorfor svarer ikke Høyre? Svarer vi ikke så "blir det som å stå i en valgbod, men snu oss bort når noen stiller spørsmål", hevdet Venstres kommunikasjonssjef Steinar Haugsvær i diskusjonen vi hadde i kommentarfeltet under min analyse av Venstre. Det er en god formulering.

Høyre snur seg bort i valgboden sin på Facebook. Det er knapt til å tro.

Gjør en forskjell! (gi penger til Høyre..)

Partiets nettside ser slik ut:

Tre saker ligger på toppen og blinker: Høyres alternative budsjett, Kunnskap i skolen og Kvalitet i omsorgen. Går man inn der og kikker, så ligger det en artikkel for hvert område som informerer om essensen i partiets politikk på disse feltene. Det er informativt og får fram partiets prioritering, men blir det i overkant tørt? I bunn av hver artikkel har man lagt til noe som er kalt "Lokale suksesshistorier". Her er det historier fra kommuner rundt omkring i landet som partiet mener er eksempler på god H-politikk. Å knytte det lokalpolitiske og rikspolitiske sammen på en slik måte er slett ikke ueffent.

Høyre har tre hovedsaker i sin nyhetsstrøm. Sakenes innhold ligner mye på det andre partier gjør på sine nettsider: Telegramaktig partipropaganda. Må det være slik? Tja, jeg tror det er fullt mulig å produsere langt bedre og spenstigere saker på nett i alle partier, men det fordrer vilje og evne til av og til å gjøre ting på en litt annerledes måte. Kanskje bør den rene partipropaganda-tanken, som ellers ser ut til å gjennomsyre måten å arbeide på, innimellom vike for noen friere og litt mindre programmerte tanker?

Høyre ønsker å profilere sine bloggere. Det er bra! Under vignetten "Blogger" velger Høyre å dytte fram tre utvalgte som får sitt innlegg frontet. Mens det i underkategorien blogginnlegg pt. befinner seg 13 utvalgte - trolig ut i fra en viss redaksjonell vurdering. Ut over dette er det en liste med 74 Høyreblogger som det virker som man bare kan registrere seg, for å komme med på.

Høyre er et parti som man kanskje kunne forvente ville ha mange gode bloggere i sin midte. Men den forventningen slår i så fall ikke til når det gjelder stortingsgruppen. Med unntak for Torbjørn Røe Isaksen, Peter Gitmark og et par andre, så finner jeg få blogger blant de riksvalgte som har noe ved seg som gjør dem interessante. Et generelt trekk er lav frekvens, lite personlighet og lavt leserengasjement (noen av dem kan plukke opp ett og annet fra bl.a. lokalpolitikeren John-Arne Nyland).

Inviteres det til innspill? Det var et av spørsmålene som Cecilie og jeg ble enige om burde være viktig å se etter når vi skulle saumfare partienes og partiledernes bruk av sosiale medier. Og med dette i bakhodet, ser jeg "Ditt bidrag utgjør en forskjell!" godt synlig på partinettsidens første side. Se det, Høyre har jo forstått det, tenker jeg og klikker meg videre - klar for å se nærmere på hvor og hvordan partiet har lagt det opp slik at folk kan komme med innspill til saker og poenger som faktisk kan gjøre en forskjell. Stor blir den negative overraskelsen da det er dette her som åpenbarer seg:

Ditt bidrag gjør en forskjell!

Høyre er avhengig av deg og meg for å finansiere valgkampen.

Ved å støtte oss med penger bidrar du til at Høyre kan videreutvikle organisasjonen og drive gode valgkamper. Private bidrag er en viktig inntektskilde i arbeidet for god Høyrepolitikk der du bor.

Så bidrag i Høyres øyne er altså = pengene våre. Ikke tankene våre, meningene våre, spørsmålene våre.

Overraskende svakt
Dette siste eksempelet kan godt oppsummere mye av Høyres framferd i sosiale medier. Partiets twitterkonto, Facebook-side og nettside signaliserer minimal interesse for å invitere oss andre til samtaler og til å spille inn våre synspunkt. Høyre snakker primært til "fansen" sin i alle disse kanalene, og bidrar dermed trolig kanskje til økt intern entusiasme - men lite til eksternt engasjement.

Det finnes imidlertid sider ved Høyres sosiale mediebruk på alle disse tre plattformene som partiet kan foredle og videreutvikle. Det gjør at situasjonen kan se nokså annerledes ut når vi nærmer oss valget i 2013. Men foreløpig synes jeg Høyre er svakt i sosiale medier.

Overraskende svakt.

Partier i sosiale medier: Sosialistisk Venstreparti

2011-12-05T16:04:00.003+01:00

SV noterte 4,1 prosent ved kommunevalget i høst og gjorde med det sitt svakeste lokalvalg siden 1971. Velgerne har flyktet i hopetall siden partiet valgte å delta i en rødgrønn allianse og gå i regjering med Ap og Sp. Flere internt i partiet uttrykker nå misnøye med partiets regjeringsdeltakelse, og Kristin Halvorsen har bedt partiet velge ny leder i en tid der partiet står på randen av sperregrensen.

SV er et parti som man tror vil kunne ha bra dreis på bruken av sosiale medier bl.a fordi det har mange unge i sin midte. Betegnende nok står ledervalget mellom to personer i 30-årene. Slår disse forventningene til? Ifølge Nettavisen, og journalist Pål Nisja Wilhelmsens gjennomgang i sommer, så er svaret ja. Han skriver at SV er "gode på alle områder og svært profesjonelle" og gir partiet terningkast 6. La meg gå denne konklusjonen nærmere etter i sømmene på Twitter, Facebook og partiets nettside.

Manglende dialog på Twitter

About @SVparti

SV opprettet sin partikonto @SVparti 7. januar 2009. Venstre og Ap var foran dem i løypa. På disse snart tre årene har det kommet 1503 tweets fra SVs partikontor. Det er en frekvens på rundt 500 i året, eller 1-2 hver dag. Det er et stykke bak Ap og Venstre, men mer enn de øvrige partiene. 2522 stykker har i skrivende stund valgt å følge SV på Twitter. Også her er man bak Venstre og Ap, men foran resten.

Skuer vi bak disse kvantitative tallene, og ser på innholdet i kvitringen, så er det to ting som er slående. For det første er SV flinke til å variere mellom ulike typer informasjon som arrangementer, hendelser, partistandpunkt, bilder og utspill fra både stortingspolitikere og regjeringsmedlemmer. Dette gjør at hypingen av egen nettside ikke blir så voldsom sammenlignet med andre partier på Twitter. Partiet forkorter lenker, bruker hashtags og benevner andre, i all hovedsak SV-folk, med deres brukernavn på en måte som er god. Men kan man ikke av og til også nevne andre? Selv om de skulle tilhøre andre partier eller være partiuavhengige. Et parti har ikke noe å tape på å være litt rausere på Twitter, tvert i mot.

For det andre er det påfallende få samtaler som @SVparti deltar i. Jeg måtte scrolle meg gjennom 127 tweets før jeg, i starten av september, fant siste gang en melding fra partiet var en respons på en annen kvitrer. Dette sier noe om at ei heller SV er særlig interessert i å prate med oss andre (minst) kvarte million twitterbrukere.

Det står på ressurser og ikke på vilje, var essensen i Senterpartiets avtroppende kommunikasjonssjef Torvild Sveen sine twitterkommentarer til min analyse av partiet. En analyse som bl.a. konkluderte med lite samtalepreget kommunikasjon i sosiale medier fra partiets side.

Det samme kan sikkert også SV si. Og ressurser er viktig. De partiene som har ressurser til å ansette en eller flere på heltid/deltid med hovedansvar for sosiale medier, bør ha en fordel. Samtidig handler det ikke bare om ressurser, men også om vilje, evne og kunnskap. Mye kan bedres med relativt få, men viktige grep. Både SV, KrF og Sp kan jo ta en titt på hva @venstre gjør på Twitter. Det partiet har ikke mer ressurser, tvert i mot, men har like fullt en twitterkonto som fungerer klart bedre.

Av de fire små partiene, så vurderer jeg altså Venstres konto som den klart beste. Deretter holder jeg SV foran KrF. Mens Sp må ta til takke med sisteplassen.

Lysbakken favoriseres på Facebook
Det første som møter meg når jeg tar turen innom SVs Facebookside, er dette:

Melde meg på SVs nyhetsbrev?? Den framskutte informeringen om nyhetsbrevet signaliserer at dette brevet er det mest spennende partiet har å by Facebook-folket på. Det er et svært snålt signal, og meget merkelig valg av fronting. For hovedgrunnen til at jeg, og trolig de fleste med meg, går inn på partiets Facebookside er slett ikke at vi ønsker å fylle inn vår mailadresse for å få tilsendt et brev en gang i uken. Derimot vil jeg se hva partiet legger ut av informasjon om sin virksomhet, og jeg vil se hva folk som er innom siden er opptatt av. For å finne ut det, så må jeg klikke meg videre og inn på Veggen.

Hos de andre tre partiene som jeg har sjekket ut til nå, så har det vært en valgmulighet om man vil se informasjon som er lagt ut av partiet eller av de brukerne som er innom. Men hos SV finner jeg ingen slik "knapp" (eller er jeg blind?). Det betyr i så fall at all informasjon som legges ut på partiets vegg, utelukkende er initiert av SVs administratorer. Dermed kan vi ikke initiere noe som helst selv, kun klikke på "Like" eller kommentere de oppdateringene som partiet legger ut. Jeg har for eksempel lyst til å legge ut denne analysen på SVs vegg, og dermed kanskje bidra til en debatt om hvordan partiet bruker sosiale medier - men det kan jeg ikke se at jeg har mulighet for å gjøre. Kanskje har partiet vært utsatt for "spamming", eller kanskje det ligger andre vurderinger bak dette, men det gjør informasjonsflyten veldig ensidig.

SVs Facebook-side blir hyppig oppdatert. I likhet med de andre partiene som er sjekket ut til nå, så er også SVs informasjon dominert av hva ulike framtredende representanter av partiet kommer med av utspill. SV deltar noen ganger i kommentarfeltene. Det er bra, men deltakelsen er likevel relativt beskjeden, med stort sett meget korte svar, de få gangene man svarer. Og hvorfor deltar nesten aldri partiets representanter, som informasjonen ofte er knyttet til, selv i kommentarfeltene? Et hederlig unntak her er Karin Andersen.

SV varierer bruken av virkemidler. Statusoppdateringer på Veggen er hovedaktiviteten, men også bilder, videoer og spørsmål blir tatt i bruk. Partiet fyller således sin side med mye innhold som mange av de 6058 "Likerne" og andre som er innom, trolig vil finne relevant. Når partiet nå står midt i en kamp om ledervervet, så slår det meg imidlertid at fordelingen av informasjon med hhv. Audun Lysbakken og Heikki Holmås som frontfigurer, er svært skjev. Jeg foretok en opptelling den siste måneden, og Lysbakken har hele 22 oppslag på Veggen, mens utfordrer Holmås kun har to. I tillegg har de et par felles oppslag ifm. lederkampen. Trolig er det naturlig at Lysbakken har flest oppslag siden han er nestleder, statsråd og blogger oftere. Men 22-2 - er ikke det å favorisere veldig? Dette er en undring som også har slått en av sidens brukere (se under) og som han stiller et betimelig spørsmål om - uten å få svar..

God nettside med mangler
SV har en bra nettside. De har den beste nyhetsstrømmen av de partiene jeg har sjekket ut foreløpig med bl.a. signerte artikler, bra frekvens og fine muligheter for saksfordypning i andre lenker for de av leserne som ønsker det. Nyhetsartikler på en partiside kan aldri bli kritiske ala avisartikler. Men likevel tror jeg det ville løst opp litt i den rene propagandaen som slike nyheter generelt framstår som, hvis "journalistene" av og til stiller noen spørsmål til politikerne. Jeg synes også at kun en hovedsak på forsiden er i snaueste laget. I arkivet ligger sakene datomessig litt hulter til bulter. Og hvorfor er det ingen kommentarfunksjon til artiklene?

Særlig to ting fanger min interesse på forsiden. Det første er en boble der det står "snakk med oss" oppe i høyre hjørne. Så bra, tenker jeg. Partiet har altså forstått at det bør tilrettelegges for innspill på nettsiden. Klikker man seg inn der, så kommer overskriftene "SV-bloggen, Bli nettaktivist og Snakk med oss" opp. SV-bloggen er en side med lenker til 20 blogger. Ni av partiets elleve stortingsrepresentanter blogger og to av partiets fire statsråder. Hallgeir Langelands er, av en eller annen grunn, den eneste av stortingsbloggerne som ikke inngår i "SV-bloggen". Jeg går ikke inn i kvaliteten i innholdet på disse, men registrerer her, som for de øvrige partier, at både frekvens og engasjement er ujevnt besatt. "Bli nettaktivist" er en slags oppskrift på hvordan de ivrigste SV-folkene kan bruke sosiale medier til å skape en positiv stemning rundt partiet. Disse rådene sier en del om hvordan man tenker, så jeg limer dem inn under.

Flere slett ikke ueffne råd i moderne valgkamp her. Men igjen slår det meg; blir hypen av seg selv, partiet og "vi er best" for stor? Blir denne "få så mange som mulig til å digge oss og elske oss ved å formidle hvor gode vi er"-holdningen i overkant? Jeg tror det. Et generelt trekk, som slett ikke bare gjelder SV, er mangelen på raushet og ydmykhet overfor andre. I stedet for "Legg ut gode sitater fra SV-politikere", så kunne det stå: "Legg ut gode sitater fra SV-politikere, andre meningsfeller og av og til politiske motstandere".

Når jeg klikker videre på "Snakk med oss", så spretter dette opp:

Dette har jeg sans for! Bobler som viser lenker til de plattformene som de ulike sosiale medie-plattformene som SV-representantene på ulike nivåer kan nås på. Men bør snakkeboblene kun gå i retning politikernes munn? Noe av hovedpoenget her, også visuelt, er vel å formidle at vi andre skal kunne snakke til og med politikerne? Ikke bare at politikerne skal snakke.

Øverst på siden heter det at "Vi i SV er tilgjengelig for alle. Dessverre rekker vi aldri å banke på dører og være til stede overalt, men vi håper dere bruker muligheten til å komme i kontakt med oss her. Dere kan følge med på bloggene våre, Facebook eller på Twitter, eller sende en e-post til politikerne våre". Men jeg finner ikke e-post-adressene der.. SV bør ikke glemme at halve Norge tross alt ikke er på Facebook. Og for mange er mail fremdeles en viktig kommunikasjonsmåte.

Det andre jeg legger særlig merke til er "knappen" Delta. Går man inn der, så dukker bl.a. denne roperten opp. Den skal illustrere at vi kan gi partiet beskjed om våre synspunkt på saker. Fint, tenker jeg igjen - nok et eksempel på at SV har skjønt dette med å invitere folk inn. Går man videre inn, så er det listet opp fire saker der SV ønsker folks synspunkter. Og mange har ytret seg, kommentarene ligger synlige under sakene (de som ikke vil at det skal være synlig, kan sende mail). Bra tiltak. Det er bare en hake her; sakene er jo ikke oppdatert på 2-3 år! Det blir ikke helt det samme å spille inn gode forslag til statsbudsjettet for 2010.. Fristen gikk visst også ut 21. februar 2008.. Dette er altså eksempel på en side der noen lyse hoder har tenkt noe smart, men der gjennomføringen ikke står i stil med den gode ideen. På tide å fjerne denne siden, eller blåse nytt liv i den, SV!

Ujevne SV
Et par konkluderende sluttpoenger til slutt. Og her, Nettavisen, vil det slett ikke stå at "SV er gode på alle områder". For ut i fra de kriterier som er trukket opp, og de vurderinger som jeg her har gjort knyttet opp mot disse, så er det god grunn til å holde fram at SV tvert i mot er svært ujevne i sosiale medier.

SVs nettside har elementer i seg som flere andre partier har mye å lære av. Nyhetsstrømmen er god, og tanken om tilretteleggingen for innspill er ellers åpenbart grunnleggende. Bra! Men utførelsen på dette siste punktet står ikke helt i stil med den gode intensjonen. På Twitter virker det derimot som partiet helt har glemt at det å prate med folk er noe av det mest elementære i medier som det tross alt er en grunn for at vi kaller sosiale. Facebooksiden er meget god på informasjon, svakere på dialog.

Totalt sett rangerer jeg SV bak Venstre, men foran KrF og Sp i sosiale medier.

Partier i sosiale medier: Senterpartiet

2011-11-30T22:54:00.003+01:00

Sp gjorde i høst sitt svakeste lokalvalg siden 1951 med sine 6,7 prosent. Mens stortingsvalget i 2009 på 6,2 prosent var det nest dårligste etter krigen - bare "slått" av 2001-valget. I likhet med KrF, og i skyggen av SVs og Frps problemer, sliter altså også vårt agrarparti tungt med velgertilslutningen for tiden.

For et par uker siden hadde jeg en interessant samtale med partiets parlamentariske nestleder, Anne T Wøien. Her pekte jeg bl.a. på at partiets grunnfjell er i forvitring. Hennes svar er at partiet må møte den utfordringen ved å bli bredere. Kan partiet gjøres bredere via sosiale medier?

Til nå har våre analyser pekt i retning av at partiene og partilederne primært bruker sosiale medier til å snakke til sine egne. Altså en form for velger- og medlemspleie framfor velgerverving. Man backer opp egne partifolk og formidler informasjon som treffer deler av grunnplanet, men ikke så mange andre. Så også med Senterpartiet? La oss ta en titt.

Feil vei på Twitter

About @Senterpartiet

Senterpartiet etablerte sin partikonto på Twitter 10. juli 2009. På disse drøye to årene har partiet sendt ut 507 tweets, skaffet seg 3162 følgere og havnet på 128 lister. Sps tweets den senere tid bærer preg av at de nå virker å se på Twitter tilnærmet som en ren kringkastingskanal for egen politikk. "Å sende spørsmål til Sp er ikkje vitsi" skrev @anneviken betegnende nok i en tweet i fjor (se nedenfor).

At Sp faktisk svarte henne, representerer derfor et hederlig unntak. Men hvorfor sender @senterpartiet spørsmålet videre til kommunikasjonssjefen i stedet for å svare direkte selv? De som administrerer partiets twitterkonto bør også ha mandat til å svare direkte. I stedet antyder en slik videresending en gammel organisasjonskultur (vi går "tjenestevei") som ikke helt står seg i møte med nye kanaler og andre forventninger til kommunikasjonsform.

Når jeg går igjennom @senterpartiet sin twitterhistorikk, så stusser jeg over at utviklingen har gått i gal retning. Sp-tweetene i 2009 var hyppigere, mer samtalepregede og mer interessante enn dagens. Hva var det som skjedde? Det kan være strategiske vurderinger som ligger bak den negative utviklingen. Det kan også handle om mindre ressurser. Sannsynligvis begge deler. Twitter synes nå i alle fall å bli prioritert ned av Sp - antagelig fordi det vurderes som at man får for lite igjen for å satse på det. Skal Sp bli mer interessant å følge, så fordres det at partiets twitteradministrator(er) igjen viser mer vilje til å bidra med opplysninger ut over det rent kringkastingsmessige. Gjerne ved å vise fram litt humør, komme med en og annen nyhet kun på Twitter og delta i debatter.

Dette betyr ikke at dagens Sp-konto er helt verdiløs. Tweetene har en bra variasjon mellom henvisninger til nettsaker, partiblogger, utspill og partinformasjon og kan for de mest ihuga interesserte være relevant å ha i sin twitterfeed. Men jeg har vondt for å se at partiet kan nå særlig ut over den aller hardeste kjernen med denne type kommunikasjonsmønster som partiet nå har lagt seg til. I likhet med KrF, så har også Sp noen gode enkeltkvitrere i sin stortingsgruppe. Med nevnte @annetwh som nr 1, og @geirpo som en bra nr 2. Enkeltpersoner faller imidlertid utenfor denne analysens definisjonsområde, og uansett kommer ikke Sp ut som noe særlig godt twitterparti. Sp er likevel slett ikke det svakeste partiet på Twitter, noe jeg kommer grundigere tilbake til.

Sp får på pelsen på Facebook
I likhet med KrF, så har også Sp valgt å ha "Alle nylige" som standardoppsett på sin Facebook-vegg. Det betyr at når man sjekker ut Senterpartiet på Facebook, så får man både partiets oppdateringer og brukernes egne initiativ presentert i skjønn forening. Dette får et pluss i boken fordi man da raskt viser for alle som er innom at dette er en side der ikke bare egen partipropaganda skal komme fram.

Den siste tiden har Sp-veggen vært preget av en rekke meldinger fra mennesker som har sterke synspunkter på dyrehold generelt, og pelsdyrnæringen spesielt, med mange kritiske spørsmål rettet mot partiet og dets politikk på feltet. Flere uttrykker irritasjon over at Sp ikke svarer på spørsmål her, slik det bl.a. framgår av ordskiftet nedenfor.

Les gjerne den samtalen om igjen. For den fanger mye av essensen i de analysene vi holder på med for tiden. For hvorfor bidrar ikke Sp i kommentarfeltene? Da kunne Sp fått fram sine argumenter, de som har engasjert seg på siden ville bli møtt med den respekten de fortjener i form av svar og kanskje aller viktigst; kvaliteten i samtalene ville blitt hevet noen hakk. "Sp-folk gjør annet enn å sitte på Facebook hele dagen", sier Håkon her. Og han har et poeng. For det krever prioritering å være i samtale med de som følger deg.

Men hva ønsker man med en slik side, egentlig? At vi bare passivt skal absorbere og digge og "Like" de statusoppdateringene, den teksten, de lenkene og bildene som Sp deler med oss? Er det ikke nettopp engasjement, argumentasjon, spørsmål og svar som gir en slik side interessant innhold og en god grunn for å følge med og være der? Politikere og partier klager av og til over at de har så få verktøy i verktøykassen sin. Av og til bør kanskje oppmerksomheten rettes mot å å bruke de verktøyene man faktisk har. Sp tar i liten grad i bruk dialogverktøyet i sin Facebook-verktøykasse.

Rett skal være rett. Sp formulerte etterhvert et svar til de mange med meninger i pelsdyrsaken, som de la ut som en statusoppdatering:

Her får partiet fram at det i alle fall leser de innspillene som kommer. Det er bra. Svaret er imidlertid litt "typisk politikersvar" der man runder av med å holde fram at man vil "avvente ytterligere debatt" til landbruksmeldingen kommer. Må det være så ullent? Ja og nei. De politiske prosessene, som ofte munner ut i kompromisser innad i partiene og mellom partiene, er ofte seige greier der det er vanskelig å svare konkret på noe som helst før man har konkludert, rett og slett fordi man ikke vet hva man blir enige om før konklusjonen foreligger. I så måte er det forståelig at Sp velger å svare slik.

På den annen side er åpenhet en dyd som mange av oss setter enda høyere etter 22/7. Og Sp kunne godt gjort vesentlig mer for å være åpnere og spille inn den saksinformasjonen som faktisk finnes. Dessuten innbyr Facebook til en noe ledigere, mer muntlig og direkte kommunikasjonsform - en form som jeg synes Sp hverken her eller i de fleste andre oppdateringer, tar i bruk.

Brorparten av Sps oppdateringer er forøvrig bygd opp rundt lenkinger til saker fra egen nettside. Det betyr at partiet i liten grad tilfører Facebook-siden noe som er unikt kun for denne siden. Oppdateringene generer noen "tomler opp" og enkelte kommentarer, men generelt er engasjementet under disse oppdateringene labert sammenlignet med andre partier. Jeg finner heller få gode samtaler, initiert av Sps egne Fb-folk.

Sp deler også noen bilder med oss. Bl.a. disse:

Dette er fra 3-årsdagen for den rødgrønne regjeringen. Regjeringen kalles "sentrumsregjeringa 3 år". Er begrepsbruken "sentrum" her et forsøk på å vise fram det humøret jeg etterlyste ovenfor? Eller er det en aldri så liten glipp (hverken regjeringskollegene i Ap eller SV er vel særlig glad i å bli kalt sentrumsregjering..)? Jeg er sannelig ikke sikker..

Oppdatert nettside
En sentral kommunikasjonskanal for partier er deres nettsider. Det gjelder også for Sp. I følge Rune Karlsens gjennomgang av valgundersøkelsen 2009, så besøkte 18 prosent av velgerne en eller flere partiers nettsider før valget. Denne andelen er klart økende. I 2001 var den på kun 8 prosent, mens den var økt til 12 i 2005. Fortsetter veksten, så er det grunn til å tro at minst en firedel av velgerne vil være innom en eller flere partinettsider før valget i 2013. Interessen for nettsidene er klart størst blant de unge. Det er også et hovedtrekk at mange usikre velgere sjekker ut sidene. Av de 18 prosentene som besøkte partinettsider i 2009, så var så mange som en av tre av dem innom Sp sine sider - men under en av ti av disse endte opp med å stemme Sp ved valget.

Dette betyr at det slett ikke er bare er "hardcorefansen" som er innom slike sider, noe som i sin tur også bør ha betydning for hvordan sidene utformes. Selv om det nok er grunn til å tro at det er langt flere "usikre" på besøk i et valgår enn i et mellomår (har dog ikke sett tall på dette).

Hvordan ser Sps nettside ut? Her er et utsnitt: (gå gjerne inn selv og gjør deg opp egen mening).

Det er åpenbart de fire områdene samferdsel, skole, omsorg og miljø som partiet ønsker å formidle er deres hovedsaker. Disse er formulert slik:
- Vi bygger landet raskere
- En skole der alle skal kunne lykkes
- Trygg hjemmeomsorg og pleie når du trenger det
- Vi skaper framtidas grønne arbeidsplasser

Hvor er Sps kjernesak; distrikt, tenker jeg først. Men distrikt ligger forsåvidt implisitt innbakt i alle disse fire temaene. Jeg har ikke så mye sans for den type blinkende headinger som Sp velger å bruke for å understreke hovedtemaene, det tar noe av oppmerksomheten bort.

I nyhetsstrømmen sin har partiet tre hovedsaker. Det er få, men ikke så dumt all den tid dette tydeliggjør hvilket stoff som er prioritert den dagen. I det store og hele er det mye bra å si om Sps nyhetsstrøm. Det oppdateres hyppig og gir et bredt bilde av hva sentrale partifolk holder på med og hva partiet står for. Samtidig er det noe med pressemeldingsformen på sakene som gjør dette litt kjedelig og tungt. Hva om partiets nettredaktør satt seg fore å lage en egen nyhetssak /annenhver dag for å bryte litt av mønsteret?

Hvordan er integrasjonen mellom partiets bloggere og nettsiden? Det er ett av de spørsmål jeg går inn i alle disse nettsideanalysene med. Og på Sps side må jeg lete for å finne blogghenvisninger. Men under "interaktiv" og så "bloggere" finner jeg det jeg leter etter. Hvis partiet ønsker å bygge opp bloggprofiler, så nytter det ikke å gjemme bort bloggerne sine slik partiet delvis gjør i dag.

Letingen fører oss inn på en side der ti "Senterpartibloggere" er listet opp. Fem av de ti (Lundteigen, Wøien, Pollestad, Klinge og Sande) tilhører partiets stortingsgruppe. Seks av ti blogger på partiets foretrukne plattform; Origo. Mens de øvrige fire benytter blogspot. Sp synes ikke å ha noen helhetlig plan for bloggingen, ting virker noe tilfeldig sammensatt og overlatt til den enkelte. Både Klinge, Wøien og Lundteigen har elementer i sin blogging som jeg synes er spennende. Særlig er Lundteigen en positiv overraskelse. I sum er det likevel ingen grunn til å være spesielt imponert over bloggnivået til Sps stortingsgruppe.

Sp sliter i sosiale medier
Mitt inntrykk, etter å ha studert både partiets twitterkonto, Facebook-side og nettside, er at Sp er bakpå i de sosiale mediene. Det skinner godt igjennom at dette er et kommunikasjonsfelt som det ikke satses noe særlig på. Dette underbygges ytterligere gjennom de vurderinger som Cecilie Staude har gjort av partiets leder.

Likevel er det elementer på alle tre plattformer, særlig på nettsiden, som det går an å bygge på og videreutvikle - for i langt større grad kunne bruke de store mulighetene som ligger der i form av bedre velgerkontakt, informasjonsutveksling og samtaler fram mot valget i 2013 og tiden etter.

Forbedringspotensialet er stort. Det tror jeg også at Sp er klar over. På tide å gjøre noe med det?

Partier i sosiale medier: KrF

2011-11-27T19:00:00.003+01:00

Etter en sterk periode rundt årtusenskiftet, har KrF slitt tungt med velgertilslutningen. Partiet noterte kun 5,5 prosent ved stortingsvalget i 2009, og 5,6 prosent ved høstens lokalvalg. Det var hhv. det svakeste riksvalg og lokalvalg etter at partiet ble landsomfattende i 1945.

Kan god bruk av sosiale medier bidra til å snu trenden for KrF? Ikke isolert. Men i samspill med mange andre faktorer kan det være en viss bidragsyter. For et lite opposisjonsparti som KrF, som tidvis sliter med å få gjennomslag og oppmerksomhet for sin politikk og sine synspunkter, er sosiale medier en mulighet for å nå ut og fram til folk, selv i perioder der de tradisjonelle mediekanalene prioriterer andre partier.

Hvordan står det til på den sosiale mediefronten hos KrF? Jeg begynner med Twitter. (Les gjerne også Cecilie Staudes analyse av partileder Knut Arild Hareide).

Laber Twitter-aktivitet

About @KrFNorge

@KrFNorge opprettet en twitterkonto 26. mars 2009. På de to et halvt årene som deretter har gått, har partiet sendt ut beskjedne 445 tweets, fått 2756 følgere og havnet på 126 lister hos andre kvitrere. Det er færrest tweets og nest lavest antall følgere av alle partiene.

Det kan være grunn til å tro at KrF, med sin overvekt av eldre, kvinnelige velgere og folk med lav/middels utdanning, generelt er noe underrepresentert på et forum med klar overrepresentasjon av menn og folk med høyere utdanning. I et slikt perspektiv er det i noen grad forståelig at Twitter åpenbart ikke er det som prioriteres høyest fra partiet sentralt. Likevel er det med en viss undring jeg registrerer at man velger å ha et så labert aktivitetsnivå på kontoen. Oppdateringene er hyppige i forkant av valgene, men ellers virker de mer eller mindre tilfeldige og det kan gå måneder mellom hver. Denne typen "valgstunt" på Twitter som KrF bedriver, har jeg heller liten tro. Relasjoner i sosiale medier bør bygges over tid for å ha effekt.

@KrFNorge gjør altså ikke så mye på Twitter. Men noe av det lille de gjør, er bra. Eller rettere sagt det som informasjonsrådgiver Hildegunn Bernsen, som etter hva jeg kunne bringe på det rene er den som stort sett oppdaterer Twitter for KrF, foretar seg her er bra (men hvorfor er ikke den Twitter-ansvarlige i partiet på Twitter med egen konto..?). For et samlet inntrykk av tweetene bærer bud om at både muligheten for dialog er forstått og tidvis realisert. Retweet-funksjonen av ytringer man synes er gode, er også tatt i bruk på en bra måte, selv om ytringer fra andre enn KrF-ere gjerne kunne vært brukt flittigere. For KrF, som andre partier, bør huske på at også folk utenfor partiet kan si bra saker og ting.

Jammen, vi har jo @KrFDagrun vil sikkert noen i KrF si. Joda, KrF har noen dyktigere kvitrere bl.a. i sin stortingsgruppe. Men det vil føre for langt å vurdere de mange enkeltpersonene i de ulike partiene - derfor må jeg nøye meg med partikontoene i disse analysene. Uansett er dette ingen god unnskyldning for ikke å ha en velfungerende KrF-konto på Twitter. For husk at selv om sosiale medier er "personlige", så stemmer velgerne primært på parti - ikke på person.

Gode tilløp på Facebook
KrF har 2010 "Likere" på Facebook. Det er færrest av stortingspartiene. Partiet har like fullt en side de absolutt kan være bekjent av. Etter at jeg skrev Venstre-analysen i forrige uke, la jeg den ut på partiets Fb-side fordi jeg trodde dette var svært relevant og interessant for mange som er innom der, å lese. Den ble kjapt fjernet, fordi dette åpenbart bryter med partiets policy om at all info på Veggen skal initieres av administratorene. KrF har, i motsetning til Venstre, "alle nylige" innlegg som standard ved første veggvisning. Det er fortjenestefullt i mine øyne fordi det gjør at informasjon og synspunkt som andre enn administratorene framfører på Veggen, blir mer synlig. Dette skaper også et førsteinntrykk av mer dynamikk og mindre forutsigbarhet i kommunikasjonen. Ikke minst når KrF selv deltar i diskusjoner og kommer med saklig informasjon om partiets standpunkt som i eksemplet nedenfor hvor en person er dypt uenig i partiets standpunkt om skjenketider. KrF kunne gjerne deltatt slik enda oftere.

Tilfører KrFs Facebook-side de som er innom den, verdi på andre måter? Ja, både muligheten for å dele bilder og stille spørsmål blir brukt, om enn ikke flittig. Og selv om utfallet av spørsmål av typen "Hvem synes du klarte seg best i partilederdebatten" gir seg selv på en KrF-side, så er det positivt at man søker å skape aktivitet som er unikt for denne siden.

Når det gjelder den øvrige informasjonen som partiet deler på Veggen, så handler det mye om å fortelle hva forskjellige KrF-politikere gjør og hva partiets politikk er på ulike felt. Naturlig nok. Partiet er nå inne i en meget spennende fase der man skal legge strategi og meisle ut politikk mot neste stortingsperiode 2013-2017. Sperregrensen er ikke langt unna, og de valgene KrF tar i den perioden som kommer nå, kan bli helt avgjørende for hvilken rolle partiet vil ha i det politiske landskapet i framtiden og for hvilken regjering vi får. Mange folk som er inne på KrFs side har sikkert synspunkter på dette, og jeg undrer meg noe over at ikke partiet bruker Facebook-siden i større grad til å invitere folk til å komme med synspunkter på denne viktige prosessen. Jeg tror at god bruk av sosiale medier generelt handler om at man i større grad ser på sine følgere/venner/lesere som likeverdige samtalepartnere.

Kjedelige blogger
Gul er KrFs farge, og gult er hva som møter oss når vikikker innom partiets nettside krf.no. Det første som slår meg er imidlertid at her er detveldig mange ansikter! I hovedstrømmen er bildene av de forskjelligepolitikerne godt synlige, mens de gule overskriftene under bildene gjør det verre å se hva sakene faktisk handler om ved et første øyekast. Nettsiden, slik den nå er utformet, skaper dermed et inntrykk av at politikertrynene er vel så viktig som selve sakene. Bør det ikke være omvendt?

Sakene i hovedstrømmen har et bra frekvensnivå, og det er etpluss at det går an å kommentere under sakene. Det viser at man ønsker å leggetil rette for toveiskommunikasjon med sine lesere. Antallet kommentarer er dogbeskjedent og indikerer trolig både at lesertallet ikke er veldig høyt, og atsakene som legges ut ikke klarer å engasjere leserne nok til at de skriver ned sinesynspunkt.

Øverst på siden har KrF plassert et bilde av to barn og etannet bilde av to eldre mennesker. Dette skal illustrere at barn og eldre erpartiets to hovedsatsingsområder. Under bildene heter det at «Et samfunn som ergodt for barna, er godt for alle» og «Det skal være godt å bli gammel i Norge».Adjektivvariasjonen her er ikke veldig..eh..god. Men partiet viser i alle fall fram sine prioriteringer, selv om onde tunger hevder at KrF prioriterer mye til det meste hele tiden.

KrF har et system der hver stortingsrepresentant har fått tildelt sin partiblogg, her illustrert ved Møre og Romsdals Rigmor Andersen Eide.

Det viser at partiet mener at det er et poeng at alle deres fremste politikere ytrer seg på slike plattformer. Honnør for det. Bloggoppsettet virker imidlertid noe gammeldags. Frekvensen på bloggingen er ujevn, men generelt lav. Aktivitetsnivået hos leserne synes også å være beskjedent. Blogginnleggene bærer et visst preg av å være på en relativt kjedelig leserbrevform, selv om det finnes noen fine unntak. Dette tror jeg virker ekskluderende på mange av de som klikker seg inn der. Her er det ingen lenking, ingen illustrasjonsbilder, ingen dialog med leserne, lite personlighet og i grunn lite som spriter opp.

Dette tyder på at det store flertallet av KrFs politikere ikke synes å ha forstått noe særlig av bloggingens egenart. Partiets beste stortingsblogger, Kjell Ingolf Ropstad, er åpenbart ikke komfortabel med dette systemet og bruker konsekvent sin egen blogg til å ytre seg i stedet. Han har mye å lære bort til sine kolleger hva gjelder blogging.

Stort forbedringspotensial
KrF har et stort forbedringspotensial i sosiale medier. Partiet er pr i dag noe bakpå på dette feltet, men situasjonen er ikke håpløs. Både Facebook-siden, nettsiden og twitterkontoen har elementer i seg som tyder på at det finnes bra sosial mediekompetanse internt i partiet. Sett utenfra synes det å være slik at denne kompetansen er veldig ujevnt besatt og at slett ikke alle sentrale KrF-folk er enige om at de nye kanalene bør være et kommunikasjonsmessig satsingsområde for partiet. Her ligger en hovedutfordring.

La meg føye til at slike analyser som jeg for tiden gjennomfører, i samarbeid med Cecilie Staude, slett ikke er noen uttømmende totalvurdering av alt partier og partiledere gjør i sosiale medier. Vi kan bare ta for oss enkelte sider. Likevel tror jeg analysene gir en brukbar pekepinn på hvor partiene i dag står på området.

I så måte bør KrF innse at partiet har en vei å gå for å være bra posisjonert i sosiale medier inn mot valget i 2013.

Partier i sosiale medier: Venstre

2011-11-23T15:30:00.007+01:00

Venstre måtte nøye seg med 3,9 prosent og fattige to mandater ved stortingsvalget i 2009. Bl.a. fordi daværende partileder Lars Sponheim bommet på strategien. Denne høstens lokalvalg ble derimot en opptur for Norges eldste parti; 6,3 prosent var Venstres beste kommunevalgsresultat siden 1971.
Fordi den nye partilederen Trine Skei Grande er den første Venstre-lederen som har forstått sosiale medier og Venstre som parti har utviklet seg kraftig i sosiale medier de siste par årene? Nei, så enkelt er det definitivt ikke. Hovedforklaringene ligger andre steder.

Det er imidlertid ingen ulempe å beherske sosiale medier og betydningen vil øke mot valgene i 2013 og 2015. Kollega Cecilie Staude vurderte Skei Grandes bruk av sosiale medier i går. I dag skal jeg ta partiet hun leder i nærmere sosialt medieøyesyn.

Fin dialog på Twitter

About @Venstre

Venstre opprettet en konto allerede 3. juni 2008 og var med det nest først ute på Twitter av norske partier. I løpet av de drøye tre årene som har gått, har partiet i skrivende stund sendt ut 3413 tweets, fått 8362 følgere og havnet på 303 lister. Antallet følgere trenger ikke si allverdens, og vi bør huske at blant Twitters kvarte million registrerte norske brukere, så kan mikrobloggtjenestens elitistiske form føre med seg at Venstres velgere er noe overrepresentert der. Like fullt er det grunn til å tro at det faktum at lille Venstre er Twitters nest største parti målt i antall følgere, også er et produkt av at partiet tilfører de av oss som velger å følge det, noe.

Venstre, som oppdateres av @kjartana, @havrohansen og @venstrejck, har reell dialog med Twitter-folket. Spør man @venstre, så får man som regel svar. Og ofte også gode svar, samtidig som det framvises respekt for de som spør, tidvis ispedd en dose humor og selvironi. Vissheten om at det faktisk er mulig å få skikkelige svar fra partiet på Twitter, gjør det mer interessant å ha dem i twitterstrømmen. Ønsket om og viljen til å delta i samtaler, gjør at verdien av tilstedeværelsen øker fordi Venstre både tilfører og blir tilført noe på Twitter.

@VenstreVenstre
@marteklouman Nå har han jo fått seg en jobb, men ja, vi mener fortsatt at han bør klippe seg.@ceciliestaude

Når det gjelder de "vanlige" tweetene der partiet ikke besvarer henvendelser, så er omtrent halvparten av dem viet Trine Skei Grandes politiske virksomhet. De resterende handler om partiets og andre Venstre-politikers gjøren og laden. Informasjonen handler primært om hva som er partiets politikk på ulike områder, og det lenkes opp til både egne nettsider, til blogger og ulike medieoppslag. Denne type informasjon, spørsmål og diskusjon rundt partiets politikk bør være et kjerneelement i all politisk kommunikasjon. Venstres twitterkonto bidrar til realisering dette.

Samtidig kan det være grunn til å stille spørsmålstegn ved om såpass mange av de "ordinære" tweetene bør kobles til partilederen. Og Venstre kan også bli langt bedre på å invitere oss andre inn til diskusjon om Venstres politikk ved f.eks. å henge på et "Enig/uenig?" i slutten av noen av tweetene. Å "by litt mer på partiet" i form av en og annen tweet som kan gi oss små glimt inn i de indre prosessene i partiet, ville heller ikke vært av veien.

På det jevne på Facebook
Venstre har 6310 "likere" på Facebook. Det er flest av de fire små partiene på Stortinget (KrF, SV, Sp og V), men langt bak de tre store (Ap, H og Frp). "Vil du kommunisere direkte med Trine Skei Grande? Følg henne på Facebook!" Det var det første som møtte meg på Venstres "Vegg". En oppfordring som i følge Cecilie Staudes vurderinger, er noe misvisende all den tid Trine Skei Grande faktisk har heller liten direkte kommunikasjon med andre på Facebook, men kommuniserer primært ut i form av statusoppdateringer.

Det er flere diskusjoner av substansiell karakter på Venstres vegg. Diskusjonene bærer preg av at det stort sett er Venstre-folk som diskuterer med hverandre. Nå er Venstre riktignok kjent for å være et lite parti med usedvanlig mange ulike meninger under samme tak (Fritt etter Halfdan Hegtuns alter ego Even Brattbakken: "Jeg stemmer Venstre. Det samme gjør naboen. Så politisk sett står vi langt i fra hverandre"), men meningsytringene er like fullt ofte "heiing" på partiet eller representerer små nyanseforskjeller. At Venstre selv av og til deltar i diskusjonene i kommentarfeltene, bidrar til å heve diskusjonskvaliteten. Deltakelsen kunne gjerne vært oftere, og jeg savner at Venstre i enda større grad inviterer sine "likere" til innspill og deltakelse.

I likhet med de fleste FB-sider, så er oppdateringer på "Veggen" hovedaktiviteten. Venstre tar i liten eller ingen grad i bruk andre publiseringsverktøyer som spørreundersøkelser, bilder og videoer. Det gjør at Venstres side framstår noe ensidig i formen. Aktivitetsnivået er ellers noe ujevnt. Med fire sideadministratorer burde det være mulig å få til et jevnere og noe høyere nivå enn det som foreløpig eksisterer.

God digital møteplass. Informativ, men litt kjedelig nettside
Hva står Venstre for? Hvordan kan man delta i, og diskutere med, Venstre? Disse to spørsmåplene hadde jeg i bakhodet da jeg klikket meg inn på partiets nettside venstre.no. Spørsmål som jeg tror mange som søker inn på den siden også ønsker å få svar på. Venstres slagord "Folk først" er det første som møter oss. Og de fire temaene skole, miljø, småbedrifter og velferd er plukket ut som hovedsaker i headingen. Klikker man seg inn der, så får man en kort innføring i partiets synspunkter på disse temaene, samt videre lenker til partiets stortingsvalgprogram 2009-2013 for de som er interessert i ytterligere fordypning. Jeg synes dette er et oppsett som fungerer bra og som gir oss et godt svar på spørsmål en.

Deretter er saker under "Aktuelt" det største blikkfanget. Siste sak er fra 16.11 så oppdateringshyppigheten er ikke høy siste måned. Klikker man seg inn på sakene, så er de korte og handler stort sett om utspill som sentrale Venstre-folk kommer med. Disse nettsakene er kjedelige og telegramaktige å lese. De mangler gode vinkler og snert, og jeg tviler på om særlig mange lar seg friste til å lese dem. Når dette elementet utgjør en kjerne på partiets nettside, så synes behovet for oppspriting påtrengende.

"Diskuter på liberal.no" var en fane som fanget min interesse nesten øverst til høyre. Honnør til partiet for å invitere oss til diskusjon, men bør ikke denne invitasjonen utgjøre en mer framtredende plass på nettsiden? Liberal.no er Venstres digitale møteplass, og en rask titt sier meg at det fungerer bra som nettopp det.

Det vil føre for langt å vurdere bloggkvaliteten fra de ulike bidragsyterne. Men her ligger det åpenbart en god plan i bunn for nettstedet med partilederens blogg på toppen, deretter de mest kommenterte bloggene, så de mest anbefalte og de sist oppdaterte. I så måte belønnes de som skaper mest engasjement med økt synlighet. I følge partiets infosjef Steinar Haugsvær er målet med liberal.no å skape et "møtested for debatt og dialog og trekke inn egne medlemmer i kommunikasjon mot nye velgere". Venstre har her lykkes med å skape en slik møteplass, men det synes som om kommunikasjonen primært foregår mellom og inn mot medlemmene/kjernevelgerne, og i liten grad inn/ut til mulige nye velgere. Kanskje egner blogg seg best til nettopp å bygge interne relasjoner, men jeg tror likevel at politikere og partier bør evne å kommunisere også til andre enn "fansen" i alle kanaler - også i bloggene. I så måte har liberal.no sitt største forbedringspotensial her.

Venstre er langt framme
Noen konkluderende poenger til slutt: Venstre er et lite parti med begrensende ressurser. Likevel ligger partiet langt framme i bruken av sosiale medier. Venstre er Norges beste parti på Twitter, og man har maktet å skape en digital møteplass i liberal.no som fungerer bra. Forbedringspotensialet er, etter min vurdering, størst på Facebook og nettsiden. Nettsiden er litt kjedelig, og aktivitetsnivået på Facebook til tider svakt.

Venstres hovedutfordring hva gjelder velgerne er at det er mange som liker partiet, men få som stemmer på det. Partiet har en liten kjerne, og deres velgere er generelt ikke veldig entusiastiske - de mobiliseres ofte sent ved valg. God bruk av sosiale medier kan være ett av flere midler for partiet til å møte denne hovedutfordringen ved at man bygger mer intern entusiasme og utvider kjernen, parallelt med at man bygger bedre relasjoner til mulige nye medlemmer og velgere.

Velgermassen blir mer urban, får høyere utdanning og inntekt, og de liberale verdiene har bredere gjennomslag. Velgerstrukturelt er dette gode nyheter for Venstre fordi partiet scorer høyere her enn i andre velgergrupper. I et mer fragmentert medielandskap vil sosiale medier trolig få økt betydning inn mot valget i 2013. Det tror jeg er en fordel for partiet.

Så gjenstår det å se om Venstre klarer å ta vare på og omsette denne gode posisjonen til tellende resultat i form av et parti som legger sperregrensen på fire prosent godt bak seg. Etter mitt skjønn bør et liberalt, borgerlig sentrumsparti ha et potensial på 8-10 prosent. Kanskje mer.

Det er opptil Venstre og partiets politikere om man klarer å utløse det potensialet.

Partier og partiledere i sosiale medier

2011-11-21T19:31:00.002+01:00

I en Gallup-undersøkelse i forbindelse med stortingsvalget 2009, framkom det at kun åtte prosent av velgerne mente at informasjon i sosiale medier hadde stor betydning for valg av parti.

Det fikk meg bl.a. til å framholde i et NRK-intervju tidligere i år at sosiale medier i enkelte kretser nok er noe overvurdert. Man vinner ikke valg på Facebook. Sosiale medier utgjør pr i dag kun et supplement for velgerne.

Samtidig er jeg overbevist om at andelen vil øke ved stortingsvalget i 2013 og valgene deretter. I en mer fragmentert medieverden betyr i så fall det at de partiene og partilederne som i dag erverver seg kunnskap og utvikler sosial mediekompetanse, kan skaffe seg en fordel og et konkurransefortrinn.

I forbindelse med høstens valgkamp ble jeg spurt om å holde et foredrag for BI-studenter og andre politisk interesserte, sammen med høyskolelektor Cecilie Staude. Det ga såpass mersmak at vi fikk lyst til å gjenta samarbeidet - både i skriftlig og muntlig form. En kronikk er foreløpig forfattet i fellesskap, og vi satser etterhvert på å trekke veksler på hverandres kompetanse i form av felles analyser, foredrag, work shops, arrangementer og hvem vet - kanskje endog en bok - i tiden som kommer.

Hvordan står det egentlig til med bruken av sosiale medier blant dagens partier og partiledere? Det er et spørsmål vi har stilt oss, og som stadig også journalister stiller, uten at vi har hatt annet enn egne inntrykk og en dose synsing å komme med. Det har vi lyst til å gjøre noe med ved å gjøre en analyse som går inn på det kvalitative - altså forbi hvor mange venner man har på Facebook eller antallet følgere på Twitter.

I hovedsak to kriterier legges til grunn for vurderingen:

1. Dialog. I hvilken grad inviterer partiene og politikerne til dialog med sine lesere, venner og følgere? Og deltar de i dialogen?

2. Verdi. Hva slags type informasjon legger partiene og politikerne ut i de sosiale mediekanalene, og i hvilken grad tilføres lesere, venner og følgere verdi gjennom denne informasjonen?

Kriteriene er valgt ut i fra en erkjennelse av at politikere og partier må bidra med godt kvalitativt innhold i sosialemedier for å skape verdifull interaksjon med velgerne. Enhver vurdering inneholder subjektive elementer, så også denne. Dialoggraden er lettere å vurdere enn verdigraden. For å begrense analyseomfanget noe, har vi valgt å snevre inn sosiale medier til å gjelde Facebook, Twitter og blogg. Vi nøyer oss også med å vurdere de sju partiene som i dag er representert på Stortinget, samt deres partiledere. Cecilie har hovedansvaret for partilederanalysen, mens jeg tar meg av partiene. Siden partiene ikke opererer med partiblogger, så vil jeg i stedet ta en titt på deres respektive nettsider.

I en serie på åtte bloggdeler vil vi starte med Stortingets minste parti; Venstre og avslutte med det største; Ap. Til slutt peker vi på noen fellestrekk og noen ulikheter, samt setter opp en rangering av hvem vi synes er best.

Enig eller uenig i disse kriteriene? Eller har du nå noen formening om hvilke partier og politikere som er bra/dårlig og hvorfor? Spill gjerne inn i kommentarfeltet!

Lærerike ELLE

2011-11-20T18:56:00.000+01:00

Tabber på nett

2011-11-19T18:13:00.003+01:00

I samarbeid med Cecilie Staude har jeg begått en kronikk. Den står på trykk i Drammens Tidende i dag:

Å tabbe seg ut på nett kan ødelegge for en politikers omdømme, politiske liv og parti i løpet av sekunder. Det har to i Hurum Frp bevist den siste tiden.

Fylkesleder i Buskerud Frp og varaordfører i Hurum, Trond Røed, la inn en kommentar under en nettartikkel på Dt.no den 11. august der han la skylden for 22. juli–terroren på den norske innvandringspolitikken som regjeringen fører. Uttalelsen skapte storm, han beklaget, men er nå verken fylkesleder eller varaordfører. Nylig skjedde noe delvis sammenlignbart. Hurum Frps Odd Beston dro til med en statusoppdatering på sin Facebook-side der han foreslo å bli kvitt voldtekter ved å stoppe alle ved Norges grense og sende alle “apekattene tilbake til Afrika der de kan dyrke sin j.... fine kultur”. Og der det aller verste visstnok var at det finnes norske kvinner som synes slike “apekatter” er så fine.

En drøy halvtime senere slettethan innlegget, men oppdateringen var allerede plukket opp og spredd rundt påFacebook, i lokal- og riksmedier på et blunk. Hurum-ordfører Monica Bratliekunne samme dag fortelle at Beston er uønsket i alle kommunens nemder og utvalgfordi han viser holdninger som fører til at han ”ikke har gjort seg fortjenttil å representere andre”.

Deter flere ulike tilnærminger man kan velge til disse sakene. Man kan stillespørsmål ved om Drammens Tidende og andre medier virkelig bør bruke såpass med plassog ressurser på å blåse opp slike saker. Eller man kan stille motspørsmålet:Begår Drammens Tidende en maktkritisk unnlatelsessynd ved å la vær og skrive omytringer som kan si noe om politikers holdninger som de som vurderer å stemmepå Frp i Buskerud og Hurum, bør ha interesse av å kjenne til?

Visvarer ja på det siste, og finner det derfor mest verdt å reflektere over hvadisse eksemplene kan si noe om. De forteller for det første at nyeytringsmuligheter og nye kanaler for politisk debatt og meningsutveksling, skapermoderne demokratiske arenaer.Noe av fellesnevneren ved nettkommentering og Facebook-oppdateringer er atdisse befinner seg i et krysningspunkt, ikke bare mellom det skriftlige ogmuntlige, men også mellom det offentlige og det private. Dette gir storemuligheter, men også tilsvarende fallgruber. Ikke minst for politikere. For imotsetning til de fleste av oss andre, så er en politiker en person som harsøkt offentlighet og velgertillit, og som må være forberedt på og tåle at altsom sies i en Facebook-status, kan bli formidlet videre av både privatpersonerog medier sekunder etterpå. Hurum-eksemplene viser at det er slett ikke alleklar over.

De sosiale mediene er fortsatt nye for mange. Stortingsvalg og lokalvalg blir fremdelesikke avgjort på Facebook. Derfor er det fortsatt rom for prøving og feiling. Ogsåfor politikere. Men både Røed og Beston beveget seg hinsides dette prøverommetog er eksempler på at når en politikers online-identitet gir en fremstilling avpolitikeren bak profilen som de fleste tar sterk avstand fra, så svekkes ens profesjonelleidentitet og i verste fall også det partiet du representerer.

Røed og Beston dummet seg ut, og deresuttalelser er vanskelig å forsvare. Beklagelseog legge seg flat, kan fungere som strategi for å gjenopprette tillit, men hvisovertrampet er for grovt, kan det også bli så godt som umulig å gjenreisetillit og bygge opp alt som er brutt ned. De store politiske TV-debattene på hovedkanaleneTV2 og NRK har blitt flyttet ut til deres små nisjekanaler. I en tid med økendemediefragmentering blir det viktigere for alle partier å treffe velgerne på nyearenaer. Det siste året har Frp hatt altfor mange saker som har tattoppmerksomheten bort fra partiets politikk. Da er det avgjørende at man harpolitikere som forstår hvordan nye medier virker. I stedet for å sutre og klageover at mediene er “ute etter dem” og plassere seg selv i en slags offerrolle,så er det nå grunn til å gå en runde eller to med seg selv og tenke; skolerervi våre folk godt nok?

Det er et spørsmål som imidlertid ikke bare bør stillesi Frp, men i alle partier, fylkeslag og lokallag. Men spørsmålet er kanskjeekstra viktig i Frp, fordi det ligger i mange av partiets politikere sin naturå snakke rett fra levra og av og til si ting som andre politikere tier om. Fori protesten mot det “politisk korrekte”, ligger deler av nøkkelen til partietstidligere suksess, begravet. Det gjelder dog å finne en balanse, også i nyemediekanaler.

Den balansen fant verken Røed eller Beston.

Carl I. Hagens sorti

2011-11-17T11:48:00.003+01:00

I en smått surrealistisk forestilling i går fikk vi (kanskje) servert Carl I. Hagens sorti. Og det var en heller trist affære, med en del tragikomiske elementer som gjorde at det tidvis likevel var litt vanskelig å la vær og dra på smilebåndet.

Kjernen er omtrent som følger: Frp er Hagens livsverk, og han har gjort en formiddabel innsats gjennom det meste av sitt voksne liv med å bidra til at partiet ble bygget opp fra omtrent null og niks til å bli stort. Han ønsket seg primært Terje Søviknes som sin arvtager, men måtte "ta til takke" med andrevalget Siv Jensen etter at Søviknes rotet seg bort. Det sitter langt inne hos Hagen å overlate livsverket sitt til en annen, og det synes bortimot umulig for ham å holde seg unna politikk. Hans comeback ifm. med årets lokalvalg var å gamble med eget ettermæle, og ufølsomme uttalelser i sommer og et elendig valgresultat i Oslo viste at dette var en stor tabbe. Forholdet til Siv Jensen har aldri vært hjertelig, og er vel nå omtrent ikke eksisterende. Hagen synes åpenbart at Jensen har begått mange både strategiske og politiske bommerter i sin ledertid. Mens Jensen, etter det jeg har grunn til å tro, har følt manglende støtte fra Hagen etter at hun tok over, som vondt.

At Hagen trodde at Siv Jensen, med dette bakteppet, ville stå hardt på hans kandidatur som Nobelkomitemedlem, virker naivt. Hagens synspunkter og politiske posisjoneringer den siste tiden, har gjort den politiske ledelsen vanskeligere for henne. Det er en nesten umulig oppgave å ha en "partieier" gående rundt uten at han helt har akseptert det faktum at han faktisk har gått av. Også fordi det undergraver hennes lederlegitimitet å bl.a. måtte bite seg i tunga og holde kjeft hver gang hun er uenig med Hagen. For åpne konfrontasjoner med Hagen kunne hun ikke ta.

Hagen ser på Jensens manglende støtte som et personlig svik. Han mener at han har bygd henne opp og gitt henne de mulighetene som har ført henne i den maktposisjonen hun er i dag. Og at det minste hun kunne gjøre som takk, var å gi ham et Nobelkomiteverv på tampen av sin karriere. Det er i dette lyset jeg tror vi må se både den sterke sårheten og de emosjonelle utbruddene hos Hagen x2, som mange ser på som patetisk og smått komiske. Vi kan godt latterliggjøre dem, men samtidig ligger det en tristhet i bunn her som gjør at karikeringen ikke bare er morsom.

Tillitsverv er noe som ikke kan fordeles, men som man velges til. 25 i Frps stortingsgruppe mente nåværende Nobelkomitemedlem Inger-Marie Ytterhorn fortjente vervet, mens kun 6 ville ha Hagen. Han tapte en demokratisk avstemning, og det må han forholde seg til. Det tror jeg også at han gjør, men det er forholdet til Siv Jensen dette egentlig handler om. Hun kjører nå et løp mot regjeringsmakt i 2013 der hun plasserer/støtter moderate folk som Ketil Solvik-Olsen og Finn Egil Holm i nøkkelposisjoner i partiet. Moderasjonsprosesser er noe som Hagen også brukte deler av sin siste ledertid på, ikke minst gjennom utrenskningene av populister som Jan Simonsen, Vidar Kleppe og Dag Danielsen i 2000/01.

Å klargjøre partiet for regjeringsmakt, samtidig som man beholder kjernen av det som er unikt med partiet og hovedårsaken til at folk stemmer på det, er en balanse som er svært vanskelig for et fløyparti som Frp. Bare se på hva som har skjedd med SV. Men det er denne balansen som Siv Jensen må lede partiet til å få til. Kanskje er Jensen dama som Frp nettopp trenger for å få regjeringsmakt. Spørsmålet er til hvilken pris. Hagen synes å mene at prisen nå er i ferd med å bli for høy, at partiet kan bli for vassent og ugjenkjennelig i jakten på makt. Derfor har denne personkonflikten også en underliggende politisk dimensjon.

Det er summen av politikk og følelser som vi nå ser utspiller seg. Det er vanskelig å se for seg at Hagen kan komme igjen som en rikspolitisk størrelse etter dette. Når jeg likevel ikke helt vil avskrive ham, er det fordi han i de kommende fire årene er valgt som leder av Oslo Frps bystyregruppe, en posisjon han kan bruke også til rikspolitiske utspill, hvis han ønsker det. Skulle Frp gjøre nok et svakt valg i 2013, så bør ingen utelukke at Siv Jensens lederposisjon vil bli diskutert.

Da kan Hagen dukke opp med kraft. Igjen.

- Sp må bli bredere! (men er det mulig?)

2011-11-10T22:03:00.010+01:00

Jeg vedder på at Senterpartiet ved årets valg kommer under sitt nivå fra 2007, skrev jeg på Twitter i vår. Jeg vedder i mot, sa partiets parlamentariske nestleder, Anne Tingelstad Wøien. Så i går satt vi der da, Wøien og jeg, og spiste og drakk på hennes regning. På et utested ved Stortinget. For hun tapte veddemålet med glans. 6,7 lød det dystre lokalvalgtallet som Sp pent måtte finne seg i å notere i høst. Langt unna de 8 prosentene som man klarte i 2007. Lokalvalg som jo egentlig skal være partiets paradegren.

Hvorfor gikk det slik?
- 22. juli? Noen velgere som hadde tenkt å stemme på Sp, stemte på Ap i stedet pga. terroren, svarer hun.

Nja, neppe særlig mange, repliserer jeg. Ap gjorde det ikke dramatisk mye bedre enn hva de ellers ville ha gjort. Og Sp ville gjort det svakt likevel.

Wøien sier seg litt enig. Så vi må lete andre steder.

Jeg blar i en bok som jeg har med. Den heter "Det politiske landskap" (Bernt Aardal red). Vet du hva som var den viktigste enkeltsaken for velgerne i 2009, spør jeg?
- Skole?, spør hun.
Ja. Det var den viktigste saken også i 2005 og i 2001. Men miljø var også en viktig sak sist. Det samme var helse og eldreomsorg. Samt innvandring og skatter og avgifter. Det var altså mange forskjellige saker som var viktige.

- Distriktspolitikk da, lurer hun på.
Bare fem prosent av velgerne mente at det var en av to viktigste sakene, forteller jeg. Distrikt rangeres som viktig av halvparten av Sps velgere, men det er knapt noen andre partiers velgere som synes området er særlig viktig.

Smalt parti
Jeg blar til neste tabell. En tabell som heter "prosent som mener at partiet har best politikk".
37 prosent av velgerne i 2009 sa at Sp har den beste distriktspolitikken. 17 prosent at partiet har den beste samferdselspolitikken. Men det er det.

Folk mener at partiet ikke har god politikk på andre områder. Knapt en velger mener Sp har den beste skolepolitikken. Eller helse- og omsorgspolitikken. Eller innvandringspolitikken. Eller.. Jeg stopper der.. Hun har åpenbart skjønt poenget. Sp er smalt. De har bare distrikt. Og noe samferdsel. Forøvrig er det tynt. I velgernes øyne. For nå, i enda større grad enn i 2009, er det et velgerklima etter brede "catch all"-partier. Partier som har høy troverdighet og tillit på langt flere områder enn en eller to. Partier som Ap og Høyre.

- Vi vet dette. Etter hvert valg har vi evalueringer fra dyktige analysefolk som sier det samme. Og vi er stort sett alle enige om at partiet må bli bredere, framholder hun.

Sp byttet navn fra Bondepartiet allerede i 1959. I over 50 år har dere snakket om å bli bredere. Hvorfor får dere ikke dette til?
- Godt spørsmål. Jeg jobber for at partiet skal bli bredere hver dag. Det er imidlertid slik at når Sp-ere får taletid i debatter og må velge ut en sak å tale om, så velger de fleste distrikt. Eller samferdsel. Det er en utfordring når vi snakker om mer bredde.

Sp uten mandater?
Anne Tingelstad Wøien er valgt inn på Stortinget fra Oppland. Oppland er partiets tredje beste valgdistrikt. Bare slått av Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag. Å stå på førsteplass på Sps nominasjonsliste i Oppland bør være bankers stortingsplass. Men det er ikke bankers lenger. Etter mine beregninger, basert på gjennomsnittet av målingene i oktober, ville Sp ved et stortingsvalg i dag såvidt holdt det siste distriktsmandatet i Oppland. Dette betyr at skulle Wøien igjen bli nominert på topp, hvilket mye tyder på, så er det nå et åpent spørsmål om Opplands Sp-velgere får en representant på Tinget. Dette sier noe om hvilken situasjon Sp befinner seg i nå.

Partiet har, i skyggen av SVs fiasko, på et vis kommet seg unna medieoppmerksomheten som dårlige valgresultater normalt gir. Men situasjonen er bekymringsfull også for Sp. Skulle Sp ramle under sperregrensen på fire prosent i 2013, så har partiet faktisk ikke ett eneste sikkert mandat. Jeg tror dog de i en slik situasjon kan klare å holde ett mandat i sitt beste fylke, Sogn og Fjordane, men jeg er slett ikke sikker lenger. Sp med kun en eller ingen representanter på Stortinget 2013-17 - er det virkelig mulig? Partiet som jo "alltid" har vært der. Riktignok aldri stort, sett bort i fra jubel-"EU"valget i 1993, men heller aldri truet på livet. Er det Sps liv det nå står om? Er det faktisk så dramatisk?

Jeg titter på noen velgerstrukturelle trender. Det blir færre og færre bønder. Hva vil framtiden i landbruket bringe? Trolig enda færre bønder. Slett ikke bra for Sps velgergrunnlag. Urbaniseringen fortsetter. Noen trendendring på gang her? Nei, enda flere vil flytte inn til byer og tettsteder. Flere og flere velgere blir byfolk. Ikke bra for Sp. Flere og flere får høy utdanning og inntekt. Ikke bra for Sp. Konklusjon? Velgertrendene går i mot Sp.

Med distrikt i hjertet
Det rødgrønne regjeringsprosjektet er også i ferd med å spise opp både SV og Sp. Sp har riktignok, smart nok, dyrket sine seire, der SV har dyrket sine tap. Men regjeringsslitasjen slår inn også i Sp. De er, i likhet med SV, et meget lite parti i koalisjon med ett stort parti. Ap får det som er å hente av "styringstilligg", mens de små får svi. Hvor lenge kan det fortsette?
- Det er ingen sterke krefter i stortingsgruppen som tar til orde for at Sp må ut av regjering, sier Wøien. Men det er flere som ønsker KrF inn.
Hva hvis SV finner det riktig å gå ut da?
- Da blir det selvsagt en ny situasjon som vi må diskutere.

SVs veivalg kan altså endre dagens politiske landskap og frigjøre også Sp. Sps problemer er imidlertid mer fundamentale enn som så. For terskelen for å stemme Sp har blitt altfor høy for de aller fleste. Partiet er og blir et bondeparti/distriktsparti.
- Sp, og vi som representerer partiet, er mer mangfoldig enn mange tror, sier Wøien.

Mulig det. Men hvorfor er det så mange som tror dette da? Da er vi over i hjerteavdelingen. For hvor mye har Sp og partiets folk gjort for å kvitte seg med stempelet som et parti det bare lukter fjøs av? Hjelper det å snakke om å bli bredere når så mange av både partiets fremste politikere og de som danner baktroppen, viser at det egentlig primært er landbruk, distrikt og samferdsel som står deres hjerte nær? Engasjement må komme innenfra.

Ivrig i sosiale medier
Wøien er selv en aktiv bruker av sosiale medier. Både Facebook, Twitter, blogg og Youtube har hun gitt seg i kast med - med betydelige innslag av iver. I en medieverden der små partier som Sp tidvis sliter med å nå igjennom i de mer tradisjonelle mediene av typen TV, avis, radio, så må sosiale medier være en utmerket mulighet for dem til likevel å nå ut.

Derfor er det med et stigende innslag av forundring jeg registrerer at Sp, i mine øyne, er det partiet som har kommet kortest når det gjelder satsing i sosiale medier. De har en partileder som er bakpå her, de har få gode bloggere og twitrere og det virker som mange ser på dette som noe nymotens greier som andre eventuelt får holde på med.
- Gode oppslag i lokalaviser og leserinnlegg, blir høyt verdsatt hos oss, sier Wøien. Men sosiale medier er også tema på våre møter, og jeg tror det vil bli flere som vil kaste seg over det etter hvert.

Praktisk ungdomsskole
Hm. Senterpartiet - er det liv laga i framtiden? Jeg er søren ikke sikker. Jeg titter på Wøien igjen.
- Ungdomsskolen, utbryter hun, der har jeg fått til ting!
Å, hva da, sier jeg.
- En mer praktisk skole som blir mer relevant for alle. En skole der også de teoritrøtte kan ha sin plass. Det kom en stortingsmelding i vår som jeg er stolt av.
En melding er vel ikke nok?
- Nei, men dette kommer. Mer praktisk skole og valgfag blir innført fra neste høst. Og det er jeg stolt av!
Men hvis dette blir en suksess så er det vel Kristin Halvorsen eller Jens Stoltenberg som tar æren for det?
- Det kan være, men det viktigste er at det kommer elevene til gode. Da har jeg fått gjennomslag for min hjertesak, men partiet har ikke fått gevinsten. Det er dumt.

Sp som skoleparti? Tja, men nei. Jeg tviler på om det er mulig for dem å få til.

Sps framtid
Skal Sp ha en framtid, så må Sp være Sp. De må klare å trekke til seg velgere som har et positivt syn på distriktene. Det er det mange som har, også i byene. Sp lever av stor tillit i distriktsspørsmål og det må de fortsette med. Partiet må imidlertid søke å holde på denne kjernen, parallelt med at man utvider grunnlaget sitt noe. Det er krevende. For bredde og tydelighet er to størrelser som fort kommer i konflikt med hverandre. Faren er at man forskrever seg i jakten på det bredere. Foreløpig er dog ikke denne faren særlig stor for Sps del. Faren er nå langt større for at partiet forblir smale og at velgergrunnlaget er i stabil forvitring.

Med mindre EU-saken skulle dukke opp igjen som aktuell i nær framtid, hvilket lite i dag tyder på, så tror jeg partiet er helt avhengig av å lykkes med å finne denne balansen. Det virker som om Anne Tingelstad Wøien er klar over det. Jeg er usikker på hvor mange andre i partiet som egentlig (inn)ser det.

Derfor tar jeg gjerne et nytt veddemål her og nå. Jeg vedder på at Sp i 2013 kommer under sitt nivå fra 2009 (6,2 prosent). Anne Tingelstad Wøien, eller andre, tør du vedde i mot?

Oppdatert: - Selvfølgelig tar jeg det veddemålet! Jeg spiser og drikker gjerne på din regning neste gang, står det i en mail fra Wøien.

Hun har tro på Sp den dama. Mens jeg ser fram til nok et måltid i 2013 på hennes regning..

Borgerlig samling?

2011-11-07T14:50:00.001+01:00

De fire opposisjonspartiene Frp, Høyre, KrF og Venstre inviterte til felles pressekonferanse i dag for å fortelle omverdenen at de mener tiden nå er inne for å stoppe opp når det gjelder omorganiseringsprosessen av sykehusene. Det er ikke dagligdags, for å si det ytterst forsiktig, at disse fire arrangerer noe slikt. Er dette et tegn som tyder på at ting er på gang hva gjelder å få stablet et borgerlig regjeringsalternativ på beina mot valget i 2013?

Kanskje. I alle fall kommer det nå signaler fra Venstres ungdom om at de kan være klare for å gå i regjering med Frp. Også i KrF er det krefter som mener det bør finnes en åpning også mot Frp. Og både Høyre og Frp har jo lenge signalisert at de er rede for å gå inn i et slikt firepartisamarbeid. Ja, til og med Senterungdommens nyvalgte leder, sier nå at Ap er arrogante og at Sp bør være åpne for en ny kurs, som dermed enten vil innebære at man satser på en revitalisering av det gamle sentrumsalternativet eller at Sp bytter side og igjen innfinner seg i de borgerliges rekker.

Nå skal en slik seanse slett ikke overdrives. For det var jo nesten så man knapt trodde det man så i formiddag, at disse fire partilederne virkelig kunne samles på et brett uten å fyke i tottene på hverandre. Det sier sitt. Den høyst uavklarte situasjonen på opposisjonssiden, bidro til at dagens rødgrønne regjering ble gjenvalgt i 2009. Årsaken til at ting over lengre tid har framstått som rotete, er todelt. For det første så er det store uenigheter på sentrale politikkfelt. Ikke minst er den økonomiske politikken, innvandringspolitikken, bistandspolitikken og miljøpolitikken hovedområder hvor det synes å være en avgrunn mellom bl.a. Venstre/KrF og Frp. Men rotet skyldes vel så mye manglende vilje. For er den politiske viljen tilstrekkelig til stede, så er samling mulig. Denne viljen har åpenbart ikke vært sterk nok hos alle. Og jeg tror det fortsatt sitter for langt inne både i Venstre og KrF å inngå i et regjeringssamarbeid med Frp. Mange i Frp betakker seg også kraftig for å være med på noe slikt.

Derfor holder jeg det, selv etter dagens seanse, pr i dag fortsatt som mest sannsynlig at Høyre danner regjering alene, eller sammen med KrF og Venstre - hvis disse fire til sammen skulle kapre flertallet ved valget i 2013.

Hva tror du?

Gamle og nye konfliktlinjer

2011-11-04T19:09:00.012+01:00

Sist fredag var jeg innom Stortinget for å holde et foredrag om konfliktlinjer i det norske, politiske systemet. Invitasjonen kom fra KrF-eren Hilde Ekeberg som denne helgen var en slags ledestjerne for seks av de unge og håpefulle i KrFU, deriblant Emil Andre Erstad og Vegard Ask. Som et lite ledd i dette ledertreningskurset ble jeg bedt å si noen velvalgte ord om det ovennevnte tema innenfor en tidsramme på halvannen time.

Jeg åpnet med å si at vi er enige om mye i norsk politikk. Ofte er man enige om mange av målene, men så er det visse uenigheter om virkemidlene. Dernest holdt jeg fram to definisjoner på konfliktlinje:Vid definisjon: Sentral motsetning mellom velgere (og politikere) av varig karakter.
Smal definisjon: Motsetning som har ført til en (eller flere) viktig(e) partidannelse(r).

I konfliktlinjesammenheng er det for en statsviterfyr som meg bortimot dønn umulig å komme uten klassikerne Stein Rokkan og Henry Valen. På basis av sin brede empiriske forskning, mente de at det norske politiske systemet preges av et motsetningsforhold langs fem-seks sentrale dimensjoner.

1. Geografi: Sentrum vs. periferi. By vs. land. Sentrale Østlandet vs. Sør-Vestlandatet og Nord-Norge.
2. Kultur: Målsak. Rurale vs. urbane.
3. Religion: Legmannsbevegelse vs. sekulære. (Valen mente at Moral burde skilles ut som en egen skillelinje med alkoholsaken som det sentrale stridsspørsmålet).
4. Varemarkedet: Produsenter vs. konsumenter.
5. Arbeidsmarkedet: Arbeidstakere vs. arbeidsgivere.

I mine øyne koker konfliktlinjemodellen ned til tre hovedakser:
Sentrum vs. periferi, motkultur vs. liberale og høyre vs. venstre. De to første overlapper hverandre i stor grad.

Jeg kunne godt messet i samfulle halvannen time, men fant ut at aktivisering av forsamlingen er en vel så god ting. Derfor hadde jeg på forhånd laget tre gruppeoppgaver som jeg fordelte underveis. Den første lød slik:
Plassèr de sju stortingspartiene KrF, Sp, Frp, H, SV, Ap og V på en høyre-venstre-akse og reflekter samtidig over hvorfor du plasserer partiene akkurat der.

Det var en viss uenighet i forsamlingen, men KrFU-ungdommene var stort sett enige om at partiene burde plasseres slik:

V----------------------------------------S----------------------------------H
SV Ap Sp KrF V H Frp

Blant saker som forklarte hvorfor partiene ble plassert slik, var det særlig økonomi som gikk igjen. Men også ideologi og offentlig/privat ble nevnt som beveggrunner. Jeg viste dem deretter hvordan norske velgere i dag blir plassert av Aardal og co (2011) co på en høyre-venstre-akse:

V--------------------------------------S-------------------------------------H
SV Sp Ap V KrF Frp H

Til grunn for denne fordelingen legger forskerne en offentlig vs privat orientering. Altså at velgere som ønsker private løsninger plasseres mot høyre, mens velgere som i større grad ønsker offentlige løsninger plasseres mot venstre. Kanskje litt overraskende for mange ligger Sps velgere hakket til venstre for Ap, og Frps velgere noe lenger til venstre enn Høyres.

Deretter var det tid for (igjen) å understreke at H-V-aksen bare er en blant flere sentrale akser i det politiske landskapet. Norske velgere og politikere opererer altså ikke i endimensjonale, men flerdimensjonale rom.

Husk at modellen baserer seg på empiri før 1970. Hva har skjedd i tiden etterpå? Modellens forklaringskraft er svekket. Motkulturene (legmannsbevegelse, avhold og målsak) er ikke hva de en gang var. De geografiske motsetningene er blitt noe mer avslepne - bl.a. svinger den geografiske oppslutningen om de nye partiene i systemet, SV og Frp, mindre enn for de etablerte. Høyre-venstre-dimensjonen er den som har “klart seg” best. Betyr det at vi bør forkaste modellen? Nei. Men den bør oppdateres, moderniseres og justeres.

Først bør man modernisere de tre bestående hovedaksene.
1. Sentrum vs. periferi: I utvidet forstand kan man kanskje trekke inn elite vs anti-elite - perspektiv. En dimensjon som Frp har klart å utnytte til fulle.
2. Kultur: Her bør verdiperspektivet klarere inn (eks. biotek, ekteskapslov etc). Liberale vs. konservative er en dimensjon som da består. Og kanskje passer elite vs. anti-elite like godt (vel så godt?) inn under den kulturelle dimensjonen
3. Høyre-venstre: I tillegg til økonomi (skatter, avgifter osv). så handler høyre-venstre i noe videre forstand om synet på staten. Hvor stor stat vil vi ha? Offentlig vs. privat er her, som nevnt, en sentral motsetning som hører inn under den vitaliserte høyre-venstre-dimensjonen.

Deretter var det naturlig å la tilhørerne få diskutere om det har kommet inn noen nye motsetninger som er så sterke og av såpass varig karakter at vi kan kalle dem nye konfliktlinjer. Vi ble enige om at følgende to motsetninger bør falle inne under begrepet:
4. Miljø. Vekst vs. vern.
5. Innvandring. Liberale vs. restriktive.

Innvendingene mot disse som nye konfliktlinjer kan imidlertid, ift. den snevrere betydningen av begrepet, være at ingen av dem har ført til viktige partidannelser (miljøpartiet De Grønne er (foreløpig) ikke noe viktig/relevant parti i det politiske systemet, men det fikk et lite gjennombrudd ved høstens valg). Frp ble på sin side på mange måter reddet av innvandringsdimensjonens sprengkraft da partiet slet tungt første del av 80-tallet.

Av de øvrige forslag som ble nevnt, var kanskje global vs. nasjonal det aller beste. Selv er jeg dog litt forsiktig med å inkludere den som en egen konfliktlinje, men det finnes åpenbart gode argumenter for å gjøre det.
Jeg dro så opp fire framtidsscenarier ut i fra denne tematikken. For det første tror jeg at geografiske, kulturelle og økonomiske motsetninger vil bestå i den overskuelige framtiden. Jeg tror også at miljø og innvandring vil bli enda viktigere konfliktlinjer. Jeg tror velferdsstaten kommer til å bli diskutert enda mer. Og jeg ser for meg at globalisering blir viktigere i den forstand at det vil påvirke politikere og beslutningstakere enda mer enn i dag.

Hva betyr konfliktlinjene for partiene og politikerne? Det spørsmålet ble den siste gruppeoppgaven. Noen mente at nye konfliktdimensjoner kan føre til at partiene flytter på seg på de ulike aksene og at det igjen kan føre til nye samarbeidskonstellasjoner. Andre holdt fram konfliktlinjene kan bli så sterke innad i partiene at det kan gi partisplittelser. Mens atter andre pekte på at nye motsetninger skaper modernisering av politikken som alle partier må ta inn i sine programmer.

Selv dro jeg fram at konfliktlinjer har betydning for både politikere og partier i den forstand at gode politikere evner å både lytte og lede på en gang. De må være klar over hva velgerne mener, hvilke strømninger og motstrømninger som finnes og samtidig må de evne å peke ut en kurs og en retning for hvilken vei vi skal gå. Denne politiske kursen tuftes på hovedspørsmålet; hva slags samfunn vil vi ha? De ulike partiene og politikerne skal både få fram forskjellene seg i mellom, de skal representere motsetningene i velgermassen og de skal dempe dem. Dette høres paradoksalt ut, men det er i dette paradoksale rommet at politikerne har sin plass og legitimitet. For partier er levende kompromissorganer med folk med mange ulike oppfatninger, men som skal enes om et felles program og en politikk som alle kan stå inne for og fronte utad. Og partier må i tillegg også inngå kompromisser med andre partier. På den ene siden skulle få fram konfliktlinjene (f.eks. i en valgkamp) og på den annen side skulle dempe dem, er krevende - men noe alle som går inn i politikk, må være forberedt på.

Jeg rundet av med fire konkluderende hovedpunkter:
- Klassiske konfliktlinjer er av geografisk, kulturell og økonomisk karakter
- Nye konfliktlinjer, som miljø og innvandring, har kommet til
- Det norske, politiske landskapet er flerdimensjonalt. Men vi er enige om mye
- Politikere skal både synliggjøre, representere og dempe konfliktene

Konfliktlinjer

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

Kampen om sentrum

2011-11-01T11:14:00.000+01:00

Jeg har regnet ut snitt og stortingsmandater basert på meningsmålingene for oktober og laget en analyse på oppdrag for tidsskriftet Minerva sin nettutgave.

Analysen er lagt ut i dag og inneholder for første gang fra min side en visualisering via grafer og kakediagram. Tanken er at også de som ikke så glade i tall kan få litt mer utbytte av dette.

Hvordan utløse potensialet i sosiale medier?

2011-10-26T19:39:00.003+02:00

Snart fire år med blogging og to-tre års tilstedeværelse på Twitter og Facebook har gitt meg et visst inntrykk av hva som fungerer bra i sosiale medier og hva som ikke gjør det. Arenaene er til dels vidt forskjellige, men likevel er det noe grunnleggende her som fungerer i bunn:
1. Invitere og delta i dialog
2. By på seg selv
3. Tilfør følgerne verdi
Verdier som er felles for det jeg opplever som god kommunikasjon og noe som gjør det meningsfylt og berikende å bruke tid i disse mediene.

En tid har jeg fundert over om det er mulig å koble denne erfaringskunnskapen sammen med min store interesse for politikk, også i jobbsammenheng. Fordi jeg er overbevist om at utvikling av evnen til å kommunisere med andre er en kompetanse som vil bli enda viktigere i årene som kommer. Enten det nå er snakk om politikere, bedrifter eller privatpersoner. Jeg har også merket meg at av de oppdrag og forespørsler jeg får om artikler og foredrag, så ønsker flere og flere at jeg skal inkludere noe om sosiale medier. Og flere journalister spør meg oftere om hva jeg synes om politikere i sosiale medier. I den forbindelse har det også oppstått et behov for å erverve meg mer kunnskap om dette, slik at det jeg formidler får enda mer substans.

For halvannen måned siden hadde jeg gleden av å holde et foredrag om valgkampen sammen med BI-lektor Cecilie Staude (Foto: Hans-Petter Nygård- Hansen). Det ga mersmak. Hun er et eksempel på en person som jeg har fått kontakt med via sosiale medier og som har tilført mine egne tanker nye perspektiver. Nettopp fordi hun har sin bakgrunn fra et annet miljø enn det som jeg har vanket i, så har det skapt en viss friksjon som jeg tror er nødvendig bestanddel for oss alle hvis vi skal utvikle oss både faglig og som mennesker. I en tid med økende grad av fragmentering og tendenser til dannelser av klikker hvor vi bekrefter hverandre i stedet for å utfordre hverandre, så tror jeg det er viktigere enn noen gang å finne noen former og møteplasser der folk med ulike ståsteder kan utveksle og utvikle synspunkter.

I det nevnte foredraget forsøkte vi å mikse det som er hennes styrker (mediehåndtering og strategi i sosiale medier) med det som er mine styrker (partier, velgere og politikk). Og det har vi lyst til å prøve på igjen. Derfor har vi i fellesskap laget et prospekt der vi stiller noen spørsmål om hvordan politikere og partier kan mobilisere og kommunisere i sosiale medier.

Politisk mobilisering i sosiale medier

View more presentations from Svein Tore Marthinsen

I første omgang tar vi sikte på å holde noen foredrag og work shops for alle interesserte innenfor dette feltet. Men vi fabler om å utvide konseptet til også å gjelde medier og bedrifter. Etter å ha studert politikers bruk av sosiale medier og gått i dybden på Romerikes Blad og Drammens Tidende sin bruk, så står det klart for meg at mange har et ubrukt potensial som man ikke er i nærheten av å utløse. Det kan være både gode og mindre gode strategiske og ressursmessige årsaker til det. Utviklingen peker imidlertid i retning av at dette er et potensial som flere kommer til å se verdien av å ta i bruk. Vi ønsker altså å bidra med innspill til hvordan man utløser dette potensialet.

Jeg er imidlertid langt i fra utlært på dette feltet (heller..), og tar i mot alt av innspill med stor grad av takknemlighet. Skulle du ellers være interessert i noe av dette, så er det også bare å ta kontakt med en av oss.